Henriette Wegners paviljong (eller Wegnerpaviljongen) er en tepaviljong fra 1824 og et lite kunstgalleri i Frognerparken i Oslo. Henriette Wegner (1805–75) – født Seyler – er kjent som filantrop i Christiania og som en av de tidligste kvinnesakspionerene i Norge. Hun vokste opp i Hamburg i en kosmopolitisk bankier- og kunstnerfamilie, og kom til Norge som nygift attenåring i 1824. Hun fikk paviljongen i gave av sin store kjærlighet, Benjamin Wegner, den unge direktøren for Blaafarveværket.
Paviljongen ble oppført ved Blaafarveværket, der det unge direktørparet bodde til tidlig i 1830-årene, og markerte bryllupet deres 15. mai 1824 i Hamburg. I 1836 overtok de Frogner Hovedgård og paviljongen ble flyttet dit året etter. Paviljongen står på en liten høyde kalt «Utsikten» like ved herregårdsbygningen. Henriette Seyler var barnebarn av Abel Seyler, Europas mest berømte teaterleder fra Sturm und Drang-epoken. Hun var medeier i sin families bank, Berenberg Bank, og en av Norges mest formuende kvinner. Henriette Wegner arbeidet i flere tiår for Christianias bostedsløse og for kvinners kår. Hun etablerte i 1850 Foreningen til fattige Barselkoners Understøttelse, Norges første kvinneorganisasjon, sammen med sin venninne Hedvig Maribo; deres arbeid for fattige gravide og mødre kan anses som starten på en organisert kvinnebevegelse i Norge.
Paviljongen er i empirestil, formet som et klassisk åttekantet «rundtempel» med søylegang, etter forbilde av byggverk fra den gresk–romerske antikken, men utført i norske materialer og opprinnelig plassert blant skoger, fjell og gruvearbeidere. Taket er en malt kopi i miniatyr av kuppelen over Pantheon-tempelet i Roma som gjør at rommet virker større enn det er, og er registrert som kunstverk. Både paviljongens og Henriettes historie gjør den til en fortelling om tilhørighet, kulturmøte og kjærlighet. Paviljongen er et symbolsk skjæringspunkt mellom antikkens idealer, romantisk dannelse og norsk natur og bergverkshistorie. Paviljongen er Frognerparkens eldste kulturminne etter herregårdsbygningen. Den har fra 2012 vært brukt som kunstgalleri. Den gjenåpnet i 2025 etter en restaurering, 150 år etter at Henriette Wegner døde – med Elvira Horveis utstilling «Faith in Fakes», med skulpturer og fotografier som utforsker hvordan vi deler minner, tanker og perspektiver med hverandre. Henriette Wegners paviljong fikk i 2025 Frogner historielags rehabiliteringspris og ble beskrevet av riksantikvar Hanna Geiran som «et smykke».
Historie Henriette Wegner kom til Norge som attenåring i 1824 thumb|Henriette Wegner (1805–75), født Seyler, kom til Norge som attenåring i 1824 og fikk paviljongen i gave av ektemannen Benjamin Wegner. Tegnet av søsteren Molly i 1822, sytten år gammel.
Henriette Seyler vokste opp i byrepublikken Hamburg, der hennes hanseatiske familie eide Berenberg Bank, verdens nest eldste fortsatt eksisterende bank. Morsslekten Berenberg-Gossler gikk for å være en av Hamburgs to fremste familier på hele 1800-tallet – ved siden av sine nære slektninger, familien Amsinck. Hennes familie har blitt beskrevet som såkalt «pengeadel». Hamburg var strengt republikansk, men hadde likefullt sin egen borgerlige elite. Den var utpreget urban, merkantil og internasjonalt orientert, og så seg selv som rasjonell, opplyst og moderne. Mange av Henriettes slektninger satt i bystatens regjering. Forfedrene kom som nederlandske protestantiske religionsflyktninger til Hamburg og grunnla Berenberg Bank i 1590.
