Michael Gordon Oldfield (født 1953) er en britisk musiker, gitarist, multiinstrumentalist, musikkprodusent og låtskriver, mest kjent for sitt debutalbum Tubular Bells utgitt i 1973. Albumet ble en uventet kommersiell suksess og gjorde Oldfield umiddelbart til en anerkjent musiker. I 2021 hadde albumet solgt over 18 millioner eksemplarer. Hans tidlige arbeider kombinerte rock, folkemusikk og kunstmusikk og var forløper for new-age-musikk. Hans oppfinnsome studioteknikk var banebrytende.
Oldfield er først og fremst gitarist, men behersker en lang rekke instrumenter. På flere av hans album spiller han selv blant annet flere andre strengeinstrumenter, keyboard, perkusjon og er av og til vokalist. Gjennom hele karrieren har han vekslet mellom forskjellige musikksjangre, blant annet progressiv rock, verdensmusikk, folkemusikk, elektronisk musikk, ambientmusikk, new-age og klassisk-musikk. I 2012 opptrådte han på åpningsseremonien for de olympiske leker som ble holdt i London.
Mike Oldfield hadde i 2021 solgt over album totalt.
Barndom og ungdom Mike Oldfield ble født 15. mai 1953 i Reading, Berkshire. Oldfield begynte å spille gitar som tiåring. Hans første gitar var en akustisk gitar som han hadde fått av faren. Han lærte seg teknikker ved å kopiere deler fra sanger av folk gitaristene Bert Jansch og John Renbourn som han spilte på en bærbar platespiller. Han prøvde å lære å skrive noter, men var ifølge seg selv en «veldig, veldig treg elev; Hvis jeg må, kan jeg skrive ting men jeg liker det ikke». Da han var 12 år spilte Oldfield elektrisk gitar og opptrådte i lokale folkemusikklubber, ungdomsklubber og spilte til dans og han kunne tjene opptil £ 4 per spillejobb. Tidlig i tenårene tok han et halvt års pause fra musikken. I denne perioden malte han i stedet bilder. I mai 1968, da Oldfield fylte femten, ba skolelæreren han om å klippe det lange håret. Oldfield nektet og sluttet i stedet på skolen. Han bestemte seg for å satse på musikk på heltid og som karrierevei.
Sammen med søsteren Sally begynte han 14 år gammel å synge folkemusikk.
Karriere Sammenfatning Oldfield begynte å spille gitar i en alder av ti år og forlot skolen i tenårene for å ta fatt på en musikkarriere. Fra 1967 til 1970 spilte han og søsteren Sally Oldfield i folkmusikk-duoen The Sallyangie. Han hadde bandet Barefeet som var kortlivet og 17 år gammel begynte han som bassist og sologitarist i med Kevin Ayers and The Whole World. Han innledet karrieren da den progressive rocken var på høyden på sent 1960-tall og tidlig 1970-tall med grupper som Pink Floyd og Genesis. Oldfield var solo-artist og laget symfonisk rock praktisk talt alene i studio. I 1971 startet Oldfield arbeidet med Tubular Bells, som ble den aller første utgivelse på det nye plateselskapet Virgin Records, etablert av Richard Branson. Albumet solgte over 2,7 millioner eksemplarer i Storbritannia, og åpningspartiet ble brukt i skrekkfilmen The Exorcist. Oldfield fulgte opp med albumet Hergest Ridge i 1974, Ommadawn i 1975 og Incantations i 1978. Albumene besto av hver sin lange komposisjon, kun delt i to deler på grunn av LP-formatet. Komposisjonene er hovedsakelig instrumentalstykker.
På slutten av 1970-tallet mistet han oppslutning blant de yngste etterhvert som punk og dansbar disco dominerte. Det er utpreget stemningsmusikk som inviterer til tålmodig lytting. Oldfield uttalte selv at musikken han laget var et eksperiment for eliten. På slutten av 1970-tallet begynte Oldfield å turnere og gi ut mer kommersiell og sangbasert musikk, med albumene Platinum (1979), QE2 (1980) og Five Miles Out (1982). Fra og med Five Miles Out var Maggie Reilly hans faste vokalist. Hans største suksess fra denne perioden var Crises (1983), som inneholder singelen «Moonlight Shadow» med Maggie Reilly som vokalist. Singelen lå høyt oppe på hitlistene i mange land. Oldfield har også gitt ut tre oppfølgere til Tubular Bells; Tubular Bells II, Tubular Bells III og Tubular Bells 2003.
