thumb|Martin Luthers personlige segl fra 1530, også kalt lutherrose, har blitt et utbredt symbol for den evangelisk-lutherske kirke. Martin Luther (1483–1546) var en tysk reformator og teolog, som var en av de mest sentrale personene under reformasjonen og en innflytelsesrik person i kristendommens historie.
Han var opprinnelig katolsk prest i augustinereremittenes orden. Han fikk en grundig utdannelse av sin orden og ble professor ved universitetet i Wittenberg. Tidlig i 30-årsalderen utviklet han teologiske synspunkter om kirkens myndighet, sakramentene, mennesket og dets forhold til Gud som – sammen med hans avstandtagen fra kirkelige misligheter, for eksempel innen måten avlat ble praktisert på – ga støtet til reformasjonen og førte til grunnleggelsen av de evangelisk-lutherske kirkene. Startpunktet for reformasjonen oppgis tradisjonelt som allehelgensaften lørdag 31. oktober 1517, den dag han utsendte sine diskusjonsteser mot sider ved avlatspraksisen, som han ifølge en mye omtalt, men noe svakt historisk belagt hendelse spikret opp på kirkedøren i Wittenberg. Men i seg selv representerte ikke denne hendelsen noe skjellsettende brudd. Derimot var det den måten striden mellom Luther og hans motstandere utviklet seg på, både dens stadig eskalerende form og i dens gravitasjon mot teologisk mer sentrale anliggender enn kun sider ved kirkelig botspraksis, som frembragte et ugjenkallelig brudd i løpet av få år.
I 1521 ble Luther lyst fredløs, og han tok tilflukt hos en velvillig og mektig fyrste. Hans bevegelse fikk noen tilbakeslag i forbindelse med den tyske bondekrigen og da det ikke lyktes å holde de kirkekritiske fraksjoner samlet på grunn av sprikende teologiske standpunkter. Luthers oversettelser av Bibelen hadde stor betydning for utviklingen av det tyske språket. Hans salmediktning inspirerte til fremblomstring av kristen menighetssang også innen andre trossamfunn. Hans ekteskap med nonnen Katharina von Bora ga presteekteskapet legitimitet innen flere kristne tradisjoner. Luthers reformasjon sprengte den kirkelige enhet i det kontinentale Vest-Europa og Nord-Europa og fikk også store og varige politiske og kulturforandrende konsekvenser.
Oppvekst, utdannelse, prestevielse (1483–1509)
thumb|Luthers mor, Margarethe. Maleri av Lucas Cranach den eldre Martin Luther ble født i en familie i Eisleben den 10. november 1483, og ble døpt dagen etter i St. Peters- og Paulskirken. (Den 11. november er i den katolske kalender minnedagen for Martin av Tours.) Martin Luthers fødested gikk tapt i bybrannen i 1693. Tomten ble ervervet av kommunen, som oppførte en ny bygning på stedet, som minne over Luther. Han vokste opp i Mansfeld (nær Eisenach) der hans far Hans Luder (fra Lothar) arbeidet i gruvene. Faren ble senere rådsherre i hjembyen. Her fikk Martin inn hele atmosfæren av senmiddelaldersk folkefromhet. I den spilte troen på hekser og djevler en ikke ubetydelig rolle, sammen med annen overtro. Samtidig var han sterkt bundet til kirken. Man levde i kirken og med kirken, slik som kirken levde i og med folket.
thumb|left|Portrett av Luthers far, malt av Lucas Cranach den eldreMartins utdannelsesvei var også lagt helt inne i det kirkelige liv: latinskole i Mansfeld (1489–95) og i Magdeburg (1495–97), der han bodde hos Brødrene av det felles liv og ble kjent med «Devotio moderna». Deretter skole i Eisenach (1498–1501). Fra 1501 studerte han i Erfurt, hvor han i 1505 avsluttet med det filosofiske grunnkurset som Magister artium.
Oppholdet i Erfurt kom til å få stor betydning for hans teologiske kurs. Der doserte man den occamistiske-nominalistiske «via moderna» i filosofi og teologi. Denne skoleretningen innenfor katolsk teologi hadde ingen stor tilslutning i Europa forøvrig, men i Sachsen stod den sterkt.
Det var farens vilje at Martin skulle bli rettslærd. Men da han den 2. juli 1505 befant seg ved Stotternheim på vei til Erfurt, kom han i samvittighetsnød da lynet slo ned like ved ham. I en skuddbønn lovet han å bli munk dersom den hellige Anna berget hans liv (jomfru Marias mor den hl. Anna var gruvearbeidernes vernehelgen, og Martin hadde vokst opp med mange gruvearbeidere rundt seg.).
