Little Boy var kodenavnet på atombomben som ble sluppet over Hiroshima, den 6. august 1945 av det tolv mann sterke mannskapet om bord på bombeflyet Enola Gay av typen B-29 Superfortress. Flyet ble styrt av oberst Paul Tibbets fra United States Army Air Forces. var den første atombomben noen gang som ble brukt som et våpen, den ble sluppet tre dager før «Fat Man»-bomben ble sluppet over Nagasaki.
Dette våpenet ble utviklet under den andre verdenskrig under «Manhattanprosjektet». Bomben utviklet sin eksplosive kraft gjennom en kjernefysisk fisjon av grunnstoffet uran. Bombingen av Hiroshima var den andre kjernefysiske detonasjonen i historien, den første var prøvesprengningen av «Trinity»-bomben. I tillegg var også Hiroshima-bomben den første uranbaserte detonasjonen i historien. Fisjonen omdannet omtrent 600 milligram uran til energi. Den detonerte med en sprengkraft som tilsvarte mellom 13 og 16 kilotonn med TNT (faktisk sprengkraft blir ennå diskutert), og tok livet av anslagsvis 140 000 mennesker (senskader inkludert).
Designet av bomben 340px|thumb|right|Oppbyggingen i «skytevåpenprinsippet». Dette er ikke nødvendigvis slik «Little Boy» var, da den faktiske oppbyggingen er hemmeligstemplet den dag i dag.
Mk I bomben «Little Boy» var 3 m(10 fot) lang, 71 cm (28 tommer) i diameter og veide 4000 kg (8,900 lb). Dette designet benyttet «skytevåpenprinsippet» for å skape en superkritisk masse av uran-235 (235U), som resulterte i en kjernefysisk kjedereaksjon. Dette ble gjort på en så enkel måte som å skyte en del med uran inn i den andre ved hjelp av vanlige kjemiske sprengstoff. Denne bomben inneholdt 64 kg uran, hvorav 0,7 kg oppnådde fisjon, og av denne massen ble bare 0,6 g omdannet til energi.
Det ble aldri utført en fullskalatest av dette våpenprinsippet før bomben ble sluppet over Hiroshima. Den eneste prøvesprengningen som var blitt utført brukte implosjonsprinsippet med plutonium-239 som fisjonsmateriale. Dette ble gjort den 16. juli 1945 med Trinityprøvesprengningen. Det var flere grunner for ikke å teste «Little Boy», dette hovedsakelig på grunn av mangelen på uran kontra tilgjengeligheten på relativt store mengder plutonium-239 som ble produsert i reaktorene i Hanford. I tillegg var konseptet bak dette designet så enkelt at det ikke ble vurdert nødvendig å gjøre mer enn laboratoriumstester, noe som på denne tiden kjent som «å kile dragens hale» (to tickle the dragon's tail). I motsetning til implosjonsprinsippet, som krevde komplisert utforming av sprengladninger, ble «skytevåpendesignet» ansett som garantert til å fungere uten fullskalatesting.
På tross av senere tids eksperimentell bruk ble dette designet kun brukt som våpen én gang, dette på grunn av den ekstreme faren for en utilsiktet detonasjon. For eksempel, noe så enkelt som et krasj med flyet kunne være nok til å få «kulen» til å skyte inn i «målet», og dermed føre til et massivt utslipp av radioaktiv stråling eller en full kjernefysisk detonasjon. Selv om et krasj ikke nødvendigvis ville få bomben til å gå av, så kunne en vannlekkasje føre til at det ubeskyttede systemet kortsluttet og dermed føre til en utilsiktet detonasjon. Den britiske Red Beard atombomben var også utsatt for denne feilen i designet. Et lynnedslag eller brann kunne være nok til å utløse bomben. Ingen av de fem andre Mark I bombene bygd etter «Little Boy»-modellen ble brukt av det amerikanske forsvaret.
Oppbygging De nøyaktige spesifikasjonene for «Little Boy»-bomben forblir hemmeligstemplet da designet fremdeles kan brukes til å fremstille et funksjonelt atomvåpen. Allikevel har mange spekulert på designet, hjulpet av en liten mengde fotografisk bevis, uttalelser fra tidligere personell ved Manhattanprosjektet, men også ved å sette sammen data oppgitt i den lille informasjonen som er frigitt om bombens interne oppbygging.
