thumb|Fanzinen Influentza fra Long Beach, California. thumb|Omslaget på fanzinen Black & White. Fanzine (engelsk) er en ikke-profesjonell utgivelse produsert av entusiaster av et særskilt kulturelt fenomen (som en litterær eller musikalsk sjanger). Målgruppen er andre entusiaster. Fanzinene er ofte enkle publikasjoner i sort/hvitt laget ved hjelp av kopimaskin, men det finnes også mange med farger og trykkeritrykk. De som skriver fanziner gjør det av idealisme og tar ikke ut noen form for lønn eller kompensasjon.
Begrepet er dokumentert fra 1949 som en sammensetning av fan, «tilhenger, ivrig beundrer, fanatiker»«fan» , Bokmålsordboka + magasin, «tidsskrift, blad».«magasin» , Bokmålsordboka«fanzine (n.)», Online Etymology Dictionary Kortversjonen av fanzine er zine. Oxford English Dictionary definerer zine utelukkende som en kortform av fanzine, «Zine, n.», Oxford English Dictionary. Oxford University Press.«zine (n.)», Online Etymology Dictionary Begrepet oppsto innen science-fiction-miljøet i 1940-årene, og spredte seg deretter til andre interessegrupper og miljøer.
Utgivere, redaksjonen, skribentene og andre som bidrar til artikler, foto eller illustrasjoner, og spredning av fanziner gjør det av interesse, ikke økonomisk gevinst. Fanziner er tradisjonelt sirkulert gratis, eller for en minimal sum, selvkost, som eventuelt dekker portokostnader eller deler av produksjonskostnadene. Kopier er ofte gitt i bytte mot tilsvarende utgivelser, eller som belønning for bidrag av tegninger, artikler, eller brev som er publisert i bladet.Ridderstrøm, Helge: «Fanzine» (PDF), Bibliotekarstudentens nettleksikon
En del fanziner er satt sammen og fotokopiert av amatører med kontorutstyr. Noen få fanziner har utviklet seg til profesjonelle publikasjoner, og mange profesjonelle skribenter ble først publisert i fanziner. Det kan tidvis være vanskelig å skille mellom en fanzine og et tidsskrift når de tidvis kan være forvekslende like av utseende. Hovedskille er at en fanzine er gjort av fans og for fans og utkommer sporadisk, mens et tidsskrift gjerne har fast utgivelsestakt og har et bredere nedslagsfelt og forsøker å nå utover den indre krets. Undergrunnspressen som blomstret i 1960-årene i mange land, eksempelvis Gateavisa og Vannbæreren i Norge, var et kulturelt fenomen som ikke betraktes som fanziner. Heller ikke illegale aviser som på lignende vis ble framstilt på enkelt vis og distribuert i hemmelighet under den andre verdenskrig betraktes som fanziner, selv om de teknisk og fysisk sett ligner. «Illegale aviser», Norgeshistorie, UiO
Historie Bakgrunn Dissidenter og de som tilhørte marginale grupper har søkt å publisere sine meninger i små trykksaker og pamfletter så lenge som det har eksistert teknologi som har gjort mangfoldiggjør av trykksaker mulig. For USA har det vært forsøk på å spore fanzinens slektskap så langt tilbake som til Thomas Paine pamflett Common Sense («Sunn fornuft») fra 1775 og andre politiske pamfletter på 1700-tallet. Piepmeier, Alison (2009): Girl Zines: Making Media, Doing Feminism, NYU Press, s. 215 På 1700-tallet startet Benjamin Franklin en form for litterært magasin for psykiatriske pasienter ved sykehus i Pennsylvania. Det kan bli betraktet som det første fanzine ved at det i all vesentlighet dekker fanzinenes filosofi og mening.Dunn, Kevin (2016): Global Punk: Resistance and Rebellion in Everyday Life, Bloomsbury Publishing USA. s. 163
Konseptet med fanziner hadde en forgjenger i amatørenes trykkeutgivelser på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet som igjen kom til å bli krysspollinert med subkulturen til science-fiction-miljøet i 1930-årene. Forfatteren H.P. Lovecraft hadde en betydelig opptatthet av amatørenes trykkeriutgivelser.Hilliard, Christopher (2009): To Exercise Our Talents: The Democratization of Writing in Britain, Harvard University Press, s. 56Poole, W. Scott (2016): In the Mountains of Madness: The Life and Extraordinary Afterlife of H.P. Lovecraft, Soft Skull Press
Disse utgivelsene ble produsert på små trykkerimaskiner, ofte av studenter og andre interesserte. Etter hvert som profesjonell trykkeriteknologi utviklet seg, tilsvarende utviklet fanzinenes framstillingsmuligheter. De eldste fanzinene ble håndskrevet eller tastet ned på en skrivemaskin og mangfoldiggjort på primitivt vis, eksempelvis ved en spritduplikator, hektograf og stensilmaskin. Ved en slik mangfoldiggjøring kunne bare et lite antall kopier bli produsert og distribusjonen var således begrenset. I Norge var de fleste fanziner i begynnelsen av 1970-årene stensilerte utgivelser, «ja, de skulle være stensilert for i det hele tatt å være ordentlige fanziner.» Wiggo, Dag, et al. (1978): YFUS – et motkulturelt overblikk, Oslo: Alternativ bokklubb, s. 96 I dag, i 2010-årene, kan det være liten fysisk forskjell på en fanzine og et profesjonelt magasin grunnet framveksten av teknologi som datamaskiner, tilgjengeligheten av profesjonelle programvare, og laserprintere.
