thumb|Manuskript av Nirvāṇasūtraen fra Sui-dynastiet. Mahāyāna mahāparinirvāṇasūtraen (kinesisk: 大般涅槃經, pinyin: dàbān nièpán jīng, koreansk: 대반니원경, hangul: dae ban ni won gyeong, japansk: だいはつねはんきょう, hepburn: Dainehan gyō, tibetansk: མྱང་འདས་ཀྱི་མདོ་), også kalt Nirvāṇasūtraen, er en hellig tekst innenfor mahāyāna-buddhismen. Den ble opprinnelig skrevet i buddhistisk hybridsanskrit og regnes som en av Tathāgatagarbhasūtraene. Den hadde sin opprinnelse i Andhra, India og ble utvidet i det femte århundre av den kinesiske oversetteren Dharmakṣema. Sūtraen forkynner Buddhanaturen som iboende i alle sanselige vesener, og hadde stor innflytelse på østasiatisk buddhisme.
En mahāyānatekst Mahāyāna mahāparanirvāna sūtraen deler tittel med Mahaparinibbana Sutta, som finnes i Pālikanonen og tilhører skolen Theravāda. Den sistnevnte finnes også i varianter som har tilhørt skolen Dharmaguptaka. Innholdet og formen i de to tekstene er imidlertid svært forskjellig. I denne artikkelen har vi brukt den fulle sanskrit-tittelen, for å presisere at teksten tilhører mahāyānaskolene.
Innhold
Buddhanaturen og Tathāgatagarbha
Versjoner Sanskrit Det er bevart åtte fragmenter av Mahāyāna mahāparinirvāṇa sūtraen på sanskrit. Seks av dem ble oppdaget i den sentralasiatiske staten Turfan av en tysk ekspedisjon, og blir oppbevart av det russiske vitenskapsakademi. De er skrevet i sentralasiatisk Brahmi-skrift, og er daterte til det 6. og 7. århundre. Det syvende befinner seg i tempelkomplekset på Kōyafjellet i prefekturet Kagawa i Japan. Det åttende stammer fra Afghanistan og befinner seg i British Library, London. I tillegg blir teksten sitert i sanskritversjonen av Ratnagotravibhāga (Uttaratantraśāstra).
Tibetansk Det eksisterer tre tibetanske oversettelser i Kangyur, avdelingen for sūtraer (mdo sde), i den tibetanske buddhistiske kanon.
Den første (Toh. 120) ble foretatt omkring år 790 av Jinamitra, Jñānagarbha og Devacandra; denne oversettelsen er fra sanskrit, er en kortere versjon i 13 bokruller, og bærer tittelen ཡོངས་སུ་མྱ་ངན་ལས་འདས་པ་ཆེན་པོ་ཐེག་པ་ཆེན་པོའི་མདོ།, phags pa yongs su mya ngan las 'das pa chen po theg pa chen po'i mdo. Den originale sanskrit-tittelen var āryamahāparinirvāṇamahāyānasūtra. Den andre (Toh. 121) er et fragment på 16 vers som ble oversatt fra sanskrit av Kamalagupta og Lochen Rinchen Zangpo i en senere periode. Det bærer tittelen ཡོངས་སུ་མྱ་ངན་ལས་འདས་པའི་མདོ།, phags pa yongs su mya ngan las 'das pa'i mdo og originalens tittel var āryamahāparinirvāṇasūtra. Den tredje (Toh. 119) er en oversettelse av Dharmakṣema's kinesiske utgave som ble foretatt av Wang-phab-zhun, Dge-ba'i blos-gros og Rgya-mtsho'i sde. Den bærer tittelen ཡོངས་སུ་མྱ་ངན་ལས་འདས་པ་ཆེན་པོའི་མདོ།, phags pa yongs su mya ngan las 'das pa chen po'i mdo, består av 56 bokruller, og er den best kjente av alle tre.
Kinesisk Det er bevart tre kinesiske oversettelser fra sanskrit i den kinesiske buddhistiske kanon. Kinesiske tekstkataloger nevner i tillegg to oversettelser som ikke er bevart. En variant av en oversettelse, er også blitt påvist.
