Med krigføring i oldtiden menes krigføring i perioden fra historiens begynnelse frem til slutten på antikken. I Europa regnes ofte slutten på antikken med Romerrikets fall i 476. I Kina regnes det noen ganger som slutten av 400-tallet, ettersom de begynte å bruke kavaleri for å stå imot inntrengninger nordfra. Utvikling Forskjellen fra prehistorisk krigføring er mer graden av organisering enn teknologi. Fra begynnelsen til de første bystatene i Mesopotamia, produserte jordbruket et overskudd slik at menneskene hadde mulighet til å spesialisere seg. Dette gjaldt også soldater. Mens hoveddelen av de militære styrkene fremdeles var bønder, kunne samfunnet for første gang bruke dem i felttog i stedet for å arbeide på gården i deler av året. Dermed utviklet de første organiserte arméene seg.

Disse nye arméene kunne hjelpe stater til å vokse i størrelse og bli økende sentraliserte. Det første imperiet, Sumer, oppstod i Mesopotamia. Tidlige arméer ble organisert med spyd og buer som tidligere, og i de senere imperiene i Egypt og Kina fulgte man det samme mønsteret. Stridsvogn Ettersom statene vokste i størrelse, ble mobiliteten avgjørende siden en sentralisert makt ikke kunne opprettholdes dersom opprør ikke kunne slås ned raskt. Den første løsningen på dette problemet var stridsvogner som ble brukt i Midtøsten rundt 2000 f.Kr. De første stridsvognene ble trukket av onager, okser og esler, og ga de muligheter til manøvrering på slagmarken. Stridsvognene var lette nok til at de enkelt kunne flyte over elvene. Avl av sterkere hester gjorde at de snart kunne dra stridsvogner, og deres større fart gjorde stridsvognene enda mer effektive.

Kraften til stridsvognen, både som transportmiddel og i kamp, ble det sentrale våpenet til folkene i oldtidens Midtøsten i det 2. årtusenet f.Kr. Den typiske stridsvogn ble brukt av to menn, der en var bueskytter og skjøt på fiendens styrker, mens den andre kontrollerte fremkomstmiddelet. I løpet av de følgende århundrene ble det laget stridsvogner som bar opp til fem krigere. Effektiviteten til disse farkostene er fremdeles usikker. I Kina ble stridsvogner det sentrale våpenet til Shang-dynastiet og gjorde at de klarte å samle et stort område. left|thumb|250px|Hettittisk stridsvogn (tegning fra et egyptisk relieff) Selv om stridsvogner har blitt sammenlignet med dagens stridsvogn i rollen som de hadde på slagmarken, det vil si sjokkangrep, var den fremste fordelen til stridsvognen den taktiske mobiliteten de gav bueskytterne. Siden tettpakket infanteri var formasjonen som ble foretrukket av oldtidens generaler, kunne en styrke med stridsvogner holde seg på avstand og la det regne piler over det fiendtlige infanteriet. På grunn av deres fart kunne etthvert forsøk på å angripe stridsvognene lett unngås. Dersom en infanterienhet spredte seg ut for å minimalisere skaden fra pilene, ville de miste fordelen av gjensidig beskyttelse og stridsvognene kunne enkelt kjøre over dem.

Fra et taktisk ståsted gav dette en hær, som stod ovenfor stridsvogner, et dilemma, noe som gjorde dem uerstattelige for hærene på den tiden. Men de skjøre stridsvognene var kompliserte gjenstander som krevde spesialiserte håndverkere for å vedlikeholde dem. Dette gjorde det dyrt å eie stridsvogner. Der de ble eid av individer i et samfunn, var det en tendens at det vokste frem en krigerklasse av spesialister og et føydalsystem. Der hvor stridsvogner var i offentlig eie, hjalp de til med vedlikeholdet og etableringen av en sterk sentralmakt, for eksempel i det nye riket i Egypt.

