Gnaeus Pompeius Magnus (Latin: CN•POMPEIVS•CN•F•SEX•N•MAGNVS ) (født 29. september 106 f.Kr., død 28. september 48 f.Kr.) var en fremstående og ambisiøs romersk militær leder, provinsguvernør og politiker i det 100-tallet f.Kr.. Han kom fra en rik italiensk provinsiell bakgrunn og hans far hadde vært den første som etablerte familien blant den romerske adelen. Pompeius' umiddelbare suksess som general mens han fortsatt var svært ung gjorde det mulig å avansere direkte til hans første konsulskap uten å møte de normale kravene for posisjonen. Pompeius utmerket seg første gang som militær leder under Sullas diktatorstyre. For sine militære triumfer fikk han tilnavnet «Magnus» («den store»). Han var konsul tre ganger og feiret tre triumfer.
Pompeius bidro deretter til å slå ned Spartacus' slaveopprør. For å styrke sin stilling ytterligere allierte Pompeius seg med Julius Cæsar og Marcus Crassus i det første triumvirat. Avtalen ble forseglet da Pompeius giftet seg med Cæsars eneste datter, Julia. Triumviratet ble imidlertid kortvarig; etter at Crassus ble drept i slag i 53 f.Kr., prøvde Pompeius å utmanøvrere Cæsar for å få kontroll over republikken. Dette utløste en borgerkrig mellom Cæsar og Pompeius. Krigen endte i slaget ved Farsalos der Pompeius ble slått og måtte flykte til Egypt. Der ble Pompeius forrådt og drept av Ptolemaios XIII av Egypt.
Tidlig liv og politiske debut Pompeius' far, Gnaeus Pompeius Strabo, var en rik landeier fra Firmum Picenum (dagens Fermo), et av homines novi, «nye menn». Pompeius Strabon hadde steget opp fra de tradisjonelle cursus honorum, ble kvestor i 104 f.Kr., pretor i 92 f.Kr. og konsul i 89 f.Kr., og fikk et omdømme for grådighet, politisk dobbeltspill og militær hensynsløshet. Han støttet Sullas tradisjonelle optimatene, den aristokratiske fraksjonen, mot den populistiske general Gaius Marius i Sullas første borgerkrig.Appian: Civil Wars, 1.9.80, (Loeb) hos Thayer
Pompeius Strabo døde under Marius' beleiring av Roma i 87 f.Kr., enten som et offer for en epidemisk pest, eller rammet av lynet, eller muligens begge deler. I Plutarks redegjørelse ble hans legeme dratt fra dens likvogn av mobben.Plutark: Life of Pompey, 1. (Loeb) hos Thayer; se også Velleius Paterculus: Roman History, 2, 21. (Loeb) hos Thayer Hans da tyveårige sønn Pompeius arvet hans eiendommer, hans politiske lære og lojaliteten til hans legioner.
Pompeius hadde tjenestegjort i to år under sin fars kommando og hadde deltatt i de siste delene av Marius' sosiale krig mot italienerne. Han vendte tilbake til Roma og ble anklaget for urettmessig tilegnelse ved plyndring: hans forlovelse med dommerens datter Antistia sikret en rask frifinnelse.Plutark: Life of Pompey, s 126
I de neste få årene hadde Gaius Marius Italia under sin besittelse.Boak: History of Rome, s 145-146 Da Sulla kom tilbake fra krigføring mot Mitridates VI av Pontos i 83 f.Kr., samlet Pompeius tre legioner for å gi ham støtte mot Marius' styre ved Gnaeus Papirus Carbo.Dio Cassius beskrev Pompeius' tropper som en «liten bande»: Cassius Dio, 33, fragment 107 (Loeb) hos Thayer
Sulla og hans allierte fortrengte Marius' styrker i Italia og i Roma: Sulla, nå diktator av Roma, var imponert av den unge Pompeius' selvsikre framtoning. Han adresserte ham som imperator (tilnærmet kommandant) og tilbød ham sin stedatter Aemilia Scaura som giftmål. At Pompeius allerede var gift og det samme var Aemilia, og dessuten gravid, var en mindre detalj. Begge ble skilt hver på sin kant og gift på nytt.Aemilias første ektemann hadde gitt Sulla kritikk som ikke var ønskelig. Selv om Aemilia døde i barsel kort tid etter, bekreftet ekteskapet Pompeius' lojalitet og var en enorm dytt framover for hans karriere.Plutark: Life of Pompey, s. 136
Sicilia og Afrika thumb|left|upright|Pompeius' profil, byste Da krigen i Italia var over, ble Pompeius sendt av Sulla til å kjempe Marius' styrker på Sicilia og i Afrika.Plutark: Life of Pompey, s. 141 I 82 f.Kr. hadde Pompeius sikret Sicilia og således garantert kornforsyningene til Roma. Han henrettet Gnaeus Papirius Carbo og hans tilhengere på stedet, noe som ga ham omtalen som adulescens carnifex («ungdomsslakter»).Valerius Maximus: Facta et dicta memorabilia, 6.2.8 I 81 f.Kr. flyttet han over til den romerske provinsen i Afrika hvor han beseiret Gnaeus Domitius Ahenobarbus og den numidiske kong Hiarbas etter et langvarig og innbitt slag.Plutark: Life of Pompey, s. 143-145
