David John Cawdell Irving (født 1938) er en omstridt britisk forfatter og selvlært historiker som har skrevet nærmere tretti bøker om den andre verdenskrig. Blant bøkene er The Destruction of Dresden og biografier om Hermann Göring, Joseph Goebbels, Erhard Milch og Winston Churchill. Størst oppmerksomhet og de høyeste salgstallene fikk Irving som forfatter da han i 1977 utga Hitler's War, en biografi om Hitlers krigsår. Irvings faglige meritter er både omstridte og bestridte, og han regnes som svært kontroversiell, noe som understrekes av at åtte land nekter Irving innreise. Mens mange andre historikere vil berømme Irving for hans evne til å spore opp ukjente kilder, avviser de som oftest hans tolkninger av kildene som lite troverdige. Irving satt fengslet i Østerrike i 13 måneder, fra 2005 til 2006, etter å ha blitt arrestert og dømt for å ha «benektet holocaust» under et foredrag i 1989.
Til tross for at hans forfatterskap i all vesentlighet knytter seg til andre temaer enn holocaust, har Irving siden 1988 vært mest kjent som holocaustbenekter. Denne betegnelsen avviser han imidlertid selv, idet han har argumentert for at drapene på jøder under den andre verdenskrig ikke skjedde som følge av en bevisst plan og at gasskamrene ikke fantes. Irvings oppfatninger om holocaust var et hovedtema i den svært medieomtalte injuriesaken som han førte mot Deborah Lipstadt i 2000, en rettssak han tapte.
Tidlig liv Irving ble, sammen med tvillingbroren Nicholas, født i Hutton i nærheten av Brentwood i England. Hans far, John James Cawdell Irving (1898–1967), var kommandør i Royal Navy, mens moren Beryl var illustratør. Under andre verdenskrig tjenestegjorde faren på den lette krysseren HMS «Edinburgh», som ble senket av en tysk undervannsbåt i Barentshavet den 2. mai 1942. Faren overlevde, men brøt kontakten med sin familie. Senere i livet møtte Irving sin far bare to ganger. thumb|David Irving taler under en tilstelning ved Brentwood i 1955. Irving viste ifølge Nicholas allerede i barndommen en sans for provokasjoner. Som seksåring gjorde han for eksempel nazihilsen under et tysk bombeangrep. Narrestrekene hans var særlig rettet mot autoritetspersoner. Etter å ha blitt uteksaminert ved Brentwood School i Essex, studerte Irving fysikk ved Imperial College London, men innstilte studiene av økonomiske grunner før han rakk å oppnå en akademisk grad. Han studerte aldri historie. I studietiden var Irving redaktør for studentavisen Phoenix og ble i 1959 også redaktør for London University Carnival Committees Carnival Times, hvor han blant annet rakk å havne i søkelyset ved å antyde at massemediene ble eid av jøder og komme med støtteerklæringer til Sør-Afrikas apartheidregime. Det vakte anstøt da Irving i et av numrene kalte Hitler «den største forenende kraften som Europa har kjent siden Charlemagne.» Irving hevdet imidlertid at innholdet i avisen var ment som satire, men collegeledelsen var ikke av samme oppfatning, og han trakk seg deretter som redaktør.
