thumb|Istrehågan, gravfelt fra romersk jernalder, 400-500-tallet e. Kr., på Jåberg i Tjølling i Larvik kommune i Vestfold, inneholder fem steinsetninger og to skipssetninger. Flyfoto fra 1973. thumb|Stoplesteinan, en steinsetting i Eigersund kommune i Rogaland som består av 16 reiste steiner med samlet diameter på ca. 21 meter. Steinsetting, eller steinsetning, er en samlebetegnelse for forhistoriske monumenter bestående av reiste steiner som danner sirkulære, firkantede eller ovale kretser. Enkelte kan også være skipsformet. Steinsettingen kan gjerne ha store kantsteiner i form av bautasteiner og de rektangulære settingene har gjerne store hjørnesteiner. De som er formet som et skip har gjerne en stor stein i endene, i baug og akter, og mindre i økende grad mellom disse. Eksempler på dette finnes på Gotland og i Elgesem i Vestfold.Stenvik, Lars: «Steinsetning» i: Østmo, Einar & Hedeager, Lotte (red.) (2005): Norsk arkeologisk leksikon. Pax, side 353
Steinsettingene finnes over hele Europa hvor de som regel dateres til steinalderen eller bronsealderen. I Norge kan dateres de vanligvis til eldre jernalder. De er svært vanlige i Sverige. De fleste av Sveriges steinsettinger finner man i Jönköpings län og Skaraborgs län, men de forekommer også på Öland, Gotland samt i Mälardalen. Arkeologiske undersøkelser har vist at monumentene ofte markerer graver. Steinsettinger kan være over 30 meter i diameter og skipssettingene kan være opp til 45 meter lange, eksempelvis Elgesem.
Steinsetting og steinlegging Kulturminnene som består av stein, deles inn i to tekniske betegnelser; steinsetting som betyr å sette steiner i stående stilling, og steinlegging som betyr å legge steiner i liggende stilling. Ennå er dette skillet ikke utvetydelig utenfor fagdiskusjonen og -tradisjonen, ettersom begge betegnelsene blandes sammen, spesielt i Sverige hvor steinlegging også heter stensättning. Mange steinkonstruksjoner dessuten er ofte blandet med både stående og liggende stein, spesielt skipssetningene som forenkles ved å kalles steinskip. Det er mange betegnelser i terminologien, som brukes om hverandre - steinsetting, steinlegging, bautasteinslokalitet, steinring, steinkrets og steinsirkel. Mangel på enhetlige begrep på bestemte fornminnetyper bidrar til forvirring fordi mangfoldet i fornminnetypene når det gjelder disse bygd av stein er veldig stor.
Disse som defineres som steinsetting/steinlegging oftest knyttes til gravritualer som steinringene og skipssetningene, men det er andre typer som «brudle», lagte eller reiste steiner langs veger laget av brudefølger underveis til kirken som Gamle Skjeggedalsveg mellom dalførene Skjeggedal og Tovdal i grenseområdet mellom Setesdal og Telemark.De mange steinsettingers vei Reiste stein i fjellet deles inn i forskjellige varianter mens det finnes labyrinter i skjærgården og de samiske offerringene på Nordkalotten. Det er også steinsetting/steinlegging som begraves i gravhauger eller røyser, men disse tilhører en egen gruppe og dermed falt utenfor den klassiske definisjonen. Disse med skipeform allikevel defineres som skipssettinger eller skipsformede grav.
