Triton er planeten Neptuns største måne, oppdaget 10. oktober 1846 av den britiske astronomen William Lassell. Den er den eneste kjente store månen i solsystemet med en retrograd bane, det vil si en bane i motsatt retning i forhold til planetens rotasjon. Med en diameter på  km er Triton syvende størst blant månene i solsystemet. På grunn av den retrograde banen og en sammensetning som ligner Plutos, antas det at Triton opprinnelig stammer fra Kuiperbeltet. Overflaten består for det meste av frossent nitrogen, skorpen består primært av vannholdig is, og den har en isete mantel og en betydelig kjerne av bergarter og metaller. Kjernen utgjør opp mot to tredjedeler av månens totale masse. Triton har en gjennomsnittlig tetthet på 2,061 g/cm³, og sammensatt av omtrent 15–35 % vannholdig is.

Triton er en av få måner i solsystemet som er kjent å være geologisk aktiv. Som en konsekvens av dette er overflaten relativt ung, men en kompleks geologisk historie avdekket i et intrikat og mystisk kryovulkansk og tektonisk terreng. Deler av skorpen belagt med geysirer som antas å sende ut nitrogen. Triton har en tynn atmosfære av nitrogen med mindre enn av trykket til jordens atmosfære ved havnivå.

Oppdagelse og navn thumb|left|upright|William Lassell, oppdageren av Triton Triton ble oppdaget av den britiske astronomen William Lassell 10. oktober 1846, bare 17 dager etter oppdagelsen av Neptun.

Som handelsbrygger begynte Lassell å lage speil til sitt amatørteleskop i 1820. Da John Herschel mottok nyheten om Neptuns oppdagelse, skrev han til Lassell og foreslo at han skulle lete etter mulige måner. Lassell gjorde så, og oppdaget Triton åtte dager senere. Lassell hevdet også at han oppdaget ringer. Selv om det senere ble bekreftet at Neptun faktisk har ringer, så er disse så svake og mørke at det er tvilsomt at Lassell faktisk så disse.

Triton er oppkalt etter den greske havguden Triton (), sønn av Poseidon (den greske tilsvarelsen til den romerske Neptun). Navnet ble først foreslått av Camille Flammarion i hans bok Astronomie Populaire i 1880, selv om det offisielt ikke ble tatt i bruk før mange tiår senere. Frem til oppdagelsen av den andre månen Nereid i 1949, var Triton best kjent bare som «Neptuns måne». Lassell navnga ikke sin egen oppdagelse, men han foreslo navn et par år etter at han oppdaget Saturns åttende måne – Hyperion. Den tredje og fjerde månen til Uranus (Ariel og Umbriel), som Lassell oppdaget i 1851, ble navngitt av John Herschel.

Omløp og rotasjon Triton er unik blant alle de større månene i solsystemet for sin retrograde bane rundt sin planet – det vil si, den går i bane i motsatt retning av planetens rotasjon. De fleste av de ytre av Jupiters og Saturns irregulære måner har også retrograde baner, og også noen av Uranus' ytre måner. Alle disse månene befinner seg imidlertid mye lengre unna deres moderlegeme, og alle er små sammenlignet med Triton; den største av disse månene – Phoebe – har bare 8 % av diameteren og 0,03 % av massen sammenlignet med Triton.

Titons bane er knyttet til to helninger; inklinasjonen til Neptuns spinn og Neptuns bane, 30°, og inklinasjonen til Tritons bane til Neptuns spinn, 157° (en inklinasjon over 90° indikerer en retrograd bane). Tritons bane preserer fremover i forhold til Neptuns spinn med en periode på ca. 678 jordår (4,1 neptunår), noe som gjør at den relative inklinasjonen mot Neptuns bane varierer mellom 127° og 173°.

Triton er i bundet rotasjon med Neptun – det vil si at den samme siden av månen alltid vender mot planeten. Månens ekvator er nesten nøyaktig på linje med baneplanet. På nåværende tidspunkt er Tritons rotasjonsakse omtrent 40° fra Neptuns baneplan, og dermed vil hver av polene i løpet av Neptuns år peke forholdsvis nær solen, omtrent som polene til Uranus. Etterhvert som Neptun skrider frem i banen rundt solen, skifter Tritons polregioner på å vende mot solen. Dette fører til sesongmessige forandringer etterhvert som det ene polområdet, så det andre, forflytter seg inn i sollyset. Slike endringer har blitt observert nylig.

Tritons omløp rundt Neptun har blitt en nesten perfekt sirkel med en eksentrisitet på nesten null. Viskoelastisk demping fra tidevannskreftene alene antas å ikke være tilstrekkelig til å gjøre Tritons bane sirkulær i løpet av tidsrommet som systemet har eksistert, og gassmotstand fra prograde rester har sannsynligvis spilt en betydelig rolle. Tidevannspåvirkninger påvirker også Tritons bane. Triton befinner seg allerede nærmere Neptun enn avstanden mellom jorden og månen, og avstanden blir sakte, men sikker mindre. Anslag antyder at i løpet av ca. 3,6 milliarder år vil Triton passere Neptuns Roche-grense, og med det resultere i at Triton enten kolliderer med Neptuns atmosfære eller brytes opp og danner et ringsystem lignende det vi finner rundt Saturn.

Innfangst thumb|Triton antas å komme fra Kuiperbeltet (grønt), i solsystemets ytterkant Måner som befinner seg i en retrograd bane kan ikke ha blitt dannet i samme region av stjernetåken som det planeten de går i bane rundt ble. Derfor må Triton ha blitt innfanget fra et annet sted. Trition kan derfor ha kommet fra Kuiperbeltet, en ring av små isete objekter som strekker seg utover fra like innenfor Neptuns bane til ca. fra solen. I tillegg til å være det antatte utgangspunktet for brorparten av de kortperiodiske kometene som observeres fra jorden, huser Kuiperbeltet også flere store planetlignende legemer, inkludert Pluto, kjent som de største kuiperlegemene – plutinone – som befinner seg i baneresonans med Neptun. Triton er så vidt større enn Pluto og nesten identisk i sammensetning, noe som har ført til hypoteser om at de to har samme opphav.

Den foreslåtte innfangingen av Triton kan forklare flere egenskaper i det neptunianske systemet, inkludert de eksterme baneeksentrisitetene til Neptun-månen Nereid og knappheten på måner sammenlignet med de andre gasskjempene. Tritons opprinnelige eksentriske bane ville ha krysset baner til irregulære måner og forstyrret banene til mindre regulære måner. Dette ville ha ført til at de ble spredt på grunn av gravitasjonell påvirkning.

Tritons eksentriske bane i forkant av innfangsten ville også ført til tidevannsoppvarming av månens indre, og Triton ville ha blitt værende flytende i milliarder av år. Denne slutningen er støttet av beviser for differensiering i Tritons indre. Denne kilden til indre varme forsvant som følge av at banen er blitt sirkulær.

To typer mekanismer har bliltt foreslått for Tritons innfangst. For å bli innfanget av en planet, må et passerende legeme miste tilstrekkelig energi til at det blir bremset ned til en hastighet mindre enn den som kreves for å slippe unna – unnslipningshastigheten. En tidlig teori for hvordan Triton kan ha blitt bremset ned, var via en kollisjon med et annet legeme, enten i forbindelse med passering av Neptun (noe som er usannsynlig), eller en måne eller protomåne i bane rundt Neptun (noe som er mer sannsynlig). En nyere, og nå mer foretrukken hypotese antyder at Triton, i forkant av innfangsten, hadde en ledsager lignende Pluto-månen Charon som den dannet et binærsystem med. Når dette binærsystemet nærmet seg Neptun, ble vekselvirkningen på en slik måte at baneenergien ble overført fra Triton til leddsageren. Ledsageren ble så skjøvet bort, mens Triton ble bundet i bane rundt Neptun. Denne hypotesen er støttet av flere forhold, inkludert det at binærsystemer er svært vanlig blant de større kuiperlegemene. Hendelsen var kort og varsom, og sparte Triton fra kollisjon. Hendelser som dette kan ha vært vanlig under dannelsen av Neptun, eller senere når den vandret utover.

