Einar Henry Gerhardsen (født Olsen; 1897–1987) var en norsk politiker (Ap). Han var Norges statsminister fra 1945 til 1951, fra 1955 til 1963 og fra 1963 til 1965. I Norge er Gerhardsen kjent under kallenavnet «landsfaderen», og han er omtalt som en av hovedarkitektene bak den norske velferdsstaten som vokste frem etter andre verdenskrig.
Bakgrunn Einar Henry Olsen ble født den 10. mai 1897 i Asker, som sønn av rodemester Gerhard Olsen (1867–1949) og husmor Emma Hansen (1872–1949). Han var gift med Werna (pikenavn: Christie) og de hadde sønnene Truls Gerhardsen og Rune Gerhardsen samt datteren Torgunn Lieungh. Torgunns datter Anne Lieungh er gift med redaktør Harald Stanghelle. Einar Gerhardsen var farfar til Marte Gerhardsen og Mina Gerhardsen, svigerfar til Tove Strand og bror til Rolf Gerhardsen.
Veien til vervene, 1897–1940 Allerede som tiåring kom han seg ut i arbeidslivet. Da begynte han som visergutt. Deretter begynte han i Kristianias veivesen i 1915. Han avtjente militærtjeneste – riktignok under store personlige kvaler – ved Høytorp fort i 1918. I 1919 ble han formann i Veivesenets arbeiderforening og året etter i Kristianias Arbeidersamfunn. Fra 1919 til 1923 var han sentralstyremedlem i Norges Kommunistiske Ungdomsforbund. I 1923 fulgte flertallet i NKU med NKP etter splittelsen i Arbeiderpartiet, og Gerhardsen var med mindretallet som valgte å starte en ny ungdomsorganisasjon til Arbeiderpartiet med navnet Venstrekommunistisk Ungdomsfylking – forløperen for Arbeidernes ungdomsfylking, Gerhardsen hadde en periode som nestformann og en som formann i ungdomsfylkingen. I denne perioden var han også sekretær i Norsk kommuneforbund i ett år.
thumb|left|Haakon Lie, Martin Tranmæl, Einar Gerhardsen og Ola Stigum på tur tidlig i 1920-årene. Da Gerhardsen kom inn i ungdomsforbundets sentralstyre, ble han raskt en del av kretsen rundt Martin Tranmæl, som på denne tiden var sekretær i Arbeiderpartiet. Tranmæl var aldri leder i Arbeiderpartiet, men blir likevel regnet som partiets mektigste mann fra tidlig i 1920-årene og frem til andre verdenskrig. Også etter krigen hadde Tranmæl og Gerhardsen et tett samarbeid. I 1920-årene var fraksjonskampene mange, og Gerhardsen ble en av de viktigste personene innenfor Tranmæl-retningen i partiet.
Da den såkalte høyrefløyen brøt ut og dannet Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti i 1921 valgte Tranmæl og Gerhardsen å agitere aktivt for Moskvatesene, til tross for at de var skeptiske til hva det innebar. I 1923 gikk tranmælittene inn for et brudd med Moskvatesene og Komintern, og seiret i en bitter strid. I 1923 ble Gerhardsen på et dramatisk landsmøte i Arbeiderpartiet valgt til partisekretær. Gerhardsen vant med bare to stemmers overvekt på internasjonalisten Peder Furubotn, som senere skulle bli den ledende skikkelsen i Norges Kommunistiske Parti, som ble dannet av mindretallet på dette landsmøtet.
Gerhardsen forble partisekretær frem til 1926, men da ble det bestemt at han skulle ta over som sekretær i Oslo Arbeiderparti for å drive organisasjonsbygging der. I 1936 tok Gerhardsen igjen over som partisekretær, før han i 1939 ble nestformann.
Krigsårene 1940–1945
thumb|Fanger ved Grini fangeleir under oppstilling. (Foto tatt mellom 1941-43.) Gerhardsen hadde to fangeopphold i leiren.
Få dager etter krigsutbruddet sluttet Gerhardsen seg til regjeringen som flyktet nordover i landet. I slutten av april var Gerhardsen blant dem som fikk ansvar for å få gullbeholdningen til Norges Bank nordover fra Molde til Tromsø. Da han i juni kom tilbake til Oslo fungerte han en kort periode som leder av Arbeiderpartiet, men etter få dager forbød tyskerne ham å drive politisk arbeid på nasjonalt plan. Likevel ble han utnevnt som fungerende formann i Arbeiderpartiet på landsstyremøtet 6. juli 1940. Han fortsatte samtidig sitt kommunalpolitiske arbeid, og ble 15. august 1940 ordfører i Oslo etter at Trygve Nilsen overtok som boligrådmann. Som ordfører ble Gerhardsen flere ganger innkalt til avhør av Gestapo. 26. august 1940 ble han tvunget av tyskerne til å trekke seg som ordfører. Han hadde i invasjonsåret åpnet for et samarbeid med Tyskland. Men hans form for samarbeid ble avslått.Aftenposten: «Gerhardsen ville samarbeide med tyskerne» «Gerhardsen ville samarbeide med tyskerne» Aftenposten 20. oktober 1999 s.6.
Ettersom han mistet jobben som ordfører, gikk han midlertidig tilbake i jobben som veiarbeider. Samtidig gikk han aktivt med i motstandsbevegelsen. Blant annet var Gerhardsen blant de mest sentrale i oppstarten av det som senere ble Hjemmefrontens offisielle organ, Bulletinen. Gerhardsen var i tillegg sentral i Kretsen og var derfor med på de såkalte Grimelundsmøtene på Grimelund gård. 11. september 1941 ble han arrestert og sendt til Grini fangeleir, der han deltok i en indre krets av Ap-tilknyttede politikere og la grunnlag for et etterkrigsparti sammen med Martin Strandli, Olaf Fredrik Watnebryn, Olaf Solumsmoen, Gunvald Engelstad og Arnoldus Kongerø. Senere ble han flyttet til Møllergata 19, der han også ble utsatt for tortur. 5. april 1942 ble han sendt til konsentrasjonsleiren Sachsenhausen i Tyskland, blant annet sammen med forfatteren Arnulf Øverland. I 1944 ble han etter kortere perioder i forskjellige fengsler i Tyskland sendt tilbake til Norge, hjulpet av den norske legen Johannes Heimbeck, som hadde gode kontakter i Tyskland. Først satt han i Akershus Landsfengsel, deretter ble han sendt til Grini 19. september 1944. Til tross for fangenskapet var Gerhardsen aktiv i arbeidet for å planlegge Arbeiderpartiets etterkrigspolitikk og hvordan det politiske arbeidet i Norge skulle bli etter frigjøringen. Han satt på Grini frem til Tysklands kapitulasjon i mai 1945.
Fred og samling 1945
mini|Nygaardsvold og Gerhardsen i 1945.
Einar Gerhardsen tok straks til å virke som formann i Arbeiderpartiet etter frigjøringen. På landsstyremøtet i slutten av mai ble han også formelt valgt som ny partiformann etter Oscar Torp, som hadde holdt seg i London sammen med resten av regjeringen under andre verdenskrig. Torp ble valgt som vanlig sentralstyremedlem. Gerhardsen tok etter kort tid også over som ordfører i Oslo. I kraft av dette vervet fikk han ansvaret for å ønske Kong Haakon tilbake til hovedstaden 7. juni 1945.
Som formann i landets største parti fikk Gerhardsen i oppdrag å lede samarbeidsutvalget mellom de politiske partiene etter andre verdenskrig. Samarbeidsutvalget fikk blant annet i oppgave å gå gjennom fellesprogrammet som skulle danne grunnlag for samarbeidet mellom de politiske partiene i gjenoppbyggingen av Norge.
Det var opprinnelig hjemmefrontleder, høyesterettsjustitijarius og Venstre-politiker Paal Berg som 14. juni 1945 fikk i oppdrag av Kongen å danne en samlingsregjering, blant annet fordi Gerhardsen fikk Arbeiderpartiets sentralstyre og stortingsgruppe til å støtte Berg. Men de borgerlige partiene, også Bergs eget parti Venstre, var skeptiske til ham. Spesielt motstanden fra stortingspresident og Høyres viktigste politiker, Carl Joachim Hambro, fikk Berg til å gi opp å danne regjering.
Innen Arbeiderpartiet var det enkelte krefter som ønsket at Johan Nygaardsvold skulle fortsette som statsminister, men Nygaardsvold sa nei, delvis på grunn av motstand fra eget parti. Da Arbeiderpartiets gruppeformann Fredrik Monsen ble innkalt til Kongen, pekte denne videre på Gerhardsen. Også Gerhardsen møtte motstand fra Hambro, som blant annet var skeptisk til at Oscar Torp og Trygve Lie fra Nygaardsvolds regjering skulle inn i samlingsregjeringen. Men da det viste seg at Hambro ikke hadde støtte i sitt eget parti, ble Torp og Lie godtatt. 25. juni tiltrådte samlingsregjeringen.
