center|thumb|300px|En cowboy fra 1888, et ikonisk bilde på Det ville vesten
Lokalisering: historisk i rekkefølge av innlemmelse:
Innfødte landområder De tretten koloniene Nye Sverige Nye Nederlandene Ny-Frankrike Republikken Vermont Fransk Louisiana Ruperts Land Spansk Florida Republikken Texas Mexico (sørvestlige USA) Oregon Country Russisk Amerika Republikken Hawaii Ville vesten (engelsk: The Wild West, The American Frontier eller Old American West) er en betegnelse som sammenfatter geografi, historie, folkeminne, litterære uttrykk og populærkultur om livet i den amerikanske menneskelige ekspansjon vestover i Nord-Amerika. Det begynte med de engelske bosetningene i de amerikanske kolonier tidlig på 1600-tallet og endte med at de siste gjenværende territoriene ble opptatt som delstater i Amerikas forente stater tidlig på 1900-tallet. Den vestlige halvdelen av USA i perioden rundt andre halvdelen av 1800-tallet, særlig tiden mellom 1848 og 1890, er den tiden som i populærkulturen oppfattes som «Det ville vesten» og som amerikanere gjerne omtaler som «The Old West», og som jevnlig overdriver på romantikken og volden på denne tiden.
Som definert av historikerne, er ville vesten den historie som forteller om opprettelsen og forsvaret av samfunnene, bruken av landet, utviklingen av markedet, og dannelsen av delstatene. Det er en fortelling om erobring, men også om overlevelse, utholdenhet, og samkjøring av folk og kulturer som fødte og fortsatte livet i Amerika.Hine, Robert V.; Faragher, John Mack (2000): The American West: A New Interpretive History. Yale University Press. ISBN 978-0300078350. s. 10 Gjennom avtaler med utenlandske nasjoner og innfødte stammer; politiske kompromisser; militære erobringer; etableringen av lov og orden; byggingen av bondegårder, farmer, rancher, og byer; avmerking av stier, løyper og tråkk gjennom villmarken, graving av gruver; og tiltrekke seg store migrasjoner av utlendinger, ekspanderte USA fra kyst til kyst. Således oppfylte således den unge nasjonens sin «forhåndsbestemt skjebne», overbevisningen om at det var skjebnebestemt at USA skulle ekspandere fra Atlanterhavet på østkysten til Stillehavet i vest, og dermed dekke hele det nordamerikanske kontinent (Canada unntatt). Uttrykket ble brukt første gang på midten av 1800-tallet som forsvar for amerikansk territoriell ekspansjon. Historikeren Frederick Jackson Turner i hans «Frontier Thesis», tese om grensen (1893)Turner, Frederick Jackson (1893): «The Frontier In American History» , Turners opprinnelige essay teoretiserte at the frontier, «ville vesten», var en prosess som omformet europeere til et nytt folk, amerikanere, hvis verdier fokuserte på likhet, demokrati, og optimisme, foruten også individualisme, selvtillit, og selv vold. Denne selvbevisstheten og retten til å ekspandere vestover førte også til en etnisk utryddelsen av den innfødte urbefolkningen, de amerikanske indianere, en del av historien som ikke er like populær eller uten kontrovers.
