Bernard Law Montgomery, 1. viscount Montgomery av Alamein (1887–1976) var en britisk offiser i British Army. Han er kjent for sin innsats under andre verdenskrig. Fra 1. september 1944 var han feltmarskalk.
Bakgrunn Montgomery ble født i Kennington i det sørlige London som det fjerde barnet til en anglo-irsk anglikansk prest, Henry Hutchinson Montgomery og Maud (født Farrar) Montgomery, fra Harrow i Nord-London, datter av Frederic William Farrar, som også var en anglikansk prest. Montgomery-familien kom fra Moville, County Donegal ved Derry og beholdt hjemmet, New Park, en 400 hektar stor eiendom nær sentrum av den lille byen. New Park hadde vært i familiens eie siden 1768, da Montgomerys tippoldefar, vinhandleren Samuel Montgomery fra Derry kjøpte den av markien av Donegal. Montgomery betraktet seg selv som ire fra County Donegal.The Inish Times, 1. mars 200]. Teksten kan finnes her
Selv om han ikke bodde fast i Moville over lengre tid, vendte han og familien stadig tilbake, noe som må sees på bakgrunn av den relativt omflakkende tilværelsen farens yrke medførte. Hans første opphold i Moville var sommeren 1897, da familien ble møtt av en større velkomstmottakelse da de kom fram, og siden tilbrakte han en stor del av ungdomstiden og en rekke ferier der, slik at han utviklet en sterk identifikasjon med stedet og folkene der.
I 1889, rett før han fylte to år, flyttet familien til Tasmania da faren ble anglikansk biskop på øya. Faren skal ha vært en vennlig mann, men mye fraværende gjennom sitt arbeid, mens moren styrte hjemmet med hård hånd. Montgomery sa at han hadde en ulykkelig barndom, med stadige sammenstøt med moren, som til stadighet slo barna, og han ble derfor betraktet som familien sorte får. Den kjærlighetsløse oppveksten gjorde ham til et vanskelig barn, og han uttalte senere at «jeg var en fæl liten gutt. Jeg tror ikke noen ville kunne ha klart min oppførsel på den tiden.» Konfliktene skal ha vært så alvorlige at han ikke gikk i morens begravelse. Faren døde hjemme i Moville i 1932.
I 1901 fikk faren en sentral stilling i misjonsorganisasjonen Society for the Propagation of the Gospel in Foreign Parts, og familien flyttet til London. Montgomery begynte der først på privatskolen St Paul's School og deretter på Royal Military Academy Sandhurst. Under opptaksseremonien skal Montgomery ha satt fyr på klærne til en student, men faren hans lyktes i å megle så sønnen ikke ble utvist. Etter Sandhurst gikk han inn i Royal Warwickshire Fusiliers i 1908 og ble sendt til Britisk India der han tjenestegjorde fra 1913.
Første verdenskrig thumb|Fra Moville, Montgomery-familiens hjemsted i Donegal i Irland Da første verdenskrig brøt ut i august 1914, ble Montgomerys regiment sendt til Frankrike samme måned. Han opplevde nederlaget i slaget ved Mons, der halvparten av hans regiment gikk tapt. Ved landsbyen Meteren nær den belgiske grensen i departementet Nord i det nordøstlige Frankrike, ble han under en alliert motoffensiv 13. oktober 1914 truffet av et skudd fra en snikskytter. Skuddet gikk gjennom høyre lunge og var så alvorlig at det ble gravd en grav for ham; men Montgomery kom seg.«Bernard Montgomery», ww2db.com]</ref> Han ble gjennom sin innsats i denne motoffensiven tildelt Distinguished Service Order for glimrende lederskap.
Etter at han hadde kommet seg etter skaden, ble han tidlig i 1915 utnevnt til stabssjef i en brigade i den nye store vervede britiske hæren og sendt tilbake til vestfronten tidlig på året i 1916 som operasjonssjef. Her deltok han i slaget ved Somme, slaget ved Arras og slaget ved Passchendaele. I løpet av denne tiden ble han underlagt IX korps, som da var en del av general Herbert Plumers Andre armé. Her fikk Montgomery erfaring i et vellykket samspill mellom infanteri og artilleri som gjorde at Andre armé ivaretok sine oppgaver uten unødige tap.
