thumb|150px|Et kraftig, sveitsisk tohånds langsverd fra 1450-tallet. Sverd er et blankvåpen til å hogge, kutte eller stikke med. Den nøyaktige definisjonen av begrepet varierer med historisk epoke og geografisk region. Et sverd i snevreste betydning består av et rett blad (klinge) av metall, normalt med to skjærekanter, det vil si en egg på begge sider av bladet, og skaft til å holde i. Sverdet er ellers utstyrt med en «parérstang» tvers over sverdfestet for å beskytte hendene. Hvert endestykke av parérstangen kalles også «hjalte» eller «hjalt»,«hjalt» i Det Norske Akademis ordbok. Det Norske Akademi for Språk og Litteratur. (hentet juni 2025) jfr Hjaltland. Tilsvarende våpen med kun en skjærekant, slagsverd, kalles også for sverd. thumb|left|Ridderslag («akkolade»), sverd benyttet seremonielt. Ordet «sverd» kommer fra norrønt sverð, tilsvarende angelsaksisk sweord og tysk Schwert, som igjen går tilbake til et urindoeuropeisk rotord, *swer- («å skjære», «å gjennomtrenge»).[https://www.etymonline.com/word/sword «sword», etymonline.com]</ref> Ikke-europeiske våpen som kalles for «sverd», inkluderer våpen med en egg, som saif fra Midtøsten, en kinesisk dao og en japansk katana. Den kinesiske jian er eksempel på et ikke-europeisk sverd med to egger, og som de europeiske modellene har det utviklet seg fra toeggede jernaldersverd.
Historisk ble sverdet utviklet i bronsealderen. Korte skjæreredskaper og stikkvåpen som ble framstilt i steinalderen av flint, men stein som råmetariale setter grenser for lengden på slike våpen. Først med metaller ble det mulig å lage lengre redskaper enn kniver og dolker. De første sverdene ble laget i kobber rundt 1600 f.Kr., siden kom det lengre sverd i bronse og etter hvert jern omkring 1200 f.Kr. Det tok imidlertid lang tid å utvikle gode sverd basert på jernteknologi. Først rundt 900 f.Kr. hadde jernsverdet i kvalitet og mengde tatt over for bronsesverdet. De tidlige jernaldersverdene var ganske korte og uten korsformet parérstang. Den romerske gladius hadde en mer eller mindre kuleformet bakknapp og ble forløperen til middelalderens sverd i Europa, først utviklet i folkevandringstiden. Det var først i høymiddelalderen sverd utviklet det seg til de klassiske utrustede sverdene med korsformet parérstang.
I tidlig moderne tid utviklet sverdet seg til en kårde til fekting, og til sist et smalt hoffsverd som overlevde fram til 1700-tallet, hovedsakelig som et våpen for duellering. Ved 1800-tallet var sverdet i Europa redusert til enten seremonielt våpen, som en del av militær bevæpning, eller som sportsutstyr for moderne fekting.
Sverdet har vært brukt som symbolet på militær ære, som en ansporing for den som bærer det, til å utvise rettferdighet, dyd og ære. Det er symbol på frihet og styrke. I middelalderen var sverdet ofte benyttet som et symbol på ordet for Gud. De mange navn som er gitt til personlige sverd i mytologi, litteratur og historie, gjenspeiler sverdets høye prestisje og eierens tilsvarende rikdom og status,Cirlot, Juan Eduardo (2002): A Dictionary of Symbols. Courier Dover Publications. ISBN 0-486-42523-1. s. 323–325 jfr Magnus Erlingsson som ville «verge Norge med sitt viede sverd».<ref> Fredrik Paasche: «Kong Sverre: Krigen mellom kongene», heimskringla.no thumb|Sverd av apatypen, 1600-tallet f.Kr. Historie Steinalderen I steinalderen ble flint og bein brukt til kniver og dolker. Etter hvert lærte man seg å bruke kobber til å lage metallblad, men kobber er relativt mykt og derfor uegnet til å lage lange nok blader som kvalifiserer til sverd. Sverd er en videreutvikling av dolk og kniv, som igjen er en videreutvikling av steinalderens blad-industri for kutting og skjæring, samt utviklingen av steinalderklubben som etter hvert ble utstyrt med blad, som en øks og kuttvåpen. De første sverdene var i hovedsak kuttvåpen, inntil håndtaket ble utviklet og sverdspissene mer markerte, samt at jernkvaliteten ble forbedret, slik at sverdene kunne benyttes som stikkvåpen.
I krigskulturer uten metall er sverdliknende våpen utviklet ved hjelp av steinalderteknologi, slik som aztekernes lange stridsklubber med egg av obsidian, og tilsvarende klubber fra Stillehavet med egg av haitenner.