Science-fiction: 1930- til 1970-årene
Under og etter den store depresjonen ble redaktørene av amerikanske science-fiction-blader i økende grad frustrerte over brev som tok usannsynlighetene og det umulige i deres science-fiction-fortellinger. Over tid begynte de å trykke disse detaljerte og granskende brevene, komplett med brevskrivernes navn og adresse. Det gjorde det mulig for å science-fiction-fans å kontakte likesinnede og skrive brev til hverandre, noe som igjen førte til adresselister til lukkete, men ikke eksklusive miljøer. I adresselistene ble distribusjonsnettverket for egenproduserte science fiction-blader, de første moderne fanziner, av ymse kvalitet.«Zine info» , Allthumbspress.net.
Disse fanzinene gjorde det mulig å selv skrive om science-fiction, men også om miljøet og om seg selv. Enkelte fanziner handlet mindre om science-fiction, men var rett og slett hva som ble kalt for perziner, «personlige fanziner», noe som før Internett minner om personlige blogger i fazineformatet.Bailey, Steve & Michel, Anita (2004): «The Photocopied Self: Perzines, Self-Construction, and The Postmodern Identity Crisis» i: Reconstruction 4 (2). Den australske science-fiction-forfatteren Damien Brodericks roman Transmitters (1984), illustrerte hvordan, i motsetningen til den typiske isolerte selvpubliserte utgiver, de fandom-orienterte fanzinene delte felles interesser i tette, sammenvevde miljøer. Forholdet til andre fans var like viktig som den litteraturen som inspirerte dem. The Immortal Storm av Sam Moskowitz (utgitt av Atlanta Science Fiction Organization Press i 1954, og senere gjenutgitt av Hyperion), er en roman som i seg selv er historien om den amerikansk science-fiction-fandom og som kulminerer med den første Worldcon i 1939.Resnick, Mike (July 2014): «The Editor’s Word» (PDF) i: Galaxy’s Edge Magazine 9 Et antall ledende science fiction-forfattere har reist opp gjennom fandom-miljøet, blant annet Frederik Pohl og Isaac Asimov.