Montgomery deltok i slaget ved Lys og det tredje slaget ved Aisne, før han ved krigens avslutning tjenestegjorde som stabsoffiser ved generalstaben, og var i praksis stabssjef ved 47th (1/2nd London) Division med midlertidig grad som oberstløytnant.
Mellomkrigstiden thumb|Archibald Wavell, en av de høyere offiserene som la merke til Montgomery, senere visekonge i Britisk India I pakt med våpenstillstanden i Compiègneskogen rykket Montgomery inn i Tyskland til området vest for Rhinen, som skulle tømmes for tyske styrker og okkuperes av de allierte. Etter fredsslutningen tjenestegjorde han en periode i okkupasjonsstyrkene i British Army of the Rhine, før han ble tilbakeført til sin opprinnelige grad som kaptein. Han nedfelte en rekke av sine kamperfaringer fra første verdenskrig i fagmilitære skrifter og gikk på hærens stabsskole i Camberley i Surrey. Mot slutten av 1920 ble han overført til 17. infanteribrigade som var stasjonert i Cork under den irske uavhengighetskrig. Hans opptreden i Irland var ytterst korrekt og forsiktig, og han kom snart til den konklusjon at konflikten ikke kunne vinnes militært, og at de britiske styrkene burde trekkes ut. Etter den irske borgerkrig og etableringen av Den irske fristaten, skrev Montgomery til sin overordnede, Arthur Ernest Percival, at en britisk militær seier i Irland ville ha krevet så stor grad av brutalitet at det ikke var et demokrati verdig.
Etter ulike oppdrag, blant annet som instruktør ved hærens stabsskole i Camberley, hvor han ble utnevnt til major og midlertidig oberstløytnant, giftet han seg i 1927 med enken Elizabeth «Betty» Hobart Carver (1889-1937),<ref>[https://nb.findagrave.com/memorial/226392976/elizabeth_adah_noel-montgomery «Elizabeth Montgomery», findagrave.com søster av offiseren Percy Hobart og mor til to sønner; hun hadde mistet mannen sin i slaget om Gallipoli. Bettys gjengifte forundret vennene hennes, for Montgomery forventet et prikkfritt hjem og var en streng ektemann. I 1928 fikk de sønnen David (1928–2020).«David Montgomery», findagrave.com]</ref> Forfatter og BBC-journalist Tom Carver er sønn av Montgomerys stesønn Richard Carver.<ref>[https://www.amazon.ae/Where-Hell-Have-You-Been/dp/1906021538 Tom Carver: Where The Hell Have You Been? Monty, Italy and One Man's Incredible Escape
I 1931 ble Montgomery utnevnt til oberstløytnant og overført til sitt gamle regiment Royal Warwickshire Fusiliers, og tjenestegjorde i Palestina, Egypt og India. Han ble utnevnt til oberst, og tjenestegjorde som instruktør ved British Indian Armys stabsskole i Quetta i India. I 1937 ble han brigadér ved 9. infanteribrigade, men ble også rammet av sitt livs største tragedie da han mistet konen.
I august 1937 var Betty og sønnen David på stranden da hun ble bitt av et insekt. Dette satte betennelse. Likevel sendte Montgomery sønnen tilbake til skolen i september, og det virket som niåringen var den eneste som forstod at moren var alvorlig syk. I oktober måtte hun amputere ene beinet, men døde likevel av blodforgiftning. Montgomery var knust og tillot ingen fra familien å delta i begravelsen. Han valgte å begrave seg i arbeid.«Elisabeth Montgomery», captureburnham.co.uk]</ref>
I 1938 organiserte han en større øvelse med en kombinert amfibielandgang, noe som imponerte general Archibald Wavell. Montgomery ble utnevnt til generalmajor og leder for 8. infanteridivisjon i Palestina. Her slo han ned et arabisk opprørsforsøk, før han vendte tilbake til Storbritannia i juli 1939 for å overta kommandoen over 3. infanteridivisjon.