Etter hvert som de amerikanske grensetraktene, the frontier, har gått over i historien, har mytene om ville vesten i litteraturen, filmen og populærkulturen tatt et bestemt nostalgisk grep om fantasien og forestillingene til både amerikanere og utlendinger. USA er nær usedvanlig i valg av sitt ikoniske selvbilde. En historiker har slått fast at ingen annen nasjon har tatt en bestemt tid og sted fra sin fortid og produsert en konstruksjon av fantasi og forestilling som er likestilt den amerikanske skapelsen av ville vesten.Murdoch, David (2001): The American West: The Invention of a Myth. University of Nevada Press. ISBN 978-0874173697. s. vii
Begrepene right|thumb right|thumb right|thumb|USA vokste mye i løpet av 1800-tallet Grenselinjen var den ytre linje for bosetning. Den bevegde seg jevn og fast vestover fra 1630- til 1880-tallet (med tidvise bevegelser nordover inn i Maine og Vermont, sørover inn i Florida, og østover fra California og inn Nevada). Folketellingsbyråets definisjon av «grenselinjen» var en bosetningtetthet på to mennesker per kvadratmil.Engelsk mil (1,609 km)Juricek, John T. (1966): «American Usage of the Word 'Frontier' from Colonial Times to Frederick Jackson Turner» i: Proceedings of the American Philosophical Society 110#1, JSTOR, s 10-34 «Vesten» var det nylig bosatte området i nærheten av denne grensen.Aron, Stephen (2007): «The Making of the First American West and the Unmaking of Other Realms» i: Deverell, William, red.: A Companion to the American West. Wiley-Blackwell. ISBN 978-1405156530. s. 5–24 Således var deler av Midtvesten og Sørstatene, skjønt ikke lenger betraktet som «Vesten», hadde en grenseområde-arv sammen med de moderne vestlige statene.Lamar, Howard R. (1977): The Reader's encyclopedia of the American West. Crowell. ISBN 0690000081.Klein, Kerwin Lee (1996): «Reclaiming the 'F' Word, or Being and Becoming Postwestern» i: Pacific Historical Review, 65#2, JSTOR, s 179-215 På 2000-tallet er imidlertid betegnelsen «den amerikanske vesten» ofte benyttet og forstått for området vest for elven Mississippi.
Kolonitidens grenseområder Se hovedartikkel, De tretten koloniene
Den koloniale tiden, før 1776, var vesten høyt prioritert av bosettere og politikere. Den amerikanske grensetiden begynte da Jamestown i Virginia ble bosatt av engelskmenn i 1607. I de tidligste tidene med europeisk bosetning langs atlanterhavskysten, ned til rundt 1680, var grensen i all vesentlighet enhver del av kontinentets indre bortenfor utkanten av eksisterende bosetninger langs kysten.Billington, Ray Allen; Ridge, Martin (2001): Westward Expansion: A History of the American Frontier, 5. utg., kapitlene 1-7 De engelske, franske, spanske og nederlandske mønstrene for ekspansjon og bosetning var svært forskjellige. Kun noen få tusen franskmenn utvandret til Canada; disse bosatte i landsbyer langs elven St. Lawrence, bygde samfunn som forble stabile for lange strekninger; de fortsatte ikke videre vestover slik britene gjorde. Selv om franske pelsjegere og handlere strakte seg videre gjennom de store sjøer og regionen i Midtvesten, var det sjelden at de ble fast bosatt. Fransk bosetning var begrenset til noe få og små landsbyer som Kaskaskia i Illinois,Alvord, Clarence Walworth (1918): The Illinois Country 1673-1818 foruten en større bosetning i sør rundt New Orleans. Likeledes satte nederlendere opp handelsposter i dalen til Hudsonelven, fulgt av store tildelinger av landområder til rike grunneiere med særrettigheter som fraktet inn leietakerbønder som skapte kompakte, vedvarende landsbyer. De skapte en tett, rural bosetning i den nordlige delen av det som i dag er delstaten New York, men de ekspanderte ikke videre vestover.Kim, Sung Bok (1987): Landlord and Tenant in Colonial New York: Manorial Society, 1664-1775
I kontrast til dette mønsteret ga britiske bosetninger fortrinnsrett til å eie land og jord for de enkelte bønder, og etter hvert som befolkningen vokste, ekspanderte de vestover for å finne nytt bondeland.Kulikoff, Allan (2000): From British Peasants to Colonial American Farmers I motsetning til De britiske øyer, hvor et lite antall aristokratiske landeiere eide bortimot all god og profitabel jord, var eierskap i Amerika billig, lettvint og utstrakt. Å eie land førte med seg en grad av uavhengighet foruten også en politisk stemme for lokale og provinsielle posisjoner. De typiske bosetningene i New England var ganske kompakte, tett og små, alle innenfor en engelsk kvadratmil. Konflikter med de innfødte amerikanere og urbefolkningen oppsto ut av politiske saker, rett og slett hvem som bestemte i området.Vaughan, Alden T. (1995): New England Frontier: Puritans and Indians, 1620-1675. Universitety of Oklahoma Press. Tidlige grenseområder øst for fjellkjeden Appalachene omfattet dalføret langs elven Connecticut,Harris, Patricia; Lyon, David (1999): Journey to New England. Globe Pequot. s. 339. og nordlige New England (som var en ekspansjon nordover, ikke vestover).Hornsby, Stephen (2005): British Atlantic, American Frontier: Spaces Of Power In Early Modern British America. UPNE. s. 129.