Fysiske egenskaper thumb|Tritons masse (blått) er dominerende blant Neptuns måner. De andre månene til sammen utgjør kun en tredjedels prosent av den totale massen. Denne skjevfordelingen kan forklare forsvinningen av mange av Neptuns opprinnelige måner i etterkant av Tritons innfangst. thumb|right|Triton (nede til venstre) sammenlignet med månen (oppe til venstre) og jorden (høyre). Triton er den syvende største månen og det sekstende største objektet i solsystemet, og er noe større enn dvergplanetene Pluto og Eris. Månen utgjør 99,5 % av all masse som er kjent å gå i bane rundt Neptun, inkludert planetens ringer og tretten andre kjente måner, og den er også mer massiv enn den samlede massen til alle kjente måner i solsystemet som er mindre enn den selv. Den har en radius, tetthet (2,061 g/cm³), temperatur og kjemisk sammensetning som ligner på Pluto.

På samme måte som Pluto, er Tritons overflate dekket med frossent nitrogen, vannholdig is (15–35 %) og tørris (frossent karbondioksid) som utgjør de siste 10–20 %. Det finnes også sporiser av metan (0,1 %) og karbonmonoksid (0,05 %). Det er også mulig at det finnes ammoniakk på overflaten dersom ammoniakkdihydrater finnes, slik det er antatt å gjøre i litosfæren. Tettheten til Triton antyder at den sannsynligvis består av ca. 30–45 % vannholdig is, mens den resterende massen er bergarter. Overflatearealet er 23 million km², noe som tilsvarer 4,5 % av jorden, eller 15,5 % av jordens landareal. Triton har en betydelig høy albedo, der 60–95 % av sollyset som treffer den blir reflektert. Til sammenligning reflekterer månen kun 11 % av sollyset. Tritons rødaktige farge antas å være et resultat av metanholdig is som blir konvertert til tholiner under bombardement fra ultrafiolett stråling.

Siden Tritons overflate indikerer en lengre historie med smelting, antyder modeller av det indre at Triton er differensiert, akkurat som jorden, med en fast kjerne, en mantel og en skorpe. Vann, den mest rikelige volatilen i solsystemet, utgjør Tritosn mantel som ligger over en kjerne av bergarter og metaller. Det finnes tilstrekkelig med bergarter i Tritons indre til at radioaktiv stråling kan drive en konveksjon i mantelen. Denne varmen kan også være tilstrekkelig til å opprettholde et hav/innsjø under overflaten, lignende det som er foreslått å ligge under overflaten av Europa. Hvis dette finnes, vil et slikt lag av flytende vann kunne være et mulig sted for eksistensen av liv.

Atmosfære

thumb|left|En kunstners fremstilling av Triton, med en tynn atmosfære like over randen. Triton har en tynn atmosfære av nitrogen, med spormengder av karbonmonoksid og små mengder av metan nær overflaten. Akkurat som med Plutos atmosfære, antas det at Tritons kommer nitrogen som fordamper fra overflaten. Overflatetemperaturen er minst på grunn av at Tritons nitrogenholdige is er i den varmere, heksagonale krystallinfasen, og faseovergangen mellom heksagonal og kubisk nitrogenholdig is oppstår ved den temperaturen. På bakgrunn av balansen mellom nitrogengass og damptrykket i Tritons atmosfære, kan man sette en øvre grense på nedre del av 40-tallet (K). Dette temperaturområdet er kaldere enn Plutos gjennomsnittlige temperaturbalanse på . Tritons atmosfæriske overflatetrykk er bare .

thumb|Skyer observert over Tritons rand avVoyager 2

Turbulens på Tritons overflate danner en troposfære (en «værregion») som stiger opp til en høyde på 8 km. Striper på Tritons overflate som kommer av geysirutbrudd antyder at troposfæren drives av sesongmessige vinder som er kapable til å flytte materialer med over en mikrometer i størrelse. I motsetning til andre atmosfærer mangler Tritons en stratosfære, og har i stedet en termosfære fra høyder på 8–950 km og en eksosfære over det. Den øvre atmosfæren av Triton holder en temperatur på , høyere enn temperaturen ved overflaten. Dette kommer av at atmosfæren absorberer varme fra solstrålingen og Neptuns magnetosfære. Troposfæren preges i stor grad av tørrdis som antas å primært bestå av hydrokarboner og nitriler dannet av sollysets påvirkning av metan. Atmosfæren inneholder også skyer av kondensert nitrogen som ligger 1–3 km over overflaten.