Norsk sivilprosess er de regler som etter norsk lov gjelder for domstolsbehandling i sivile saker. Sivilprosessen skal hjelpe de som har retten på sin side, til å få gjennomført sin rett ved hjelp av statens maktapparat. Sivilprosessen gjelder for alle rettslige konflikter med unntak av strafferetten, som reguleres av straffeprosessreglene.
Historie Helt tilbake til det norske ættesamfunnet ble det utviklet prosessformer for behandling av tvistemål som kunne overta for blodhevn, men uten et klart skille mellom sivile saker og straffesaker.
De første prosessformene i Norge ble styrt av partene (se disposisjonsprinsippet og forhandlingsmaksimen, som er gjeldende prinsipper i dag), og ingen sak ble reist for rettsvesenet uten at en av partene krevde det. Greide eller ville ikke saksøkte oppfylle kravet fra saksøker, gikk saken til behandling ved «skiladómr» ledet av dommere valgt av partene selv. Greide ikke dommerne å bli enige om noe resultat, gikk saken til veddemålsdom («vedjanar-dómr»). Var heller ikke dette vellykket, gikk saken til tinget. Tingene var det første organiserte rettsvesen i Norge og forsøkte å få partene frem til en minnelig løsning. Var ikke det vellykket, ble ofte tvisten løst ved tvekamp (frem til år 1000). Bevisene måtte føres som ed, meded og vitneforklaringer, noen ganger med jernbyrd og kjeltak.
Historien rundt tingordningen før rikssamlingen rundt 900- til 1000-tallet er ikke helt klarlagt, men det antas basert på nedskrivninger av landskapslovene, Frostatingsloven og Gulatingsloven at det var organiserte rettsområder i de forskjellige landsdelene. Disse regionale alltingene var knyttet sammen med en felles lov og et sentralt ting, lagtinget.
Etter hvert som kristningen av Norge tok til, vokste det også frem kirkelige domstoler som hevdet jurisdiksjon innenfor sitt område og dømte i visse straffesaker, testamentsaker, tiendeplikt o.l.
I 1274 ble Magnus Lagabøtes landslov vedtatt ved lagtingene og skapte et enhetlig grunnlag for hele landet når det kom til behandling ved lagtingene. To år senere vedtok Magnus Lagabøte byloven, og flere bylagting ble opprettet. Disse lovene gjaldt mer eller mindre frem til kong Christian IVs Norske Lov i 1604, hvor mer eller mindre samme lov ble vedtatt i oversatt form. De største innholdsmessige endringene kom ved Christian Vs Norske Lov av 1687.
Tvistemålsloven av 1915 Arbeidet med tvistemålsloven startet med oppnevnelsen av Civilproceslovkommisionen i 1891 ledet av Bernhard Getz, og loven ble til i 1915 etter et langvarig lovarbeid.
Tvisteloven av 2005 I 1999 ble det etter kgl. resolusjon opprettet et tvistemålsutvalg, som hadde som mål å fornye tvistemålsloven av 1915. Utvalget ble ledet av forhenværende høyesterettsjustitiarius Tore Schei.
Rettsgrunnlag Tvisteloven av 2005
Lov om mekling og rettergang i sivile tvister, populært kalt tvisteloven, ble gitt 17. juni 2005 og regulerer hele rettergangsmåten i sivile saker. Loven trådte i kraft 1. januar 2008. Loven bygger på en utredning fra Tvistelovutvalget (NOU 2001:32) som ble ledet av høyesterettsjustitiarius Tore Schei, og bestod foruten ham av Marianne Berg, Kristin Bjella, Ingeborg Moen Borgerud, Arnfinn Bårdsen, Atle Helljesen, Dag Bugge Nordén og Christian H P Reusch. Utvalget presenterte i 2001 NOU 2001:32, som ble grunnlaget for lov 17. juni 2005 nr. 90 om mekling og rettergang i sivile saker. Utvalget legger opp til en større vekt på mekling, altså at partene finner frem til en minnelig løsning på ethvert stadium i saken. Denne retningen ser vi allerede i navnet til loven, «mekling og rettergang», i paragraf 5-4, hvor partene skal forsøke en minnelig løsning før sak reises, videre i neste kapittel om behandling i forliksrådet og så i § 8-1, om at retten på ethvert trinn av saken skal vurdere muligheten for å løse tvisten minnelig.