The Destruction of Dresden – Irvings bokdebut Etter de avbrutte studiene ønsket Irving å gå inn i det britiske flyvåpenet, Royal Air Force, hvor begge av hans brødre gjorde karriere, men han ble avvist av medisinske årsaker. Irving forlot deretter Storbritannia og slo seg ned i Tyskland, hvor han arbeidet på stålverket til Thyssen i Ruhr-området i den hensikt å forbedre sine tyskkunnskaper. Der kom han i kontakt med en kollega som innviet ham i historien om de alliertes bombing av Dresden. Han flyttet senere til Spania, hvor han arbeidet som kontorist på en britisk flybase. I 1961–1962 skrev han en samling på 37 artikler om den allierte bombekrigen, Wie Deutschlands Städte starben, for det tyske magasinet Neue Illustrierte. Disse artiklene dannet utgangspunkt for hans første bok, The Destruction of Dresden (1963), hvor han gjennomgikk den allierte bombingen av Dresden i februar 1945. På dette tidspunktet var det allerede et begynnende oppgjør i Storbritannia med terrorbombingen mot tyske byer, og boken fikk stor oppmerksomhet og ble en bestselger i både Storbritannia og Vest-Tyskland. I boken satte Irving antallet drepte i Dresden til 135 000. Kort tid etter utgivelsen kom han over en kopi av Tagesbefehl No. 47 hvor antallet drepte ble beregnet til 202 000-250 000. Dette tallet tok Irving med i den neste utgaven av boken. Imidlertid ble det snart fastslått at det virkelige tallet drepte var på 25 000-35 000, og at Tagesbefehl No. 47 var en forfalskning. Denne avsløringen tok ikke David Irving hensyn til, og han fortsatte å bruke forfalskningen som kilde i senere utgaver av boken.Frederick Taylor (2004) Dresden: Tuesday, February 13, 1945, s.442-448 thumb|David Irving (til høyre) på besøk hos Sir Arthur Harris i 1962, i forbindelse med Irvings arbeid med boken The Destruction of Dresden
En karriere i kontroversenes landskap I november 1963 ble Irving også på andre måter et tema i britiske avisers spalter. For han hadde tilkalt politiet da han mistenkte at tre menn forsøkte å ta seg ulovlig inn i leiligheten til ham og hans daværende kone. Gerald Gable ble arrestert, og sammen med to andre tilstod han å ha brutt seg inn hos Irving for å stjele papirer som de håpet skulle avsløre Irvings kontakter med nynazistiske grupper. Gable startet senere det anti-nazistiske magasinet Searchlight og ble et nærvær som Irving stadig skulle få merke.
Irving hadde allerede flere bøker på planstadiet, og mottakelsen til hans debutbok oppmuntret ham bare til å satse videre på en karriere som forfatter på fulltid. Han ga opp planene om å fullføre en universitetsgrad og fikk i stedet kontrakt på to bøker. Den ene av dem, en bok om det tyske V2-programmet, The Mare's Nest, fulgte allerede i 1964. Både denne og hans kommende bok, The Virus House, utgitt i 1967, om det tyske atomvåpenprogrammet dro nytte av at svært mange viktige tidsvitner stadig levde i beste velgående.
Bokutgivelsene Accident: The Death of General Sikorski og The Destruction of Convoy PQ 17 førte til enda flere medieoppslag for David Irving, om enn av det sterkt kritiske slaget. I førstnevnte bok, også den utgitt i 1967, påstod Irving at Winston Churchill stod bak dødsfallet til den polske eksillederen general Wladyslaw Sikorski. Den tyske populærhistoriker Rolf Hochhuth grep fatt i dette, og skrev samme år et teaterstykke med identisk plot i 1967, noe som gav Irvings utgivelser ytterligere oppmerksomhet, og som fikk Churchill-familien til å vurdere søksmål.New York Magazine, 29. april 1968, s. 46-48 Det ble imidlertid raskt avslørt at Irvings påstander om at Sikorskis død skulle ha skyldtes sabotasje, trolig var helt uten røtter i de faktiske omstendigheter, men snarere basert på feillesning av dokumentene og annet slett arbeid fra Irvings side. Mer kritikk mot Irving kom også i boken som Carlos Thompson skrev om saken, The Assassination of Winston Churchill. Irvings svar til Thompson kom i form av et injuriesøksmål. Søksmålet førte ikke frem, men endte derimot med at Irving selv måtte betale saksomkostningene.
I 1968 kom The Destruction of Convoy PQ 17, hvor Irving fremstilte konvoisjefen, kommandør Jack Broome, som uansvarlig og klandret ham for konvoiens store skipstap. Broome saksøkte deretter Irving for injurier. Den påfølgende rettssaken i 1970 endte med at Irving ble dømt til å betale 45 000 pund (hvorav 40 000 pund i erstatning), det meste av hva han og hans familie hadde av sparepenger. Boken ble også trukket tilbake fra markedet. I en avisartikkel samme år hånet Irving en kvinnelig journalist. Resultatet ble nok et injuriesøksmål, men en offentlig unnskyldning fra Irving hindret saken i å komme for retten. Slik vant han tidlig rykte som en høyst kontroversiell forfatter av bøker om Andre verdenskrig. thumb|David Irving (til venstre) sammen med Rolf Hochhuth i 1967, da de begge kom i hardt vær i forbindelse med deres teorier om Sikorskis endelikt
Irving hadde allerede gjort det til sitt varemerke å basere sine bøker utelukkende på primærkilder. Han begynte å hevde – helt feilaktig – at han var den eneste av historikerne som forsket på den nasjonalsosialistiske perioden som drev arkivgranskning; de andre var bare «kopister». Sin forakt for etablerte historikeres arbeid viste han ved konsekvent å la være å benytte deres avhandlinger som kilder til sine egne bøker. Likevel plasserte han seg gjerne i selskap med profesjonelle historikere, og fremstilte seg som en av dem, men hevdet at han var dyktigere enn utdannede historikere.