Som gravminner innholdet steinsettingene/steinleggingene forskjellige gravtyper, selv om de fleste er kremasjonsgraver, skjelettgraver nesten ikke finnes fordi de er lite sporbare hvis det er lite gravgods. De kremerte var ikke gitt enhetlig begravelse, de meste kjente er urnegraver hvor rensete bein samles og legges i en urne av keramikk eller annet materiale, deretter branngroper med brente bein og bålmørje lagt sammen i en grop, beinsamlinger med brente og rensete bein samlet i anleggets fyllmasser - og brannflak hvor brente bein, gravgaver, kull og aske ligger spredt på overflaten.Steinskip og tingsteiner, s. 21-22 Tingsteiner En annen benevnelse på de sirkulære steinsettingene er «dommerringer» eller «tingsteiner» (svensk: domarring). Steinene i disse er oftest odde i antall, hvor sju eller ni steiner er det vanligste. Navnet kommer fra en feilaktig oppfatning fra historisk tid om at steinsettingene var brukt som tingplasser, at det skulle være sete for dommerne i det lokale tinget; at de enkelte steinene var sete for den enkelte dommer. Det finnes ingen belegg for denne påstanden. Tvert imot er det vist til at steinsettingene på Hunn i Borge teller i alt tjue steinsettinger liggende tett i tett. Så mange «tingplasser» liggende så kloss opp i hverandre demonstrerer at tolkningen faller på sin egen urimelighet. Gjengs tolkning i dag er at steinsetningene helt enkelt er gravanlegg, og at de ofte inneholder relativt sparsomt utstyrte branngraver. Sekundærgraver kan ha tilkommet i ettertid.
Benevnelsen som skyldes oddetall på reiste stein, oftest knyttes til runde steinsettinger som nesten bare finnes langs Skagerrakkysten i Norge, hvor det registreres rundt 400 sikre og 112 usikre runde steinsettinger, av dette nesten halvparten på østlandsfylkene. Det er også et trøndersk fenomen med 21 steinringer mens resten av landet hadde et fåtall spredt over store avstander. Spredningen av disse «tingsteinene» tyder på sørøstskandinavisk fornminnekultur ettersom dette er helt fraværende på Island og øyene i Nord-Atlanteren, bare 7 i Vestlandet, 6 i Rogaland og 5 i Møre og Romsdal er kjent. Den største konsentreringen av disse steinringene er i Sverige, mest i regionene som grenser mot Østlandet i Norge - Jönköpings län har over 1,000 runde steinsetninger, de tidlige lenene Skaraborg, Älvsborg og Östergötland fra den sentrale Sverige i vestlig retning har 819, 619 og 234 steinringer eller «dommerringer». Spredningsgrensene for denne fornminnetypen stoppet mot de vestnorske fylkene, Danmark i sør og Finland i øst.Steinskip og tingsteiner. s. 97-98
Istedenfor hadde spredningsområdet gått i sørøstre og nordvestre retning med sentrale Sverige som midtpunkt, den ene enden inn i det norske Østlandet med aner til Trøndelag og den andre enden over den søndre østersjøkysten i det nåværende Polen og nordøstlige Tyskland. De var et vanlig syn på gravfeltene mellom Mecklenburg-Vorpommern i vest og Wisla i øst, som rommet et stort spektrum av ulike gravetyper som steinsettinger, steinlegginger, flatmarksgraver, gravhauger, graver markert med bautasteiner - det eldste og meste kjente er Odry-gravfeltet i Pomorze ved elven Czarna Woda, datert til romersk jernalder (midte og senere del av romertid, 200 til 400 e.kr). Runde steinsettinger hadde oppstått der som del av Wielbark-kulturen som oppfattes å være innflytting av skandinaviske beboere inn på det europeiske fastlandet. Med denne i bakgrunnen kan steinringen oppfattes som et skandinavisk fenomen med kjerne i dagens Sverige.Steinskip og tingsteiner, s. 98-99