De fleste av koloniene hadde indianerkriger.Oatis, Steven J. A (2004): Colonial Complex: South Carolina's Frontiers in the Era of the Yamasee War, 1680-1730 American-Indian Wars - Native American History, History.com Det som kalles for de franske og indianske kriger var i realiteten kriger mellom Storbritannia og Frankrike hvor franskmennene forsøkte å utligne deres små koloniale befolkningsandel ved å bruke indianere som allierte, og ble utkjempet til og fra mellom 1689 og 1763. Krigene endte med en fullstendig seier til britene som tok fra Frankrike Canada og dets vestlige landområder til elven Mississippi; landområdene vest for elven, inkludert New Orleans, gikk til Spania. Tidlig på 1770-tallet bevegde amerikanerne over Appalachene og inn i vestlige Pennsylvania, og områdene i Ohio, Kentucky og Tennessee. Deres mest kjente leder var Daniel Boone.Morgan, Robert (2008): Boone: A Biography. Algonquin Books. s. xiv, 96.
Den nye nasjonen 400px|right| Stater og territorier i USA i 1789. Den spansek kolonien Louisiana midt på kartet. Louisiana-kjøpet Se hovedartikkel, Louisiana-kjøpetEtter å ha vunnet den amerikanske uavhengighetskrigen (1783), dro amerikanske bosettere i stort antall vestover. I 1788 hadde amerikanske pionerer i det nordvestlige territoriet etablert Marietta i Ohio som den første permanente amerikanske bosetning i territoriet.Roosevelt, Theodore (1905): The Winning of the West. Current Literature. s. 46–.
I 1775 blinket Daniel Boone ut et veitråkk for kolonien Transylvania Company fra Virginia gjennom passasjen Cumberland Gap og inn i sentrale Kentucky. Det ble senere forlenget for å nå fram til Fallene i Ohioelven ved Louisville, som var den eneste farbare barriere på elven i disse tider. Villmarksveien var bratt og tøff, og den kunne bare reises til fots eller på hesteryggen, men den var den beste veien for tusenvis av bosettere som reiste inn i Kentucky.Kincaid, Robert L. (1973): The Wilderness road I en del områder møtte de angrep fra indianere. I 1784 drepte indianere over 100 reisende på villmarksveien. Ingen indianere bodde fast i Kentucky,Kleber, John E. (1992): The Kentucky Encyclopedia. University Press of Kentucky. s. 297. men de sendt ut angrepsgrupper for å stoppe nykommerne trenge seg inn på deres tidligere enemerker. En av de som ble angrepet var Abraham Lincolns bestefar som ble skalpert i 1784 i nærheten av Louisville.Donald, David Herbert (1996): Lincoln. Simon and Schuster. s. 21.
Overtagelse av indianerland thumb|left|Nybyggerne reiste i vogner langs den grove villmarksveien. thumb|400px|Kart over nybyggernes villmarksveien ved 1785. Krigen av 1812 markerte den endelige konfrontasjonen mellom de betydelige indianerstyrkene som forsøkte å stoppe videre inntrenging med britisk støtte. Det britiske krigsmålet omfattet opprettelsen av en uavhengig indiansk stat (under britisk beskyttelse) i Midtvesten. Amerikanske grensemilits under general Andrew Jackson beseiret indianerstammen creekerne (i dag kalt for muscogee-indianere) og åpnet Sørvesten, mens militsen under guvernør William Henry Harrison beseiret den indiansk-britiske alliansen i slaget ved Horseshoe Bend i 1814 i Alabama. Generelt bekjempet grensemilitsen indianerne med liten hjelp fra den amerikanske hæren eller de føderale myndighetene.Billington, Ray Allen; Ridge, Martin (2001): Westward Expansion, kapitlene 11-14
Mot slutten av 1812-krigen forhandlet John Quincy Adams, Henry Clay og Albert Gallatin (en ledende antropolog) og andre amerikanske diplomater fredsavtalen i Gent i 1814 med Storbritannia. De avviste den britiske planen om opprettelsen av en egen indiansk stat på de amerikanske territoriet sør for de store innsjøer. De forklarte den amerikanske politikken for overtagelse av indianernes landområder: