Robert Schumann (1810–1856) var en tysk romantisk komponist. Hans komposisjoner hadde begrenset suksess i samtiden, men i dag regnes han som en av den tyske høyromantikkens fremste representanter. Opprinnelig komponerte han hovedsakelig for klaver, men senere skrev han verker i nesten alle musikkformer som var vanlige på hans tid.
Schumann fikk pianoundervisning fra han var sju år gammel. Meningen var at han skulle studerte jus i årene 1828–1830, men i realiteten komponerte han, studerte musikkteori og fikk undervisning i pianospill hos Friedrich Wieck. En fingerskade ødela karrieren som pianovirtuos, og han satset i stedet på å komponere.
I 1834 grunnla Schumann musikktidsskriftet Neue Zeitschrift für Musik, hvor han gav uttrykk sine ideer om en «høyere», poetisk musikk. Schumann sto oppriktig og bestemt på sitt romantisk-idealistiske kunstsyn, på denne tiden var han mest kjent som musikkritiker – som komponist var han nesten ukjent.
Mot pianolærerens vilje giftet hans datter, Clara Wieck, og Schumann seg i 1840. Hun var allerede en av Europas største klavervirtuoser. Samme år komponerte Schumann et stort antall lieder.
Felix Mendelssohn Bartholdy hjalp i 1843 Schumann til et professorat ved konservatoriet i Leipzig, i 1844 ble Schumann korleder i Dresden. På 1850-tallet var han musikkdirektør i Düsseldorf.
Schumann led sannsynligvis av en bipolar lidelse, og etter at broren og svigerinnen døde i 1833 var han plaget av angst som tidvis slo ut i en psykose. Han forsøkte å begå selvmord i 1854, og lot seg legge inn på en psykiatrisk klinikk ved Bonn. Sykejournalene derfra tyder på at de psykiske problemene hadde sammenheng med syfilis.Caspar Franzen: Qualen fürchterlichster Melancholie, Dtsch Arztebl 2006; 103(30):A 2027-9 Schumann kom aldri ut igjen fra klinikken, og døde der i 1856.
Tidlig i karrieren skrev Schumann stort sett klavermusikk: Kinderszenen, Kreisleriana, Papillons og Sinfonische Etüden, samt pianokonserten som hører til en av genrens mest kjente. Fra 1840 skrev han liedersykluser og kammermusikk, og dessuten symfonier, kirke- og scenemusikk.
Tidlige år Ungdomstid mini|upright=1.1|Schumanns fødested i Zwickau. mini|upright=1.1|Schumanns fødested i dag. mini|upright=1.1|Schumanns musikkrom. Zwickauer Museum, Hauptmarkt 5 «Jeg drømte jeg druknet i Rhinen». Denne setningen noterte Schumann i sin dagbok da han var 19 år, på en tid han ikke kunne vite at han senere skulle slå seg ned i nærheten av Rhinen, og forsøke å begå selvmord ved å hoppe i elva.
Schumann var det femte og siste barnet i søskenflokken,Ostwald, s. 11 de andre var Emilie (1796), Eduard (1799), Carl (1801) og Julius (1805). Moren Christiane ble regnet som svært musikalsk uten at hun behersket noe instrument, og faren August var bokhandler.
Ved siden av begavelsen han hadde for klaverspill og musikk, var Robert litterært interessert, og han skrev mye allerede fra tidlig alder. Interessen for det skrevne ord fikk han nok fra sin far: August Schumann så på seg selv som en «homme de lettres», han skrev romaner og ble en kjent oversetter av engelskspråklig litteratur, og sammen med sine brødre drev han fra 1807 forlagsbokhandelen «Gebrüder Schumann» i Zwickau. Firmaet ble kjent for å fremme allmenndannelse ved å publisere pocketutgaver av klassikere fra alle nasjoner. August Schumann skal ha hatt et stort privatbibliotek med klassisk litteratur fra hele verden. Hans eldste sønner gikk alle inn i forleggerbransjen, og også den yngste forsøkte å følge i farens fotspor: 14 år gammel skrev Robert Schumann et essay om musikkestetikk og bidro til et verk faren redigerte som bar tittelen «Portrett av berømte menn». Han skrev også dikt, romanfragmenter og selvkritiske tekster. Allerede som skolegutt i Zwickau leste han verk av de tyske poetene/filosofene Friedrich Schiller og Johann Wolfgang von Goethe, såvel som Lord Byron og greske tragedier. Hans største og varige litterære inspirasjonskilde var Jean Paul; påvirkningen fra ham kan man finne i Schumanns ungdomsromaner Juniusabende, fullført i 1826, og Selene.
