Økosystemtjenester er de goder, tjenester eller produkter som naturens økosystemer gir menneskene. Det kan for eksempel være økosystemer relatert til jord, skog, eng, vassdrag og hav. Disse økosystemene tilbyr slikt som naturlig pollinering av avlinger, ren luft og demping av ekstremvær, og de bidrar til menneskers mentale og fysiske velvære. Økosystemtjenester bidrar til matforsyning, rent drikkevann, nedbryting av avfall og motstandsdyktigheten og produktiviteten i økosystemer som gir mat. Økosystemtjenester og naturressurser utgjør til sammen det som kalles naturkapital.
Forskere og miljøvernere har diskutert økosystemtjenester indirekte i flere tiår, men først på midten av 2000-årene ble økosystemtjenester definert som konsept i rapporten Millennium Ecosystem Assessment (MA). Der er økosystemtjenester gruppert i fire brede kategorier: forsyningstjenester, som produksjon av mat og vann; reguleringstjenester, for eksempel kontroll av klima og sykdom; støttetjenester, for eksempel næringssykluser og oksygenproduksjon og kulturelle tjenester, som åndelighet og rekreasjon. Ved å beregne verdien av økosystemtjenester, hjelper man beslutningstakere til å sammenligne dem med menneskeskapt infrastruktur og tjenester.
Mennesker forstår verdien av varer og tjenester på grunn av prisen som blir betalt, men siden økosystemtjenester ikke kjøpes og selges, er det fare for at verdien av dem blir undervurdert. Prissetting av økosystemtjenester handler om å gi dem en forståelig verdi. Tanken bak kvantitative beskrivelser av naturverdier er at de skal hjelpe mennesker med å vurdere konsekvensene av valg i nåtid og innvirkning på menneskelig velvære i fremtiden.
EU har utpekt regnskapsføring av naturkapital som et nøkkelredskap for å integrere hensynet til biodiversitet i myndighetenes og næringslivets beslutninger. Hensikten med regnskapssystemet er å dokumentere sammenhenger i økosystemene og oppdage endringer i dem, for eksempel endringer i størrelse eller tilstand. Regnskapet skal også påvise samvirke mellom økosystemene og økonomien, det vil si å vise hvordan menneskelige aktivitet påvirker økosystemene, og hvor mye økosystemene betyr for det menneskelige samfunn.
Begrepsavklaring mini|Økosystemer settes gjerne inn i et hierarki av nivåer: Organisme–populasjon–samfunn–økosystem–biom (landskap)–biosfære.
Økosystemtjenester, eller økotjenester, er tjenester som mennesker får fra iboende egenskaper ved økosystemene. I henhold til 2006 Millennium Ecosystem Assessment, utgitt av blant andre FNs miljøprogram, er økosystemtjenester beskrevet som «fordelene menneskene får fra økosystemer». Millennium Ecosystem Assessment avgrenset også de fire kategoriene av økosystemtjenester til reguleringstjenester, forsyningstjenester, kulturelle tjenester og støttetjenester. Eksempler på økosystemtjenester er mat, rent vann, tømmer, fibre og medisiner. Denne klassifiseringen har imidlertid sine svakheter, fordi mange tjenester passer inn i mer enn én av de fire kategoriene. For eksempel er mat både en forsyningstjeneste og en kulturell tjeneste.
Naturkapital viser til beholdningen av fornybare og ikke-fornybare naturressurser, som kombinert gir en strøm av fordeler for mennesker. Eksempler på naturkapital er planter, dyr, luft, vann, jord og mineraler. Fra naturkapitalen får mennesker økosystemtjenester som muliggjør menneskelige livsforhold. Naturressurser er luft, vann, dyrkbart areal, levende organismer som husdyr og fisk, petroleum, mineraler og andre råstoffer, samt energi. (2023)
Sammenhengen mellom naturkapital, økosystemtjenester og naturresurser kan forklares slik: Økosystemtjenester er strømmene av fordeler som mennesker får fra naturens økosystemer, og naturkapital er bestanden av økosystemer som disse fordelene kommer fra. For eksempel er en skog en komponent av naturkapital, mens klimaregulering eller tømmer er økosystemtjenester skogen gir. Naturkapital er beholdningen av ressurser som genererer økosystemtjenester. En sier også at naturkapital er summen av naturressurser og økosystemtjenester.
