Marokko, offisielt Kongeriket Marokko, er et monarki i Nord-Afrika. Landet har en lang kyststripe mot Atlanterhavet, som bøyer av ved Gibraltarstredet og inn i Middelhavet. Mot øst grenser landet mot Algerie. Landets grenser er omstridt. Marokko hevder herredømme over Ceuta, Melilla, men mer omstridt også Vest-Sahara. Marokko har reelt sett administrert nesten hele av sistnevnte territorium siden 1975. Hovedstaden Rabat og landets finansielle sentrum og største byområde, Casablanca, ligger begge ved atlanterhavskysten.
Marokko forlot Organisasjonen for afrikansk enhet (OAU) i 1984 som protest mot at Den saharawiske arabiske demokratiske republikk ble innlemmet, men ble i 2017 igjen medlem i etterfølgeren Den afrikanske union (AU). Det er medlem av Den arabiske liga, Maghreb-unionen, Den islamske konferanse, Middelhavsdialoggruppen og G77 og er en viktig ikke-NATO alliert av USA.
Marokko er et land der majoriteten av befolkningen er marokkanske arabere, ofte kjent som «marokkanere». Samtidig finnes det betydelige minoritetsgrupper, særlig berbere som utgjør 24 % av landets befolkning, som i hovedsak bor i grenseområdene og avsidesliggende områder av landet.https://www.moroccoworldnews.com/2024/12/167085/moroccos-language-dilemma-benmoussa-says-92-speak-darija-only-25-amazigh/https://iwgia.org/en/morocco.html
Navn Det fullstendige arabiske navnet på landet betyr «det vestlige kongedømmet». Al-Maghrib (المغرب, som betyr vesten) brukes vanligvis. I historiske referanser pleide historikere å referere til Marokko som al-Maghrib al-’Aqṣā (المغرب الاقصى, lengst i vest) for å skille landet fra den historiske regionen kalt Maghrib. Navnet Marokko stammer i mange andre språk fra navnet til den tidligere hovedstaden, Marrakech (مراكش – darija: Mærræksh, klassisk: Murrākush, tamazight og tasjelhit språk: Murakush), som kommer fra gamle berberiske ord, «Amur n Akush», som betyr «Guds land».
Geografi right|thumb|Satellittbilde av Marokko
Marokko grenser til Algerie i øst og sørøst, men grensen mellom de to landene har vært stengt siden 1994. Langs middelhavskysten ligger fire spanske enklaver: Ceuta, Melilla, Peñón de Vélez de la Gomera og Peñón de Alhucemas, i tillegg til flere øyer, inkludert Perejil og Chafarinas. Utenfor atlanterhavskysten tilhører Kanariøyene Spania, mens Madeira i nord er portugisisk. I nord grenser Marokko til og kontrollerer deler av Gibraltarstredet, noe som gir landet makt over vannveien inn og ut av Middelhavet. Riffjellene dominerer regionen som grenser til Middelhavet fra nordvest til nordøst og Atlas-fjellene går som en ryggrad fra sørvest til nordøst. Det meste av befolkningen bor nord for disse fjellene, mens ørkenen ligger sør for dem. Det meste av den sørøstlige delen av landet er del av Sahara-ørkenen og er dermed tynt befolket og ikke produktiv økonomisk sett. I sør ligger Vest-Sahara, en tidligere spansk koloni som ble okkupert av Marokko i 1975. Marokko hevder at Vest-Sahara er del av dets territorium og henviser til det som de sørlige provinsene. Dette er imidlertid ikke anerkjent av FN, og Vest-Sahara er derfor et omstridt territorium.
Klima Landet har middelhavsklima som blir mer ekstremt i de indre regionene hvor fjellene ligger. Terrenget er slik at kystslettene er rike og dermed er ryggraden i landbruket. Skoger dekker rundt 12 % av landet, mens dyrkbar jord utgjør 18 %. 5 % har irrigasjon.
Demografi right|thumb|350px|Etnolingvistiske grupper i Marokko
Marokko er det fjerde mest befolkede arabiske landet etter Egypt, Sudan og Algerie.