Ifølge en kilde som blir ansett å være troverdig,Mye av denne uttalelsen er tatt fra beskrivelsen av «Little Boy» gitt av Carey Sublette i Seksjon 8 av hans Nuclear Weapons Frequently Asked Questions, tilgjengelig online på denne adressen http://nuclearweaponarchive.org/Nwfaq/Nfaq8.html. så var det inni våpenet plassert to kjerner med uran-235, dette for å kunne bruke «skytevåpenprinsippet». Uranet ble delt i prosjektilet og målet. Prosjektilet var en sylinder, ca. 16 cm lang og 10 cm diameter, med ca. 40 % (25,6 kg) av den totale uranmassen. Det var en stabel med seks uranringer beskyttet i en sylinder av stål med en plate av stål og wolframkarbid i den bakre enden. Hele prosjektildelen var låst inne i en stålkasse laget av 2 mm stål.Selve målet var en hul sylinder ca. 16 cm lang, 16 cm diameter, med et 10 cm diameter hull i midten for prosjektilet. Målet hadde en uran masse på ca. 38,4 kg. Mesteparten av uranet ble sannsynligvis plassert i prosjektilet, med tanke på å øke effekten i eksplosjonen.
Disse to delene ble plassert inni beskyttere av bor som var designet for å absorbere nøytronene, en inni «målet» og en som omringet «prosjektilet» (Beskrevet som en sabot). Når prosjektilet nådde målet så skulle bor-beskyttelsen bli fjernet; segmentet inni målet ble trykket fremover inn i et hulrom i nesen, og saboten rundt prosjektilet ble fjernet rett før den nådde målet. Systemet med nøytronreflektorer var laget av stål og wolfram, denne delen ble kalt en «tamper» og veide 2,300 kg. Hensikten var at «målet» skulle sette seg fast i denne delen.
Løpet var laget av et modifisert artilleri kanonløp og låsekasse. Etter maskinering var denne delen 10 cm bred, ca. 180 cm lang, og veide 450 kg. For å skyte uranet i en hastighet av 300 m/s så ble det brukt en drivladning av korditt.
300px|centerStyrefinner Kanonløp («krutt»)kammeret Detonator Kordittladning Uran-235 «prosjektil», seks ringer (26 kg) i en tynn stålpakning Lufttrykksensorer og målepunkter Bombekropp Armering og tennutstyr Kanonløp, stål, ca. 10 cm diameter, 200 cm lengde Armeringsledninger «Tamper» sammensetning Uran-235 «målet», to ringer (38 kg) Tamper/reflector delen, wolfram karbid Nøytron «starter» Archie fuzing radar antenner Hulrom for å skyte bort sikkerhetspluggen (ikke vist) inn i.
Utvikling av bomben right|thumb|250px|Uranet til «Little Boy» var anriket i «gryter» og med gassdefusering i Oak Ridge, Tennessee.
«Little Boy» bomben ble utviklet og bygd gjennom det massive Manhattanprosjektet under andre verdenskrig. Ettersom man visste at anriket uran kunne fisjoneres, så ble dette det første konseptet de prøvde. (Plutonium var ennå ikke kjent ved starten av prosjektet) Hoveddelen av arbeidet med å lage «Little Boy» var i form av isotop anriking av det uranet man trengte til bomben. Anrikingen ved Oak Ridge, Tennessee begynte i februar 1943, etter mange års forskning.
Eksperimentene og utviklingen av de første prototypene startet våren 1943, omtrent samtidig med at Los Alamos National Laboratory ble operativt innen Manhattanprosjektet. Opprinnelig ble «skytevåpenprinsippet» ansett som den beste løsningen for både uran- og plutoniumbaserte våpen (det såkalte «Thin Man» designet). Det var ikke før i april 1944 at det ble oppdaget at den spontane fisjonsraten for plutinium var for høy til å brukes i «skytevåpenprinsippet». Detonasjonen av dette kostbare våpenet ville bare lage en lite effektiv «fis» som potensielt ville ødelegge seg selv før det laget en stor eksplosjon. I juli 1944 ble nesten all forskning ved Los Alamos konsentrert om utviklingen av et implosjons plutoniumvåpen. Til kontrast ble uranbomben nesten ansett som en formalitet.
thumb|left|250px|Som en del av Prosjekt Alberta, nummerer Kommandør A. Francis Birch (venstre) bomben mens fysikeren Norman Ramsey ser på. Dette er et av de sjeldne bildene hvor man faktisk ser innsiden av bomben.