Etter denne rekken med seirer ble Pompeius proklamert imperator av sin hær i Afrika; straks han var tilbake i Roma ble han gitt en entusiastisk folkelig mottagelse og hyllet av Sulla som Magnus, «den store», – åpenbart i anerkjennelse av Pompeius militære seirer og popularitet, men muligens også med en undertone av sarkasme. Den unge generalen var fortsatt offisielt en privatus (privat borger) som ikke hadde noen posisjon i cursus honorum. Tittelen kan ha hatt til hensikt å kappe Pompeius ned i størrelse; han benyttet seg aldri selv av denne tittelen senere i sin karriere.Plutark: Life of Pompey, s 148–149.
Da Pompeius krevde et triumftog for sine seirer i Afrika, nektet Sulla. Det ville være uten presedens, selv ulovlig, for en ung privatus – han måtte isteden oppløse sine legioner. Pompeius nektet, og presenterte seg selv ventende ved Romas port. Sulla ga seg.Plutark: Life of Pompey, s. 149 Imidlertid holdt Sulla sitt eget triumftog først, deretter holdt Metellus Pius sitt, noe som gjorde at Pompeius først kom på tredjeplass i raske rekkefølge av triumftog. Pompeius' alder, hans status som equites og hans seier over Romas fiender skulle ha diskvalifisert ham fra en triumf. Sullas samtykke, formalisert ved hans lydige senat som en republikansk tillatelse førte til en ikketradisjonell og strengt tatt ikke lovlig triumf, men dog en triumf uansett.Beard, Mary (2007): The Roman Triumph, The Belknapp Press, s. 16 – 17. På selve dagen forsøkte Pompeius å overgå sine eldre foran seg i triumftogene ved å ri inn i stridsvogn tauet av en elefant som et symbol på hans afrikanske erobringer. Elefanten var for stor for byporten og rask improvisering ble nødvendig, hvilket var meget pinlig for Pompeius og til stor fornøyelse for tilskuerne i Romas gater.Plutark: Life of Pompey, s. 151
Quintus Sertorius og Spartacus thumb|Romersk statue av Pompeius, ved Villa Arconati a Castellazzo di Bollate (Milano, Italia). Den ble fraktet dit dra Roma i 1627 av Galeazzo Arconati. Pompeius' karriere synes å ha vært drevet av lengselen etter militær ære og forakt for tradisjonelle politiske begrensninger.Holland, Rubicon, s. 141-142 I konsulvalgene for 78 f.Kr. støttet han Marcus Aemilius Lepidus imot ønskene til Sulla. I 78 f.Kr. døde Sulla. Da Lepidus gjorde opprør var det Pompeius som slo ned opprøret på vegne av senatet. Deretter ba han om imperium (kommando) som prokonsul i HispaniaHispania, Den iberiske halvøy, hovedsakelig dagens Spania og Portugal. for å ta seg av popularenes general Quintus Sertorius som hadde holdt ut i de siste tre årene mot Quintus Caecilius Metellus Pius, en av Sullas dyktigste generaler.Plutark: Life of Pompey, s. 158 Det romerske aristokratiet avviste hans anmodning. De begynte å frykte den unge, populære og suksessfulle generalen. Pompeius tok til sin tidligere taktikk for overtalelse; han nektet å oppløse sine legioner inntil hans anmodning ble akseptert. Senatet etterkom ham, motvillig ga de ham tittelen som prokonsul og makt tilsvarende de til Metellus og sendte ham til Hispania.Boak, History of Rome, s. 152
Pompeius ble i Hispania fra 76 til 71 f.Kr. Lenge var han ikke i stand til å avgjøre krigen grunnet Sertorius' effektive geriljataktikk. Selv om han aldri greide å beseire Sertorius avgjørende (og han møtte nær sin egen undergang i slaget ved Sucro), vant han flere hærtokt mot Sertorius' underoffiserer i en utmattelseskrig. Sertorius var betydelig svekket og ved 74 f.Kr. vant Metellus og Pompeius by etter by.Boak, History of Rome, s. 153
Til sist greide Pompeius å knuse populares da Sertorius ble myrdet av sin egen offiser Marcus Perperna Vento, men denne ble beseiret av Pompeius i 72 f.Kr. i deres første slag. Tidlig i 71 f.Kr. var hele Hispania underkastet. Pompeius viste et talent for effektivt organisering og rettmessig administrasjon av den erobrede provinsen; dette økte hans styre over hele Hispania og helt inn i den sørlige delen av Gallia.Holland, Rubicon, s. 142 En gang ut i 71 f.Kr. seilte han av sted til Italia med sin hær.