Der er ingen betydelige genetiske forskjeller mellom marokkanske arabere og marokkanske ikke–arabere (det vil si berbere og saharawis). Derfor er det sannsynlig at arabiseringen hovedsakelig var en kulturell prosess uten genetisk erstatning.Universitat Pompeu Fabra (død lenke) Ifølge European Journal of Human Genetics, var nordvestlige afrikanere genetisk nærmere iberere og andre europeere enn afroamerikanere.European Journal of Human Genetics (2000) 8, 360–366
De fleste mennesker bor vest for Atlasfjellene, en fjellrekke som isolerer landet fra Sahara. Casablanca er handels– og industrisenteret og landets ledende havn. Rabat er styresmaktens sete, Tanger er inngangen til Marokko fra Spania og også en betydelig havn, Fez er det kulturelle og religiøse senteret og det hovedsakelig «berbiske» Marrakech er et betydelig turistsentrum.
Språk Marokkos offisielle språk er arabisk. Landets særskilte arabiske dialekt kalles marokkansk arabisk. Rundt 12 millioner (40 % av befolkningen), hovedsakelig i jordbruksområder, snakker berbisk (tamazight) som i Marokko kjenner tre forskjellige dialekter (tarifit, tashelhiyt og sentral-atlassisk tamazight), enten som førstespråk eller tospråklig med den talte arabiske dialekten.Encarta (død lenke) Fransk som er Marokkos uoffisielle andrespråk, blir lært av alle og fungerer fremdeles som Marokkos primærspråk i handel og økonomi. Det er også vidt utbredt i utdanning og i styret av landet. Rundt marokkanere i den nordlige delen av landet snakker spansk som andrespråk parallelt med tarifit. Engelsk, som fremdeles er langt bak fransk og spansk, er raskt i ferd med å bli det foretrukne fremmedspråket blant utdannet ungdom. Nasjonale utdanningsreformer som trådte i kraft sent i 2002, har resultert i at engelsk blir undervist i alle offentlige skoler fra fjerde skoleår av.
Religion De fleste marokkanerne er sunnimuslimer av arabisk, berbisk eller blandet arabisk–berbisk opphav. Araberne invaderte Marokko i det 7. århundre og etablerte sin kultur der. Marokkos jødiske minoritet har sunket betraktelig og teller rundt . De fleste av de utenlandske beboerne er franske eller spanske, mange er lærere eller teknikere og stadig flere pensjonister, særlig i Marrakech.
Historie thumbnail|Statue av Okba ibn Nafi i Algerie Området til dagens Marokko har vært bebodd siden yngre steinalder, rundt 8000 f.Kr., som sporene etter Capsien-kulturen tyder på, i en tid da Maghreb var mindre tørr enn det er i dag. Mange teoretikere mener berberspråkene antagelig ankom omtrent samtidig som jordbruket og ble overtatt av den eksisterende befolkningen i tillegg til immigrantene som tok det med seg. Moderne genetiske analyser har bekreftet at forskjellige befolkninger har bidratt til dagens befolkning, inkludert berbere, arabere, fønikere, sefardiske jøder og subsahariske afrikanere. Berberne, ofte henvist til i moderne etniske aktivistsirkler som «amazigh», er også kjent av deres regionale etniske identitet som chleuh. I den klassiske perioden var Marokko kjent som Mauretania, selv om dette ikke må forveksles med dagens Mauritania.
Nord-Afrika og Marokko ble sakte trukket inn i den videre oppadgående middelhavsverdenen gjennom fønikiske handelskolonier og bosetninger i den sene klassiske perioden. Fønikernes ankomst markerte begynnelsen på et langt engasjement i Middelhavet ettersom denne strategiske regionen var del av Romerriket som Mauretania Tingitana. I det 5. århundre e.Kr., da Romerriket var i ferd med å gå i oppløsning, falt regionen til vandalene, vestgoterne og bysantinske grekere i rask rekkefølge. I løpet av denne tiden forble de høye fjellene i det meste av dagens Marokko uavhengige og forble i hendene til deres berbiske innbyggere.
I år 670 erobret Okba ibn Nafi den nordafrikanske kyststripen på vegne av umajjadiske kalifatet i Damaskus. De fleste av berberne konverterte til islam og dannet stater som kongedømmet Nekor. Landet brøt snart med de fjerne abbaside–kalifenes kontroll under Idris ibn Abdallah som grunnla Idrisid-dynastiet. Marokko ble et utdanningssenter og en betydelig regional maktfaktor.
thumb|left|Marokko under almoravideneMarokko ville nå sin høyde under en serie dynastier av berbisk opphav som erstattet de arabiske idrisidene. Først almoravidene, og så almohadene, styrte fra Marokko nesten hele det nordvestlige Afrika i tillegg til store seksjoner av det islamske Iberia, eller Andalucía. Mindre stater i regionen, som Berghouata og Banu Isam, ble erobret. Imperiet kollapset etter en lang rekke borgerkriger.
