George Wegner Paus (1882–1923) var en norsk advokat, fjellklatrer, skipionér, roer, lyriker og direktør i Norsk Arbeidsgiverforening. Han praktiserte en kort periode som advokat i Christiania i 1905 før han i to år var konsulatsekretær og konsul ved det nye norske konsulatet i Chicago, som en av de første ansatte i den norske utenrikstjenesten. I 1907 vendte han tilbake til Norge som den første juristen og siden direktør i Norsk Arbeidsgiverforening. Han var sammen med Johan Castberg og Betzy Kjelsberg medlem av den norske regjeringsdelegasjonen ved etableringen av Den internasjonale arbeidsorganisasjonen i Washington i 1919, og var medlem av flere regjeringsoppnevnte utvalg.
Han var en av Norges mest aktive fjellklatrere tidlig på 1900-tallet med flere førstebestigninger. Jan Aasgaard skriver i Jotunheimen: gjennom historien at «da George Paus og Eilert Sundt, henholdsvis 16 og 18 år gamle, innfant seg på Turtagrø i 1899, markerte det opptakten til en ny æra for norsk tindesport [...] de nærmeste årene troppet adskillige unge fjellsportsentusiaster opp på Turtagrø – generasjonen som skulle danne grunnstammen i de kommende tiårenes klatremiljø, og som stiftet Norsk Tindeklub». Han klatret sammen med Kristian Tandberg, Eilert Sundt, Kristian Lous og Henning Tønsberg, samt med Therese Bertheau – som han kjente siden barndommen – og Harold Raeburn og Howard Priestman, som var blant de mest kjente britiske fjellklatrerne på den tiden. I 1901 stod Paus sammen med Tandberg og Bertheau for den første Styggedalstraversen og i 1902 sammen med Tandberg og Raeburn for den første Skagastølstraversen, begge blant de mest krevende og spektakulære klatrerutene i Norge. Flere av bestigningene er skildret av Tandberg i artikler i Norsk Turistforenings årbøker. Han var også en ivrig seiler og roer som deltok i nasjonale konkurranser, bl.a. landskapproingen (Norgesmesterskap). Han skrev også dikt med skildringer av menneskelige erfaringer i møtet med naturen. Som «haabefull yngling paa omkring 15 aar» stiftet han i 1897 Skiklubben Starkad, en skiklubb og litterært selskap i norsk skisports barndom som utgav et tidsskrift med reportasjer, intervjuer, dikt, teaterstykker og tegninger fra sportsarrangementer i Norge og kontinentet og medlemmenes sosiale liv, ofte av humoristisk natur. Selskapets historie ble skildret i boken Vinterlivets rene glæder med tittel fra et dikt av Paus.
Han vokste opp i toppetasjen på Nissens Pikeskole, selve nervesenteret for kvinnesak i Norge på den tiden, og foreldrene Bernhard og Henriette Pauss var pionérer i utbyggingen av jenters og kvinners utdanning. Paus tilhørte en familie som hadde jobbet praktisk og politisk for kvinnesaken gjennom det meste av 1800-tallet. Han var selv medlem av Norsk Kvinnesaksforening,Nylænde, årgang 33, nr. 19, s. 296 der også datteren Eva og en rekke andre slektninger var aktive. Hans besteforeldre var industrimagnaten Benjamin Wegner og filantropen og kvinnesakspionéren Henriette Wegner, en av arvingene til Berenberg Bank og som i 1850 grunnla Norges første kvinneorganisasjon. Hans familie var hovedeiere i Hafslund, en skogeiendom på 340 000 dekar, til 1894. Han var bror av Røde Kors-president Nikolai Nissen Paus. Han var oppkalt etter sin onkel, høyesterettsadvokat George Wegner, som døde 33 år gammel av tuberkulose på sjøreise i Australia i 1881. Paus døde, trolig også av tuberkulose, bare 41 år gammel bitte lille julaften 1923.
George Wegner Paus var emblematisk for en progressiv borgerlig elite rundt 1900, preget av reformvilje og støtte til kvinners rettigheter, og av en kultur der friluftsliv og idrett ble sett som sentrale uttrykk for personlig og samfunnsmessig dannelse. Han er begravet på Vestre gravlund, rett ved siden av sin fjerne slektning Ole Paus.
