Barcelona er hovedstaden i Catalonia, en autonom region i det nordøstlige Spania. Den er også hovedstad i provinsen Barcelona og i comarca Barcelonès. Byen ligger ved middelhavskysten, mellom utløpa til elvene Llobregat og Besòs, rundt 120 km sør for fjellkjeden Pyreneene. Med sine innbyggere er Barcelona også Spanias nest største by etter Madrid og den største byen i Catalonia. Stor-Barcelona har over 5 millioner innbyggere, noe som utgjør rundt 70 % av Catalonias befolkning.
Barcelona er et viktig økonomisk sentrum og en av Europas viktigste havnebyer. Byen er også et populært turistmål. Den har en rik kulturarv, blant annet flere arkitektoniske verker av Antoni Gaudí og Lluís Domènech i Montaner som står på UNESCOs verdensarvliste. Barcelona er fødeby for kunstnerne Joan Miró og Antoni Tàpies. Byen arrangerte sommer-OL i 1992 og er hjemby for et av verdens mest meritterte fotballag, FC Barcelona. Fotballaget Espanyol er også hjemmehørende i Barcelona.
Navn Navnet Barcelona kommer fra det levantin-iberiske navnet Barkeno, som er funnet i en myntinskripsjon skrevet med iberisk skrift: 34px|Barkeno skrevet med det levantin-iberiske alfabetet.Emerita: Revista de Lingüística y Filología clasica 11 (1943), s. 468 I greske kilder er byen omtalt som Βαρκινών;Klaudios Ptolemaios, ii. 6. § 8 og i latinske kilder som Barcino, BarceloAvienus Or. Mar. og Barceno.Itin. Ant.
Noen kilder sier at byen kan ha blitt oppkalt etter den karthagenske generalen Hamilcar Barca, som skulle ha grunnlagt byen i det 3. århundre f.Kr.
I middelalderen var byen til ulike tider kjent som Barcinona, Barçalona, Barchelona og Barchenona.
Symboler Barcelonas byvåpen stammer fra Middelalderen og dukka først opp i 1329, med hovedsakelig samme utforming som det har i dag.Societat Catalana de Genealogia – L'escut de Barcelona Våpenskjoldet er delt inn i fire deler, med Georgskorset, som er rødt på hvit bakgrunn, øverst til venstre og nederst til høyre, og grevesymbolet, som består av fire røde striper på gul eller forgylt bakgrunn, øverst til høyre og nederst til venstre. Grevesymbolet er det samme som har gitt opphav til flagget senyera, og går igjen i våpna og flagga til en rekke områder som tidligere var en del av Aragóns kronvelde. Over våpenskjoldet er det en krone, som symboliserer Aragóns krones herredømme over byen. Under Francisco Francos diktatur ble våpenet endra til å kun ha to røde striper i grevesymbolet; først i 2004 ble det opprinnelige utseendet igjen offisielt.
Flagget stammer direkte fra våpenet og har samme komposisjon, men uten krona.
Historie De første tegnene på bosetning i området hvor Barcelona ligger i dag, stammer fra neolittisk tid (2000–1500 f.Kr.). De første større bosetningene dukket imidlertid ikke opp før på 600–500-tallet f.Kr., sannsynligvis i form av laietanerne, en iberisk folkegruppe. Under andre punerkrig overtok kartagenerne byen, og den ble grunnlagt på nytt av Hamilcar Barca, faren til Hannibal.Oros. vii. 143; Miñano, Diccion. vol. i. p. 391; Auson. Epist. xxiv. 68, 69, Punica Barcino. Etter byens nederlag mot romerne ble den en romersk koloni, og ble døpt Colonia Julia Augusta Paterna Faventina Barcino, eller Colonia Faventia Julia Augusta Pia Barcino, i år 218 f.Kr.Inskr. ap. Gruter, s. 426, nos. 5, 6. Rundt 15 f.Kr. ble Barcino et castrum (romersk militærleir), med den lille høyden Mons Taber like ved det midlertidige rådhuset ved Plaça de Sant Jaume som sentrum. Handel var imidlertid også viktig for byen i denne perioden, mye takket være en ideell plassering ved kysten. I det andre århundret e.Kr. ble det bygget en mur rundt byen, etter ordre fra Claudius. I det tredje århundret e.Kr. hadde Barcino en befolkning på mellom 4 000 og 8 000.
