Senterpartiet (Sp) er et politisk parti i Norge som har grunnlaget sitt i primærnæringene, i første rekke bondebevegelsen. Partiet plasserer seg i det politiske sentrum. Senterpartiet og de andre nordiske agrarpartiene utgjør en egen partifamilie.
Partiet ble stiftet på landsmøtet i Norsk Landmandsforbund i 1920 under navnet Bondepartiet, og var det andre partiet i Norge, etter Arbeiderpartiet, som henvendte seg til en bestemt samfunnsklasse. Partiet brøt de formelle båndene til bondeorganisasjonene i 1930-årene, og endret i 1959 navn til Senterpartiet.
Senterpartiet har ingen uttalt ideologi, men har som formålsparagraf å legge til rette for «en harmonisk samfunnsutvikling» basert på «et levende folkestyre, bygget på kristen og nasjonal grunn».Senterpartiets vedtekter, vedtatt 30. mars 2025. Lastet ned 7. august 2025. Partiet legger blant annet desentralisering av makt og ressurser, nasjonal suverenitet og nasjonalt eierskap til naturressursene til grunn for sin politikk.Innledningskapittelet til Senterpartiets prinsipp- og handlingsprogram (stortingsvalgprogram) 2025–2029. Lastet ned 7. august 2025. Partiet er imot norsk EU- og EØS-medlemskap.
Regjeringsparti fra 2021 Senterpartiet dannet i 2021 en mindretallsregjering sammen med Arbeiderpartiet med parlamentarisk støtte fra SV i opposisjon. Forrige gang Senterpartiet satt i regjering, var det sammen med Arbeiderpartiet og SV i Jens Stoltenbergs andre regjering fra 2005 til 2013. Før dette var Senterpartiet en del Kjell Magne Bondeviks første regjering fra 1997 til 2000, bestående av KrF og Venstre. Dette var den første regjeringen i norsk historie som gikk av etter å ha stilt kabinettsspørsmål i Stortinget i en miljøvernsak, gasskraftsaken.
Partiledelse fra 2014 Partileder Trygve Slagsvold Vedum ble valgt til partileder på ekstraordinært landsmøte 7. april i 2014. Han ble valgt etter Liv Signe Navarsete som hadde vært partileder siden høsten 2008. Vedum ble gjenvalgt som partileder på de påfølgende landsmøtene, senest på landsmøtet i Haugesund i mars 2025.
Nestledere Ola Borten Moe ble i 2014 valgt til 1. nestleder i partiet, mens Anne Beathe Kristiansen Tvinnereim ble 2. nestleder. De to nestlederne ble valgt etter kampvotering. Etter landsmøtet ble Marit Arnstad valgt som parlamentarisk leder for Senterpartiets stortingsgruppe. Ledertrioen ble gjenvalgt i 2017, 2019, 2021 og 2023.
Den 21. juli 2023 trakk Ola Borten Moe seg som 1. nestleder slik at Anne Beathe Tvinnereim var eneste nestleder fram til landsmøtet i 2024.
På landsmøtet i Haugesund i mars 2025 ble Bjørn Arild Gram og Kjersti Toppe valgt til nye nestledere.
Tilsluttede organisasjoner Ungdomsorganisasjonen i partiet, Senterungdommen, ledes av Nils Forren fra 2024. Partiet har også en kvinnebevegelse, Senterkvinnene, et studieforbund, Senterpartiets Studieforbund (SpS), og et eget samepolitisk råd.
Senterpartiets verdigrunnlag Senterpartiet legger ingen av de kjente ideologiene fra 1900-tallet til grunn for sitt program, men tar utgangspunkt i et eget manifest. Senterpartiets verdigrunnlag er delt inn i fire hoveddeler:
Motstand mot økonomisk liberalisering og frie markedskrefter Desentralisering av eiendomsrett, makt, bosetning og kapital Større likestilling mellom ulike grupper i samfunnet Økonomisk måtehold og prioritering av ikke-materielle verdier, som for eksempel miljøvern
Partiet regner seg som en garantist mot norsk EU-medlemskap.
Partileder Trygve Slagsvold Vedum uttalte i 2017 at partiets oppgang på meningsmålingene er «er et uttrykk for en sunn nasjonalisme i folket».
Stortingsrepresentanter Senterpartiet har ni stortingsrepresentanter i perioden 2025–2029.