Oldfield er kjent som en gitarist med særegent musikalsk uttrykk og musikken er lett gjenkjennelig. Han er kjent for sine lange musikkstykker, at han spiller de fleste eller samtlige instrumentene på flere album og at han liker å eksperimentere med forskjellige musikksjangre.
1968–1972: Tidlig karriere Etter han sluttet på skolen startet han og søsteren Sally folkemusikkduoen The Sallyangie. Navnet var sammensatt av søsterens navn og Mike Oldfields favorittmelodi av Bert Jansch, «Angie». De turnerte i England og Paris, og ga ut albumet Children of the Sun i 1969 på Transatlantic Records. Året etter plateutgivelsen fikk Oldfield et nervøst sammenbrudd. Han gikk på audition som bassist for bandet Family i 1969 etter at Ric Grechs hadde forlatt gruppen, men de gjenværende bandmedlemmene delte ikke Roger Chapmans entusiasme for Oldfields opptreden. Gjennom store deler av 1969 ble Mike Oldfield forsørget av sin far mens han spilte i bandet Barefoot som han dannet sammen med broren Terry. Bandet spilte elektronisk rock, men ble oppløst tidlig i 1970.
I februar 1970 var Oldfield på audition som bassist i The Whole World, et nytt backingband som den tidligere Soft Machine-vokalisten Kevin Ayers holdt på å danne. Oldfield fikk jobben til tross for at bass var et relativt nytt instrument for ham og innimellom var han hovedgitarist. Han så senere på denne tiden som en verdifull trening i å spille bass. Oldfield spilte på Ayers' album Shooting at the Moon i 1970 og Whatevershebringswesing i 1971. Han spilte mandolin på Edgar Broughton Bands selvtitulerte album i 1971. Alle tre albumene ble spilt inn i Abbey Road Studios der Oldfield gjorde seg kjent med en rekke instrumenter som orkester-slagverk, piano, mellotron og cembalo, og han begynte å skrive musikk basert på sine egne musikalske ideer. Samtidig begynte han som reservegitarist i en sceneproduksjon av musikalen Hair på Shaftesbury Theatre. Der traff han Alex Harvey. Etter ti forestillinger ble Oldfield lei av jobben og fikk sparken etter at han bestemte seg for å spille sangen «Let the Sunshine In» i 7/8-takt.
1971–1991: Virgin-årene Tubular Bells Ideen til Tubular Bells fikk han i tenårene. På midten av 1971 hadde Oldfield sammen med David Bedford spilt inn en demo med seksjoner av et instrumentmentalt prosjekt med arbeidstittelen Opus One. Han fikk ingen plateselskaper til å la ham spille inn denne musikken. I september 1971 var Oldfield midlertidig bassist for Arthur Louis Band, og medvirket i innspillinger i The Manor Studio nær Kidlington Oxfordshire. Studioet var eid av forretningsmannen Richard Branson (som eide en kjede lavprisplatebutikker) og ledet av innspillingsleder Tom Newman og Simon Heyworth. Branson hadde allerede flere forretningsforetak og var i ferd med å starte plateselskapet Virgin Records sammen med Simon Draper. Newman og Heyworth hørte noen av Oldfields demoer og tok dem med til Branson og Draper, som til slutt ga Oldfield en uke med studiotid på The Manor. Oldfield brukte tiden til å fullføre det som ble Part One av verket Tubular Bells. Han spilte inn Part Two fra februar til april 1973. Richard Branson gikk med på å gi ut Tubular Bells som det første albumet på Virgin-etiketten, og dette sikret Oldfield en kontrakt på seks album, med opsjon på ytterligere fire album om han ønsket det.
Tubular Bells ble utgitt 25. mai 1973. Oldfield spilte mer enn tjue forskjellige instrumenter i flersporsopptak, og beveget seg mellom ulike musikalske sjangre. Tubular Bells er instrumental og Oldfield brukte ikke synthesizer men elektronisk behandling av andre instrumenter. Albumet hadde en stor konsertpremiere i Queen Elizabeth Hall og gikk deretter til topps på LP-listen i Storbritannia. Den ble værende på LP-listen i 15 måneder. Innen 1976 hadde albumet solgt over 5 millioner kopier. Det har blitt solgt eksemplarer av dette albumet i Storbritannia, og det er nummer 34 på listen over de mest solgte albumene i landet.