Etter grundig indre forberedelse meldte han seg den 17. juli hos augustiner-eremittene i Erfurt. Etter novisiatet mottok han prestevielsen i domkirken (Der Erfurter Dom, tidligere kalt Marienkirche) i Erfurt den 4. april 1507 av Mainzer-hjelpebiskopen Johann Bonemilch von Laasphe, som bodde i Erfurt. Den 2. mai feiret han sin første messe i augustiner-eremittenes kloster. Først deretter begynte det egentlige teologistudium i Erfurt. Dette bygget igjen på Gabriel Biels strengt nominalistiske teologi.
Undervisning i Wittenberg (fra 1509)
Han fortsatte så teologistudiene i Wittenberg (1508/09) mens han underviste i filosofi, og tok teologisk doktorgrad etter et avbrudd 1510/11) da han var på Roma-reise.
I 1512 overtok han sin ordensforesattes, Johann von Staupitz', bibelprofessorat ved universitetet i Wittenberg, og holdt forelesninger over Salmene (1513–15), Romerbrevet (1515/16), Galaterbrevet (1516/17), Hebreerbrevet (1517/18), og igjen over Salmene (1518/19).
I 1517 endret han sitt etternavn Luder til Luther (henspiller på det greske ord ελευθερος, eleutheros = «den befridde, fri»).
«Tårnopplevelsen» Innenfor denne rammen spiller en «tårnopplevelse» (Turmerlebnis) i tårnværelset i klosteret i Wittenberg en rolle. Under stille refleksjon over Rom 1,16-17 gikk betydningen av «Guds rettferdighet» opp for Luther. Et spørsmål som lenge hadde opptatt ham var: «Hvordan kan jeg finne en nådig Gud?». Nå oppdaget han at den «Guds rettferdighet» som det tales om i Rom 1,17, ikke er den strenge dømmende rettferdighet hos en Gud som i ubønnhørlig hårdhet holder dom over den arme synder. Det er tvert i mot en nådens rettferdighet. Gjennom den ser han nådig på den syndige troende, av ren barmhjertighet for sin Sønns forsonende lidelses skyld. Ved det blir synderen «rettferdiggjort».
Mange Lutherforskere vil ikke betrakte «tårnopplevelsen» som det skjellsettende punkt i Luthers utvikling, og fremholder at hans «reformatoriske oppdagelse» sikkert vokste frem gradvis.
Datering av tårnopplevelsen Tidligere har forskere gjerne datert tårnopplevelsen til et tidlig tidspunkt. Men noen senere historikere finner det sannsynligst at den fant sted senere, cirka 1518/19. Dette synes å ha ryggdekning også i Luthers egen angivelse i sitt såkalte «store selvvitnesbyrd» i 1545, der han sier at erkjennelsen kom til ham før han foreleste over Salmene for annen gang (1518/19).
Kamp mot avlatshandelen (1517–1518) thumb|Martin Luther. Som sjelesørger i Wittenberg lærte Luther de skjebnesvangre følgene av dominikaneren Johann Tetzels forflatende avlatsforkynnelse å kjenne. Han forfattet så, på latin, 95 teser som tok utgangspunkt i en diskusjon om avlatens bruk og vesen. Den 31. oktober 1517 sendte han dem til erkebiskopen av Magdeburg og Mainz, Albrecht av Brandenburg og biskopen av Brandenburg, Hieronymus Schultz, og til noen lærde venner. De angrep ikke avlaten i seg selv, men reagerte på misbruk og en grovt materialistisk innstilling. Mot dette stilte han sin nyvunne lære om troen som den avgjørende faktor i frelseshendelsen.
I sitt private følgeskriv til de nevnte biskoper bad han om oppklaring, og krevde at avlatspredikantene skulle pålegges tilbakeholdenhet. Noen måneder senere, ved disputasen i Heidelberg i mai 1518, tok Luther ikke opp avlaten i seg selv, men den teologi som var med på å legge grunnlaget for avlaten.