I mellomtiden sto Crassus overfor Spartacus' slaveopprør i den tredje slavekrigen. Crassus beseiret Spartacus, men i hans marsj mot Roma, møtte Pompeius restene av Spartacus' hær. Han tok fem tusen av de til fange og krevde like godt æren for å ha avgjort og avsluttet hele opprøret. Det gjorde Crassus rasende.Holland, Rubicon, s. 150-51
Tilbake i Roma var Pompeius blitt enormt populær. Den 31. desember 71 f.Kr. ble han gitt sitt andre triumftog for sine seire i Hispania. Som hans første ble det akseptert motvillig. For sine beundrere var han den meste briljante generalen i sin tidsalder, åpenbart favorisert av gudene og en mulig forkjemper for folkets rettigheter. Han hadde med hell stått opp imot Sulla og hans senat. Han hadde eller med sin innflytelse bidratt til å gjeninnføre de tradisjonelle plebeiiske rettighetene og privilegiene som hadde gått tapt under Sullas diktatur. Pompeius fikk lov til å gå forbi enda en gammel romersk tradisjon; kun 35 år gammel og enda ikke en senator ble han valgt til konsul av en overveldende flertall og ble innsatt som partner av Crassus i år 70 f.Kr. Pompeius' nærmest kometaktig stigning og forfremmelse til konsul var uten sidestykke. Hans taktikk fornærmet den tradisjonelle adelen og deres verdier som han hevdet at han delte og forsvarte. Men han ga dem intet annet valg enn å tillate at han ble konsul.
Krig mot pirater thumb|350px|Romerriket 67 f.Kr. og kampen mot pirater i Middelhavet. To år etter sin utnevnelse som konsul ble Pompeius tilbudt kommandoen over en marinestyrke for å ta seg av piratproblemet i Middelhavet. Den konservative fraksjonen i senatet forble mistenksom og på vakt mot ham. Det virket på dem som nok en ulovlig eller i det minste ekstraordinær utnevnelse.Boak, History of Rome, s. 160 Pompeius' tilhengere som støttet denne kommando – deriblant Julius Cæsar – var i mindretall, men støtten økte etter at plebeiernes tribun, Aulus Gabinius, foreslo en lex Gabinia;«Aulus Gabinius» egentlig lex de uno imperatore contra praedones instituendo («lov som utnevner en eneste øverstkommanderende mot røvere») eller lex de piratis persequendis («lov om forfølgelse av pirater»)D.C. Braund: «Piracy under the principate and the ideology of imperial eradication» i War and society in the Roman world (s. 195-212), London 1993 som ga Pompeius kontroll over havet og kyststripen så langt som 80 km inn i landet. Med en slik imperium maius fikk han rang over alle andre romerske magistrater. Loven ble vedtatt med tre års varighet, og fikk gjennomslag til tross for heftig motstand. Pompeius' kamp mot piratene varte mindre enn ett år og beskrives som en strålende suksess av hans politiske allierte Cicero.Philip de Souza: Anti-piracy imperialism, Ancient Warfare, bind XVI