Dunstan (latin: Dunstanus; født 909, død 19. mai 988)Lapidge (2004): «Dunstan [St Dunstan] (d. 988)» var abbed av klosteret Glastonbury Abbey, biskop av Worcester, biskop av London, og erkebiskop av Canterbury, senere erklært som helgen.Bunson, Matthew; Bunson, Margaret; Bunson, Stephen (1998): Our Sunday Visitor's Encyclopedia of Saints. Huntington, IN: Our Sunday Visitor Publishing. ISBN 0-87973-588-0. Hans arbeid gjenopprettet klosterlivet i England og reformerte den engelske kirke. Hans biograf Osbern, og selv var en kunstner og skriver, uttalte at Dunstan var dyktig i å «gjøre et bilde og forme bokstaver», noe som også var tilfelle for andre prester i hans tidsalder som hadde oppnådd seniorrang.Alexander, Jonathon (1992): Medieval Illuminators and their Methods of Work. New Haven, CT: Yale University Press. ISBN 0-300-05689-3, s. 9

Dunstan var også en politiker, og fungerte som en betydningsfull minister for flere engelske konger. Han var den mest populære helgen i England i nær to århundrer etter å ha blitt berømt ved de mange fortellinger om hans storhet, ikke minst de som fortalte om hvordan han på slu måte lurte og beseiret djevelen.Toke, Leslie Alexander St. Lawrence (1913): «St. Dunstan» i: Catholic Encyclopedia, 5. New York: Robert Appleton Company.

Liv og virke Tidlig liv (909–943) Dunstan ble født i landsbyen Baltonsborough i Somerset.Dunning, Robert (1983): A History of Somerset. Chichester: Phillimore & Co. ISBN 0-85033-461-6. Han var sønn av Heorstan, en adelsmann fra Wessex. Faren var bror av Athelm, biskop av Wells og biskop av Winchester.Green, John Richard (1895): History of the English People, bind I (av 8) Early England, 449–1071; Foreign Kings, 1071–1204; The Charter, 1204–1216. London: MacMillan. ISBN 1-4346-0693-7. Det er fortalt, som ved de fleste helgenbiografier, at hans mor Cynethryth var en from kvinne. Osberns helgenbiografi forteller at en budbringer på mirakuløst vis fortalte om den velsignede barnet hun skulle føde:

«Hun var i kirken til jomfru Maria på lysdagen da alle lysene brått sluknet. Deretter ble stearinlyset som Cynethryth bar brått tent på nytt, og alle de tilstede tente deres lys fra denne mirakuløse flammen, således bebudet at gutten «ville bli minister av den evige flamme» i den engelske kirke.

En anonym forfatter av den eldste helgenbiografien plasserer Dunstans fødsel til en gang under styret til Adalstein, mens Osbern fastsatte den til «det første året av styret til Adalstein», det vil si 924 eller 925. Denne dato kan imidlertid ikke ble forlikt med andre kjente datoer av Dunstans liv og skaper mange opplagte anakronismer. Historikere har derfor antatt at Dunstan ble født en gang rundt 910 eller tidligere.Lapidge, Michael (1999): «Dunstan» i: Lapidge et al., red.: The Blackwell Encyclopedia of Anglo-Saxon England. Blackwell, Oxford, ISBN 0-631-15565-1

thumb|left|upright|Djevelen kommer på besøk til Dunstan som kniper djevelen i nesen med en tang. Som en ung gutt studerte Dunstan under irske munker som da bodde i ruinene av klosteret Glastonbury Abbey, som hadde blitt herjet av danske vikinger.«St Dunstan», Catholic Online Nedtegnelser forteller om hans ungdommelige optimisme og om hans visjon om at klosteret skulle bli gjenoppbygget. Mens han fortsatt var en ung gutt ble han rammet av nær fatal sykdom, men ble på mirakuløst vis frisk igjen. Selv som barn var han kjent for å være hengiven til utdannelse og for sin dyktighet med mange former for håndverk. Med sin foreldres velsigne lot han seg tonrake som en munk, mottok lavere order og tjenestegjorde i den gamle kirken viet jomfru Maria. Det ble sagt at hans onkel Athelm, erkebiskop av Canterbury, fikk høre om nevøens hengivenhet og lot ham komme i hans tjeneste. Han ble senere utnevnt til hoffet til kong Adalstein.Cross, F.L.; Livingstone, E.A. (1997): The Oxford Dictionary of the Christian Church, Oxford University Press, USA; 3. utg., s. 514