I andre vokste det fram nasjonale eller regionale science-fiction-miljøer i 1960-årene eller tidligere, og som særlig blomstret i 1970-årene. I Norge samlet flere av de selvpubliserte skribentene seg i et miljø ved Universitetet i Oslo i en studentforening ved navn Aniara. Foreningen ble stiftet i 1965 av Jon Bing og Oddvar Foss, Lindholm, Audun (2009): «Fra Algernon til Aardvark : norske science fiction-fanziner på 1970- og 80-tallet», Vagant nr. 3, s. 12 med blant andre Tor Åge Bringsværd til stede.«Aniara om Aniara», Det Norske Studentersamfund Foreningen utgav i mange år fanzinen Algernon, i lang tid redigert av Øystein Sørensen. Bladet oversatte utenlandsk science-fiction, og hadde litteraturkritikk og kommentarer.Lindholm, Audun (2009): «Fra Algernon til Aardvark : norske science fiction-fanziner på 1970- og 80-tallet», Vagant nr. 3, s. 17 Hva som begynte som fanzinen Nova forsøkte etter hvert å nå utover fanzinenes rekker. Fra 1973 ble det omdøpt til Science Fiction-magasinet og fra 1988 til Terra Nova, og forsøkte å opprettholde fast distribusjon gjennom Narvesen.Willy B. (1996): Drømmenes marked. Norske ukeblader, magasiner og hefter 1945-1995, Oslo: Bladkompaniet, s. 142 Blant de forfattere som ble publisert her og som sto utga det var blant annet Terje Wanberg, Øyvind Myhre, Per G. Olsen og Johannes H. Berg. Ingar Knudtsen debuterte i bladet, som gjennom årene ellers hadde originale bidrag fra blant andre Dag Ove Johansen og Thore Hansen. Driftglass ble utgitt av Jostein Saalvitne i Florvåg fra 1973, men hadde også litterære bidrag fra andre, som Øivind Myhre, Dag Johansen og Ingar Knudtsen. Wiggo, Dag, et al. (1978): YFUS – et motkulturelt overblikk, Oslo: Alternativ bokklubb, s. 99-100 Gandalf ble utgitt av Øivind Myhre i Nittedal, preget av litterære bidrag fra Myhre selv, også fra andre, blant annet av Gisle Hannemyr (som selv hadde en egen fanzine, Gnore/Villkatt), Wiggo, Dag, et al. (1978): YFUS – et motkulturelt overblikk, Oslo: Alternativ bokklubb, s. 104 og i tillegg oversatte noveller. I tillegg var det hissige leserbrev og preget av Myhres «provoserende, adrenalinfremmede ledere». Wiggo, Dag, et al. (1978): YFUS – et motkulturelt overblikk, Oslo: Alternativ bokklubb, s. 101 I Bergen utga Geir Arne Moi Gresscar med noveller av de nevnte Myhre, Knudtsen og Geir Arne Moi selv.
I Sverige ble startet en rekke science-fiction-klubber i begynnelsen av 1960-årene. Disse utga en rekke fanziner med eksotiske titler som Clloev, Urvoat og Zlewwy, vanligvis på et tjuetalls sider. På det meste utkom det 32 forskjellige i løpet av et år i 1964.Hedman, Dag (2007): Samlaren. Tidskrift för svensk litteraturvetenskaplig forskning, 2007 (PDF) Rune Forsgren lagde i 1979 en bibliografi over svenske science fiction-fanziner fra perioden 1954-1977.
Science-fiction-miljøer i Finland begynte i slutten av 1960-årene, og den første organiserte sammenkomst ved studentforeningen i Åbo universitet i 1969, men en egen klubb ble først organisert i Åbo i 1976, og den første fanzine var klubben Spin i 1977. Deretter spredte lignende miljøer seg om i Finland til rundt 15 klubber som mer eller jevnlig utga fanziner.Roimola, Ben: «A Short Look at Finnish Fandom», Helsinki.fi
Motkultur: 1960- og 1970-årene thumb|Den nederlandske fanzinen De Rat, nr. 59. En del av den radikale tiden i 1960-årene, preget av hippiekulturens motkultur, førte til en rekke undergrunnsaviser. Begrepet «undergrunn» hadde ikke betydningen illegal, som opposisjonelle eller motstandsaviser og blader som ble spredt i land okkupert av Nazi-Tyskland under den andre verdenskrig. I USA refererte undergrunnsaviser på uavhengige og mindre aviser som fokuserte på motkuturelle emner som interesserte unge mennesker, vanligvis politisk til venstre. Dens epoke var i tiden rundt 1965-1973. Viktig fokus eller motivasjon var motstanden mot den pågående Vietnamkrigen og ungdomskulturen i form av rusmidler, rockemusikk, litteratur og tegneserier. Det første av disse amerikanske undergrunnsavisene var Los Angeles Free Press som første gang utkom i 1965.Peck, Abe (1985): Uncovering the Sixties, New York: Pantheon Books, s. 187. Disse var ikke fanziner, men mange av de mindre avisene begynte som fanziner i beskjedne format og opplag. I Norge begynte Gateavisa i 1970 som to stensilerte papirark som adresserte boligsituasjonen i Oslo, stiftet i det ene hjørnet. Etter hvert ble avisen langt mer profesjonelt framstilt og distribuert over hele landet som månedlig publikasjon. «Gateavisa relanseres» , Gateavisa.no