right|thumb|upright|Kirken Santa Maria del Mar ble bygd av frivillige arbeidere på 1300-tallet og er et prakteksempel på katalansk gotisk arkitektur. I år 415 e.Kr. ble byen erobret av vestgoterne. Barcelona var hovedstad i det vestgotiske riket i en kort periode, før den ble flytta til Toledo. På 700-tallet ble Barcelona erobret av den muslimske herskeren Al-Hurr, men ble igjen kristent territorium da Frankerriket erobra byen i 801 og gjorde den til en del av Marca Hispanica. De muslimske angrepene tok ikke slutt, og i 985 ødela troppene til Almanzor så å si hele byen. Grev Borrell II tok fatt på gjenoppbyggingen, noe som markerte starten på den såkalte «grevskapsperioden». Under denne perioden ble Barcelona den viktigste byen i Catalonia og også en av de viktigste i Aragóns krone. Byen blomstret og var en av stormaktene ved Middelhavet på 1200- og 1300-tallet, i konkurranse med Genova og Venezia. Innbyggertallet var på rundt 50 000, og bymurene ble utvidet flere ganger for å gi større plass. På slutten av 1300-tallet ble byens befolkning tynnet kraftig ut som følge av svartedauden, men det var allikevel i denne perioden at store deler av den såkalte gotiske bydelen ble bygget.
Nedgangen startet på 1500-tallet med opp- og nedgangstider, og dette fortsatte i de påfølgende århundrene. Spenningene på grunn av unionen med Castilla, som ble opprettet gjennom ekteskapet mellom Ferdinand II av Aragón og Isabella I av Castilla, nådde et av sine høydepunkter med det katalanske opprøret fra 1640 til 1651, og seinere med den spanske arvefølgekrigen fra 1706 til 1714, som førte til at Catalonias mistet alle sine egne institusjoner. Okkupasjonen av Barcelona av fransk-spanske tropper fant sted 11. september 1714, og fra og med denne dagen ble Catalonia styrt av Filip V av Spania.
Den økonomiske oppgangen som startet på slutten av 1700-tallet og industrialiseringen på 1800-tallet, gjorde at Barcelona på nytt ble et viktig politisk, økonomisk og kulturelt sentrum. Bymurene ble revet, og i 1897 ble seks tilgrensende kommuner innlemma i byen, noe som tillot Barcelona å vokse. Byens urbane vekst fulgte i hovedsak byplanen for den nye bydelen Eixample, som ble utarbeida av Ildefons Cerdà. I 1888 og 1929 arrangerte Barcelona verdensutstillinger. Disse ble også svært viktige for byutviklinga, ettersom man i forkant av begge utstillingene ombygde og moderniserte deler av byen. Rundt århundreskiftet oppsto den såkalte katalanske renaixença (renessansen). Samtidig opplevde Barcelona en arkitektonisk fornyelse gjennom den katalanske modernismen, en variant av art nouveau, som skulle sette et varig preg på byen. Den mest kjente eksponenten for dette er Antoni Gaudí. I 1883 starta han konstruksjonen av katedralen Sagrada Familia. På slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet var anarkister aktive i byen, og i 1909 fant den såkalte Setmana Tràgica («Den tragiske uka») sted; en arbeideroppstand mot tvangsutskriving til krigen i Marokko førte til en uke med anarkistisk vold og nedbrenning av kirker.
Begynnelsen av 1900-tallet var prega av både en ny økonomisk vekst og de nye politiske ideologiene hos befolkninga. Myndighetene starta bygginga av både metroen og havna. Framgangen stoppa imidlertid opp da den spanske borgerkrigen begynte. I tillegg til at Catalonias regjering kjempa for republikken, var Barcelona også prega av interne opprør og slagsmål som ikke engang republikkens regjering kunne kontrollere. Barcelona ble bomba ved flere anledninger, og Francos tropper nådde byen i slutten av januar 1939. Diktatoren fordelte makta i byen, noe som førte til en ukontrollert utvikling med stor innflytting fra resten av Spania, særlig fra sør. Under diktaturet var det katalanske språket forbudt og den katalanske kulturen ble undertrykt. Etter Francos død i 1975 og gjeninnføringa av demokratiet skjedde det en gjenoppblomstring av katalansk kultur både i Barcelona og i resten av Catalonia, og det ble på nytt starta opp kulturelle og urbanistiske prosjekter. Byen arrangerte blant annet et vellykka sommer-OL i 1992 og Forum for kultur i 2004. Barcelona har de siste tiåra gjennomgått en kraftig fornyingsprosess, og har samtidig blitt et av Europas mest populære turistmål.
Geografi right|thumb|Satellittbilde av Barcelona Barcelona ligger ved nordøstkysten av Den iberiske halvøy, ved Middelhavet, på et platå som er omtrent 5 km bredt og som er avgrensa av fjellkjeden Collserola i nordvest, elva Llobregat i sørvest og elva Besòs i nord. Dette platået er på 170 km², og selve byen opptar 101 km². Byen ligger 160 km sør for Pyreneene og den katalanske grensa til Frankrike.