Loven gjelder for alle saker som reises for norske domstoler, såfremt ingen andre lover bestemmer at andre prosessregler skal gjelde for visse sakstyper (mest relevant er straffeprosessloven som gjelder for alle saker om straffStraffeprosessloven § 1).
Loven er delt inn i 37 kapitler fordelt på ni hoveddeler.
Lovens første del gjelder flere ulike temaer kapittel 1: lovens formål, folkerettens betydning og søksmålsvilkår kapittel 2: partene kapittel 3: prosessfullmektiger (advokater) kapittel 4: saklig og stedlig domsmyndighet Lovens annen del gjelder mekling og avklaring kapittel 5: plikter før en sak reises kapittel 6: behandling i forliksrådet kapittel 7: utenrettslig mekling kapittel 8: rettsmekling og annen mekling Lovens tredje del: behandling i tingretten kapittel 9: allmennprosess kapittel 10: småkravsprosess Lovens fjerde del: generelle bestemmelser kapittel 11: grunnlaget for rettens avgjørelser, og rettens saksstyring og veiledning kapittel 12: prosesskriv kapittel 13: rettsmøter og rettsbøker kapittel 14: offentlighet og innsynsrett kapittel 15: forening av krav og søksmål, og partshjelp kapittel 16: styring av sakens fremdrift, forsømmelser, fravær, avvisning, fraværsdom og oppfriskning kapittel 17: verdifastsetting kapittel 18: virkninger av søksmål kapittel 19: rettslige avgjørelser og rettforlik, og rettskraft kapittel 20: sakskostnader Lovens femte del: bevis kapittel 21: alminnelige regler om bevis kapittel 22: bevisforbud og bevisfritak kapittel 23: partenes møte- og forklaringsplikt kapittel 24: vitnebevis kapittel 25: sakkyndigebevis kapittel 26: realbevis kapittel 27: bevisopptak i rettssak kapittel 28: bevissikring utenfor rettssak Lovens sjette del: rettsmidler kapittel 29: anke til lagmannsrett kapittel 30: anke til Høyesterett kapittel 31: gjenåpning Lovens syvende del: midlertidig sikring kapittel 32: alminnelig bestemmelser om midlertidig sikring kapittel 33: arrest kapittel 34: midlertidig forføyning Lovens åttende del: særlige prosessformer kapittel 35: gruppesøksmål kapittel 36: saker om administrative tvangsvedtak i helse- og sosialsektoren Lovens niende del: ikraftsetting og endringer i andre lover kapittel 37: ikraftsetting og endringer i andre lover
Internasjonale føringer Tvisteloven gjelder «med de begrensninger som er anerkjent i folkeretten eller følger av overenskomst med fremmed stat». Dermed utgjør både den alminnelige folkerett generelt og de folkerettslige avtaler Norge har inngått, begrensninger i den norske sivilprosessen. Bestemmelsen utvider anvendelsen av folkerett direkte i norsk lovgivning og er et unntak fra det dualistiske prinsipp om at folkeretten må gjøres til nasjonal rett for å kunne påberopes for norske domstoler. For tvisteloven gjelder da at folkerett kan påberopes for å begrense tvisteloven, men det er ikke gitt at folkeretten kan brukes som supplement til tvisteloven.
For folkerett som er gjort til norsk rett gjennom lovgivning, har ikke bestemmelsen noen selvstendig betydning, slik som for menneskerettsloven, EØS-loven og Luganokonvensjonen.
Adgang til domstol Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) har virkning som norsk rettMenneskerettsloven § 2 og setter sentrale føringer for prosessretten. Blant annet har det ved Den europeiske menneskerettsdomstol blitt utviklet praksis om en rett til adgang til domstol («access to court»), som betyr at alle har rett til å få sin sak prøvd av en uavhengig domstol. Dette slås fast i EMK artikkel 6 nr. 1 hvor det er bestemt at enhver har krav på få sine borgerlige rettigheter og plikter behandlet ved «an independent and impartial tribunal established by law» (en uavhengig og upartisk domstol opprettet ved lov).