Ifølge kinesiske tekstkataloger som Lidai sangbao ji (歷代三寶紀), ble kjernen i sūtraen oversatt til kinesisk av Dharmarakṣa omkring 260-280 e.Kr under det vestlige Jindynastiet, men denne oversettelsen er gått tapt. «Versjonen i seks bokruller» ble oversatt til kinesisk av Faxian og Buddhabhadra under Jindynastiet. Oversettelsen pågikk fra 26. oktober 417 til 22. februar 418 i klosteret Tao-ch'ang i Yang-tu (楊都). Den består av seks bokruller og er den korteste versjonen. Det originale manuskriptet var blitt skjenket til Faxian av en legfamilie i den historiske byen Pāṭaliputra i det nordøstlige India. Byen var på denne tiden hovedstaden i Guptariket. Den kinesiske tittelen er 大般泥洹經 (pinyin: dà bān ní huán jīng). «Den nordlige teksten» i 40 bokruller. Den ble oversatt av Dharmakṣema fra kongedømmet det nordlige Liáng. Tekstkatalogen Chu sanzang ji ji forteller at oversettelsen ble påbegynt den 3. desember 421, og var avsluttet i år 430. Det originale indiske manuskriptet ble skjenket til Zhìměng (智猛) av en etterkommer i samme familie som den som var kilden til Faxian's tekst. Den kinesiske tittelen er 大般涅槃經 (pinyin: dà bān niè pán jīng). En variant av Dharmakṣema's oversettelse ble fullført i år 453, ifølge Stephen Hodge, ved «å finpusse stilen og tilføye nye seksjonsoverskrifter». «Den sørlige teksten» i 36 bokruller. Den ble oversatt omkring året 453 av Huìguān, Huìyán og Xiè Lìngyùn under det tidlige Song-dynastiet (Liu Song), og var i virkeligheten en syntese av oversettelsene til Faxian og Dharmakṣema. Også denne oversettelsen bærer den kinesiske tittelen 大般涅槃經 (pinyin: dà bān niè pán jīng). Kinesiske kilder nevner også en oversettelse som ble foretatt av Zhìměng (智猛), som studerte i India fra år 404 til år 424. Denne oversettelsen er ikke bevart. Ifølge Zhìměng's egne nedtegnelser fikk han manuskriptet av den samme legmann i Pāṭaliputra som Faxian hadde vært i berøring med noen år tidligere.
Kapittelinndeling +Oversettelsen til Faxian Kapittel Bokrull Kinesisk tittel Norsk tittel Bind iTripitaka Koreana 1 1 序品, xù pǐn Innledning 257 (率) 2 大身菩薩品, dàshēn púsà pǐn 3 長者純陀品, cháng zhě chúntuó pǐn Om han som er Kunda 4 哀歎品, āitàn pǐn Om tristhet 5 長壽品, cháng shòu pǐn Om et langt liv 6 金剛身品, jīngāng shēn pǐn Om diamantkroppen 7 受持品, shòu chí pǐn Om å akseptere og vedlikeholde [troen] 8 四法品, sìfǎ pǐn Om buddhismens fire kjennetegn 9 四依品, sìyī pǐn Om de fire avhengigheter 10 分別邪正品, fēn bié xié zhèng pǐn Om å skille mellom rett og galt 11 四諦品, sìdì pǐn Om de fire sannheter 12 四倒品, sìdǎo pǐn Om de fire inversjoner 13 如來性品, rúlái xìng pǐn Om Tathāgatadhātu 14 文字品, wénzì pǐn Om hellige bokstaver 15 鳥喩品, niǎoyù pǐn Om lignelsen om fuglene 16 月喩品, yuèyù pǐn Om lignelsen om månen 17 問菩薩品, wèn púsà pǐn Om spørsmålet om bodhisattvaen 18 6 隨喜品, suí xǐ pǐn Om å delta i gode gjerninger 258 (率)
Vol. 257 ch. 1-4 率Vol. 258 ch. 5-6 率.