Fjellkjeden Collserola ligger nordvest for byen. Dens høyeste topp er Tibidabo, på 512 meter over havet.Statistikk fra Barcelonas bystyre Barcelona er full av små åser og høydedrag. De fleste av dem er bebodde, slik som Carmel (267 moh.), Putxet (181 moh.) og Rovira (261 moh.). Høydedraget Montjuïc ligger sørøst i byen.
Barcelona grenser til kommunene Santa Coloma de Gramenet og Sant Adrià de Besòs i nord, L'Hospitalet de Llobregat og Esplugues de Llobregat i sør, Middelhavet i øst, og Montcada i Reixac og Sant Cugat del Vallès i vest.
Klima Barcelona har et middelhavsklima, med milde, fuktige vintre og varme, tørre somre. Januar og februar er de kaldeste månedene, med en gjennomsnittstemperatur på rundt 10 ℃. Juli og august er de varmeste månedene. Da ligger gjennomsnittstemperaturen på rundt 25 ℃. Den høyeste temperaturen som er registrert på målestasjonen ved El Prat de Llobregat, er 37,3 ℃ 13. august 2003, og den laveste er −7,2 ℃ 16. januar 1985. I selve Barcelona er den høyeste registrerte temperaturen 38,6 ℃ i 2003.Grup dels Sis: 2003: Un Estiu Infernal Ved målestasjonen på Tibidabo har man registrert en temperatur på 39,8 ℃.Grup dels Sis: Climatologia de Catalunya
Demografi left|thumb|220px|Den demografiske utviklinga i Barcelona 1900–2005, ifølge data fra INE Ifølge Barcelonas bystyre var befolkninga 1. januar 2007 på 1 595 110 innbyggere. Befolkningstettheten i byen var på 15 825 innbyggere per km² i 2007 Distriktet med høyest befolkningstetthet var Eixample, med 35 082 innbyggere per km². Lavest befolkningstetthet hadde Sarrià-Sant Gervasi, med 7 017 innbyggere per km². Gjennomsnittsalderen i Barcelona er på 45 år. Forventa levealder i 2005 var 83,9 år for kvinner og 77,0 år for menn.
Ifølge de samme tallene hadde 15,4 % av befolkninga (245 999 personer) utenlandsk statsborgerskap. Denne andelen er over tre ganger så stor som i 2001, da den var på 3,9 %. 18 % av Barcelonas innbyggere er født i utlandet, mens bare 60,3 % er født i Catalonia. Størsteparten av innbyggerne med utenlandsk statsborgerskap kommer fra (i rekkefølge) Ecuador, Italia, Bolivia, Peru, Marokko, Pakistan, Colombia, Kina og Frankrike. 98 028 innbyggere er fra Sør-Amerika, 70 217 fra Europa utenom Spania, 38 624 fra Asia, 20 292 fra Nord- og Mellom-Amerika, 18 414 fra Afrika (de fleste fra Nord-Afrika) og 271 fra Oseania.
95 % av befolkninga forstår katalansk, 74,6 % kan snakke det, 75 % kan lese det og 47,1 % kan skrive det (tall fra 2001).Ajuntament de Barcelona: Coneixement de la llengua catalana per grans grups d'edat. 2001 De aller fleste innbyggerne forstår også spansk.
De aller fleste av innbyggerne tilhører den katolske kirke (208 kirker). Men det er også andre trosretninger representert, deriblant evangelister, Jehovas vitner og buddhister.Ajuntament de Barcelona: Religión
I 1900 hadde Barcelona 533 000 innbyggere. Innbyggertallet vokste jevnt, men langsomt fram til 1950. På 1950- og 1960-tallet fant det sted en stor arbeidsinnvandringsbølge. Barcelonas innbyggertall hadde i 1979 kommet opp i 1 906 998. Det falt på 80- og 90-tallet, fordi mange søkte høyere livskvalitet ved å flytte ut i forstedene. En annen årsak til utflyttinga var den store veksten i boligprisene. Etter å ha nådd bunnen av bølgedalen i 2000 med 1 496 266 innbyggere, begynte folketallet igjen å vokse da unge mennesker starta å flytte tilbake til byen. På grunn av dette har boligprisene steget på nytt.Ajuntament de Barcelona: Estadística: Evolució de la població. 1900-2005
Politikk
right|mini|Palau de la Generalitat ved Plaça de Sant Jaume.