August Schumann støttet opp under avkommets musikalske ambisjoner. Han kjøpte et flygel til ham, hørte ham gjerne spille, og forsøkte – om enn forgjeves – å få Carl Maria von Weber til å gi ham klaverundervisning. «Jeg hadde fordelen av å få den mest grundige og kjærlige oppdragelse».
I 1826 døde August Schumann, 53 år gammel. Han etterlot seg en liten formue; Roberts andel ble forvaltet av tøy- og jernvarehandleren Gottlob Rudel fra Zwickau. Robert fikk en omfattende skolegang med undervisning i latin, gresk og fransk, og han ble regnet som et usedvanlig språktalent. Men hans musikalske utdannelse var fram til 1828 nærmest for dilettantisk å regne. Da han etterhvert spilte klaver bedre enn sin lærer, anbefalte denne ham selvstudium, og Schumann gikk på musikalske framføringer og leste partiturer og omarrangerte orkesterverk for klaver. Han grunnla et skoleorkester, samt et litterært selskap hvor han leste ulike verk sammen med sine medelever, blant annet åtte dramaer av Friedrich Schiller der de fordelte rollene seg imellom. Hvor alvorlig han tok det kan vi se av foreningsstatuttene han hadde laget: De innebar at det ble skrevet ut bøter for «usømmelig latter» under opplesingene.
Artium tok Schumann med nestbeste karakter «omnino dignus». I mellomtiden hadde moren i samråd med formynderen besluttet at Schumann skulle studere rettsvitenskap, da ingen av dem kunne se at hans hang til kunst, og i særdeleshet musikk, kunne ha noen framtid. Schumann føyde seg, og skrev seg 29. mars 1828 inn som jusstudent ved Universität Leipzig og ble medlem av det gamle studentbrorskapet i Leipzig.
Upopulært studium Leipzig, som den gang hadde rundt 41 000 innbyggere var Sachsens nest største by etter Dresden, og Schumann likte det han så: Messenes by, bokhandlene og trykkeriene; velrenommerte forlag som Brockhaus, Reclam-Verlag og Breitkopf & Härtel holdt til her. Det berømte Gewandhausorkesteret briljerte med oppføringer som Schumann aldri hadde opplevd før. Han skrev til sin mor at han «gikk regelmessig på instituttet», men tiden tilbrakte han med musikk, skriving og lesing, han gikk innimellom på forelesninger i filosofi, og tilbrakte også mange formiddager med «lyrisk dagdriveri» iført sin slåbrok. Schumann holdt seg nok unna lokaler der det ble holdt juridiske forelesninger, og det gav ham ofte samvittighetskvaler, noe dagboka vitner om:
mini|Friedrich Wieck «Det går kaldt gjennom meg når jeg tenker på hva det skal bli av meg.» Og senere: «Svak vil jeg og kan jeg ikke være. Når mennesket bare vil – klarer det jo ALT.»
På denne tiden ble Schumann kjent med en mann som kom til å forandre livet hans: Friedrich Wieck. Wieck, som opprinnelig studerte teologi, hadde fått ry som en fremragende klaverpedagog. Konseptet hans med praktisk undervisning ved klaveret og musikkteoretisk utdannelse, hadde han med stort hell prøvd ut på sin egen datter Clara. Robert Schumann besluttet å la Wieck ta seg av sin musikalske videreutdanning, men det viste seg at Schumann manglet det nødvendige piano- og komposisjonstekniske grunnlaget. Skuffelsen var stor, han måtte stadig oftere unnskylde seg for manglende oppmøte, og til slutt avsluttet Schumann like godt undervisningen.
