Otto Eduard Leopold von Bismarck (1815–1898) var en tysk politiker som var kansler fra 1871 til 1890. Som ministerpresident i Kongeriket Preussen forente han Tyskland blant annet gjennom krigene mot Danmark 1864, Østerrike 1866 og Frankrike 1870/71. Han ble den første kansler i Det tyske keiserrike og ledet regjeringen fra 1871 til 1890.
Som en konservativ og aristokratisk politiker kjempet han imot fremveksten av sosialdemokratiet i 1880-årene, ved blant annet å innføre sosialistloven. Samtidig kom han arbeiderne i møte med omfattende sosiale reformer som la grunnlaget for den moderne velferdsstaten. Han var en forsiktig utenrikspolitiker som etter Tysklands samling arbeidet for å opprettholde fred på det europeiske kontinentet. Bismarck ble kjent som «jernkansleren».
Han var fyrste av Bismarck-Schönhausen og hertug av Lauenburg.
Tidlige år Bakgrunn og skolegang Otto von Bismarck ble født på Schloss Schönhausen nær Elben ved Stendal i den daværende Provinsen Sachsen. Han ble født som det fjerde av seks barn etter rittmester Karl Wilhelm Ferdinand von Bismarck (1771–1845) og hans hustru Luise Wilhelmine, født Mencken (1789–1839). I tillegg til Otto overlevde hans eldre bror Bernhard (1810–1893) og hans yngre søster Malwine (1827–1908) de første barneårene.
I 1821 begynte han på Plamannschen Lehranstalt i Wilhelmstrasse i Berlin. Fra 1827 til 1830 gikk han på Friedrich-Wilhelm-Gymnasium i Berlin. I 1830 fullførte han gymnasiet på Gymnasium zum Grauen Kloster, også det i Berlin.
Etter gymnaset (abitur) immatrikulerte han seg ved Universität Göttingen som student i jus og statsvitenskap. Der gikk han også inn i studentforeningen Hannovera. Senere skrøt han over å ha deltatt i 28 mensurer og «alltid kommet godt fra det». I september 1833 gikk han over til universitetet i Berlin. Samme år ble han også dømt til et opphold i studentkasjotten (Karzer) for å ha vært tilstede ved en duell.
Avbrutt karrière som embetsmann Etter den første juridisk statseksamen i Berlin i 1835 begynte han inn i lærestillingen som Regierungssreferendar i regjeringskontorene i Aachen. Han kjedet seg imidlertid, og dro på ulovlig ferie i månedsvis. Da han kom tilbake i Aachen ble han oppsagt. Bismarck fortsatt tiden som referendar i Potsdam.
I 1838 avbrøt han igjen sin juridiske lærestilling og meldte seg frivillig til militærtjeneste i ett år. Bismarcks mor døde 1. januar 1838. Samme år overtok han sammen med sin bror godsene i Kniephof, Külz og Jarchelin i Pommern.
Bismarck gjorde i 1844 et siste forsøk på å fullføre læretiden som referendar, men ga opp allerede etter to uker. Dermed var hans karrière som embetsmann endelig avsluttet.
Tidlig politisk karrière Han ble i 1845 innvalgt som medlem av landdagen i Provinz Pommern. Det samme året døde hans far. Året etter overtok han etter sin far Schloss Schönhausen. Høsten 1846 ble han utnevnt som ansvarlig for dikene (Deichhauptmann) på Elbens høyre bredd i Jerichow.
I mai 1847 ble han valgt som medlem av landdagen i Preussen. Det gikk tydelig frem av Otto von Bismarcks taler at han stilte seg negativ til den borgerlige liberalismen. Det samme året giftet han seg med Johanna von Puttkamer, og sammen fikk de tre barn: Marie (1848–1926), Herbert (1849–1904) og Wilhelm (1852–1901).
Den tyske revolusjonen mislyktes i 1848. Bismarck deltok ved opprettelsen av en ny avis kalt Neue Preußische Zeitung. Avisen hadde jernkorset i sin logo, og gikk snart under navnet Kreuzzeitung (korsavisen). Han deltok i 1848 også i det såkalte Junkerparlamentet i Berlin, en samling av konservative grunneiere som gjorde felles sak i ønsket om å verne om eiendomsretten.
Bismarck ble i 1849 valgt inn i Preussisches Abgeordnetenhaus. Han representerte Preussen i forbundsdagen i Frankfurt am Main (som Geheimer Legationsrat). Hans fremste mål var å oppnå en likestilling mellom Preussen og Østerrike, innenfor rammen av Deutscher Bund (1815–1866).
