Gaņdhavyūasūtraen eller sūtraen om å endre virkelighetens verden er en mahāyānabuddhistisk sūtra av indisk opprinnelse, som omhandler en pilegrimsferd. Teksten utgjør det 39. kapittel av Avataṃsakasūtraen, og ¼ av hele denne teksten. Den beskriver «Sudhanas søken etter den ultimate sannheten» i form av en pilegrimsferd som disippel, mens han møter ulike lærdommer og bodhisattvaer og til slutt kommer frem til palasset til Buddha Vairocana.
Tittelen Etymologien til Gaṇḍavyūha Sūtraens kinesiske tittel er forskjellig fra tittelen på tibetansk, og teksten hadde også andre navn i tidligere århundrer. I det 9. århundre e.Kr. ble den kjent som Gaṇḍavyūha. Det finnes to versjoner av den tibetanske tittelen. I kolofonen i Kangyur er tittelen gitt som sdong pos rgyan (སྡོང་པོས་རྒྱན). I den tibetanske teksten brukes ordet rgyan («utsmykning») som oversettelse av vyūha, i stedet for bkod pa (བཀོད་པ) som betyr «matrise». I tibetansk litteratur er tittelen likevel gjengitt som sdong po bkod pa (སྡོང་པོ་བཀོད་པ). thumb|upright|Bambusskog i Kyōto, Japan. Gaṇḍa kan tolkes som leddene i en stamme, som en analogi til de suksessive episodene i Sudhana’s reise. Det sammensatte sanskritordet indikerer ingen grammatisk forbindelse mellom gaṇḍa og vyūha. Den tibetanske tittelen sdong pos rgyan tilsier at gaṇḍa er instrumentalis, mens tittelen sdong po bkod pa mangler kasus. Verken sanskrit eller tibetansk spesifiserer om gaṇḍa er singularis eller pluralis. Tittelen mangler forbindelse med tekstens innhold, så fremst ikke de suksessive leddene i en bambusstamme er en analogi til de suksessive episodene i Sudhana’s reise.
I buddhistisk hybrid sanskrit kan gaṇḍa bety både «stamme»/«stilk» og «deler»/«seksjoner». På pāḷi betyr gaṇṭha en seksjon mellom leddene i en stamme. Det kan også bety hevelse, en byll eller en utvekst. Ettersom sūtraen består av en serie med episoder hvor Sudhana møter lærere suksessivt, kan meningen tolkes som «en matrise av deler» eller «en serie med episoder». Den eneste bruken av ordet gaṇḍa i sūtraen, er innenfor et sammensatt ord i vers 112 av Maitreyakapittelet (pañcagaṇḍagaticakramohitam). Pañcagaṇḍika er buddhistisk hybrid sanskrit og betyr «de fem klasser av eksistens». Det kan oversettes som «uvitenheten om hjulet av de fem klasser av eksistens» (helveter, pretaer, dyr, mennesker og devaer). Tibetanerne oversetter gaṇḍa som «utvekst» eller «blemme» (ཤུ་བ, shu ba), slik at den tibetanske oversettelsen blir shu ba’i lam rgyud lnga yi ’khor lor rmongs (ཤུ་བའི་ལམ་རྒྱུད་ལྔ་ཡི་འཁོར་ལོར་རྨོངས) eller «uvitenheten om hjulene av utvekster fra de fem eksistenser». Dette er neppe den opprinnelige meningen.
Douglas Osto påpeker at gaṇḍa brukes som første element i sammensatte sanskritord, i betydningen «stor» eller «høyeste». Han oversetter derfor gaṇḍavyūha med «den høyeste matrise».
Den engelske tittelen Stem Array (stammens matrise), følger den tibetanske tittelen og bevarer dens tvetydighet, mens den mindre kjente tittelen i kolofonen er oversatt med «en utsmykning av stammer».
Etymologien til āvataṃsaka thumb|upright|Blomsterkrans-selger i Pushkar. Avataṃsaka oversettes ofte med «blomsterkrans». Tittelen på avataṃsakasūtraen har også blitt tolket forskjellig. Avataṃsaka er en utdypelse av avataṃsa. På klassisk sanskrit betyr avataṃsa en krans eller en sirkulær ornamentikk. Karṇāvataṃsa (øre-avataṃsa) betyr «ørering», og en av de tibetanske oversettelsene av buddhāvataṃsaka er «Buddha's ørering» (སྙན་གྱི་གོང་རྒྱན. snyan gyi gong rgyan). En kusumāvataṃsa (blomster-avataṃsa) er en blomsterkrans som bæres av en person. En annen tibetansk oversettelse av buddhāvataṃsaka er «Buddhas blomsterkrans». Da brukes et arkaisk ord for blomsterkrans som kan staves rmad ga chad (རྨད་ག་ཆད), rma ga chad (རྨ་ག་ཆད) eller rmag chad (རྨག་ཆད). Thomas Cleary har oversatt det kinesiske ordet Huāyán (華嚴) med blomsterdekorasjon.