Datering av de runde steinsettingene kompliseres av faktumet om dette er steinkonstruksjoner på gravfelter med stor tidsrom over mange århundrer, det var hevdet at de runde steinsettingene ble reist i romertid og folkevandringstid. I Sverige var det gjennomført flere dateringsundersøkelser, som vist at steinringene var oppført i et stort tidsspenn fra overgangen mellom yngre bronsealder og eldre jernalder til slutten på vikingtiden. Trekull fra graver i midten av steinsettingene i Båhuslen ble C14-datert til førromersk jernalder; fra Kobbergården (Askim) vist dateringsresultatet seg å være 1210 til 790 f.kr, det vil si yngre bronsealder. I Tanum ble en urnegrav funnet innenfor en rund steinsetting, datert til 1100-790 f.kr mens et brannflak i det samme stedet var datert til 530-230 f.kr. De eldste steinringene er i Vest-Sverige, særlig i Båhuslen. I Norge er de fleste dateringsresultatene til romertid og yngre tid helt fram til vikingtid. Men noen ganger spriker dateringene for meget, fra Østfold kunne resultatene være til 1400- og 1500-tallet. Det kan mene at steinmonumentet og funnmaterialet innenfor anleggsområdet ikke er alltid i sammenheng.Steinskip og tingsteiner, s. 202-206
Ettersom dateringsgrunnlaget for de runde steinsettingene er tynt, blir disse delt i grupper for å lette arbeidet med å datere disse i tråd med Tore Artelius` observasjon om at de ikke kan betraktes som en homogen gruppe. Artelius ment etter hans undersøkelsene av de vestsvenske steinringene at det finnes en gruppe av enkeltliggende steinsettinger som ligger for seg selv, med større og flere steiner, med en mer markant plassering i landskapet. Disse hadde få eller ingen funn, og trolig kan dateres til yngre bronsealder og førromersk jernalder mens den mer utbredte gruppen av steinsettingene på gravfelt vil være fra yngre tid som yngre romertid og folkevandringstid. Mange norske steinsettinger i Østlandet er i denne gruppen av enkeltliggende steinsettinger. Fornminnetypen som i folkevandringstiden hadde spredt seg fra Østlandet i Norge til Nord-Polen, kan ha oppstått i norsk-vestsvensk samkvem med Viken og Båhuslen i kjernen.Steinskip og tingsteiner, s. 207-212
Et gjennomtrekk med disse runde steinsettingene er magiske tall, fordi lokaltradisjonen, lærde og historikerne har festet seg ved bruk av oddetall på reiste steiner - dermed benevnelsen knyttet til rettsavgjørelser som i eldre tid ikke skulle ende «uavgjort», tallene skulle være fem, sju, ni eller 13. Ikke samtidige steinringer hadde oddetall, men disse med oddetall var mest vanlig, sjutallet var vanligste i Sverige, mens nitallet dominerte i Skåne. I Norge finnes det steinringer med sju, ni, elleve, 13 og 15 steiner som utgjør mesteparten av de bevarte «tingsteinene», selv om det var steinring med partall som åtte stein. For dem som reiste steinene, var bestemte tall av størst viktighet, og det kan finnes i opplysninger om norrøne meningsmangfold nedskrevet for ettertiden som beretninger om religiøse ritualer og mytologi. En runestein fra 600-tallet funnet i Stentofte, Blekinge røpet at en mann ofret ni bukker og ni hingster for å sikre seg godt år. Adam av Bremen fikk beretninger om ofringene i Uppsala nedskrevet, der sto det at offerfester fant sted hver niende år, hvor ni mennesker og ni hanndyr av sju slag ofres til gudene.Steinskip og tingsteiner, s. 110-111
Hellige tall finnes ikke bare i norrøn religionspraksis, da dette finnes i ulike religioner, uansett om det var oddetall eller partall. Med dette som opphav blir de runde steinsettingene utsatt for tolkninger av interessante, som begynte å ane at steinringen inngår i en større religiøs anskuelsesforståelse. Dette var ikke «bare» gravmonumenter. Men det betyr ikke at disse modelleres etter enkelte prinsipper, for det varieres sterkt i tillegg til selve steinene. De norske steinringene kunne ha kantete eller helleformete steiner stilt i bestemt avstand til hverandre, men det kunne varieres fra bare en meter mellom hver til åtte meter eller mer, og det var ofte benyttet ubearbeidede blokkestein hentet rett fra naturen, det kunne varieres meget sterkt når det gjelder diameter eller steinavstand. De kunne også ha ulik oppbygging som ved å ha en midtstein, har steinpakning eller brolegging langs de reiste steinene og haug eller røys i midten.Steinskip og tingsteiner, s. 102-106