Georg von Vincke og Otto von Bismarck gjennomførte i 1854 en pistolduell som endte uten spill av blod. Duellen hadde sitt utgangspunkt i en diskusjon om den tyske tollpolitikken.
Han var fra 1859 til 1862 sendemann (Gesandter) i St. Petersburg. I mars 1862 overtok han samme stilling i Paris og ble der til september samme år.
Ministerpresident i Preussen thumb|upright|Portrett av Otto von Bismarck. N.Repik|alt= «Eisen und Blut» («jern og blod») I 1862 ble han av Vilhelm I utnevnt til midlertidig ministerpresident i Preussen, i påvente av en løsning av striden om hærreformen mellom konge og parlament. Tvisten var av forfatningsrettslig karakter, og dreide seg om maktfordelingen mellom monark og parlament.
I september 1862 forsøkte Bismarck å bevege parlamentet til et utenrikspolitisk samarbeid. Bismarck uttalte blant annet at de store spørsmål aldri var blitt avgjort gjennom majoritetsbeslutninger. Dette var en feilslutning som var trukket av politikerne i 1848 og 1849, mente han. Dette var perioden da Frankfurtparlamentet var i virksomhet. Tvert i mot ble slike beslutninger hevdet Bismarck, alltid gjennomført ved «jern og blod» («Eisen und Blut»). Uttalelsen bidro til at mistroen mot ham vokste blant parlamentets medlemmer.
Den 8. oktober 1862 ble Otto von Bismarck varig utnevnt som ministerpresident og utenriksminister i Preussen.
I 1863 inngikk Bismarck den såkalte Alvensleben-konvensjonen med Russland. Konvensjonen som var oppkalt etter den prøyssiske sjefsforhandler Gustav von Alvensleben, sikret prøyssisk nøytralitet i Russlands bekjempelse av oppstanden i Polen dette året. For Preussen betydde avtalen at Russland viste tilbakeholdenhet overfor Preussens handlinger i årene som fulgte.
Bismarck forhandlet deretter i mai 1863 hemmelig med lederen av Allgemeiner Deutscher Arbeiterverein Ferdinand Lassalle, om et mulig samarbeid med arbeiderbevegelsen, mot den liberale opposisjon i parlamentet, Preußisches Abgeordnetenhaus.
Andre slesvigske krig 1864 Samlingen av Tyskland som til slutt førte til Det tyske keiserriket, knyttes gjerne opp mot de såkalte «samlingskrigene» (tysk: Einigungskriege). Det dreide seg om krigene mot Danmark 1864, Østerrike 1866 og Frankrike 1870/71.
Hertugdømmene Slesvig og Holstein sto i personalunion med Danmark. Både Slesvig og særlig Holstein hadde en betydelig tyskspråklig befolkning. Det var Bismarcks ambisjon å innlemme Slesvig og Holstein i Preussen. Da danskene vedtok novemberforfatningen i 1863, provoserte dette Berlin og Wien sterkt. Den andre slesvigske krig ble innledet 1. februar 1864 ved at tyskerne krysset elven Eider.
I august 1864 vedtok Preussen og Østerrike i Gastein en oppdeling av Slesvig-Holstein.
Otto von Bismark ble i september 1865 utnevnt som tysk greve.
Den tyske krig 1866 Uløste konflikter mellom Preussen og Østerrike og Bismarcks ambisjoner om prøyssisk lederskap i det tyske området, pekte videre mot den tyske krig i 1866. Bismarck ønsket en lille-tysk henholdsvis en stor-prøyssisk løsning. I slaget ved Königgrätz 3. juli 1866, annekterte Bismarck Hannover, Hessen-Kassel, Hertugdømmet Nassau og Frankfurt am Main. Det nordtyske forbund var etablert, i første omgang som et militærforbund. Østerrike var presset ut av Tyskland. Den 12. februar 1867 ble det i de 22 medlemsstatene av militærforbundet avholdt like, alminnelige og direkte valg for den nordtyske, konstituerende riksdagen. Den 16. april 1867 ble konstitusjonen vedtatt med 230 mot 53 stemmer.
Den fransk-tyske krig 1870/71 thumb|Proklamasjonen av det Det tyske riket i Versailles. Bismarck (i hvitt) ble etter dette feiret som nasjonalhelt.|alt=
Leopold av Hohenzollern-Sigmaringen ga 2. juli 1870 avkall på tilbudet om å bli konge over Spania. Dette var i samsvar med Frankrikes ønsker, da de anså en slik spansk-tysk allianse som en trussel mot sitt hegemoni. Frankrike gikk ett skritt videre, og ville tilføye Preussen et diplomatisk nederlag. Franskmennene krevde at hohenzollerne også for all fremtid skulle gi avkall på den spanske tronen. Dette avslo den tyske kongen Vilhelm I overfor den franske ambassadøren. Bismarck omformulerte og skjerpet den tyske kongens svar i den såkalte Emsdepeschen, og sendte den til pressen. Frankrike tok svaret som en provokasjon, og besvarte det 19. juli 1870 med en krigserklæring. Den fransk-tyske krig var dermed igang.
