Jeanne d'Arc (1412–1431), også kjent som Jomfruen av Orléans, er en nasjonal heltinne i Frankrike og en helgen i den katolske kirke. Under hundreårskrigen ledet hun Frankrike i kamp mot England frem til hun til slutt ble tatt til fange og henrettet.
Jeanne Darc (skrivemåten «d’Arc» er en senere variant) ble født inn i en bondefamilie i Domrémy i Lorraine under hundreårskrigen mellom Frankrike og England. De nordlige delene av Frankrike var okkupert av engelskmennene, som var alliert med burgunderne. Frankrike hadde ikke hatt en kronet konge siden Karl VI døde i 1422. Selv om Karl VI hadde etterlatt seg en arving, dauphinen Karl, var Frankrikes krone blitt gitt til spedbarnet kong Henrik VI av England isteden. Dette var et resultat av Troyes-traktaten, undertegnet av Karl VI og Englands Henrik V i 1420, i et forsøk på å få en slutt på hundreårskrigen og hindre en gjentagelse av de store tapene av liv som var resultatet av slaget ved Agincourt. Etter traktatens vilkår skulle Henrik giftes med Katharina, Karl VIs datter, og etter Karls død skulle riket gå til Henrik og Katharinas barn, og dermed forene de to kongedømmene. Dette fjernet i praksis dauphinen fra arverekkefølgen, men avtalen møtte motstand blant mange franske adelsmenn.
Jeanne hevdet at hun hørte stemmene til helgenene Sankt Mikael, Sankt Katharina og Sankt Margarethe, som fortalte henne at hun skulle frigjøre Frankrike og sette dauphinen på tronen. 16 år gammel reiste hun til en nærliggende by og spurte om å få slutte seg til dauphinens styrker. Hun ble nektet, men kom tilbake et år senere og fikk lov til å treffe dauphinen Karl ved Chinon. I mannsklær – som hun gikk med fra da av og resten av sitt liv – reiste hun til Chinon. Hun var i stand til å plukke ut Karl, som hadde gjemt seg blant det øvrige hoffet, og fortalte ham om sitt oppdrag. Karl lot henne først avhøre av kirkens autoriteter før han gikk med på hennes plan om å frigjøre Orléans som var under beleiring av engelskmennene.
Som 19-åring ble hun brent på bålet for hekseri og for å ha brukt mannsklær. Etter initiativ fra kong Karl VII beordret pave Callistus III i 1452 en ny rettssak som førte til at dommen ble erklært ugyldig i 1456. Jeanne d’Arc ble kanonisert av paven i 1920.
Bakgrunn thumb|300px|Frankrike i begynnelsen av Jeanne d’Arcs karriere. Prikken representerer Paris i sentrum for det engelsk-burgundiskkontrollerte området. Reims ligger nordøst for dette.
Hundreårskrigen ble innledet i 1337 med engelske krav på den franske tronen.Wallbank, Schrier, s. 281. Krigen ble avbrutt av perioder av fred. Nesten all strid fant sted i Frankrike og den engelske arméens chevauchée (strategisk plyndring og ødeleggelse av forsvarerens resurser), hadde svekket den franske økonomien. Den franske befolkningen hadde ikke hentet seg inn igjen etter svartedauden og kjøpmennene deres var isolerte fra de utenlandske markedene. Engelskmennene hadde nesten nådd sitt mål og den franske arméen hadde ikke vunnet noen større seire på en generasjon.
I tiden før Jeanne ble født led den franske kongen Karl VI av psykiske problemer og var ofte ute av stand til å styre sitt rike. Kongens bror, hertug Ludvig av Orléans og kongens fetter Johan den uredde, hertug av Burgund, kjempet om formynderskapet til riket og de kongelige barna. Dette førte til anklager om et utenomekteskapelig forhold til dronning Isabella av Bayern og kidnapping av kongebarna. Hertugen av Orléans ble drept i 1407 på hertugen av Burgunds ordre.