Gerhardsens andre regjering 1945–1951
I oktober 1945 fikk Arbeiderpartiet rent flertall på Stortinget og kunne dermed danne den første flertallsregjeringen i Norge på over 20 år. Til tross for partiets flertall, mente Gerhardsen at det var viktig at det var mest mulig enighet mellom de politiske partiene når Norge skulle gjenreises etter krigen. Derfor la den nye regjeringen fellesprogrammet til grunn for sitt arbeid.
Fattigdom, bolignød og arbeidsledighet ble sterkt redusert som et resultat av oppgang i verdensøkonomien og den nøye planlagte industrialiseringspolitikken.
Det var i utenriks- og sikkerhetspolitikken, samt om reguleringspolitikken, det sto størst strid i denne perioden. Ved å velge den 30 år gamle Milorg-lederen Jens Christian Hauge som forsvarsminister, sørget Gerhardsen for at de opposisjonspolitikerne som tidligere hadde vært skeptiske til Arbeiderpartiets anti-militarisme i 1930-årene ble tause.
Samtidig var det strid om hvilken militær samarbeidsform Norge skulle velge etter krigen. Einar Gerhardsen var blant dem som lenge håpet at Norge langt på vei kunne holde en nøytral linje mellom de to supermaktene USA og Sovjetunionen ved å gå inn i et nordisk forsvarssamarbeid. Men det var mange som ønsket at Norge skulle velge side. Det var særlig kommunistenes kupp i Tsjekkoslovakia i 1948 som fikk Gerhardsen til å støtte en løsning der Norge ble en del av et forpliktende vestlig samarbeid gjennom NATO-medlemskap, som Norge inngikk i april 1949.
Hendelsene i Tsjekkoslovakia førte også til at Einar Gerhardsen tok et kraftig oppgjør med Norges Kommunistiske Parti, som hadde forsvart sine tsjekkiske partikolleger. I Kråkerøy-talen i februar 1948 utpekte han kommunistene til den største trusselen for Norge i etterkrigstiden.
Parlamentarisk leder 1951–1955 Einar Gerhardsen valgte overraskende å trekke seg som statsminister i november 1951, og overlot posten til parlamentarisk leder Oscar Torp. Han gav i sine memoarer selv uttrykk for at det ikke lå noen politisk situasjon til grunn for statsministerskiftet, men at han var sliten etter å ha gått mer eller mindre rett fra tysk fangenskap til jobben som norsk statsminister seks og et halvt år tidligere. Men flere politiske motstandere og medarbeidere, samt historikere mener at skiftet også hadde politiske årsaker. I de siste årene av Gerhardsens første statsministerperiode var det flere ganger uenighet mellom regjeringen og stortingsgruppen, ikke minst i debattene om beredskapspolitikken. Dessuten førte prisstigningen til flere sammenstøt mellom regjeringen og fagbevegelsen. Ved at han foreslo Torp som sin avløser, ble også posten som parlamentarisk leder ledig, og Gerhardsen kunne overta ledelsen av Arbeiderpartiets stortingsgruppe. I 1954 ble han også stortingspresident.Slagstad, Rune: De nasjonale strateger, side 362 Samme år var han også president for Nordisk råd.
Gerhardsen valgte da heller ikke å ligge på latsiden etter at han gikk over til Stortinget. Men som parlamentarisk leder slapp Gerhardsen å kjempe knallhardt for regjeringens synspunkt, og kunne istedenfor jobbe for å finne kompromisser mellom regjeringen og stortingsgruppen. Som i hans foregående år som regjeringssjef var det opprustningen av beredskapen i forsvaret, samt prispolitikken som førte til de fleste problemene internt i Arbeiderpartiet.
Etter at Gerhardsen hadde vært ute av regjeringen i noen år, sørget stadige utskiftninger i regjeringen Torp til at flere sentrale partimedarbeidere ønsket at Gerhardsen igjen skulle overta vervet som statsminister. I november 1954 stilte Gerhardsen krav til regjeringen om at den måtte sette i gang strakstiltak for å få bukt med prisstigningen. Da ingenting var skjedd en måned senere, rådet Gerhardsen Torp til å gå ut av regjeringen. Med sin enestående posisjon i Arbeiderpartiet visste Gerhardsen at han var selvskreven som statsminister dersom han ønsket jobben selv.
Gerhardsens tredje regjering 1955–1963