Ferdinand Édouard Buisson (født 20. desember 1841, død 16. februar 1932) var en fransk pedagog og politiker. Buisson var professor i pedagogikk ved Sorbonne universitet i Paris. Han skrev og talte mot det sterke jødehatet (antisemittisme) i det franske samfunnet og var med på å stifte Den franske foreningen til forsvar for menneskerettigheter i 1898. Han ble valgt inn i nasjonalforsamlingen. Der engasjerte han seg særlig for kvinners stemmerett og mot ekstrem fransk nasjonalisme.

Under første verdenskrig stemplet Buisson Tyskland som angriper, men han var mot den harde behandlingen landet fikk etter krigen. Buisson fryktet at frustrerte tyskere ville starte en revansjekrig. Derfor arrangerte han fransk-tyske forsoningsmøter. For dette ble han tildelt Nobels fredspris i 1927 sammen med tyskeren Ludwig Quidde.

Liv og virke

Ferdinand Buisson ble født 20. desember 1841 i en protestantisk familie. Hans far, Pierre Buisson, var en fredsdommer (den gang en undersøkelsesdommer), som giftet seg med Adèle Aurélie de Ribeaucourt.Isabelle Havelange, Françoise Huguet et Bernadette Lebedeff, Les inspecteurs généraux de l'Instruction publique, ENS Éditions, 1986, s. 204.

Han tok videregående utdanning i Saint-Étienne og forberedte seg til École Normale Supérieure ved Lycée Condorcet. Han mislyktes med École Normale Supérieure av helsemessige årsaker (døvhet),Martine Brunet-Giry, Ferdinand Buisson et les socialistes libertaires, 2014, 285 sider (ISBN 978-2-9549849-0-2), s. 85 og forberedte seg på en grad i filosofi mens han arbeidet som veileder.Jean-Marie Mayeur et Patrick Cabanel, « Buisson, Ferdinand Édouard », dans Patrick Cabanel et André Encrevé, Dictionnaire biographique des protestants français de 1787 à nos jours, tome 1 : A-C, Paris, Éditions de Paris Max Chaleil, 2015, s. 510-511. Han ble rangert som nummer to i 1868, ved avlagt eksamen i filosofi.André Chervel, «Les agrégés de l'enseignement secondaire. Répertoire 1809-1960»

Tilhørende liberal protestantisme, gikk han frivillig i eksil til Sveits under Det andre franske keiserdømme, fra 1866 til 1870, fordi han nektet å avlegge eden til de nye styresmaktene. Han var professor ved universitetet i Neuchâtel (fransk: Université de Neuchâtel).Anne Cendre, Promenades protestantes à Paris, Labor et Fides, 2011, s. 257. I 1867 deltok han på de tre internasjonale kongressene til Ligue de la paix et de la liberté (engelsk: League of Peace and Freedom). På den siste kongressen i Lausanne, i 1869, holdt han en tale.Martine Brunet, « L'unité d'une vie », i Ferdinand Buisson, souvenirs et autres écrits [archive], Théolib, 2011, s. 119-170. Samtidig prøvde han å opprette en liberal protestantisk kirke, og oppfordret pastorene Jules Steeg og Félix Pécaut til å støtte det.

Ved opprettelsen av den tredje republikken vendte han tilbake til Frankrike og deltok aktivt i de politiske og sosiale initiativene til kommunen i det 17. arrondissement i Paris. I desember 1870 overtok han ledelsen av det kommunale barnehjemmet i det 17. arrondissement, det første sekulære barnehjemmet, som senere skulle bli barnehjemmet Seine. Han var inspektør for grunnskoleopplæringen fra 1872 til 1886.Philippe Aubert, «Le père de l’école laïque», fra Évangile et Liberté, 1. januar 2017

Ved å nekte å undervise i filosofi, fordi han ønsket å arbeide til fordel for de fattigste barna, ble han, takket være vennskapet med ministeren for offentlig undervisning, Jules Simon, utnevnt til ledelsen av parisiske skoler. En kraftig kampanje, ledet av både det katolske partiet og de ortodokse protestantene, tvang Jules Simon til å trekke seg. Buisson ble ansvarlig for å samle inn omfattende dokumentasjon om undervisningspraksis rundt om i verden. Bekymret for fremtiden til barnehjemmets barn, tok han kontakt med filantropen Joseph Gabriel Prévost og plasserte barna på barnehjemmet Cempuis, som sistnevnte hadde opprettet. I 1880 utnevnte Buisson Paul Robin til direktør for etablissementet.

Fra 1879 til 1896 ble han av Jules Ferry (etterfølger til Jules Simon), utnevnt til å utrede retningen for grunnskoleutdanningen. I 1890 ble han professor i pedagogikk ved Sorbonne og ble tildelt en doktorgrad i 1891. I 1896 var han også professor i utdanningsvitenskap ved dette universitetet.Christophe Charle, «17. Buisson (Ferdinand, Edouard)», Publications de l'Institut national de recherche pédagogique, vol. 2, no 1,‎ 1985, s. 38–40 Mens rettskrivning ble flaggskipdisiplinen for utdanning i løpet av 1800-tallet, prøvde Jules Ferry og Ferdinand Buisson, som sammen reformerte utdanningssystemet fra 1880, å demme opp for denne bølgen av rettskrivning, ved å erstatte denne undervisningen med en mer livlig og rik undervisning i fransk. Ferdinand Buisson fjernet forberedelsene til grunnpatentet fra de vanlige skolene og forsøkte en rettskrivningsreform. Han ble umiddelbart anklaget for å senke stavenivået i Frankrike.André Chervel, L'Orthographe en crise à l'école, Retz, 2008, s. 49.