De sørtyske statene sluttet seg straks til Det nordtyske forbund. De tyske troppene gikk over Rhinen før franskmennene var ferdig mobilisert. Etter en og en halv måned led Frankrike det endelige nederlag etter slaget ved Sedan, der keiser Napoleon III av Frankrike ble tatt til fange.
Attentatet i 1866 Ferdinand Cohen-Blind, var stesønn til en av de revolusjonære fra 1848. Den 7. mai 1866 rettet han en pistol mot Bismarck som en protest mot Bismarcks antiliberale politikk. Ingen av de tre første skuddene som ble avfyrt, medførte skade. Da Bismarck selv gikk løs på attentatmannen, ble det avfyrt ytterligere to skudd, men disse prellet av på Bismarcks ribben. At det gikk bra for Bismarck, tok han selv som et godt omen for sin politikk.
Rikskansler Bismarck i 1875|thumb
Etter opprettelsen av Det tyske keiserrike ble Bismarck opphøyet i den arvelige fyrstestand. Som anerkjennelse mottok han fra keiser Vilhelm I området Sachsenwald ved Friedrichsruh, i hertugdømmet Lauenburg. Hans politiske tittel i keiserriket ble kansler, men han beholdt også vervene som ministerpresident og utenriksminister i Preussen.
Det nye tyske keiserriket som oppstod etter den tysk-franske krigen i 1870-71 var en union av 25 tyske stater av ulik størrelse og med ulike regjeringsformer, og et administrativt territorium, det såkalte Reichsland som bestod av Alsace og Lorraine og ble styrt av en generalguvernør.
Utenrikspolitisk arbeidet han for å opprettholde fred med de europeiske stormaktene Frankrike, Østerrike og Russland. Han var redd for krig, siden Tyskland lå midt i Europa.
«Kulturkampf» Flere europeiske stater kom mot slutten av 1800-tallet i konflikt med den katolske kirken, som de anså som en trussel mot statens autonomi. Bismarck ville skille kirke og stat, og anså Det katolske sentrumspartiet som representant for katolisismen i Tysklands politiske liv. Han inngikk allianse med statsledelsen i katolske land som Polen, Østerrike og Frankrike, og dessuten med likesinnede i Bayern, i kamp mot «riksfienden», den katolske kirke. I tillegg kom trolig at Bismarck vurderte Zentrum med sitt brede rekrutteringsgrunnlag, som en sterk motstander i Riksdagen.
Bismarcks strid med den katolske kirke besto av vedtakelsen av en rekke lover som begrenset kirkens makt i samfunnet. Videre ble landets ambassadør til Den hellige stol tilbakekalt. Striden ble i samtiden kalt «Kulturkampf» («kulturkamp»). Bismarcks kamp mot kirken styrket imidlertid den indre solidaritet blant katolikkene i landet, og identifikasjonen med paven. Ved valgene til Riksdagen i 1877 og i 1878 ble sentrumspartiet nest størst. Bismarck tapte kulturkampen, og i 1887 erklærte paven at striden mellom keiserriket og kirken var over. Bismarck hadde gått hardt ut i 1872 ved å erklære at noen «Kanossagang», ble ikke aktuelt. Etter at tapet var et faktum, ble det på folkemunne hevdet at «Bismarck hadde brent fingrene sine i vievannet».
Sosialdemokratiet For å bekjempe sosialdemokratene innførte han en rekke sosiale reformer for å komme arbeiderklassen i møte. I 1878 fikk han således vedtatt en mindre arbeidervernlov («Arbeiterschutz-Novelle») og oppretter statlig arbeidstilsyn («Fabrikinspektoren») med fabrikkene. Dette er begynnelsen på Bismarcks oppbygning av det statlige sosial- og velferdssystemet. Formålet er å fjerne grunnlaget for sosialdemokratene. Deretter fulgte lover som i sine grunnprinsipper fortsatt i 2019 gjelder. Det dreide seg om lover for sykeforsikring (1883), ulykkesforsikring (1884) og invaliditets- og aldersforsikring (1889). I oktober 1878 fikk han dessuten vedtatt et forbud mot det sosialdemokratiske partiet, den såkalte sosialistloven.