Dunstan ble snart en favoritt hos kongen og ble utsatt for sjalusien til andre ved hoffet. En sammensvergelse ble klekket ut for å bringe vanære over ham, og Dunstan ble anklaget for å være involvert med trolldom og svartekunst. Kongen beordret at han forlot hoffet og da han dro, ventet hans fiender på ham, angrep ham og banket ham opp, bant ham og kastet ham i en kloakktank.«St Dunstan» , Catholic Community – Woking. St-dunstans.org Han klarte å klatre ut og komme seg til en venn. Derfra reiste han til Winchester, og ble tatt inn i tjenesten til Ælfheah, biskop av Winchester. Ælfheah var antagelig en slektning Dunstan, tradisjonelt framstilt som hans onkel.

Biskopen forsøkte å overtale ham til å bli en munk, men Dunstan var tvilende til om han hadde kallet til et liv i sølibat. Svaret kom til ham i form av et angrep av store svulster over hele kroppen. Denne lidelsen var så alvorlig at det ble mistenkt å være spedalskhet. Det var antagelig en form blodforgiftning forsaket av å bli banket opp og kastet i kloakken. Uansett årsak endret dette Dunstans beslutning. Han ble ordinert som munk i 943 i nærvær av Ælfheah, og reiste deretter tilbake til Glastonbury for å leve som en eneboer og eremitt. Opp mot den gamle kirken viet til jomfru Maria bygget han en liten klostercelle på 1,5 meter lang og rundt 0,75 meter bred. Det var her hvor Dunstan studerte, gjorde håndverk, og spilte på sin harpe. Det på denne tiden, i henhold til legende fra sent på 1000-tallet, hvor det ble sagt at djevelen kom for å friste ham og ble holdt om ansiktet med Dunstans tang.

Munk, abbed og biskop (943–960) thumbnail|right|Mulig selvportrett av Dunstan. Utsnitt fra Glastonbury Classbook. thumb|Større utsnitt av det samme. Dunstan arbeidet som en sølvsmed og i sitt scriptorium, skrivested, mens han bodde ved Glastonbury. Det er antatt han var den kunstneren som tegnet det velkjente bildet av Kristus med en lite, knelende munk ved siden av ham i Glastonbury Classbook, «et av de første av en rekke av omrisstegninger som kom til å bli et særskilt trekk ved angelsaksisk kunst for denne perioden.»Alexander, Jonathon (1992): Medieval Illuminators and their Methods of Work. New Haven, CT: Yale University Press, ISBN 0-300-05689-3, s. 9 Dunstan ble også kjent som musiker, illustratør av manuskripter og som metallarbeider. Fru Æthelflaed, niese av kong Adalstein, gjorde Dunstan til sin fortrolige rådgiver og ved sin død testamenterte hun en betydelig formue til ham. Han benyttet formuen til blant å fremme klosterreformen i England. På omtrent samme tid døde hans far Heorstan og han arvet også sin fars formue. Han ble således en person med stor innflytelse, og ved kong Adalsteins død i 940, ble han tilkalte av Edmund, den nye kongen, til sitt hoff ved Cheddar i Somerset. Her ble han forfremmet til minister ved kongens hoff.

Atter en gang førte kongens gunst til sjalusi og misunnelse i hoffet, og på nytt lyktes Dunstans fiender med sine sammensvergelser. Kongen var forberedt på å sende Dunstan av sted. Det skjedde da at sendebud fra det «østlige kongerike», noe som antagelig henviste til East Anglia, og Dunstan forspurte sendebudene om å få reise sammen med dem tilbake. De gikk med på det, men reisen skjedde aldri. Historien har blitt nedtegnet således:

Abbed av Glastonbury thumb|220px|left|Levninger av kirkekoret i klosterkirken ved Glastonbury Abbey. Dunstan som abbed av Glastonbury gikk til oppgaven med reformene. Han aktet å gjenopprette klosterlivet og bygge opp igjen klosteret. Han begynte med å etablere et benediktinsk klostervesen ved Glastonbury. Klosterreglene til sankt Benedikt av Nursia var grunnlaget for Dunstans gjenopprettelse av klosterordenen, i henhold til forfatteren Edgars etablering av klostrene, skrevet i tiden mellom 960- og 970-tallet, og i henhold Dunstans første biograf, som selv hadde vært et medlem av munkesamfunnet ved Glastonbury.Whitelock, Dorothy (1979): «'An Old English Account of King Edgar's Establishment of the Monasteries'» i: English Historical Documents 1, s. 920. Deres uttalelser er også i overensstemmelse med hans første grep som abbed med betydningen av hans bygninger og med den benediktinske lære blant hans fremste disipler.