Faren L.E. Seyler var en ledende politiker i Hamburg i tiden rundt Napoleonskrigene, som ledet Berenberg Bank i nesten femti år. Han hadde en spesiell familiebakgrunn, og var sønn av sveitseren Abel Seyler, en av opplysningstidens mest nyskapende og fargerike europeiske teaterledere, og mannen som satte Sturm und Drang-bevegelsen på kartet med sitt omreisende Seylersche Schauspiel-Gesellschaft. Både faget dramaturgi og perioden Sturm und Drang har navnet etter verk som ble skrevet for Seylers teater. Abel Seyler var gift i andre ekteskap med Sophie Seyler, samtidens mest anerkjente skuespillerinne i Europa. Sophie Seyler skrev syngespillet Oberon eller Alvekongen, som ble satt opp av Emanuel Schikaneders teater og etablerte deres tradisjon for eventyroperaer, som kulminerte med Tryllefløyten – som også bygget blant annet på Seylers verk. Henriette Seyler var også niese av Johann Anton Leisewitz, forfatteren av den romantiske tragedien Julius von Tarent (eller Julius av Taranto) fra 1774. Skuespillet med sitt motiv om striden mellom to brødre og kvinnen som elskes av begge er et av Sturm und Drang-epokens mest karakteristiske,John W. Van Cleve: Julius of Taranto by J.A. Leisewitz and The Twins by F.M. Klinger: Two Tragedies of the German Sturm und Drang Theater. Med forord. 2020. ISBN 978-1-4955-0982-7. og tydelig inspirert av Shakespeare.
Henriette Wegner vokste opp i et utpreget anglofilt og kosmopolitisk hjem med slektninger og tette handelsnettverk i Storbritannia, Nederland, Portugal, Spania, Italia og Sør-Amerika, og snakket en rekke språk. Hun ble oppdratt av guvernanten Sophie Hoppenstedt, som arbeidet for familien i 25 år. Mormoren Elisabeth Berenbergs store landsted i Frustberg var et viktig samlingssted for familiens sosiale liv i hele hennes barndom. Elisabeth Berenberg hadde blitt enearving til Berenberg Bank da hennes eneste og kanskje sinnslidende bror Rudolf døde tragisk i Sør-Amerika i 1768, 20 år gammel. Historikeren Percy Ernst Schramm skrev at Elisabeth var noe «forkrøplet» og ble kalt «skeive Lisbeth», men at hun var intelligent, kultivert og omtenksom. Hun behersket en rekke språk, herunder latin. Samme år som broren hennes døde, giftet faren hennes Johann Berenberg bort 19 år gamle Elisabeth til sin medarbeider Johann Hinrich Gossler, nylig hjemvendt fra læreår i Cádiz i Spania. Dette fornuftsekteskapet ble likevel svært lykkelig. Da Gossler døde i 1790 og Elisabeth ble enke bare 41 år gammel, ble hun den første kvinnelige partneren i Berenberg Bank. Schramm beskrev henne som «en Maria Theresia i miniatyr» og «en praktisk kvinne, som helt til slutten styrte familien sin med uforminsket vitalitet.»Percy Ernst Schramm, Neun Generationen: Dreihundert Jahre deutscher Kulturgeschichte im Lichte der Schicksale einer Hamburger Bürgerfamilie (1648–1948), bd. 1, Göttingen, 1963.«Johann Hinrich Gossler». Hamburgische Biografie: Personenlexikon. Wallstein Verlag, 2001, s. 153–154. Både Henriettes far og morfar hadde kommet til posisjon og velstand gjennom å gifte seg med rike kvinnelige arvinger, og dette bidro nok til kvinners sterke stilling i hennes familie. Henriette Seyler var selv en periode medeier i Berenberg Bank etter farens død i 1830-årene.
I sin barndom opplevde Henriette Napoleonskrigene og at Hamburg ble innlemmet i Frankrike. Franskmennene prøvde våren 1813 å presse byen for penger ved å ta faren hennes og noen andre prominente borgere som gisler, til stor bestyrtelse i byen. Siden utnevnte de faren hennes til medlem av den nye handelsdomstolen tribunal de commerce og deretter til medlem av byrådet. Den franske regjeringen fremmet også det franske språket og innførte en rekke endringer i Hamburg. Da franskmennene beslagla Berenbergfamiliens bypalé som militærhospital flyttet banken inn hos Henriette og familien. I 1814 ble Hamburg en selvstendig republikk, og Henriettes far ble leder for Hamburgs handelskammer. Da hun var seksten–sytten år møtte Henriette Seyler Benjamin Wegner, som bare 26 år gammel hadde blitt direktør for Norges største bergverk, Blaafarveværket, samme år som Napoleon døde. Berenberg Bank var Blaafarveværkets bankforbindelse i Hamburg, der all viktig pengehandel i Nord-Europa foregikk.
