Sjakkens historie spenner over et tidsrom på ca 1500 år og oppsto i Asia en gang før år 600. De tidligste forløperne antas å ha oppstått i India rundt år 500, før den kom via Persia til Europa. Frasen "sjakk matt" kommer fra det persiske uttrykket shâh mâh som betyr kongen er beseiret eller kongen er hjelpeløs. I Europa utviklet spillet seg til den formen det har i dag en gang på 1500-tallet. Moderne sjakkturneringer som man kjenner til dem i dag startet først i andre halvdel av 1800-tallet, først da ble sjakken organisert med mer eller mindre faste intervaller i VM-sykluser og opprettelse av et verdenssjakkforbund i 1924. høyre|miniatyr|Krishna og Radha spiller chaturanga.
Sjakkens opphav Tidlige varianter av sjakk er det kinesiske xiangqi, det indiske chaturanga og det persiske chatrang. Det er imidlertid usikkert hvilken variant som er eldst. Selve spillet er en videreutvikling av det indiske spillet Chaturanga. Dette er et brettspill med mange likheter med sjakk, men der spilles det med 4 personer som starter på hver av de 4 sidene på brettet. Ifølge historikeren Gerhard Josten kan sjakkens opphav spores tilbake til det gamle Kushriket i det gamle Afghanistan en gang mellom 500 f.Kr-200 e.Kr. Sjakk ble deretter introdusert i Persia og førte videre til Europa på 1400-tallet e.Kr.
Sjakk ble etter hvert adoptert til det muslimske riktet, som i stor grad har påvirket terminologien i spillet i europeiske språk. Sjakken spredde seg direkte fra Persia til Russland der spillet er kjent som шахматы (shakhmaty, eller "sjakk matt"). Innen år 1000 var spillet kjent i det aller meste av Europa helt til Iberia i vest.
Chaturanga-chatrang Det indisk-persiske chaturanga-chatrang ble spilt på et kvadratisk brett med 8 x 8 felt. Hver spiller har 16 brikker: 8 offiserer og 8 fotsoldatene. Offiserene består av en «sjah» (konge), en «frazen» (general), to «pil» (elefanter), to «asp» (hester) og to «rox» (stridsvogner). Det kinesiske xiangqi spilles på et brett med et nett av 9 x 10 linjer. De to sidene, nord og sør, er adskilt av en «elv». På hver side er det et fort som består av 3 x 3 punkter.
Hver hær består av 16 brikker, 11 offiserer og 5 soldater, oftest utformet som sirkulære brikker av tre med et skrevet symbol på. Det er rimelig å tenke seg at xiangqi kan ha utviklet seg til et spill med et enklere brett og med figurative brikker, slik som chaturanga-chatrang. Det er til sammenlikning vanskeligere å se for seg at chaturanga-chatrang kan ha utviklet seg til et spill med et mer komplekst brett og med enklere ikke-figurative brikker, slik som xiangqi. Dette trekker isolert sett i retning av at xiangqi er eldre enn chaturanga-chatrang.
Ifølge persisk tradisjon ble chatrang innført til Persia av en ambassadør fra «Hind». Dette er tolket som at sjakk kom til Persia fra dagens Pakistan eller India. Indisk tradisjon sier også at sjakk oppstod i India. Etter kinesisk tradisjon er imidlertid xiangqi et kinesisk spill. Tradisjonen trekker dermed i retning av at sjakkens forløper enten kan ha oppstått i India eller i Kina.
De eldste tekstene som omtaler sjakk, er alle persiske. Den eldste er «Wizârîshn î chatrang ud nîhishn î nêw-ardakhshîr», som ble skrevet rundt år 600. I denne teksten blir legenden om at sjakk kom til Persia via en ambassadør fra Hind fortalt. Flere andre tekster fra 600-tallet omtaler sjakk og viser at spillet var velkjent i Persia på 600-tallet. Den eldste kjente referansen til sjakk i indisk litteratur er først fra år 850. Den eldste sikre referansen i kinesisk litteratur er i «Xuanguai lu», skrevet av Niu Sengru i første halvdel av 800-tallet. Den eldste skriftlige kildene trekker i retning av at sjakk har oppstått i Persia.