Bakgrunn thumb|George Wegner Paus (sittende til høyre) med søskenene Louise, Henriette, Augustin og Nikolai (ca. 1897–1900)
Han ble født i Christiania i 1882 og tilhørte preste- og embetsmannsslekten Paus på farssiden og slekten Wegner på morssiden. Han var sønn av teologen Bernhard Pauss og Henriette Wegner, som var pionérer i utbyggingen av jenters og kvinners utdanning. Han vokste opp i Kvadraturen i toppetasjen på Nissens Pikeskole, som foreldrene eide og ledet gjennom flere tiår. Skolen var landets ledende utdanningsinstitusjon for jenter og kvinner, og selve nervesenteret for den gryende kvinnesaksbevegelsen i hans barndom.
thumb|left|Gamle Nissens Pikeskole, nervesenteret for den gryende kvinnesaksbevegelsen i 1870- og 1880-årene og der Paus vokste opp i toppetasjen. Foreldrene B.C. Pauss og Henriette Pauss eide og ledet skolen, og var pionérer i utbyggingen av jenters og kvinners utdanning. Foreldrene startet Norges første middelskole for jenter og siden Norges første jentegymnas. Faren etterfulgte Hartvig Nissen som bestyrer og eier av Nissens Pikeskole i 1872 og bygget skolen ut til å omfatte hele løpet med «Barnehave – Pigeskole – Gymnasium – Seminar», som skolen skrev. Han flyttet i 1899 skolen fra Kvadraturen til dagens plassering og fikk oppført skolebygningen i Niels Juels gate. Farens lovforslag om middelskoleeksamen for jenter fra 1877 ble starten på en omfattende åpning av kvinners adgang til høyere utdannelse og han underviste selv Cecilie Thoresen, som etter middelskoleeksamen på det første middelskolekurset ved Nissens Pikeskole i 1879 fortsatte kampen for å få ta examen artium. Faren ledet også Kristiania Lærerskole, som lenge var den eneste høyere utdanningsinstitusjonen som var åpen for kvinner. George Paus vokste opp i en familie og et miljø som var borgerlig, men sosialt engasjert og uvanlig progressivt orientert innen kvinners rettigheter. Hans mor hadde kjent Gina Krog siden 1863 og vært hennes nærmeste nabo i rundt syv år i bygården som stod der Domus Juridica står nå, og begge hadde blitt både lærere, redaktører og kvinnesakspionerer. George Paus' foreldre fikk selv en institusjonell innflytelse i arbeidet for å normalisere kvinners samfunnsrolle som vanskelig kan overvurderes, og bidro til å skape det rommet kvinnesaksbevegelsen vokste ut av. Hans foreldre var ikke bare kvinnesakspionerer, men også kjente kristenledere, i Santalmisjonen. Landsbyen Pauspur i India ble oppkalt etter faren. thumb|Henriette Wegners paviljong i Frognerparken minner om mormoren, filantropen og kvinnesakspionéren Henriette Wegner som grunnla Norges første kvinneorganisasjon i 1850
Moren var født på Frogner Hovedgård og tilhørte en familie med store eierinteresser innen bergverk, trelast og bankvirksomhet i Norge og Hamburg; hennes far var industrimagnaten Benjamin Wegner mens hennes mor var filantropen og kvinnesakspioneren Henriette Wegner (f. Seyler) som var medeier i sin families bank, Berenberg Bank, og som i 1850 grunnla Norges første kvinneorganisasjon sammen med Hedvig Maribo. Mormoren var barnebarn av Abel Seyler, en av opplysningstidens ledende europeiske teaterledere. George Wegner Paus var oppkalt etter sin onkel, den ugifte høyesterettsadvokat George Wegner (1847–1881) som døde 33 år gammel av tuberkulose på sjøreise i Australia i 1881, og som selv var oppkalt etter britisk konsul i Christiania George Mygind.