Reaksjoner på tesene Offentliggjørelsen av tesene fikk en uventet virkning, i begynnelsen til Luthers oppriktige forskrekkelse. Det viste seg at det var en vidt utbredt uvilje og harme over den usalige handel som den romerske kurie, erkebiskop Albrecht og fuggernes bank drev med avlaten, og som dominikanerne hadde gjort seg til håndlangere for. De fleste oppfattet Luthers teser som en åpen protest, og så ikke noe dypere teologisk anliggende i dem. Erkebiskop Albrecht innklaget Luther for Roma, uten å verdige ham selv noe svar. Erkebiskopen led selv et økonomisk tap, da avlatsforkynnelsen måtte bli avbrutt, og han fikk ikke den sum som han var blitt lovet fra fuggernes bank, til sammen skulle avlaten ha innbragt 52 286 dukater. I juni 1518 ble kjetterprosessen mot Luther åpnet i Roma.
Luther hadde i utgangspunktet søkt samtale og diskusjon, ikke strid. Han var imidlertid lite fornøyd med sine «samtalepartnere».
Lokalt i Tyskland engasjerte Tetzel seg kraftig, også for å forsvare seg mot det han oppfattet som fortegnelser av hans forkynnelse. Den romerske kurie kom etter noen måneder på banen. Dialogen gikk fort i stå fordi Luther ble mer og mer avfeiende overfor sin romerske motpart Mazzolini (også kalt Prierias), og til slutt 1519 sluttet han rett og slett å besvare hans brev.
For å hindre spredningen av disse tesene, valgte den katolske kirken å innføre den katolske reformasjonen og motreformasjonen.
Luther for Cajetan (1518) thumb|Luther måtte forklare sine synspunkter overfor pave Leo Xs legat i Tyskland, kardinalen Tommaso de Vio Cajetan, i 1518. Tresnitt fra 1557. Det var meningen at Luther skulle svare for seg i Roma. Men kurfyrst Fredrik den vise av Sachsen utvirket at han ikke ble avhørt i Roma, men i stedet av kardinal Cajetan, som var til stede på riksdagen i Augsburg. De to møttes første gang den 11. oktober 1518. Her nektet Luther å tilbakekalle noe, flyktet fra Augsburg og tilbake til Wittenberg, der han ankom på selve årsdagen for de 95 tesene. I løpet av året hadde han vunnet meget støtte hos fyrstene. Han klaget på kardinalen til paven. Dermed var det hele for alvor satt i bevegelse.
Paven selv engasjerte seg nå direkte i spørsmålet, med bullen Cum Postquam (8. november 1518). Her utla han katolsk avlatslære, innrømmet misforhold innen avlatshandelen, men motsa Luthers prinsipielle standpunkter. Snart etter, den 28. november 1518, appellerte Luther til et allment konsil.
Luther oppfattet situasjonen som truende, og kort tid etter tilbød Luther seg å gå i eksil. Men kurfyrst Fredrik den vise bestemte seg for å holde sin hånd over ham (18. desember 1518).
Også den pavelige utsending Karl von Miltitz engasjerte Luther i dialog i 1519, uten at det førte til noe varig.
Disputasen i Leipzig og dens virkninger (1519–1520) thumb|Disputasen i Leipzig i 1519 fremstilt i et tresnitt fra 1557. Luther sitter til venstre for tronstolen. Teologen Johann Eck (1486–1543) i Ingolstadt hadde befattet seg med Luthers teologi siden 1517, og var en av de første som innså at de 95 tesene pekte ut over sitt direkte siktemål, en korreksjon av avlatspraksisen. De stilte i virkeligheten også spørsmål ved avlatens vesen, ved pavens myndighet til å gi avlat, og endelig ved den sakramentale vesensstruktur ved kirken selv.
Ved disputasen i Leipzig mot Karlstadt og Luther (27. juni–16. juli 1519) forsvarte Eck kirkens lære. Det dreiet seg ikke lenger om avlat, men om pavens makt, om konsilenes ufeilbarlighet og om sakramentene prinsipielt. Luther forkastet at pavens primat er begrunnet i Bibelen (Matt 16,18), og hevdet at de allmenne konsiler kunne ta feil, slik for eksempel konsilet i Konstanz hadde tatt feil i saken mot Jan Hus.
Oppfatningene om hvem som kom best fra disputasen spriket. Ecks argumenter bidro sikkert til å fremskynde hos Luther en skarpere avvisning av grunnleggende deler av katolsk lære. Men etter disputasen var Sachsens hertug Georg entydig i den katolske leir. Eck ble også hyllet som den seirende part av teologene i Leipzig, som overøste ham med utmerkelser.
Luthers kritikk av kirken blir mer grunnleggende