Det er gjort en rekke arkeologiske funn av sjakkbrikker fra 700- og 800-tallet i Persia. Til sammenlikning er det ingen funn av antikke sjakkbrikker i India eller Kina. Det er imidlertid ofte vanskelig å avgjøre hva som er en sjakkbrikke og hva som er en liten figur uten tilknytning til sjakk. Det finnes derfor en rekke enkeltfunn av mindre figurer hvor det er omstridt om figurene er sjakkbrikker eller ikke. Det arkeologiske materialet trekker likevel i retning av at sjakk har oppstått i Persia.
Etymologisk stammer det persiske ordet «chatrang» fra sanskrit «chaturanga». Dette kan trekke i retning av at sjakk er fra India. En rekke andre sjakkuttrykk er imidlertid av persisk opphav, bl.a. «shah mat» (sjakk matt) og «rokh» («rook» – tårn på engelsk).
Arkeologiske funn og de eldste skriftlige kildene trekker i retning av at sjakk har et persisk opphav, tradisjon og språkstudier trekker i retning av at sjakk er av indisk opphav, mens spillenes struktur trekker i retning av at sjakk er av kinesisk opphav. Noen klar konklusjon på hvor sjakk har oppstått, er derfor vanskelig å gi, men spillet har etter all sannsynlighet oppstått et sted i Asia før år 600.
Shatranj miniatyr|Iranske shatranjbrikker fra 1100-tallet I årene før 650 erobret de muslimske araberne Perserriket. Araberne fikk på denne måten kjennskap til chatrang. Siden arabisk mangler tsj-lyden, ble spillets navn endret til «shatranj». Det er antatt at araberne ikke gjorde vesentlige endringer i spillereglene, men brikkenes form ble endret i abstrakt retning for å oppfylle bildeforbudet i islam.
Shatranj spilles på et enfarget brett med 8 x 8 ruter. Hver spiller har 16 brikker, vanligvis grønne og røde: en «sjah» (konge), en «firzan» (rådgiver), to «fil» (elefant), to «faras» (hester), to «rukh» (stridsvogner) og åtte «baidaq» (soldater). Utgangsstillingen er som i moderne sjakk, med unntak av at kongen og rådgiveren hadde byttet plass slik at kongene sto på henholdsvis d1 og d8, mens rådgiverne sto på e1 og e8. Trekkene til «sjah», «faras» og «rukh» tilsvarer trekkene til kongen, springeren og tårnet i moderne sjakk, med det unntaket at rokade ikke var tillatt. Trekkene til «baidaq» tilsvarer også trekkene til bonden i moderne sjakk, med unntak av at den ikke kunne gå to felt frem som første trekk, den kunne ikke slå «en passant» og den kunne bare forvandles til en «firzan» når den nådde den andre siden av brettet. «Firzan» kunne gå ett felt diagonalt i alle retninger, mens en «fil» kun kunne hoppe to felt diagonalt i alle retninger.
Shatranj kan vinnes på tre måter. For det første ved å sette sjahen «shah mat». «Shah mat» er persisk og betyr «kongen er overrumplet/beseiret» (ofte misforstått som «kongen er død»), derav «sjakk matt». For det andre ble det regnet som seier dersom sjahen ble satt patt (dette er remis i moderne sjakk). Til slutt ble det også regnet som seier dersom en spiller klarte å slå ut hele hæren til motstanderens sjah.
Sjakken kommer til Europa miniatyr|Tempelriddere spiller sjakk. Bilde fra Alfonso Xs «Libro de los Juegos» («Bok om spill») fra 1200-tallet. Shatranj ble spredt med de arabisk-muslimske erobringene i Nord-Afrika og nådde Europa etter at araberne krysset Gibraltarstredet i 711. På 800- og 900-tallet ble sjakk spredt nordover i Spania. Sjakken nådde også Europa via det muslimskkontrollerte Sicilia. Sjakk spredte seg videre nordover i Europa fra Spania og Italia og nevnes på Island i 1230.
Den eldste kjente omtalen av sjakk i det kristne Europa er i det latinske diktet «Versus de scachis» fra om lag år 990. Det er antatt at teksten er av italiensk opprinnelse. I diktet nevnes et brett bestående av ruter i to farger og at en dronning står ved siden av konge. Med unntak av det tofargede spillebrettet og at «rådgiveren» (firzan) ble erstattet av dronningen, ble de muslimske spillereglene fra shantranj beholdt i europeisk middelaldersjakk.