+Oversettelsen til Dharmakṣema Kapittel Bokrull Kinesisk tittel Norsk tittel Bind iTripitaka Koreana 1 1–3 壽命品, shòu mìng pǐn Om lang levetid 249 (遐) 2 3 金剛身品, jīngāng shēn pǐn Om diamantkroppen 249 (遐) 3 3 名字功徳品, míng zì gōng dé pǐn Om helligheten til [sūtraens] navn 249 (遐) 4 4–10 如來性品, rúlái xìng pǐn Om Tathāgatadhātu 249 (遐): 4-6260 (遐): 6–10 5 10 一切大衆所問品, yī qiè dà zhòng suǒ wèn pǐn Om spørsmål som blir reist av folkemassene 260 (遐) 6 現病品, xiàn bìng pǐn 261 (通) 7 聖行品, shèng xíng pǐn Om aktuell sykdom 8 梵行品, fàn xíng pǐn Om hellige handlinger 9 嬰兒行品, yīng ér xíng pǐn Om handlinger til barn 10 光明遍照高貴徳王菩薩品,guāng míng biàn zhào gāo guì dé wáng púsà pǐn Om Bodhisattva-mahāsattva altopplysende høyt dydfulle konge 11 師子吼菩薩品, shīzǐhǒu púsà pǐn Om bodhisattva løvebrøl 12 迦葉菩薩品, jiāyè púsà pǐn Om bodhisattva Kaśyapa 13 僬陳如品, jiāo chén rú pǐn Om Kauṇḍinya 266 (體)
Vol. 261 ch. 11-16 通; Vol. 262 ch. 16-20 通; Vol. 263 ch. 21-26 臺; Vol. 264 ch. 26-30 臺; Vol. 266 ch. 31-35體; Vol. 266 ch. 36-40 體.
+Oversettelsen til Huìguān, Huìyán og Xiè Lìngyùn Kapittel Bokrull Kinesisk tittel Norsk tittel Bind iTripitaka Koreana 1 序品, xù pǐn Innledning 1167 (勿) 2 純陀品, chúntuó pǐn Om Kunda 3 哀歡品, āihuān pǐn Om sorg 4 長壽品, cháng shòu pǐn Om et langt liv 5 金剛身品, jīngāng shēn pǐn Om diamantkroppen 6 名字功徳品, míng zì gōng dé pǐn Om helligheten til [sūtraens] navn 7 四相品, sìxiàng pǐn Om de fire aspekter 8 四依品, sìyī pǐn Om de fire avhengigheter 9 邪正品, xié zhèng pǐn Om rett og galt 10 四諦品, sìdì pǐn Om de fire sannheter 11 四倒品, sìdǎo pǐn Om de fire inversjoner 12 如來性品, rúlái xìng pǐn Om Tathāgatadhātu 13 文字品, wénzì pǐn Om hellige bokstaver 14 鳥喩品, niǎoyù pǐn Om lignelsen om fuglene 15 月喩品, yuèyù pǐn Om lignelsen om månen 16 薩品, púsà pǐn Om bodhisattvaen 17 一切大衆所問品, yī qiè dà zhòng suǒ wèn pǐn Om spørsmål som blir reist av folkemassene 18 聖行品, shèng xíng pǐn Om aktuell sykdom 19 梵行品, fàn xíng pǐn Om hellige handlinger 20 嬰兒行品, yīng ér xíng pǐn Om handlinger til barn 21 光明遍照高貴徳王菩薩品,guāng míng biàn zhào gāo guì dé wáng púsà pǐn Om Bodhisattva-mahāsattva altopplysende høyt dydfulle konge 22 師子吼菩薩品, shīzǐhǒu púsà pǐn Om bodhisattva løvebrøl 23 迦葉菩薩品, jiāyè púsà pǐn Om bodhisattva Kaśyapa 24 僬陳如品, jiāo chén rú pǐn Om Kauṇḍinya 1174 (寔)
Vol. 1167 ch.1-5勿; Vol. 1168 ch. 6-10 勿; Vol. 1169 ch. 11-14 多; Vol. 1170 ch. 15-19多; Vol. 1171 ch. 20 多; Vol. 1171 ch. 21-24 士; Vol. 1172 ch. 25-28士; Vol. 1173 ch. 29-30 士; Vol. 1173 ch. 31-32 寔; Vol. 1174 ch. 33-36 寔.