I buddhistisk hybrid sanskrit betyr avataṃsaka «et stort antall», «en mangfoldighet» eller «en samling». Derfor har vi den tibetanske tittelen «en mangfoldighet av Buddhaer» (སངས་རྒྱས་ཕལ་པོ་ཆེ, sangs rgyas phal po che). Phal po che (ཕལ་པོ་ཆེ) brukes andre steder i Kangyur for å oversette sanskritord som betyr «mangfoldighet», slik som nicaya; jmf «en stor forsamling av vesener» (སྐྱེ་བོ་ཕལ་པོ་ཆེ, skye bo phal po che) som er en oversettelse av mahat janakāya. Urga- og Dergé Kangyur har tittelen «blomsterkrans» (rma ga chad) i slutten av hvert kapittel. Dette kan indikere at det var en tidligere oversettelse av tittelen, som ble etterlatt uforandret i teksten. Ordboken mahāvyutpatti, fra slutten av det åttende til tidlig i det niende århundre, bruker likevel phal po che som en oversettelse av avataṃsaka, og verken rma ga chad eller noen andre varanter brukes der. Denne motsigelsen mellom kapitlenes kolofoner og hovedtittelen er fraværende i Lhasa-, Stokpalassets-, Narthang- og Shelkar Kangyur.
Uansett mening omtaler buddhāvataṃsakasūtraen et mangfold av Buddhaer, hvor alle de mangfoldige former for Buddha Śākyamuni er emanasjoner av Buddha Vairocana. thumb|upright|Buddha Vairocana, statue fra Royal Ontario Museum Buddha Śākyamuni omtales som en av utallige manifestasjoner av Vairocana. Han omtales endog som selve Vairocana. Śākyamuni omtales som samtidig til stede i ulike verdener: Under Bodhi-treet (kapitlene 1–11), i det universelle lyspalasset (kapitlene 12–17), i Trāyastriṃśa-paradiset til Indra, som er forsamlingen på Sumeru (kapitlene 18–23), i himlene Suyāma (kapitlene 24–27) og Tuṣita (kapitlene 28–30) som er over Sumeru, og i det høyeste paradis av ønskenes verden — Paranirmitavaśavartin (kapittel 31). Deretter stiger han ned igjen til fra himlene (kapitlene 32–43), ned til det universelle lyspalasset (kapittel 44) og i Gaṇḍavyūha er han tilbake igjen (kapittel 45). Śākyamuni avbildes som tilstede i vår verden og i utallige andre verdensplan. Vairocana ba om å manifesteres på denne måten og å ha store forsamlinger som han kunne undervise, og disse Buddhaer er resultatet av hans bønn. Sūtraen forteller at Vairocana er kilden til alle andre Buddhaer overalt, og til alle bodhisattvaer som disse buddhaer underviser.
Brahmajālasūtra (som ikke ble oversatt til tibetansk) introduserer Vairocana som kilden til 10 milliarder Śākyamuni'er som eksisterer samtidig i ulike verdener. Vairocana ble senere sentral i tantriske tradisjoner som Shingon i Japan, som baserer seg spesielt på Mahāvairocanābhisambodhi Tantra som også finnes på tibetansk (རྣམ་པར་སྣང་མཛད་མངོན་པར་རྫོགས་པར་བྱང་ཆུབ་པའི་རྒྱུད།, rnam par snang mdzad mngon par rdzogs par byang chub pa'i rgyud/) med katalognummer Toh 494. Selv i høyere tantraer er Vairocana sentral blant de fem dhyānibuddhaer.
Innhold En sørindisk pilegrimsferd Fortellingen i Gaṇḍavyūha finner stort sett sted i Sør-India, fjernt fra Buddhas fødested. Den følger reisen til den unge Sudhana fra lærer til lærer eller kalyāṇamitra («god venn»), som innledes med hans møte med Mañjuśrī da denne bodhisattvaen kom til Sør-India. Sudhana’s lærere inkluderer Buddhas kone og mor, et barn, ikke-buddhister, to kurtisaner (en dronning og en prinsesse), kjøpmenn, og så videre, deriblant 20 kvinner, hvorav en er en opplyst prostituert ved navn Vasumitrā. Lærerne er både mennesker og guder, deriblant åtte nattlige gudinner omkring Bodhi-treet og skogsgudinnene fra Lumbinī, Buddhas fødested. Mannlige helgener inkluderer en slave, en lege og en sjøkaptein. Disse lærerne omtales ofte som elever av tallrike Buddhaer. Bhikṣu Sāgaramegha beskriver for eksempel hvordan han mottok en undervisning fra en Buddha som kom opp av havet, en undervisning som ville kreve mer enn en kalpa å utrede. Kalyāṇamitras beskrives med innsikter og mirakuløse evner som tester grensene for ens forestillingsevne. thumb|Sudhana mottar undervisning fra en av 52 lærere langs hans reise mot opplysning. Sanskritmanuskript fra det 11.-12. århundre. Buddha Śākyamuni snakker aldri i buddhāvataṃsakasūtraen. All undervisning blir gitt av andre. I de første 44 kapitlene skjer dette i Buddhas nærvær. Men i Gaṇḍavyūha skjer det meste langt fra hans oppholdssted, hvor andre Buddhaer er kilden til den kunnskap som de ulike kalyāṇamitras besitter.