SeteNavnPartiValgkretsMerknad/Suppleant464Trygve Slagsvold VedumSpHedmarkParlamentarisk leder6516Kjersti ToppeSpHordaland727Geir Inge LienSpMøre og Romsdal796Bent-Joacim BentzenSpNordland853Bengt FasterauneSpOppland12012Geir PollestadSpRogaland1253Erling SandeSpSogn og Fjordane1424Bjørn Arild GramSpNord-Trøndelag1507Maren GrøtheSpSør-Trøndelag
Ordførere I valgperioden 2023–2027 har Senterpartiet ordføreren i 87 kommuner og fylkesordføreren i Vestland og Trøndelag.
Historie 1900–1920: Bondebevegelsen organiserer seg I 1896 ble den første norske bondeorganisasjonen, Norsk Landmandsforbund (Norges Bondelag) stiftet.
Organisasjonen skulle gjøre bøndenes krav tydeligere, og skape allianser med representanter i de to rådende partibevegelsene; Høyre og Venstre. På stiftelsesmøtet ble det lagt frem et forslag om å stifte et eget parti for norske bønder for å bedre vilkårene for primærnæringene i Norge, men det samlet ikke nok støtte.
I denne perioden kom det frem mange flere interesseorganisasjoner for primærnæringene (og for arbeiderklassen) i Norge.
1920–1921: Bondebevegelsen får et eget klasseparti: Bondepartiet Bondelaget var den best organiserte og mest slagkraftige av interesseorganisasjonene innenfor de norske primærnæringene, men organisasjonen klarte ikke å få gjennomslag for sine hovedsaker hos de rådende partiene på Stortinget. 1920-årene var en nedgangstid for norsk jordbruk, og bondebevegelsen var preget av misnøye.
Den 19. juni 1920 i Kristiansand var Norsk Landmandsforbund samlet til årsmøte, og det var her organisasjonen bestemte seg for å bli et politisk parti ved stortingsvalget året etter.Bondepartiet – da bøndene startet sitt eget parti, avtrykk.no, 04.10.2021 miniatyr|Peder Kolstad var gruppesekretær de første årene, senere statsminister og finansminister. Bondepartiet deltok i sitt første stortingsvalg 24. oktober 1921 under navnet Norsk Landmandsforbund. Partiet gjorde et svært godt valg og fikk 13,1 % av stemmene og 17 stortingsrepresentanter. De nye stortingsgruppen hadde en gjennomsnittsalder på bare 50 år og besto i stor grad av rutinerte politikere. Åtte av dem var tidligere ordførere og en tidligere varaordfører. Noen av dem hadde også vært innom Stortinget før, men for andre partier. På et møte 10. januar 1922 ble Bondepartiets første stortingsgruppe konstituert. Johan E. Mellbye fra Hedmark ble valgt til parlamentarisk leder, Kristoffer Høgset ble nestformann, Peder Kolstad sekretær og Gabriel Moseid ble styremedlem, mens Olav Josefson Bjørgum, Einar Borch og Johannes Bragstad ble varamedlemmer. På dette møtet ble det også fattet vedtak om å bruke «Bondepartiet» som navn på stortingsgruppa.
Norges Bondelag hadde i 1922 to representanter i styret til Bondepartiet, og koblingen mellom de to organisasjonene tilsvarte koblingen mellom LO og Arbeiderpartiet.
Hovedsakene for Bondepartiet i de første årene: Bedre vilkår for kornbøndene i Norge (kjent som kornsaken) Støtte til nydyrking av jord Lavere skatter for bønder Bondepartiet stilte seg i opposisjon til den økonomiske liberalismen som rådet i både Venstre og Høyre, med krav om tollvern og statsstøtte til jordbruket, i tillegg til tollerstatning for fiskerinæringen.
1921–1945: Regjeringsmakt, samvirke, Keynes, og klassekamp I likhet med det andre store klassepartiet i Norge, Arbeiderpartiet, gjorde Bondepartiet det bra i 1920- og 1930-årene. Partiet gjorde det bra i stortingsvalg og bygde en landsdekkende organisasjon som var langt bredere enn det grunnlaget det hadde fra det elitestyrte Bondelaget. I denne perioden befestet Bondepartiet sin posisjon som det sterkeste interessepartiet for primærnæringene i Norge.
Samtidig som Bondepartiet forsterket støtten fra Bondebevegelsen, utviklet partiet også en selvstendig politikk. Det utviklet en økonomisk politikk som blant annet var sterkt inspirert av tankene til John Maynard Keynes og helt klart gikk i sosialliberal retning; med tro på at staten måtte være en regulerende aktør i markedet; spesielt i krisetider. Bondepartiets økonomiske politikk var nå begrunnet i en teori om blandingsøkonomi.