En singel med et utdrag på 3:18 av tema fra Tubular Bells som A-siden og en tradisjonell engelsk melodi "Froggy Went a-Courting" som B-side ble utgitt, den ble en topp 10 hit-singel i USA etter at den ble brukt i filmen The Exorcist i 1973. Det anses i dag å være en forløper for New Age-musikkbevegelsen.
Innen 1975 hadde Tubular Bells solgt fem millioner eksemplarer og ble grunnlaget for Bransons forretningsimperium, i 2021 hadde albumet solgt over atten millioner eksemplarer.
Hergest Ridge, Ommadawn og Incantations I 1974 spilte Oldfield gitar på det albumet Rock Bottom av Robert Wyatt. Samme år var oppfølgeren til Tubular Bells, Hergest Ridge klart. Hergest Ridge har enkelte partier med vokal og Oldfield brukte obo, mandolin, orgel, flygel, bjelle og fløyte. Noen kritikere sammenlignet Oldfields impresjonistiske musikk med Maurice Ravel og Terry Riley. Oldfield uttalte at man trengte en svært god platespiller for å lytte til Hergest Ridge. Albumet inntok førsteplass i Storbritannia på slutten av året og lå det i tre uker før Tubular Bells overtok førsteplassen. Selv om Hergest Ridge ble utgitt over et år etter, nådde Tubular Bells 1.-plassen senere enn oppfølgeren. Tubular Bells tilbrakte 11 uker på 2.-plass, hvorav 10 uker på rad, før denne ene uken på toppen. I likhet med Tubular Bells er Hergest Ridge en todelt instrumental LP som er inspirert av Oldfields feriested i Herefordshire.
I 1975 spilte han inn det banebrytende musikkstykket Ommadawn, som ble utgitt etter moren Maureens død. Dette er et todelt instrumentalt stykke, som vel best kan beskrives som en lek med verdensmusikk.
I 1975 spilte Oldfield inn en versjon av julestykket «In Dulci Jubilo» som klatret til fjerdeplass i Storbritannia.
I 1975 mottok Oldfield en Grammy-pris for beste instrumentkomposisjon for «Tubular Bells - Theme from The Exorcist».
I 1976 ble Oldfield og søsteren med vennen og bandmedlem Pekka Pohjola for å spille på albumet The Mathematician's Air Display som ble utgitt i 1977. Albumet ble spilt inn og redigert på Oldfields Througham Slad Manor i Gloucestershire av Oldfield og Paul Lindsay.
Oldfields versjon av «Portsmouth» fra 1976 ble hans høyest plasserte singel på UK Singles Chart med en 3.-plass.
Oldfield spilte inn dobbeltalbumet Incantations mellom desember 1977 og september 1978. Medvirkende vokalister på albumet var Sally Oldfield, Maddy Prior og Queen's College Girls Choir. Da albumet ble utgitt 1. desember 1978, nådde det fjortendeplass i Storbritannia og ble tildelt platinaplate for solgte eksemplarer.
I juni 1978, under innspillingen av Incantations, gjennomførte Oldfield og hans søsken et tre-dagers Exegesis-seminar, et kontroversielt program for selvhevdelse basert på Werner Erhards EST-opplæringsprogram. Opplevelsen hadde en betydelig effekt på Oldfields personlighet, som husket at han gjennomgikk en «gjenfødelsesopplevelse» ved å gjenoppleve tidligere frykt. «Det var som å åpne noen store katedraldører og vende mot monsteret, og jeg så at monsteret var meg selv som et nyfødt barn, fordi jeg hadde startet livet i panikk». Etter seminaret var den tidligere sjenerte Oldfield blitt positiv til å gi intervjuer. Han hadde overvunnet frykten for å fly, han tok flysertifikat og kjøpte sitt eget småfly.
I 1979 fulgte Oldfield opp Incantations med sin første europaturné som strakk seg over 21 dager mellom mars og mai 1979. Med seg hadde han kor og orkester med 46 personer. Turneen ble dokumentert med konsertalbumet og konsertfilmen, Exposed. Albumet ble opprinnelig markedsført med et begrenset opplag på eksemplarer, men albumet solgte nok til at Virgin etter kort tid kunne .
Oldfields musikk ble brukt til partituret av The Space Movie (1980), en Virgin Films-produksjon som feiret tiårsjubileet for Apollo 11 og den første månelandingen. I 1979 spilte han inn en versjon av vignetten til BBC TV-programmet Blue Peter, som ble brukt av showet i 10 år.
Han bidro også på søsteren, Sally, sine album Water Bearer (1978) og Easy (1979).
Platinum, QE2, Five Miles Out og Crises