Da det ble klart at plutonium i «skytevåpenprinsippet» ikke ville fungere, sto teamet og lederen A. Francis Birch overfor et dilemma. Bomben hadde et enkelt design, men de manglet uran-235 for faktisk å lage den. Fisjonsmaterialet var ikke tilgjengelig før i midten av 1945. På tross av disse problemene klarte Birch å overtale de andre om at hans design var det rette I tilfelle plutoniumbomben skulle svikte, kunne de fremdeles benytte «skytevåpenprinsippet». Teamet hans hadde mye ansvar. Selv om teknologien deres var mindre kompleks enn implosjonsvarianten, gjenstod mye hardt arbeid. I februar 1945 var spesifikasjonene ferdige (model 1850). Med unntak av den kjernefysiske uranladningen, var bomben ferdig i begynnelsen av mai 1945.
Mesteparten av uranet som trengtes til bomben kom fra Shinkolobwegruven og ble gjort tilgjengelig mye på grunn av fremsyntheten til direktøren i High Katanga Mining Union, Edgar Sengier. Allerede i 1939 fikk han fraktet 1000 tonn uranmalm til et lagerlokale i New York. Hovedmengden av uranet til «Little Boy» ble anriket ved Oak Ridge, Tennessee, dette primært ved hjelp av elektromagnetisk separasjon i «gryter» og gjennom gassdefusering, hvorav en liten mengde ble fremstilt i syklotronen ved Ernest O. Lawrence sitt Radiation Laboratory. Kjernen i «Little Boy» inneholdt 64 kg uran, hvorav 50 kg ble anriket til 89 % og de resterende 14 kg til 50%. Med en gjennomsnittlig anriking på 80 % så kunne bomben oppnå en kritisk masse på 2,5. Til sammenligning så hadde «Fat Man»- og «Trinity»-bombene en kritisk masse på 5.
Konstruksjon og «levering» thumb|250px|«Little Boy» i en bombegrop på Tinian før den ble lastet ombord Enola Gay. En del av bombeluken er synlig i øvre høyre hjørne.
Den 14. juli 1945 forlot et tog Los Alamos med flere bombeenheter (De hovedsakelige ikke-radioaktive delene av en «skytevåpenbombe») og et enkelt komplett uran prosjektil; uranmålet var ennå ikke ferdig laget. Hele denne lasten ble levert til San Francisco Naval Shipyard ved Hunters Point i San Francisco, California. Der, to timer før den vellykkede prøvesprengningen ved Trinity i New Mexico, ble bomben lastet ombord i den tunge krysseren USS «Indianapolis». Indianapolis dro, med rekordfart, til flybasen på øya Tinian, en øy tilhørende Mikronesia, hvor den leverte delene ti dager senere den 26. juli. Mens Indianapolis returnerte etter dette oppdraget ble hun senket av en japansk ubåt, og mange av mannskapet mistet livet. Den 26. juli ble også de tre seksjonene av uranmålet sendt fra Kirtland Air Force Base nær Albuquerque, New Mexico, i tre C-54 Skymaster fly operert av 509th Composite Group's Green Hornet squadron.«Victory», Los Alamos National Laboratory's history of the atomic bomb project«The Story of the Atomic Bomb», USAF Historical Studies Office Med alle de nødvendige delene levert til Tinian, ble bombeenhet L11 valgt og det ferdige «Little Boy» våpenet ble ferdigstilt 1. august.
Håndteringen av den ferdige «Little Boy»-bomben var spesielt farlig. Så snart korditt ble ladet i bomben kunne en avfyring i verste fall føre til en kjernefysisk kjedereaksjon, i beste fall føre til en spredning og forurensning i eksplosjonsområdet. Det skulle ikke mer til enn kontakt mellom de to uran delene før det kunne skjedd en detonasjon med fatale følger, fra en enkel «fis» til en eksplosjon stor nok til å ødelegge hele Tinian (inkludert de 500 B-29 bombeflyene, bygningene og personellet som var stasjonert der). Vann var også en risiko ettersom det kunne virke som en kobling mellom de to delene med fisjonsmateriale og skape en eksplosiv spredning av radioaktivt materiale. Uranprosjektilet kunne bare installeres med et spesial verktøy som produserte en kraft på 300 kN (67 000 pund, over 30 tonn). Av sikkerhetsmessige årsaker valgte våpenoffiseren, Kaptein William Sterling Parsons, å lade korditt ladningen først etter at flyet var tatt av.