mini|left|Korøvelse hos Thibaut Schumann ønsket å få en slutt på «det ødeleggende slendrianet» i yrkesutdannelsen, og flyttet til Heidelberg for å konsentrere seg om jus-studiene. Men rent jus-faglig ble det en bortkastet tid. Blant professorene var det bare juristen Thibaut som fant gjenklang hos Schubert, og det skyldtes hans musikalitet og fordi han regelmessig organiserte musikkaftener, særlig med verk av Palestrina og Händel. Dessuten ble det plutselig svært viktig å foreta en reise gjennom Italia akkurat nå, og han klarte å få moren til å gi ham reisepenger. «Italia, Italia, nynnet det fra barnsben av i mitt hjerte» skrev han til henne. Det som dro ham dit var «det helt fantastiske, pulserende, levende livet.» Han ville lære å kjenne de «de hvite, glitrende byer», «de appelsinduftende, sydlige blomster». Og naturligvis ville han bli kjent med «de italienske kvinnene med sine ildfulle, smektende øyne.» Han lot seg imponere over La Scala i Milano, men fikk ikke noe ut av den italienske musikken, og spesielt ikke av Gioacchino Rossinis.
Omvending mini|Robert Schumann, 1830 Tilbake i Heidelberg skrev Schumann etter lang tids indre kamp et brev til sin mor den 30. juli 1830, hvor han forklarte at han tok sikte på å slå inn på en løpebane som musiker. «Følger jeg min muse, så viser den meg til min kunst, og jeg tror det er den rette veien.» Innen seks år ville han kunne «konkurrere mot hvilken som helst annen pianist.» På hans bønner vendte moren seg til Friedrich Wieck «med angst og beven», for hun mente at Robert burde ha startet på en pianistløpebane ti år tidligere om musikken skulle kunne bli et levebrød. Wieck svarte allerede innen to dager: han lovte at på tre år skulle han gjøre Schumann til en av Europas største pianister; han ville da spille mer åndfullt enn Ignaz Moscheles og mer storartet enn Johann Nepomuk Hummel. Men han knyttet en betingelse til dette: Schumann måtte få kontroll over sin «tøylesløse fantasi og skiftende framtidsplaner», og stille regelmessig på øvelsene. Full av gode forsetter for framtiden reiste Schumann tilbake til Leipzig og bosatte seg til å begynne med i et rom i Wiecks hus.
Pianistdrømmen brister Schumanns begynte nå en så innbitt kamp for å bli pianovirtuos at det endte med at han ødela fremtidsutsiktene: Stadig mer irritert over at fingrene ikke beveget seg fullstendig uavhengig av hverandre utviklet han en mekanisk innretning som skulle gi hver enkelt finger sin egen kraftfulle uavhengighet. Kveld etter kveld testet han apparatet med høyre hånd helt til han pådro seg en så alvorlig seneskjedebetennelse at han ble ute av stand til å bevege fingrene.Gerhard Böhme: Medizinische Porträts berühmter Komponisten, Elsevier, 1981, ISBN 3-437-10689-9 Da hånden begynte å bli bedre viste det seg at langfingeren var så svekket at han ikke lengre kunne håpe på å bli en profesjonell pianist. Den gang ble kvikksølv brukt i behandlingen av syfilis, og et av symptomene på kvikksølvforgiftning er koordinasjonsproblemer, noe som kan forklare problemene som førte til at han startet den alt for intense treningen.
Nye veier Fra nå av konsentrerte Schumann seg om å lære seg komposisjonsteknikker; Johann Sebastian Bachs Das Wohltemperierte Klavier var et verdifullt studiemateriale. Til å begynne med komponerte Schumann nesten utelukkende for klaver, hans opus 1 var ABEGG-Variationen som han bygde opp rundt noterekka A-B-E-G-G og dediserte fantasipersonen «Comtesse d'Abegg». Til de første komposisjonene som vitner om Schumanns personlige stil hører også Papillons (op. 2), som han tilegnet tre kvinner i sin nærmeste bekjentskapskrets. Selv antydet han at disse miniatyrene var inspirert av Jean Pauls roman Flegeljahre («Ungdomsår»). Av tidlige komposisjoner er Toccata (op. 7) verd å nevne; et svært virtuost stykke som stiller høye krav til de svakeste fingrene, dvs ring- og lillefinger. I 1883 påbegynte han Etüden im Orchestercharakter som i 1837 ble utgitt under navnet det har hatt siden, Sinfonische Etüden. De er ikke egentlig etyder i bokstavelig forstand, heller variasjoner over et tema som presenteres i starten.
mini|left|Neue Zeitschrift für Musik,utgave fra 1850.