Begrepets historie mini|Filosofen Platon påpekte en sammenheng mellom avskoging og vannforsyning. Utsnitt fra Rafaels freske Skolen i Athen.
Forståelsen av menneskenes avhengighet av jordens økosystemer går i alle fall tilbake til den greske filosofen Platon, som rundt 400 før Kristus påpekte en sammenheng mellom avskoging og vannforsyning. Økonomer på 1700- og 1800-tallet påpekte at land og naturressurser kan ansees som produksjonsfaktorer. Boken Man and Nature (1864) skrevet av amerikaneren George Perkins Marsh ansees som et hovedverk innenfor amerikansk naturvern. Han var også en av de første som beskrev relasjonen mellom natur og sosiale systemer. Moderne ideer om økosystemtjenester begynte sannsynligvis da Marsh i 1864 utfordret oppfatningen om at jordens naturressurser er ubegrensede ved å peke på endringer i jordens fruktbarhet ved Middelhavet.Marsh, G. P. 1864 (1965). Man and Nature. Charles Scribner's Sons, New York. side 41–44.
I 1956 påpekte den amerikanske økologen Paul Sears økosystemenes kritiske rolle i behandling av avfallsstoffer og resirkulering av næringsstoffer.Sears, P. B. 1956. «The processes of environmental change by man» i In: W. L. Thomas, editor. Man's Role in Changing the Face of the Earth (Volume 2). University of Chicago Press, Chicago. 1193pp. Biologene Paul Ehrlich og Rosa Weigert skrev i 1970 om økosystemer, ressurser og miljø i sin lærebok om miljøvitenskap (Population, Resources, Environments: Issues in Human Ecology). De formulerte at «den mest subtile og farligste trusselen mot menneskets eksistens […] er den mulige ødeleggelsen, på grunn av menneskets egne aktiviteter, av de økologiske systemene som selve eksistensen til den menneskelige arten avhenger av.»Ehrlich, P. R., and A. Ehrlich. 1970. Population, Resources, Environment: Issues in Human Ecology. W. H. Freeman, San Francisco. 383pp. – see p.157 Begrepet naturkapital ble først brukt i boken Small is Beautiful av E. F. Schumacher i 1973.Schumacher, E. F. (1973). Small is Beautiful: A Study of Economics As If People Mattered.
Begrepet miljøtjenester ble introdusert i rapporten Study of Critical Environmental Problems (1970),Study of Critical Environmental Problems (SCEP). 1970. Man's Impact on the Global Environment. MIT Press, Cambridge. 319pp. som listet opp tjenester som pollinering av planter, fiskeri, klimaregulering og flomkontroll. I de påfølgende årene ble forskjellige variasjoner av begrepet brukt, men etter hvert ble økosystemtjenester det vanligste uttrykket i vitenskapelig litteratur.Ehrlich, P. R., and A. Ehrlich. 1981. Extinction: The Causes and Consequences of the Disappearance of Species. Random House, New York. 305pp.
Begrepet økosystemtjenester har fortsatt å utvikle seg og innbefatter også sosioøkonomiske aspekter og bevaringsmål for natur. En historie om konseptene og terminologien til økosystemtjenester etter 1997, kan leses i Gretchen Dailys bok Nature's Services: Societal Dependence on Natural Ecosystems.Daily, G. C. 1997. Nature's Services: Societal Dependence on Natural Ecosystems. Island Press, Washington. 392pp. Mens Daily opprinnelige definisjon skilte mellom økosystemgoder og økosystemtjenester, satte Robert Costanza og Millennium Ecosystem Assessment alle disse sammen til begrepet økosystemtjenester.
Kategorier
Det er definert fire forskjellige typer økosystemtjenester: Forsyningstjenester Reguleringstjenester Kulturelle tjenester Støttetjenester Selv om denne inndelingen har sine svakheter, er det praktisk for oversiktens skyld å bruke den. Et økosystem tilbyr ikke nødvendigvis alle fire typer tjenester samtidig. På grunn av den kompliserte oppbyggingen av ethvert økosystem, antas det vanligvis at mennesker drar nytte av en kombinasjon av disse tjenestene. Tjenestene som tilbys av ulike typer økosystemer (skoger, hav, korallrev, mangrover) er vidt forskjellige av natur og betydning. Noen tjenester påvirker direkte levebrødet til befolkningen i nærområdene, spesielt goder som rent drikkevann, mat eller estetisk verdi. Andre tjenester påvirker generelle miljøforhold som mennesker indirekte påvirkes av, som global oppvarming, erosjonsregulering eller naturlig fareregulering.