Infanteri thumb|400 px|right|Falanks, en militær formasjon. Stridsvognene krevde flatt terreng, og var så godt som ubrukelige i det ulendte terrenget på den nordlige kysten av Middelhavet, i Armenia, Hellas, Anatolia og Italia. Grekerne var dermed tvunget til å stole på infanteritaktikker. I motsetning til det isolerte Egypt, ble Hellas jevnlig herjet av eksterne makter. Det ulendte terrenget gjorde også enhet usannsynlig, noe som førte til konstante lokale konflikter mellom bystater. I dette høytrykksområdet utviklet våpenene og taktikkene seg raskt. Falanksformen ble skapt hvor en solid mur av menn kunne være langt mer ødeleggende i sin enhet enn som individer. Grekerne brukte lengre spyd enn det som hadde blitt sett før og mer beskyttelse enn andre. Da de ble konfrontert med infanteritaktikkene til perserne i perserkrigene, seiret grekerne til tross for at de var tallmessig underlegne. Men da romerne konfronterte makedonerne, tillot den taktiske fleksibiliteten til de romerske legionærene angrep på flankene og førte til nederlaget for den tradisjonelle falanksen. Falanksen hadde dominert gresk krigføring, men var til slutt for lite fleksibel til å beseire mer mobile motstandere. thumb|left|Rekonstruksjon av en romersk legionær I Midtøsten som da var dominert av Persia, hadde stridsvognene blitt ubetydelige. Hestens evolusjon hadde fortsatt og de var nå sterke nok til lett å kunne bære en fullt bevæpnet mann. Dermed ble bueskytterne i stridsvogner erstattet med ridende bueskyttere og ryttere med spyd.

Denne utviklingen viste seg å være en alvorlig ulempe for folkene i de bosatte lavlandene. I en ren infanterikonflikt ville de store mannskapene til jordbruksregionene seire. Infrastrukturen og treningen for krigføring med stridsvogner var også kun tilgjengelig i byene. Enslige ryttere var langt mer på hjemmebane i stepperegionen enn i jordbruksregionen. Da sterkere hester og teknologier som salen ble utbredt, ble de raskt adoptert av nomader som levde i områder hvor jordbruk var umulig, men der livsoppholdet ble muliggjort gjennom nomadisk oppdrett av husdyr. Disse nomadene brukte mye av sitt liv på hesteryggen og var langt mer effektive i å bruke dyrene i krigføring. I mange århundrer var statene i Europa, Midtøsten, Kina og Sør-Asia truet av ryttere fra de eurasiske steppene.

Kavaleri

I det 4. århundre f.Kr. lyktes de antikke makedonerne under Filip II av Makedonia og hans sønn Aleksander den store i å integrere krigere til hest med det tradisjonelle greske infanteriet og skapte en militær kraft uten samtidig sidestykke. Etter å ha erobret det sørlige Hellas, vendte Aleksander sin oppmerksomhet til det mektige persiske riket.

På dette tidspunktet hadde perserne gitt opp stridsvognen, selv om de var tilstede i slaget ved Gaugamela i 331 f.Kr. mot Aleksander. Selv om den forble keiserens seremonielle fremkomstmiddel, var hæren en blanding av infanteri og kavaleri i tillegg til mer eksotiske styrker som krigselefanter. Dette viste seg ikke å være nok til å stå imot styrken i det makedonske angrepet, og den persiske hæren ble utflanket i en rekke på tre slag.

I Kina var dalimperiene i økende grad herjet av de nordlige folkeslagene fra Mongolia, Mandsjuria og Sentral-Asia. For å sikre sine kongedømmer brukte de kinesiske herskerne i økende grad sin overlegenhet i organisasjon og antall. Mest kjent er byggingen av Den kinesiske mur, spesifikt designet til å blokkere kavaleristyrker. Muren var derimot ikke nok, og de kinesiske herskerne ble tvunget til å integrere kavalerienheter i sine egne arméer, hovedsakelig rekruttert fra de samme nordlige barbarene som de forsøkte å forsvare seg mot.

Blandingen av kavaleri og infanteri ble for det meste normen i Eurasia, men i Europa og Nord-Afrika ble det utviklet en helt annen krigføringsmetode. Middelhavsregionen omringes av fjell som gjør det vanskelig å bruke hester. Videre er det alltid enklere å transportere infanteri med skip, slik at ethvert samfunn som kunne utvikle infanteri, som var i stand til å stå imot en kavaleristyrke, kunne dominere regionen.