Dog, ikke alle medlemmer av Dunstans samfunn ved Glastonbury var munker som fulgte benediktinerreglene. Dunstans første biograf, som kun kjennes ved betegnelsen «B», var en prest som til sist ble medlemmer av samfunnet av kanniker i Liège etter å ha forlatt Glastonbury.Winterbottom, Michael (2011): The Early Lives of St Dunstan. Oxford: Oxford University Press, ISBN 9780199605040, s. LXIX.

Dunstans første omsorg var å gjenoppbygge kirken dedikert apostelen Peter, og gjenopprette klosteravstegningen. De sekulære affærene til klosteret var gitt til hans bror Wulfric «slik at verken han selv eller noen andre av munkene ville bryte avstegningen.» En skole for de lokale ungene ble grunnlagt og ble en av de mest kjente i England på sin tid. En betydelig utvidelse av vanningssystemet i de omliggende områdene av Somerset ble også fullført.Williams, Michael (1970): Draining Somerset Levels. Cambridge University Press, ISBN 0-521-07486-X, s. 50

I løpet av to år fra Dunstans forfremmelse ble kong Edvard myrdet i 946. Hans etterfølger var Edred. Politikken til den nye regjeringen ble støttet av dronningmoren, Ædgifu, av Oda, erkebiskop av Canterbury, og av adelen i East Anglia som var ledet av den mektige ealdormann Æthelstan «halvkonge». De fremmet en politikk som innebar forening og forsoning med den danske halvparten av kongeriket. Målet var å etablere en fast kongelig autoritet. I kirkesaker var det favorisert spredningen av katolsk praksis, gjenoppbygging av kirkene, moralsk reform av presteskapet og lekfolk, og til sist bekjempelsen av religionen til danene i England. Imot alle disse reformene sto adelen i Wessex, som også omfattet de fleste Dunstans egne slektninger, og som hadde en egeninteresse i å beholde etablerte skikker. I ni år var Dunstans innflytelse rådende, i løpet av en tid hvor han to ganger nektet å ta posisjonen som biskop, først Winchester i 951 og deretter Crediton i 953, og bekreftet således at han ikke ville forlate kongens side så lenge kongen levde og trengte ham.

Politisk endring thumb|left|Dunstan drar den unge kongen vekk fra kvinnen. thumb|right|King Eadwigs styre var preget av konflikter med hans familie og med Dunstan. I 955 døde Edred, og situasjonen endret seg brått. Eadwig, den eldste sønnen til Edvard, kom deretter på tronen. Det var en egenrådig tenåring som var innflytelsen til en del av adelen. I henhold til en legende begynte feiden med Dunstan allerede på Eadwigs kroningsdag da han ikke møtte opp til et møte med adelen. Dunstan gikk for å lete etter ham og fant ham i en uanstendig omfavnelse med en adelskvinne ved navn Ælfgifu og hennes mor. Dunstan forlangte at han kom med ham, og da Eadwig nektet hadde han dratt gutten med seg og tvang den unge kongen til å avsverge kvinnen som en «skjøge». Grunnet denne affæren og kongens motvilje fant Dunstan senere det best å flukte til sitt kloster, men Eadwig kom etter og plyndret klosteret. Hvor mye sannheten det er i denne fortellingen er uklart. Den eldste utgaven opptrer i en helgenbiografi av Dunstan, skrevet rundt 40 år etter hendelsen.Memorials of Saint Dunstan, R.S., s. 32-34 Faktisk giftet Eadwig seg med kvinnen Ælfgifu. Moren, en relativ ung enke ved navn Æthelgifu, ble gjort ansvarlig for å ha fått Dunstan forvist. I Liber Vitae opptrer derimot Ælfgifu, som kongens hustru, på en liste over de mest «strålende kvinner, valgt dette stedet for Guds kjærlighet...»,Stenton, F.M. (1971): Anglo-saxon England, 3. utg., Oxford, s. 366 noe som stemmer dårlig med betegnelsen som «skjøge».