Opprinnelse og utvikling thumb|Buddhistiske stūpaer som er skåret ut i fjell, huler og ruiner av en chaitya. Bojjannakonda, i Andhra Pradesh, India Det finnes indre bevis for at forfatterne av Mahāparinirvāṇa sūtraen var ledere av stūpadyrkelse. Stūpaer var indiske gravbygg til oppbevaring av relikvier, og det tekniske begrepet buddhādhātu («buddhariket») var opprinnelig et navn på śarīra eller de fysiske relikvier av Buddha. Forfatterne brukte Tathāgatagarbhasūtraen som grunnlag for å omformulere dyrkelsen av Buddhas relikvier (śarīra) til å bli dyrkelsen av den indre Buddha (buddhanaturen) som et prinsipp for frelse. Buddhādhatu ble derfor gitt betydningen en konkret entitet som eksisterer innenfor hver enkelt person. Shisuka Sasaki har påpekt at tekstens opprinnelse kan sies å være sammenvevd med begynnelsen på mahāyānabuddhismen som sådan.
Datering Det er generell enighet om at kjernen i teksten, som korresponderer med oversettelsen til Faxian og den eldste tibetanske oversettelsen, må ha funnet sted på et tidlig stadium, i eller før 100 e.Kr. basert på interne bevis og på kinesiske tekstkataloger.
De to største studier som er gjort av teksten, ble foretatt av japanerne Masahiro Smidoda og Shizuka Sasaki. Shimoda definerte en lagdeling av teksten basert på tekstkritikk (sammenligning mellom ulike versjoner) og en analyse av innholdet. Innholdet kan deles opp i distinkte lag som gjenspeiler sine egne ideer og sosiale bakgrunn.
en prototekst, bestående av kapitlene 1, 2, 3, 4, 6 og 7 i Faxians oversettelse og i den eldste tibetanske versjonen, som muligens ikke var distinkt mahāyāna, men kvasi-mahāsāṃghika i opprinnelse, og som dateres til 100 e.Kr. eller tidligere en utvidet versjon med de selvsamme kapitler, som fikk deres nåværende form gjennom flere redigeringer i en senere fase. kapittel 8 i Faxian's oversettelse thumb|Karlahulene i Mahārāṣtra, India er nært forbundet med skolen mahāsāṃghika kapitlene 5 og 9-18 Faxian's oversettelse Den kinesiske oversetteren Dharmakṣema tilføyde 30 ekstra bokruller til den opprinnelige kjerneteksten i det femte århundre.
Whalen Lai nevner tidligere oppsummeringer av Kokuyaku issai kyō som hevder at kjerneteksten ble produsert på sanskrit i Sentral-Asia omkring 300 e.Kr, og bestod av 11 deler. Disse teoriene er avvist av Shimodas forskning. Suzuki hevdet at kapittel 8 i Faxians oversettelse bærer spor av å ha blitt satt sammen under påvirkning av Mahāmeghasūtraen; denne blir videre antatt å ha vært avledet av Ekōttarāgama. Shimoda plasserer Ekōttarāgama kronologisk mellom pāliversjonen av teksten (Anguttaranikaya eller den fjerde tekstsamlingen i Sutta pitaka) og mahāyānaversjonen. Han nevner flere punkter, med uvanlige bestemmelser i vinaya, forbudet mot å spise kjøtt, og en doketisk lære, som ting som taler for en forbindelse mellom mahāsāṃghikas og mahāyāna mahāparanirvāna sūtraen.
En pekepinn på tekstens alder er andre mahāyānasūtraer som siteres i teksten. Det indikerer en datering som er relativ i forhold til disse tekstene:
Śūraṅgamasūtraen er sitert to ganger. Det er imidlertid mulig at Lokānuvartanāsūtraen siteres under tittelen til Śūraṅgamasūtraen. «Den store prajñāpāramitāsūtraen» siteres en gang. Denne benevnelsen korresponderer med prajñāpāramitāsūtraen i 25 000 vers. Lotussutraen siteres under tittelen 法花 (fǎ huā). Avataṃsakasūtraen siteres tre ganger under titlene 雜花 (zá huā) og 雜花經 (zá huā jīng) i Dharmakṣema's oversettelse. Sitatene er hentet fra deler av denne teksten som er gått tapt; de er bare bevart i Dharmakṣema's oversettelse.