Sjakken i Vesten Sjakk ble i starten i Europa stort sett spilt som en fritidssyssel blant de rike og mektige i palassene og slottene i Mellom-Europa. I verket Disciplina Clericalis ramset Peter Alfonsi sjakk som en av sju ting en god ridder måtte kunne.M.G.A Vale The Princely Court: Medieval Courts and Culture in North-West Europe, 1270-1380. Oxford University Press. ISBN 0-19-926993-9 s.71 Sjakken fikk sin nåværende form, med unntak fra små avvik, i Vest-Europa på 1500-tallet. Dette inkluderte bl.a. enpassant-regelen og rokade. Tidlige avvik fra de moderne reglene, som nå er gått bort fra var bl.a. at man kunne binde en brikke mot motstanderens konge om ens egen konge var truet. Kongen, når den beveget seg flyttet to felter hver gang - dette førte etter hvert til regelen om rokade.
Moderne sjakk Moderne sjakk, som det spilles i dag, har bredt seg til hele verden og spilles stort sett over alt. Et unntak er Japan, der sjakken ikke er så utbredt fordi der spilles den japanske varianten, Shogi, som har mer likheter med det opprinnelige spillet chaturanga enn det den moderne sjakken har.
På slutten 1400-tallet gjennomgikk sjakkspillet større endringer. Dronningen gikk fra å være en svak brikke som kun kunne flyttes felt diagonalt, til å bli sjakkspillets sterkeste brikke som kunne flyttes ubegrenset både horisontalt, vertikalt og diagonalt. Løperen gikk fra å være en brikke som kun kunne hoppe to felt diagonalt, til å bli en brikke som kunne flytte i begge diagonalenes hele lengde.
Disse endringene forandret sjakkspillets karakter. Åpningsteori ble langt viktigere, siden dronningen og løperen med sin nye slagkraft, kunne vinne materiell eller true matt i løpet av få trekk. Samtidig ble sluttspillteori langt viktigere, siden en bonde nå kunne bli forvandlet til en dronning. Det er antatt at de reformerte spillereglene har sin opprinnelse i Valencia, og det eldste sjakkpartiet med de moderne spillereglene som er bevart finnes i det katalanske manuskriptet Scachs d'amor, som antas å være fra om lag 1475.
Bøker om teorien bak hvordan sjakk bør spilles, begynte å dukke opp i det 15. århundre. Repetición de Amores y Arte de Ajedrez (Repetisjon av kjærligheten til og kunsten å spille sjakk) av den spanske geistlige Luis Ramirez de Lucena ble utgitt i Salamanca i 1497. Lucena og senere mestere som portugiseren Pedro Damiano, italienerne Giovanni Leonardo Di Bona, Giulio Cesare Polerio og Gioachino Greco, og den spanske biskopen Ruy López de Segura utviklet elementer av åpninger og begynte å analysere enkle sluttspill.
1700-1800-tallet I det 18. århundre flyttet sentrum av det europeiske sjakkliv fra de søreuropeiske landene til Frankrike. De to viktigste franske mestere var François-André Danican Philidor, musiker av yrke, som oppdaget viktigheten av bønder for sjakkstrategi, og senere Louis-Charles Mahé de La Bourdonnais, som vant en rekke kamper mot den irske mesteren Alexander McDonnell i 1834. Sentre for sjakkaktivitet i denne perioden var kaffehus i store europeiske byer som Café de la Régence i Paris og Simpson's Divan i London.
Utover 1800-tallet utviklet organisert sjakk seg raskt. Mange sjakklubber, sjakkbøker og sjakktidsskrifter dukket opp. Det var brevkamper mellom byer, for eksempel spilte London Chess Club mot Edinburgh Chess Club i 1824. Sjakkproblemer ble en vanlig del av avisene i det 19. århundre og Bernhard Horwitz, Josef Kling og Samuel Loyd komponerte noen av de mest innflytelsesrike problemene. I 1843 publiserte von der Lasa og Bilguer sin Handbuch des Schachspiels (Sjakkhåndbok), den første omfattende manual for sjakkteori.
Konkurransesjakk Sjakk som konkurranseform er kjent helt tilbake til 1830-tallet. I starten ble sjakk spilt uten tidsbegrensning, men etter hvert ble stor tidsbruk et problem for avvikling av partier og turneringer. Dette problemet ble løst ved at man tok i bruk timeglass fra 1861, der hver spiller måtte flytte idet timeglasset rant ut. Det analoge sjakkuret man kjenner i dag ble utviklet i England av urmakeren Thomas Bright Wilson (1843–1915), og ble brukt første gang i Intersoneturneringen i London i 1883Hopper, David og Whyld, Kenneth: The Oxford companion to chess. Oxford University Press, ISBN 0-19-280049-3