Adgang til domstol skal være «within a reasonable time» (innen rimelig tid), men det er ikke satt noen konkret angivelse av hva som er rimelig tid. I en EMD-dom mot Norge i 1996 ble ett år og ni måneder godtatt i en sak om foreldreansvar.EMD Johansen v. Norway (application no. 17383/90) I en EMD-dom fra 2007 ble derimot Norge dømt, da med en saksbehandlingstid på 17 år (en av partene hadde selv bidratt til at saksbehandlingen ble så langvarig, men Norge hadde en plikt til å avslutte saken før).EMD A. and E. Riis v Norway (application no. 9042/04)
Rettferdig rettergang («fair hearing») Etter EMK artikkel 6 nr. 1 har alle rett til en «fair hearing», på norsk oversatt til rettferdig rettergang. Ut fra EMDs praksis er det blant annet klart at dette betyr at rettergangen må være kontradiktorisk. Norge ble i 2003 dømt i EMD for brudd på kravet om rettferdig rettergang da lagmannsretten i sivil sak ikke hadde oversendt et av motpartens prosesskrift til den andre part før saken ble avgjort.EMD Walston v. Norway (application no. 37372/97) Kravet til fair hearing innebærer også at partene skal ha rett til tilstedeværelse i egen rettssak, og at dommer skal begrunnes, slik at det er synlig hva retten har bygget sin avgjørelse på.
Rettsprinsipper i sivilprosessen
Kontradiksjon
Kontradiksjonsprinsippet er prinsippet om at parter har rett til å bli hørt og til å få gi tilsvar til motpartens argumentasjon. I gammel romerrett ble dette uttrykt med «audi alteram partem» («hør den annen part»). Prinsippet er ikke nedfelt i kun én lovregel, men kommer til uttrykk i en rekke prosessregler. I tvisteloven av 2005 kommer prinsippet tydelig frem ved formålsbestemmelsene.
Francis Hagerup definerte prinsippet som at «en part må få adgang til å uttale seg før det treffes en avgjørelse i hans disfavør». Når derimot en avgjørelse var «til ublandet fordel» for en part, ville ikke de samme hensyn kreve noen kontradiksjon. Dette har blant annet resultert i regler hvor lagmannsretten kan avskjære videre forhandlinger når retten finner det klart at anførslene ikke kan føre frem.
Prinsippet retter seg mot muligheten for å uttale seg, ikke om en part gjør det eller ikke. Det viktige er derfor at prosessen tilrettelegger for kontradiksjon, og at partene er informert om sine muligheter til å bli hørt. Som rettsprinsipp vil kontradiksjonsprinsippet kunne gjøre seg gjeldende også der det ikke er uttrykt noen rett til å uttale seg i lovbestemmelsene.
Kontradiksjonsprinsippet er grunnet i prinsippet om riktig resultat og at holdbarheten av en parts argumenter avhenger av hvordan de står seg etter å ha blitt sagt imot. Et annet aspekt er partenes og de øvrige borgernes rettsfølelse og tillit til domstolenes avgjørelser.
Partsinnsyn At partene har rett til innsyn i sakens dokumenter, følger av det kontradiksjonsprinsippet. Dette er nedfelt i en rekke bestemmelser i tvisteloven og innebærer blant annet at prosesskriv alltid oversendes motparten. I tillegg har partene innsyn i skriftlig materiale hos domstolene, med unntak av interne notater. Den samme rettighet er gitt tredjepersoner som ikke er part, men som har «et begrunnet behov i egen rettsstilling».
Riktig resultat I sivilprosessen gjelder prinsippet om at domstolene skal komme frem til riktig resultat. Prinsippet er ikke nedfelt i noen generell lovregel, men ligger til grunn for hele prosessystemet. I saker hvor sivilprosessen får anvendelse, gjelder alminnelig sannsynlighetsovervekt, altså at en avgjørelse har større sannsynlighet for å være riktig enn uriktig.
Det skilles i teorien mellom formell og materiell sannhet. Sistnevnte er det som forbindes med sannhet i dagligdags språk: at det som avgjøres, stemmer overens med slik det er i virkeligheten. Formell sannhet derimot er når avgjørelsen stemmer overens med det partene har fremlagt for domstolene. Velger partene å ikke legge frem alle opplysninger, vil domstolen kunne avsi en dom som er formelt riktig, men som ikke er riktig i forhold til virkeligheten. På grunn av disposisjonsprinsippet og forhandlingsmaksimen i saker med fri rådighet vil domstolene ofte kun komme frem til den formelle sannheten. Dommeren skal altså anvende jus og faktum i saken riktig, slik at avgjørelsen blir riktig ut ifra de opplysninger og argumenterer partene har fremsatt. I andre saker, hvor partenes frie rådighet er innskrenket, vil domstolene ha en mer selvstendig rett og plikt til å finne frem til den materielle sannhet.