Forsyningstjenester Forsyningstjenester består av alle produktene fra økosystemer, dette gjelder: Mat, noe som utgjør alt fra planter, dyr og mikrober. Fiber, som treverk, jute, bomull, hamp, silke og ull. Drivstoff, som ved og gjødsel som kan brukes som energikilde. Genetiske ressurser, for eksempel gener for forbedring av avlinger og dyreavl, samt helsetjenester. Biokjemiske stoffer, legemidler og farmasøytiske produkter. Mange medisiner, biocider og tilsetningsstoffer i mat er hentet ut fra naturen. Dekorative ressurser, som skinn, skjell og blomster. Rent vann. Vann fås fra økosystemer, dermed ansees tilgang på ferskvann som en forsyningstjeneste. Vann i vassdrag er dessuten en energikilde (vannkraft). Fordi vann også er nødvendig for alt levende, må det også sees på som en støttetjeneste.
Korn Korn er frø av gresstyper som hvete, havre, ris og mais. Andre viktige kornsorter er sorghum, hirse, rug og bygg. Korn er ettårige planter, altså at de bare har én vekstsesong per år, og dermed gir én avling per sesong. Korn høstes fra dødt eller tørt gress. Noen korn er vinterkorn, for eksempel rug. Vinterkorn tåler kaldt, vått klima. Andre er sommerkorn, som mais. Mais vokser vanligvis best i varmt vær. Korn kan vokse i nesten alle klimatyper. Ris er det viktigste kornet i mange tropiske områder, hvor det er varmt og fuktig året rundt. Ris er spesielt vanlig i Asia. I Sørøst-Asia dyrkes og høstes ris i oversvømmede åkre.
I verden er korn den viktigste basismaten. Mennesker får i gjennomsnitt 48 % av sine kalorier, eller matenergi, fra korn. Hvetemel brukes til brød, ris dampes og en lager tortillas av mais. Korn er en matvare i nesten alle kulturer på jorden. Ris, mais og hvete er de vanligste typene av basismat. Korn er viktig fordi de er en god kilde til karbohydrater og andre viktige næringsstoffer, som vitaminer. Mens korn fyller mange ernæringsmessige behov, mangler de ofte noen viktige proteiner. I mange kulturer er korn en del av basiskostholdet i kombinasjon med proteinrike belgfrukter, for eksempel bønner.
Omtrent halvparten av verdens kornproduksjon går direkte til matproduksjon for mennesker. En tredjedel av verdens kornproduksjon går til dyr. De fleste husdyr, fra storfe til hunder, får mat som er rik på korn og kornprodukter. Resten av verdens kornforsyning brukes til produksjon av industriprodukter som matoljer, drivstoff, kosmetikk og alkoholer. En type biodiesel er etanol basert på mais.
Andre avlingstyper mini|Åkerbruk og skog i Wallersberg, Fränkische Schweiz, Tyskland.
Avlinger kan deles inn i seks store kategorier: matvekster, fôrvekster, fibervekster, oljevekster, prydvekster og industrielle vekster. Matvekster, som frukt og grønnsaker, høstes for konsum. Korn, som mais, hvete og ris, er verdens mest brukte matvekster. Fôrvekster, som havre og alfalfa, høstes for husdyrkonsum. Fôr dyrkes på jordbruksmark, men finnes også på naturlige enger og beitemarker.
Produksjonen av fôrvekster har økt kraftig på grunn av økt etterspørsel etter kjøtt over hele verden. Økt produksjon av fôrvekster har endret jordbrukslandskapet. Omtrent 33 % av all dyrkbar mark på jorden brukes til å produsere fôr til husdyr. Dette begrenser produksjonen av avlinger for direkte konsum, spesielt er det en utfordring for verdens fattigste mennesker. I tillegg har stor husdyrproduksjon miljøutfordringer, for eksempel når skog blir ryddet for å lage beitemarker. Nesten 70 % av landarealet som er ryddet i Amazonasregnskogen har blitt til beitemarker.