Gruppene som var lojale mot disse to mennene kom til å bli kalt armagnakkene og burgunderne. Den engelske kongen Henrik V utnyttet dette og invaderte Frankrike. Henrik V vant en dramatisk seier ved Agincourt i 1415,Wallbank, Schrier, s. 284 og erobret mange byer i det nordlige Frankrike.DeVries, s. 15–19. Den blivende franske kongen Karl VII antok som fjortenåring tittelen le dauphin – den franske tronarvingens tittel – etter at alle hans fire eldre brødre hadde omkommet.Pernoud og Clin, s. 167. Hans første betydelige offisielle handling var å skrive under en fredsavtale med Burgund i 1419. Dette endte med tragedie da armagnaktilhengere myrdet Johan den uredde under et møte der han var garantert Karls beskyttelse. Den nye hertugen av Burgund, Filip den gode, la skylden for farens død på Karl og dannet en allianse med engelskmennene. Store deler av Frankrike ble erobret.DeVries, s. 24.
I 1420 skrev dronning Isabella av Bayern under Troyestraktaten, som gav kong Henrik V av England og hans etterkommere arveretten til den franske tronen etter Karl VI i stedet for hans sønn Karl. Overenskomsten gjenopplivet ryktene om at hun skulle ha hatt et forhold til hertugen av Orléans og at kronprinsen ikke var kongens sønn.Pernoud og Clin, s. 188–189. Henrik V giftet seg med Karl VIs datter Katherine av Valois i 1420 og i 1421 fødte hun sønnen Henrik. Henrik V og Karl VI døde begge i slutten av 1422, og spedbarnet Henrik VI ble regent over begge rikene, i hvert fall på papiret. Henriks bror John av Lancaster, 1. hertug av Bedford fungerte som formynder.DeVries, s. 24, 26.
I begynnelsen av 1429 var nesten hele den nordlige delen av Frankrike og noen deler i sørvest under engelsk-burgundisk styre. Engelskmennene kontrollerte Paris mens burgunderne kontrollerte Reims; sistnevnte var byen der franske kroninger tradisjonelt ble avholdt. Dette var viktig ettersom ingen av dem som gjorde krav på den franske tronen offisielt hadde blitt kronet. Engelskmennene hadde beleiret Orléans, som var en av de få gjenværende fransklojale byene. Orléans hadde en strategisk beliggenhet ved Loireelven, som det siste hinderet for å kunne angripe resten av Frankrike. Hele rikets framtid hang på forsvaret av Orléans.Pernoud og Clin, s. 10. Ingen hadde tro på at byen skulle klare å stå imot beleiringen over lengre tid.DeVries, s. 28.
Liv Jeanne var datter av Jacques Darc og Isabelle Romée,Jacques Darc (1380–1440) var en bonde som var doyen, en lokal skatteinnkrever og organisator av byens forsvar. Han giftet seg med Isabelle de Vouthon (1387–1468), kalt Romée, i 1405. Deres øvrige barn het Jacquemin, Jean, Pierre og Catherine. Karl VII adlet Jacques og Isabelles familie den 29. desember 1429, dette gjorde at de fikk endre navn til du Lys. som bodde i Domrémy, en by som da lå i hertugdømmet Bar, men som senere ble annektert til Lorraine og byttet navn til Domrémy-la-Pucelle.Condemnation trial, s. 37 (besøkt 23. mars 2006). Hennes foreldre eide omkring tjue hektar mark og faren arbeidet som tjenestemann for byen og drev inn skatt og forvaltet forsvaret, ved siden av jordbruket.Pernoud and Clin, s. 221. De bodde på en isolert jordlott i det nordøstre territoriet som fortsatt var lojalt mot den franske kronen til tross for at de var omringet av burgundiske områder. Flere raid inntraff i hennes barndom og ved et tilfelle ble byen brent.
Jeanne sa under rettssaken at hun var omkring 19 år, hun må dermed ha blitt født omkring år 1412. Hun vitnet om at hun hadde fått sin første åpenbaring omkring 1424 da hun var tolv år gammel. Hun befant seg da alene ute på et jorde og så figurer som hun identifiserte som erkeengelen Mikael, Santa Katarina og Santa Margareta. De sa til henne at hun skulle drive ut engelskmennene og ta kronprinsen til Reims for kroning. Hun sa at hun gråt da de forsvant for de var så vakre.Condemnation trial , s. 58–59 (besøkt 23. mars 2006).
Da hun var 16 år gammel bad hun en slektning, Durand Lassois, om å ta henne til det nærliggende Vaucouleurs der hun bad garnisonens øverstkommanderende, greve Robert de Baudricourt, om tillatelse til å besøke det kongelige franske hoffet i Chinon. Baudricourts sarkastiske svar stoppet henne ikke.DeVries, s. 37–40. Hun kom tilbake i januar året etter og fikk støtte av to menn i høye stillinger: Jean de Metz og Bertrand de Poulengy.Nullification trial testimony of Jean de Metz. (besøkt 12. februar 2006) Under deres beskyttelse kunne hun få et nytt møte der hun forutsa utgangen av det såkalte «sildeslaget».Oliphant, kap. 2 (besøkt 12. februar 2006).