Benjamin og Henriette giftet seg i Nikolaikirken i Hamburg 15. mai 1824. Henriette kom til Norge som attenåring det året, fra et kosmopolitisk miljø i finansmetropolen Hamburg til bergverkssamfunnet på Modum.
Pantheon blant skoger, fjell og gruvearbeidere
thumb|Henriette Wegner tegnet av søsteren Molly i 1827, 22 år gammel. Samme år hadde hun adoptert en tre år gammel jente, Augusta Calmeyer. De bodde blant skoger, fjell og gruvearbeidere på Modum.
Paviljongen ble oppført ved Fossum hovedgård på Modum, der det unge direktørparet ved Blaafarveværket bodde de neste åtte årene.
Paviljongen er formet som et klassisk åttekantet «rundtempel» med søylegang, etter forbilde av byggverk fra den gresk–romerske antikken (sammenlign ), men utført i norske materialer. Taket er en malt kopi i miniatyr av kuppelen over Pantheon-tempelet i Roma, som gjør at rommet føles større enn det egentlig er. Veggene er trukne og malt perlegrå. Den representerer en romantisk dannelse og estetikk, og var nok tenkt som et lite stykke europeisk høykultur til attenåringen fra Hamburg, i tråd med empireperiodens begeistring for den antikke verden, plassert der ute blant skoger, fjell og gruvearbeidere i det som fra hennes perspektiv nok var et villt og annerledes land. På denne måten blir paviljongen en fortelling om tilhørighet, kulturmøte og kjærlighet.
I 1827, da Henriette var 22, adopterte det unge fortsatt barnløse direktørparet en foreldreløs tre år gammel jente, Augusta Calmeyer. Først seks år etter brylluppet, i 1830, fikk Henriette det første av seks biologiske barn. Augusta døde som trettenåring av «nervefeber» under et opphold i Hamburg i 1837.
Mot slutten av 1820-årene ble gartner Andreas Nyquist fra Drammen ansatt for å utbedre hageanlegget på Fossum. Sverre Følstad skriver
Fra Blaafarveværket til Frognerparken thumb|Frogner Hovedgård ca. 1840, etter Wegners ombygging. Henriette Wegners paviljong til høyre. thumb|Henriette Wegner, ca. 1860, ca. 55 år gammel
Familien Wegner bodde på Fossum hovedgård ved Blaafarveværket til tidlig i 1830-årene, da Henriette var rundt 26 år. Da flyttet familien til Christiania og oppholdene i bergverkssamfunnet på Modum ble sjeldnere. I 1836 overtok Benjamin og Henriette Wegner Frogner Hovedgård i Aker etter Morten Anker, som selv hadde overtatt etter sin onkel Bernt Anker. Henriette var 31 år da familien flyttet inn på Frogner Hovedgård.
I 1837 flyttet de paviljongen fra Blaafarveværket til sin nåværende plassering på høyden «Utsikten» i Frognerparken. Wegnerpaviljongen erstattet den tidligere «Ankerpaviljongen» som ble oppført av Bernt og Mathia Anker. I deres eierperiode utviklet Benjamin og Henriette Wegner den gamle barokkhagen og omgivelsene til romantisk landskapspark. Wegnerparken består fremdeles som romantisk landskapspark i denne delen av Frognerparken. Blant andre minner etter Wegnerfamiliens eierperiode er det nesten 200 år gamle Wegners solur, som også har et akutt restaureringsbehov. I motsetning til Mathia og Bernt Anker bodde Henriette og Benjamin Wegner fast på Frogner Hovedgård.
Henriette Wegner var en av de aller første kvinnesakspionerene i Norge og arbeidet i flere tiår for Christianias bostedsløse og for kvinners kår. Hun var en av de sentrale norske skikkelsene i det som kvinnehistorikere også har kalt «protofeminisme». Wegners engasjement for kvinnesak og sosialt arbeid var forankret i en borgerlig-liberal tradisjon preget av opplysningstidens idealer om fornuft, ansvar og gradvis samfunnsforbedring. Hun vokste opp i byrepublikken Hamburg, der den hanseatiske eliten la stor vekt på borgerlige dyder som kompetanse, rettsstat og samfunnsansvar. I denne tradisjonen ble kvinner sett som moralske og sosiale aktører, med et særlig ansvar for omsorg, utdanning og filantropi. Wegners filantropiske arbeid kan derfor forstås som et uttrykk for tidlig liberal reformtenkning, der kvinners rolle som samfunnsborgere ble utvidet innenfor rammen av sivilsamfunn og frivillige organisasjoner.