Infanteri som kunne stå imot en kavaleristyrke ble utviklet i byen Roma som snart begynte en ekspansjon ut over middelhavsverdenen som på den tiden manglet sidestykke. Den romerske hæren hadde lite teknologi som var ny. De lyktes gjennom intens organisering og trening. De romerske arméene ble en profesjonell styrke av menn som hadde bundet seg på livstid og som gjennom sin disiplin, dyktighet, festningsverk og sitt antall kunne beseire enhver styrke i regionen. For å løse problemet til infanteriets treghet, bandt de imperiet sammen med et nettverk av veier av høy kvalitet og som var godt vedlikeholdt, som tillot rask bevegelse av betydelige styrker. Kavaleri ble kun brukt som speidere eller støttetropper.

Men romernes suksess var avhengig av omfattende organisering og struktur i imperiet. Da dette først begynte å svikte, begynte også hæren snart å kollapse. Hestefolkene fra steppene hadde heller ikke sluttet å rykke frem siden hestene ble sterkere, buene mer dødelige og rideutstyret mer effektivt. Fra det 4. århundre og fremover begynte kavaleriet i økende grad å ta over fra tungt infanteri som ryggraden i den romerske hær. Den lange overgangen fra infanteri til kavaleri var da langt fremskredet til det punktet hvor det var infanteriet som støttet kavaleriet, ikke kavaleriet som støttet infanteriet slik det hadde vært i århundrer.

Sjøkrig thumb|En gresk trirem.|350px Det første daterte nedtegnede sjøslaget skjedde rundt 1210 f.Kr. da Suppililiuma II, hettittenes konge, beseiret en flåte fra Kypros og brente deres skip til sjøs.

Perserkrigene var den første konflikten som hadde marineoperasjoner i stor skala. De inneholdt ikke bare trefninger med dusinvis av triremer på hver side, men kombinerte operasjoner på land og til sjøs. Skipene i den antikke verden kunne bare operere i relativt rolig vann på sjøen og i elvene. Havene var utenfor rekkevidde. Mariner ble nesten alltid brukt som støtte for landstyrker, ofte var de avgjørende i å føre forsyninger til dem. De ville sjelden slå til på egenhånd. Med våpen med begrenset rekkevidde ble krigføringen til sjøs utkjempet på et vis som lignet krig på land, hvor bordingsstyrker gjorde det meste av selve kjempingen.

Punerkrigene førte til nyvinninger til sjøs. Roma hadde tidligere knapt berørt sjøkrig siden de kun konsentrerte seg om Den italienske halvøya, mens Karthago var en handelssivilisasjon og derfor hadde utviklet en stor flåte. Kun ved å undersøke vrakene av karthagenske skip, kunne romerne bygge en effektiv marine. De utviklet et hjelpemiddel kalt corvus som var en måte å slippe en planke de kunne gå over på til et fiendtlig skip. Dette gav romerne en enorm fordel siden deres overlegenhet i nærkamp kunne brukes når legionærer bordet de karthagenske skipene og slakte mannskapene enkelt.

Taktikker og våpen Strategi Antikk strategi fokuserte hovedsakelig på dobbeltmålet om å overbevise fienden om at fortsatt krigføring ville koste mer enn å underkaste seg og å få mest mulig ut av krigen.

Å tvinge fienden til å underkaste seg, gikk vanligvis ut på å beseire hæren deres på slagmarken. Når de fiendtlige styrkene var spredt, tvang trusselen om beleiring, sivile dødsfall og lignende ofte fienden til forhandlingsbordet. Men dette målet kunne nås på andre måter. Brenning av fiendens avlinger kunne fremtvinge valget mellom å overgi seg eller å kjempe et feltslag. Å vente på at fiendens hær måtte oppløses på grunn av at innhøstningen startet eller at de gikk tom for betaling til leiesoldater gav fienden et lignende valg. De eksepsjonelle konfliktene i den antikke verdenen var de der disse reglene for krigføring ble brutt. Spartanerne og athenerne nektet å overgi seg etter mange år med krig, og de var nær konkurs i Peloponneserkrigen, er et slikt eksepsjonelt eksempel, på samme måte som da romerne nektet å overgi seg etter slaget ved Cannae.

Et mer personlig mål i krig var profitt. Denne profitten var ofte som penger, slik som tilfellet var med raidekulturen til de galliske stammene. Men profitten kunne være politisk siden store ledere i krig ofte ble belønnet med embeter i styresmakten etter sin suksess. Disse «strategiene» motsier ofte dagens fornuft siden de er i konflikt med hva som vil være best for statene som var involvert i krigen.

Taktikker