Alaouite-dynastiet fikk til slutt kontroll. Marokko stod overfor spansk og ottomansk aggresjon. Alaouitene lyktes i å stabilisere sin posisjon, og mens kongedømmet var mindre enn de foregående i regionen, forble det ganske velstående. I 1684 annekterte de Tanger.
Marokko var den første nasjonen som anerkjente nykomlingen USA som en uavhengig stat i 1777. Den marokkansk-amerikanske vennskapstraktaten står fortsatt som USAs eldste ubrutte vennskapstraktat. Den ble signert av John Adams og Thomas Jefferson og har blitt videreført uavbrutt siden 1783. USAs delegasjon (konsulat) i Tanger er den første eiendommen den amerikanske regjeringen har eid utenfor eget land. Bygningen huser nå Tangier American Legation Museum.
Vellykkede portugisiske forsøk på å kontrollere atlanterhavskysten i det 15. århundre hadde ikke særlig innvirkning på det middelhavsorienterte hjertet av Marokko. Etter Napoleonskrigene ble Egypt og det nordafrikanske Maghreb økende uregjerlige fra Konstantinopel. Området ble også et gjemmested for pirater under lokale bejs, og ettersom Europa ble industrialisert, i økende grad sett på som et verdifullt område for kolonisering. Maghreb hadde vist større velstand enn den ukjente delen av Afrika og hadde en strategisk viktig posisjon som hadde innvirkning på utgangen av Middelhavet. For første gang ble Marokko en stat av interesse for de europeiske maktene. Frankrike viste sterk interesse i Marokko så tidlig som i 1830. Britisk anerkjennelse i 1904 av Frankrikes innflytelsesfære i Marokko fremprovoserte en tysk reaksjon. Krisen i juni 1905 ble løst ved Algeciras-konferansen i Spania i 1906 som formaliserte Frankrikes «spesielle posisjon» og delte Marokkos politikk til Frankrike og Spania. En annen marokkansk krise fremprovosert av Berlin økte spenningen mellom de europeiske stormaktene. Fez-traktaten (signert 30. mars 1912) gjorde Marokko til et fransk protektorat. I den samme avtalen overtok Spania rollen som beskytter av de nordlige og sørlige sahariske sonene den 27. november samme år.
Mange marokkanske soldater (goumiere) som tjente i den franske hær hjalp europeiske og amerikanske tropper både i første og andre verdenskrig.
Nasjonale politiske partier som oppstod i fotsporene til det franske protektoratet, baserte sine argumenter for marokkansk uavhengighet på erklæringer fra andre verdenskrig som Atlanterhavserklæringen, en felles amerikansk–britisk uttalelse som fremmet blant annet folks rett til å velge styreform som de skulle leve under. Istiqlal-partiets manifest (uavhengighets-partiet) i 1944 var et av de tidligste offentlige krav om uavhengighet. Partiet stod senere for det meste av lederskapet av den etterfølgende nasjonalistbevegelsen.
thumb|right|Kong Hassan II av Marokko i møte med USAs forsvarsminister Caspar Weinberger i Pentagon.Frankrike sendte sultan Muhammed V i eksil til Madagaskar i 1953. Han ble oppfulgt av den upopulære Muhammed Ben Aarafa. Han styre ble oppfattet som illegitimt og utløste aktiv opposisjon mot det franske protektoratet i hele landet. Det mest betydelige skjedde i Oujda hvor marokkanere angrep franske og andre europeiske beboere i gatene. Operasjoner av den nylig opprettede «Armée de Libération» ble satt i gang den 1. oktober 1955. «L'Armée de Libération» ble opprettet av «Comité de Libération du Maghreb Arabe» i Kairo til å være en motstandsbevegelse mot okkupasjonen på samme måte som den nasjonale frigjøringsfronten i Algerie. Dens mål var å returnere kong Muhammed V, men også å frigjøre Algerie og Tunisia. Frankrike lot Muhammed V returnere i 1955, og forhandlingene som førte til marokkansk uavhengighet startet året etter.
Alle disse hendelsene hjalp til med å øke graden av solidaritet mellom folket og den nylig returnerte kongen. Av denne grunn ble revolusjonen kalt «la révolution du Roi et du Peuple» (kongens og folkets revolusjon) og den feires hver 20. august.