Framgang thumb|upright|Ruiner etter salen i Chinon der hun traff Karl VII. I slottets eneste gjenværende intakte tårn ligger det nå et Jeanne d’Arc-museum.
Etter at Robert de Baudricourt hadde fått opplysninger fra fronten som stemte overens med hennes forutsigelser ga han henne eskorte til Chinon. Hun reiste gjennom det burgundiske fiendeområdet forkledd som mann.Richey, s. 4. Hun imponerte Karl VII av Frankrike under et privat møte. Karls svigermor, Jolanda av Aragón, samlet på denne tiden sammen tropper for å støtte Orléans. Jeanne spurte om hun kunne få ridderutrustning og bli med arméen. Hun fikk rustning, hest, sverd og annet av sitt følge.
«Kongen av England, og du, hertugen av Bedford, som kaller dere regenter over kongeriket Frankrike ... betal deres skyld til himmelens konge, overgi til jomfruen, som er himmelens konges sendebud, nøklene til alle de gode steder som dere har tatt og skjendet i Frankrike.» Hennes brev til engelskmennene, mars–april 1429; Quicherat I, s. 240, overs. Wikipedia.
Ved sin ankomst forvandlet hun den engelsk–franske konflikten til en religionskrig.Vale, M.G.A., Charles VII, 1974, s. 55. Dette var ikke risikofritt, Karls rådgivere var urolige for at hans fiender kunne hevde at hans krav på tronen kom fra djevelen, om man ikke kunne fastslå at Jeanne ikke var kjetter eller heks. For å unngå dette beordret han at hennes bakgrunn skulle undersøkes og at hun skulle utspørres av teologer i Poitiers. I april 1429 erklærte kommisjonen at hun hadde levd et ”uklanderlig liv, var en god kristen og var ydmyk, ærlig og enkel”. Teologene i Poitiers dømte ikke hennes guddommelige åpenbaringer, men de mente at han måtte gi henne en sjanse. Prøven skulle bli å bryte beleiringen av Orléans.
Hun kom til Orléans den 29. april 1429, men Jean d’Orléans, som styrte over hertugslekten i Orléans, stengte henne til å begynne med ute fra krigsmøtene og informerte henne ikke når arméen angrep fienden.Historier og skjønnlitterære verk kaller ofte denne mannen andre navn. Noen kaller ham hertug av Dunois, og refererer til tittelen han fikk flere år etter Jeannes død. I hennes levetid foretrakk han å bli kalt ”bastarden av Orléans”, noe som av hans samtidige ble oppfattet som en ærestittel ettersom det viste at han skulle være søskenbarn av kong Karl VII. Dette navnet forvirrer ofte nåtidens lesere ettersom bastard er en vanlig forulempning i engelskspråklige land. ”Jean d'Orleans” er mindre presist, men ikke anakronistisk. For en kort biografi, se Pernoud og Clin, s. 180–181. Dette hindret henne ikke i å være med på de fleste rådsmøtene og slagene. Hvor mye hun var innblandet i det faktisk militære lederskapet er omstridt blant historikere. Tradisjonelle historikere, som Édouard Perroy, mener at hun var fanebærer, med viktigste oppgave å holde kampviljen oppe.Perroy, s. 283. Denne typen analyse baserer seg på hennes vitnemål ved rettssaken der hun ble dømt, der hun oppga at hun foretrakk banneret framfor sverdet. Senere forskning legger fokus på vitnemål fra annuleringsrettssaken der arméens kommandant hyllet henne for å ha vært en dyktig taktiker og en fremgangsrik strateg. Historikere er enige om at arméen var særdeles framgangsrik under hennes korte karriere.Pernoud og Clin, s. 230.
thumb|Det indre kjernetårnet i Beaugency er en av de få gjenværende festningene fra Jeannes' slag. Engelske forsvarere gjorde retrett opp i tårnet etter at franskmennene hadde brutt gjennom bymuren.
Lederskap {| class="toccolours" style="float: left; margin-left: 0em; margin-right: 1em; font-size: 85%; background:#c6dbf7; color:black; width:30em; max-width:40%" cellspacing="5"