thumb|upright=1.5|Rutekart over femskillingsvognene. thumb|upright=1.5|Minnesplakat under 350-årsjubileet av Paris-vognene. Plakat i Clermont-Ferrand, Blaise Pascals fødested.
Femskillingsvogn, på fransk carrosses à cinq sols, var en form for kollektivtrafikk drevet med hester i Frankrikes hovedstad Paris. Vognene utgjorde den første formen av kollektivtrafikk i et bymiljø i verdenshistorien. Konseptet var utviklet av filosofen og matematikeren Blaise Pascal.
Fem linjer ble startet i flere av kvarterene i Paris den 18. mars 1662. Restriksjoner og høye tariffer fra parlamentet førte til nedleggelsen av vogntjenesten i 1677.
Bakgrunn
Det var ikke før på 1800-tallet at kollektivtransport i storskala i urbane miljøer ble testet for alvor, delvis på grunn av byenes begrensede størrelse og delvis på grunn av smale gatenettverk. Femskillingsvognen utgjorde et unntak som et tidlig eksperiment med kollektive reisemidler.
I november 1661 startet Blaise Pascal ett firma sammen med Artus Gouffier de Roannez, guvernør og generalløytnant i provinsen Poitou, markis de Sourches samt Pierre de Perrien, markis de Crenan. De søkte om å få opprette en transportvirksomhet for:
Paris under kong Ludvig XIV hadde allerede mer enn 500 000 innbyggere, og var etter London verdens største by. 500 hovedgater, 100 torg eller småtorg, ni broer och 22 000 hus inngikk i byen.Marc Gaillard, Du Madeleine-Bastille à Meteor, histoire des transports parisiens, s. 10 Femskillingsvognene ble innstiftet gjennom en beslutning av det kongelige rådet den 19. januar 1662. Kung Ludvig XIV skrev under patentbrevet som tillot den nye tjenesten, og dermed også selskapets monopol. Etter et testforsøk 26. februar, ble det besluttet at fem ruter for femskillingsvognene skulle startes.
Linjene Den første linjen ble startet 18. mars og forbandt Porte Saint-Antoine og Palais du Luxembourg, via Rue de la Verrerie, pont au Change, Pont Neuf og Rue Dauphine. 11. april ble den andre linjen åpnet som sammenlenket Rue Saint-Antoine og Rue Saint-Denis via place Royale (Place des Vosges) og Rue des Francs-Bourgeois.
En tredje rute startet den 2. mai, som forbandt Luxembourg og Rue Montmartre via Pont Saint-Michel, Pont Neuf og Place des Victoires. Den fjerde linjen kom i gang 24. juni, med en sirkulær rute. Dessuten hadde man besluttet å ha en avgift på bruk av tjenesten, som var avhengig av lengden på reisen. Reiseruten ble delt inn i seks seksjoner som ble skilt med overganger, hvor reisende måtte betale fem skillinger per to overganger. Den 5. juli kom den siste linjen som lenket sammen Luxembourg og rue de Poitou via pont Notre-Dame og Rue Saint-Martin.
Hestevognene Hestevognen ble drevet med fire hester og styrt av en kusk og en lakei. Det var plass til åtte passasjerer, og vognene var tunge og klumpede for kusken som ikke kunne stoppe langs vegen. Passasjerer måtte dermed stige av og på ved anmodning på holdeplassene.
Tjenesten ble innviet med mye pomp og prakt og ble godt mottatt av befolkingen, selv om parlamentet til forskjell fra kongen hadde visse synspunkter, blant annet at vognene dels ekskluderte «vanlige» folk til fordel for bedrestilte som borgerfolk og adelige. Dette forårsaket misnøye som førte til protestaksjoner av folk. Etter at prisen økte fra fem til seks skillinger ble vognene mindre populære.Jean Robert, Les tramways parisiens, s. 29
De bevarte dokumentene viser ikke når virksomheten opphørte. Flere historikerne antar at tjenesten stoppet i løpet av noen få år.
Se også Omnibuss
Referanser
Litteratur Pascal, Blaise; Strömholm Stig (2012). Brev och småskrifter. [Atlantis väljer ur världslitteraturen], 99-0162253-0. Stockholm: Atlantis. sid. 60-62. Libris 12348362. ISBN 978-91-7353-537-3
Kategori:Kollektivtrafikk i Frankrike Kategori:Samferdselshistorie