Denne utviklingen dannet grunnlag for at Bondepartiet inngikk et kriseforlik med Arbeiderpartiet i 1935, som førte Arbeiderpartiet til makten. Forliket mellom de to partiene bygde trolig ikke på et bredt meningsfellesskap, men på at Bondepartiet ønsket at markedet måtte legges under en viss, statlig regulering, og noe bedre vilkår for Bygde-Norge. Slagordet til Ap, etter det store kriseforliket, ble By og land, hand i hand, et av de mest populære, politiske slagordene i norsk historie, og som markerte grunnlaget for forliket.
Med kriseforliket gikk de to klassepartiene i Norge inn i et samarbeid for første gang. Men siden Arbeiderpartiet fikk så stor makt i Stortinget måtte Bondepartiet trekke mot høyresiden for å prøve å få gjennomslag for opposisjonspolitikken sin – og det gikk derfor lang tid før de samarbeidet igjen.
1930-årene: Nasjonalisme i det gamle Bondepartiet Bondepartiet fikk regjeringsmakt for første gang mellom 1931 og 1933. Først under Peder Kolstad, frem til han døde i 1932, og Jens Hundseid tok over statsministerposten. I denne perioden var nazismen på fremmarsj i Europa, og nasjonalismen stod fremdeles sterkt i Norge. Bondepartiet var en av de bevegelsene i Norge som hadde spilt på nasjonalisme, og deler av den nasjonalistiske fløyen i partiet lot seg farge av fascistene og nazistene lenger sør i Europa. Bondepartiet hadde Vidkun Quisling som forsvarsminister. Han ble hentet utenfor partiet, og var aldri medlem av partiet. Under Menstadslaget utplasserte regjeringen Kolstad, med Quisling som forsvarsminister, det norske forsvaret inn for å sikre militære lagre i området. Forsvaret ble aldri satt inn mot landets innbyggere, noe som ble ivaretatt av politiet.
Kritikere har hevdet at Jens Hundseid gjennomførte et parlamentarisk statskupp da han gikk til kongen og fremstilte seg selv som den fremste statsministerkandidaten fra Bondepartiet etter at Peder Kolstad døde. Partiledelsen ønsket at Einar Gram Borch skulle ta statsministerposten.
Jens Hunseid markerte seg som en politisk motstander av statsråd Quisling. Han skiftet brått i 1940 og meldte seg inn i Nasjonal Samling (NS), støttet okkupasjonsmakten og ble dømt til 10 år i fengsel etter krigen. Det er ennå ikke oppklart hva som førte til at Hundseid meldte seg inn i NS, men det blir spekulert i at det var et pragmatisk og rent taktisk valg for å kunne påvirke styret av Norge. Andre teorier som har vært fremlagt går ut på at Hundseid fryktet represalier fra Quisling, som politisk motstander, og meldte seg inn for å verne seg selv. En tredje teori er at Hundseid selv var fascist. En fjerde teori er at Hundseid ble presset inn av Quisling.
1945–1965: Fremveksten av Senterpartiet Fra 1945 og fremover startet Bondepartiet en stor omveltning. Partiet stilte seg i opposisjon til Arbeiderpartiets storsatsing på utenlandsk kapital og storindustri, samtidig som det krevde sosial utjevning for å sikre levekårene i bygdene. På landsmøtet 3. mai 1959 ble Bondepartiet omdøpt til Norsk Folkestyreparti (Demokratene).«Navneskiftet i 1959» , fra Senterpartiets nettsted Navnet ble latterliggjort i pressen og det varte knapt en måned innen et ekstraordinært landsmøte den 12. juni 1959 fastsatte navnet til Senterpartiet, etter at landsmøtet slo fast at partiet ikke lenger var en fagbevegelse for bønder, men et selvstendig parti med en politikk som plasserte dem i det politiske sentrum mellom de borgerlige (til høyre) og sosialistene (til venstre).
Fanesaken for Senterpartiet lå ikke lenger hos primærnæringene alene; nå var en generell distriktspolitikk det grunnleggende temaet for partiet. I løpet av 1960-årene ble konfliktlinjene i desentraliseringspolitikken utarbeidet: sentralisering mot desentralisering – sentrum mot periferi.
Partiet hadde i 1965 bygd seg så mye opp at senterpartilederen Per Borten fra Flå (Melhus) tok regjeringsmakten i en bred koalisjon mellom alle partiene som den gangen lå til høyre for Arbeiderpartiet; Senterpartiet, Venstre, Kristelig Folkeparti og Høyre. På den måten brøt Senterpartiet det Arbeiderpartistyret det selv hadde vært med å legge grunnlaget for.
1971–1973: Regjeringskrise, EF-seier og ny regjeringskrise