Hitler’s War På et tidlig stadium i skrivekarrieren varslet Irving at han ønsket å skrive en bok om Hitler. Bokavtalen ble inngått i 1965. Imidlertid måtte han først beskjeftige seg med en del kortsiktige prosjekter for å klare seg økonomisk, slik som da han samme år oversatte Wilhelm Keitels memoarer til engelsk. Arbeidet ga et magert økonomisk utbytte, men åpnet derimot døren til det Irving selv kalte «Den magiske sirkelen». Det var et nettverk bestående av Hitlers sekretærer, adjutanter, tjenere, sjåfører og andre menige medarbeidere, som fortsatte å holde kontakten med hverandre etter krigen. Deres beundring for Hitler hadde ikke bleknet gjennom årenes løp, noe som gjorde et sterkt inntrykk på Irving, desto mer fordi han merket seg at dette var velutdannede mennesker. De vakte Irvings aktelse og tiltro, noe han selv villig innrømmet mange år senere.Opplysninger av Irving gitt i intervju med Ron Rosenbaum. Deres tillit til Irving ble på sin side styrt av vissheten om at han ikke hadde noen anti-nasjonalsosialistisk dagsorden. Møtene med dem skulle få stor innvirkning på hans research, for kretsen betrodde ham en hel del nytt kildemateriale. Dokumentasjonsmengden vokste dermed kraftig, slik at det skulle gå mange år før han kunne fullføre Hitler-boken. Behovet for inntekter fortsatte imidlertid å melde seg, og også inn i 1970-årene valgte han å arbeide på noen mindre ambisiøse prosjekter. Viktigst blant disse var en biografi om Erhard Milch, utgitt i 1973.
Uvanlig nok ble bokverket om Hitler først utgitt i Vest-Tyskland, i 1975, og da under navnet Hitler und Seine Feldherren. Boken, som Irving selv betraktet som sitt Magnum opus, fikk en kritisk mottagelse, selv om det vanket ros for Irvings fremlegging av nytt kildemateriale. Forleggeren hadde imidlertid fjernet noen av bokens mest kontroversielle påstander, noe som utvilsomt medførte at de sterkeste reaksjonene uteble. Ikke desto mindre var Irving så opprørt over forleggerens grep at han senere fikk stanset videre salg av Hitler und Seine Feldherren, inntil han til slutt fant en ny utgiver som godtok hans originale manuskript. Irving hadde opprinnelig samtykket i utelatelsene, men bare i vissheten om at forlaget ellers ville nekte å utgi boken. Irving fikk likevel anledning til å hevde, i bokens innledning, at Anne Franks dagbok var en forfalskning. Følgene ble at forlaget måtte betale injurieerstatning til Annes far, Otto Frank.
Først to år senere, i 1977, forelå den engelskspråklige utgaven, som bar navnet Hitler’s War. De britiske og amerikanske forleggerne hadde gått god for bokens faglige innhold, og følgelig kunne man her finne de utdragene som var strøket fra den tyske utgaven.
I boken, hvis formål skulle være å fremstille krigen slik den tok seg ut fra Hitlers perspektiv, ble Hitler beskrevet som en rasjonell, respektabel og intelligent politiker. Ifølge Irving skulle Hitlers eneste mål ha vært å øke Tysklands velstand og innflytelse i Europa. Han utviste her en beundring og sympati for Tysklands diktator som heretter skulle forbli et kjernepunkt i hans virksomhet som forfatter, skribent, taler og foredragsholder.
Det mest oppsiktsvekkende i Hitler’s War var likevel påstandene om at Hitler ikke hadde beordret folkemordet på jødene og at Hitler ikke en gang hadde visst om jødeutryddelsen før tidligst i 1943. Irving var tydeligvis selv opptatt av å rette oppmerksomheten mot akkurat disse påstandene, i det han frontet dem allerede i bokens innledning.