I 1898, inntil da tilbakeholden grunnet sine plikter, tok han opp saken til kaptein Alfred Dreyfus (anklaget for spionasje i Dreyfus-saken). Deretter deltok han i opprettelsen av menneskerettsligaen (fransk: Ligue des droits de l'homme). Han var dens president fra 1914 til 1926. Han var frimurer.Michel Gaudart de Soulages, Hubert Lamant, Dictionnaire des francs-maçons français, 1995Christian Bernard, «Pertinence et actualité de l’œuvre de Ferdinand Buisson» [archive], fra institut-jacquescartier.fr, 23. oktober 2010

Som vararepresentant for departementet Seinen til Frankrikes nasjonalforsamling fra 1902 til 1914, var han spesielt en ivrig forsvarer av obligatorisk yrkesutdanning og kvinners stemmerett. Han ledet den humanistiske organisasjonen Ligue de l'enseignement fra 1902 til 1906, og overvåket arbeidet med å skrive og utforme lover om sekularisme. I 1905 var han president for den parlamentariske kommisjonen som utarbeidet teksten til loven om separasjon av kirke og stat.

I 1914 og under første verdenskrig stilte Buisson seg på linje med patriotene og forsvarte det tverrpolitiske samarbeidet om forsvaret av landet, kjent som Union sacrée. Han ble valgt på nytt som vararepresentant fra 1919 til 1924, og arbeidet for fransk-tysk forsoning, spesielt etter okkupasjonen av Ruhr i 1923. Som tidlig tilhenger av Folkeforbundet inviterte han tyske pasifister til Paris, og dro selv til Berlin. Han mottok Nobels fredspris i 1927, sammen med den tyske professoren Ludwig Quidde for denne innsatsen for å bringe mennesker sammen. Han dedikerte prisen til lærere i offentlige skoler.

Ordboken for pedagogikk og primærundervisning

Ferdinand Buisson var prosjektleder for Dictionnaire de pédagogie et d'instruction primaire, et oppslagsverk for pedagogikk og primærundervisning. Han hadde mer enn 350 samarbeidspartnere, særlig James Guillaume som ble verkets sjefredaktør. Den første utgaven ble utgitt av Hachette mellom 1882 og 1887. En ny utgave kom i 1911. Buisson skrev flere artikler, spesielt Laïcité, Intuition og Priière. Ordboken hans regnes som «bibelen» for den sekulære og republikanske skolen, og introduserte det noen oppfatter som begrepet en sekulær erstatningsreligion, mens det for Buisson handlet om det som er det eneste å huske fra det religiøse, det moralske, samvittighet. Han er også forfatter av en rekke bøker.

Bibliografi Le Christianisme libéral, Cherbuliez, Paris, 1865 De l'enseignement de l'histoire sainte dans les écoles primaires, 1869 Sébastien Castellion, sa vie, son œuvre, Hachette, Paris, 1892, 2 bind, prix Marcelin Guérin de l’Académie française La Religion, la Morale et la Science, quatre conférences. Fischbacher, Paris, 1900 Libre Pensée et protestantisme libéral, quatre lettres au Protestant et réponses de Charles Wagner. Fischbacher, Paris, 1903, rééd.Théolib, 2009 Condorcet. Réédition : Alcan, Paris, 1929 Dictionnaire de pédagogie et d'instruction primaire (1887) Alcan, Paris, 1929. Nouveau dictionnaire de pédagogie et d'instruction primaire , Paris, Hachette, 1911 Éducation et République. Choix de 111 textes, effectué par Pierre Hayat, avec des notes et une présentation, aux éditions Kimé, Paris, 2003 La Politique radicale, 1908 Le Vote des femmes, Paris, H. Dunod et E. Pinat, 1911 L'avenir du sentiment religieux (1914), Fischbacher, 1923 Le Fonds religieux de la morale laïque, in Revue pédagogique Sommes-nous tous des libres croyants ? Libre pensée et protestantisme libéral, Éditions Le Foyer de l'Âme/Église réformée de la Bastille, 1992 (coauteur : le pasteur Charles Wagner) Souvenirs, Fischbacher, 1916 L'École et la nation en France, L'Année pédagogique, 1913 Conférence sur l'enseignement intuitif (31. august 1878), publiée dans Les Conférences pédagogiques faites aux instituteurs délégués à l'Exposition universelle de 1878

Referanser

Kilder

Kategori:Franske nobelprisvinnere Kategori:Nobelprisvinnere (fred) Kategori:Nobelprismottakere i 1927 Kategori:Parti républicain, radical et radical-socialiste-politikere Kategori:Franske pedagoger Kategori:Personer fra Paris Kategori:Fødsler i 1841 Kategori:Dødsfall i 1932