Andre verdenskrig thumb|Montgomery, Archibald Wavell og Claude Auchinleck thumb|Montgomery i Nord-Afrika i november 1942 thumb|Det andre slaget om El Alamein Da Storbritannia erklærte Tyskland krig 3. september 1939, ble Montgomerys 3. infanteridivisjon en del av II korps under ledelse av Alan Brooke innen British Expeditionary Force (BEF). Montgomery fryktet en gjentakelse av 1914, slik at perioden som er blitt kalt Phony War ble tilbrakt med å trene på taktiske tilbaketrekninger framfor offensive operasjoner. Dette kom til nytte da Tyskland rykket inn i Nederland 10. mai 1940 og de britiske styrkene etter hvert måtte trekke seg tilbake til Dunkerque, hvor Montgomerys divisjon gjennomførte dette med minimale tap. Under evakueringen fra Dunkerque overtok Montgomery kommandoen over hele II korps, mens Brook måtte overta ledelsen av hele BEF.
Montgomery kom med sterk kritikk av hvordan ledelsen av BEF hadde skjøttet sine oppgaver. Dette ble ikke tatt godt opp i War Office, og han ble midlertidig «parkert», og ble «bare» tildelt Companion of Order of the Bath for sin innsats. I juli samme år ble han likevel utnevnt til generalløytnant og gitt kommandoen over et armékorps. Samtidig innledet han en langvarig feide med sin nye overordnede, Claude Auchinleck. Montgomery trente systematisk sine styrker, og gjennomførte en større landgangsøvelse i april 1942 med en kombinert styrke med rundt soldater.
Nord-Afrika
I 1942 var Claude Auchinleck øverstkommanderende for de britiske styrkene i Nord-Afrika. De hadde etter det første slaget om El Alamein lyktes med å stabilisere fronten ved El Alamein. Den britiske statsministeren Winston Churchill ønsket å rokere på det øverste befalet. Auckinleck ble sendt til India, og erstattet av Harold Alexander, med William Gott som kommandant for Åttende armé. Gott ble drept i en flyulykke like etter at han hadde overtatt kommandoen. Alan Brooke overtalte da Churchill til å sette inn Montgomery som kommandant for Åttende armé.
Montgomery overtok kommandoen 13. august og gikk umiddelbart i gang med å omorganisere Åttende armé til en mer enhetlig, offensiv operativ enhet, og han slo blant annet sammen luft- og bakkekommandoene til en operasjonssentral og beordret makulering av alle planer for tilbaketrekning. Videre la han vekt på selv å være til stede blant soldatene og gjøre sitt lederskap synlig. Det var også her han skiftet ut sin standard britiske offiserslue med den sorte bereten han siden ble kjent for. På den hadde han i tillegg til generalmerket også merket til stridsvognregimentet (Royal Tank Regiment). Da Brooke og Alexander kom på ny inspeksjon etter bare seks dager, ble de overrasket over hvordan stemningen i Åttende armé hadde endret seg etter så kort tid.
Erwin Rommels Afrikakorps prøvde å omringe Åttende armé i slaget om Alam el Halfa 30. august til 5. september, men den britiske etterretningen hadde gjennom Enigma-kodingen fanget opp hvor hovedstøtet ville komme, og de tyske og italienske styrkene hadde liten framgang.
Der «Rommels menn elsket ham og ville fulgt ham hvor som helst», hevdet Montgomery at en slik holdning var uskikket for øverstbefalende. Han mente Rommel «manglet forståelse for administrasjon». I sitt mobile hovedkvarter i den egyptiske ørken hadde Montgomery et foto av Rommel på veggen. Han fortalte i 1968 at han pleide å studere bildet og spørre seg selv: «Hva slags type er han? Om jeg gjør sånn, hva vil han mest sannsynlig gjøre?» Montgomery tilføyde at mange trolig syntes han var gal, men det tok han som et kompliment – og mente selv at metoden hadde vært til hjelp.Greg McKevitt: The WW2 general who outwitted his arch-rival, BBC 23. mars 2026 Men avlyttingen av tyskernes Enigma-kodingen bidro også.
Det andre slaget om El Alamein brøt ut 23. oktober og varte i tolv dager fram til 4. november. Montgomerys seier i dette slaget skulle vise seg avgjørende for felttoget i Nord-Afrika, og de britiske styrkene overtok etter dette initiativet. Montgomery ble utnevnt til ridder og fikk ærestittelen sir foran navnet da han ble utnevnt til Knight Grand Cross of the Order of the Bath, og samtidig forfremmet til general etter denne triumfen. Tyskerne og italienerne trakk seg stadig tilbake i retning av Tunisia, men det var en rekke harde kamper underveis, blant annet ved Medenine og langs forsvarslinjen Mareth-linjen.