Tilbake fra reisen til himlene De tidligere 44 kapitlene finner sted to uker etter Buddha's opplysning, både mens han sitter under Bodhi-treet, og mens han reiser opp til ulike himler. Gaṇḍavyūha på sin side begynner med Buddhas stille meditasjon i Jetavanaklosteret i Śrāvastī, hvor han tilbragte de fleste av sine sommer-retreater. Menneskelige elever samles rundt ham sammen med et mangfold av bodhisattvaer som hans menneskelige elever ikke er avanserte nok til å oppfatte. Mens han sitter stille i meditasjon, gir Samantabhadra hans undervisning til forsamlingen.
Hinsides konvensjonell tid Mañjuśrī forlater forsamlingen og drar til Sør-India. Der møter han Sudhana, og fortellingen om Sudhana følger resten av Gaṇḍavyūha. Selv om handlingen er satt etter Buddhas opplysning, er Buddha igjen nærværende under Bodhi-treet i senere kapitler om nattens gudinner. I kapittelet hvor Sudhana møter Maitreya, beskrives han som boende på jorden og har ennå ikke blitt gjenfødt i Tuṣita, selv om han i kapittelet om Māyādevī beskrives som boende i Tuṣita. Māyādevī, Buddhas mor, viser seg for Sudhana i Kapilavastu, Buddhas hjemby, selv om hun døde like etter Buddhas fødsel og ble gjenfødt som en mannlig guddom i Trāyastriṃśa-himmelen.
Møtet med Maitreyas tårn
Den tredje siste mesteren som Sudhana møter på sin pilegrimsferd er Maitreya. Det er her hvor Sudhana støter på Maitreya's tårn, som — sammen med Indras nett – er en høyst oppsiktsvekkende metafor for uendeligheten. Dette møtet finnes gjengitt i oversettelsen til Thomas Cleary (1949–2021) fra kinesisk:
Og videre: thumb|280px|Denne mudraen til statuen av Buddha Vairocana i tempelkomplekset Tōdai-ji i Nara, Japan, uttrykker prinsippet «Alt i det Ene, og det Ene i Alt»
Dette er dette holistiske verdensbilde som er en gjennomgangstone i hele avataṃsakasūtraen: Alle ting inneholder hverandre, gjennomtrenger hverandre og er innbyrdes avhengig av hverandre. Intet element har en adskilt eller uavhengig eksistens utenfor helheten. Og hvert element inneholder en kopi av helheten. Det er en anskueliggjørelse av begrepet om «betinget samtidig-tilblivelse» (pratītyasamutpāda) som har antatt mange former i buddhismen. De mange fenomener vi erfarer i oss selv og i universet beskrives som de ulike blomstene i en enorm «blomsterkrans». I første kapittel av avataṃsakasūtraen heter det:
thumb|«Forestill deg et multidimensjonalt edderkoppnett tidlig om morgenen dekket med duggdråper. Og hver duggdråpe inneholder refleksjonen av alle de andre duggdråper. Og i hver enkelt av de reflekterte duggdråper, er refleksjonen av alle de andre duggdråper i denne refleksjon. Og slik fortsetter det ad infinitum. Dette er den buddhistiske forestillingen om universet i et bilde.» –Alan Wilson Watts Hvert element reflekterer alle de andre, liksom et nettverk av perler. Alle ting gjennomtrenger hverandre, inneholder hverandre, og speiler hverandre:
Gjensynet med Mañjuśrī Den nest siste mesteren som Sudhana møter er Mañjuśrī, bodhisattvaen av stor visdom. En av de største møtene under pilegrimsferden er derfor et nytt besøk av der hvor det startet. Gaṇḍavyūha antyder at med en subtil endring av perspektivet, kan vi komme til å oppdage at opplysningen som pilegrimen så inderlig søkte, ikke bare hadde vært med ham på hvert trinn av reisen, men endog før den begynte. Med andre ord at opplysningen ikke er noe som skal bli «oppnådd», men en tilstand som pilegrimen aldri har forlatt.
Møtet med Samanthabhadra Sūtraen beskriver både indre kvaliteter og ytre manifestasjoner av mirakuløse evner som har blitt opnådd av de ulike kalyāṇamitras som Sudhana møter.