Ibsenforsker Jon Nygaard beskriver slekten Paus som en av de tre fremste familiene innen et «sammenfiltret embetsaristokrati» av prester og jurister som styrte Øvre Telemark i to århundrer fra 1600-tallet, og skriver at fremveksten av «den nye puritanske embetsmannsstaten [med] embetsmanns- og forvalterånden fra Øvre Telemark, familien Paus» er et hovedtema i Henrik Ibsens verk, der Ibsen ofte lot seg inspirere av sine slektninger i familien Paus. George Paus var etterkommer av prestene Peder Povelsson Paus, Povel Pedersson Paus og Hans Povelsson Paus, og av sorenskriverne Peder Hansson Paus og Hans Pedersson Paus som alle virket i Øvre Telemark på 16- og 1700-tallet. Hans familiegren etablerte seg fra rundt 1800 som byborgere, skipsredere og industrieiere i Drammen – besteforeldrene var skipsreder i Drammen Nicolai Nissen Pauss og Caroline Louise Salvesen, datter av eventyreren Bent Salvesen – men faren hadde blitt teolog, den første i den gamle presteslekten Paus på langt over et århundre og hittil også den siste. Han var bror av kirurg og president i Norges Røde Kors Nikolai Nissen Paus og av industrilederen Augustin Paus, samt fetter av sin samtids fremste «kjendisjurist» og Munch-venn Harald Nørregaard (fillenevø av Asta Nørregaard), eventyreren og krigskorrespondenten Benjamin Wegner Nørregaard, amtmann Benjamin Wegner d.y., vinhandler i Spania Ludvig Nørregaard og kvinnesakskvinnen Olga Thinn. Han var gudsønn av SSBs første direktør Anders Nicolai Kiær, David Faye Knudsen og kusinen Olga Thinn.Oslo fylke, Johannes, Ministerialbok nr. 3 (1882–1896), Fødte og døpte 1882, side 15.
Ekteskap
Han ble gift 17. februar 1906 i Chicago med Ragna Løkke (1884–1925), søster av maleren Marie Løkke og datter av grosserer Charles Løkke. Hun var progressiv og frigjort, en svært moderne kvinne for sin tid. Hun delte sin manns ivrige interesse for både fjellklatring og friluftsliv, og for lyrikk.
Ragna tok artium ved Fru Ragna Nielsens skole i 1903, hadde universitetsstudier i filologi som hun avbrøt da de flyttet til USA, og underviste i språk.
Etter mannens død bosatte hun seg i Brussel for å bli bedre i fransk. Der døde hun i 1925, bare 41 år gammel, sannsynligvis av tuberkulose.
George og Ragna Paus hadde en datter, barnelegen Eva Henriette Paus (1909–1995), som bl.a. var medlem av det første styret i Oslo Kvinnesaksforening sammen med sin kusine Henriette Bie Lorentzen. Eva var gift med barnelege Lars Gram (1908–1993), sønn av medisinaldirektør (helsedirektør) Harald Mathias Gram og Irma Ingertha Gram (f. Schram), samt oldebarn av P.A. Munch. George Paus var nær barndomskamerat av Irma Ingertha Grams bror Thomas Schram, hans medstifter av Starkad. Eva og Lars Gram videreførte tilknytningen til Starkad.
Juristkarrière
Han tok artium ved Aars og Voss' skole i 1900 med hovedkarakteren «meget godt», ble cand.jur. med laud ved Det Kongelige Frederiks Universitet i 1904 og fikk autorisasjon som overrettssakfører (advokat) 12. januar 1905. Han praktiserte som advokat i Christiania til oktober 1905.Magnus Mardal, «Paus, George Wegner», i Norges prokuratorer, sakførere og advokater 1660–1905 : biografiske oplysninger, bd. 3, del 2, hefte 1 AA–F, s. 422
Tjeneste ved konsulatet i Chicago Høsten 1905 ble han ansatt ved det nyopprettede norske konsulatet i Chicago; han ble dermed en av de aller første ansatte i det nye norske konsulatvesenet, allerede før Utenriksdepartementet ble opprettet. De første månedene var Paus det nye konsulatets eneste ansatte og fungerende konsul. Kontoret bestod fra nyåret 1906 av Paus som konsulatsekretær og nestleder/stedfortreder, og en honorær konsul, Fredrik Herman Gade, som i likhet med Paus' mor var oppvokst på Frogner Hovedgård og som kombinerte vervet med egen advokatpraksis i USA. Paus vendte tilbake til Norge i 1907.
Direktør i Norsk Arbeidsgiverforening miniatyr|left|Den norske regjeringsdelegasjonen til den første årskonferanse for Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) i Washington i 1919; foran f.v. Jens Teigen, Johan Castberg, J.M. Lund, George Paus; bak f.v. Jacob Vidnes; Wilhelm Morgenstierne; Betzy Kjelsberg; Christian Erlander