På vestsiden av Eufrat i Anatolia i det nåværende Tyrkia er det funnet spor etter tidlige forsøk på metallurgi ved Aslantepe Höyük, opptatt på UNESCOs verdensarvliste. I Arslantepe fant man et sverd som var mer enn 5 000 år gammelt.Sverd funnet i Aslantepe-høyden, arkeonews.net]</ref> Enda eldre er smeltehytten funnet i Metsamor i Armenia. For 6 000 år siden ble gull, kobber, mangan, sink, kvikksølv, stryknin og jern behandlet her. I Venezia er det funnet et rundt 5 000 år gammelt sverd, smidd av en legering av kobber og arsenikk, og med opphav i Lilleasia i nærheten av Trabzon der hettittene holdt til.<ref>[https://www.peopleofar.com/2020/07/21/worlds-oldest-sword-discovered-in-the-armenian-monastery-in-venice/ Verdens eldste sverd oppdaget i et armensk kloster i Venezia, peopleofar.com
Bronsealderen Sumererne og egypterne brukte bronse til å utvikle våpen fra sigdsverdet, som igjen var utviklet fra øksen, som ble brukt til å skjære korn. Det var i Øst-Europa sverdet skulle revolusjonere krigføringen med et løvformet blad, da utviklingen av bronse var kommet så langt at bladene fikk bedre kvalitet. Khopesh – sigdsverd – er et kanaanittisk/egyptisk sverd, utviklet fra et jordbruksredskap til å skjære korn med. Opprinnelig ble sverdet brukt i kamp, men i det nye kongedømmet ble sverdet standardutstyr i egyptisk infanteri. Sverdets opprinnelse kan spores tilbake til sumererne 2000 f.Kr. Sverdet ble primært lagd av bronse, men senere også av jern. Det greske sverdet kopis er trolig en videreutvikling av khopesh.
Jernalderen De første jernredskaper ble antatt lagd omkring 1500 f.Kr.Dupuy, Trevor Nevitt: The Evolution of Weapons and Warfare, side 3 Ved tilfeldigheter kan stål ha blitt dannet ved at jern tok opp trekull (karbon). Denne teknologien ble kjent utover det østre middelhavsområdet innen 1200 f.Kr. thumb|Hettittene underla seg områder i dagens Syria og Tyrkia med våpen av bronse. Deres styrke var stridsvognene. Nye stormakter som følge av jernsverdet Hettittenes storhetstid på 1200-tallet f.Kr. markerte starten på jernalderen, men deres militære seire skyldtes ikke jern – de førte krig med bronsevåpen – men deres dyktighet til å fremstille og bruke hestetrukne stridsvogner.<ref>Mary Jo Davies: Chariot warfare in the late Bronze age (s. 24), Military History Chronicles bind 1, summer 2023 campaign</ref> Med både sverd, brynje og skjold av bronse var knappheten på bronse et stort problem; for straks et bronsesverd ble sløvt, eller skjoldet sprakk, var det vanskelig å få det reparert.The Hittite people; warhistory.org]</ref>
De mykenske grekerne og de keltiske halstattkulturene var også blant de første som laget gode jernsverd. Jernalderen bidro til å gjøre Europa til det nye maktsentret.
Fra bronse- til jernvåpen Utviklingen fra bronse- til jernsverd var en lang prosess. Jern finnes mange steder, men er vanskelig å bearbeide, noe som gjorde at bruken av bronse holdt seg en stund til. Bronse, som er en legering av tinn (1/10) og kobber (9/10), var dyrt siden tinn måtte importeres langveisfra, blant annet fra De britiske øyer. I tillegg er kobber mindre tilgjengelig enn jern.
Mens kobber ble hamret og formet, og bronse ble smeltet i form, kunne ikke tradisjonelle metoder brukes til bearbeidelse av jern. Tokammerovner var utviklet for å lage bedre keramikk og skapte høye nok temperaturer til at jernet skilles fra malmen og kan bearbeides.
Overgangen fra bronse til jern skjedde gradvis og relativt sakte. Kvaliteten på bronsesverd nådde et så høyt nivå at de første jernsverdene ikke nødvendigvis var bedre våpen. I lang tid ble dårlige jernsverd brukt av menige, mens sverd (og rustninger) av bronse ble brukt av offiserer og elitesoldater. Jernsverdene fortsatte å være annenrangs våpen inntil smiteknikkene lyktes med bedre sverd omkring 500 f.Kr, samtidig som jern ble utvunnet i økende grad.
Bronsesverdene ble støpt ved at bronsen ble smeltet og lagt i en form. Jernsmelting er avhengig av en smelteovn som ble oppfunnet i Kina og ikke ble gjenoppfunnet eller kom til Europa før langt ut i middelalderen. Dermed kunne jernet bare varmes opp til en glødende svamp som ble hamret, kjølt ned og deretter oppvarmet igjen, gjentatte ganger.
Tidlige jernsverd var skjemmet av dårlig egg og en tendens til å bøye seg ved bruk. Senere kom stålsverd da man lærte å tilføre karbon i smelteprosessen. Stål er sterkere og skarpere enn jern. Tidlige jernsverd kunne imidlertid ha stålhinner på overflaten når karbon fra trekull blandet seg med jernet. thumb|Ibersk sverd fra antikken. Europeiske sverd Iberiske sverd På Den iberiske halvøya (Spania og Portugal) er jernforekomstene betydelige, og her ble det utviklet tidlig teknikker for å lage gode sverd. Falcata er en sverdtype som stammer herfra, samtidig som også det romerske gladius stammer herfra.
Omkring 500 år f.Kr. begynte iberiske smeder å lage et tungt huggsverd kalt falcata. Sverdene hadde høykarboniserte jernblader, og det spesielle designet ga dem ekstra skarphet. Hannibal fra Kartago benyttet slike sverd for å beseire romerske legionærer i punerkrigene som pågikk 264-146 f.Kr. Senere overtok også romerne denne sverdtypen. Også på 1400-, 1500- og 1600-tallet e.Kr. ble dette sverdet, nå under navnet toledosverd, kjent.
Greske sverd 500-300 f.Kr. Xiphos er et dobbel-egget enhåndssverd som antikkens grekere benyttet. Ved siden av spyd var dette det fremste våpenet på slagmarken. Bladet på sverdet var rundt 60 cm langt, og sverdet regnes som et av forbildene for det romerske sverdet (gladius). Sverdet ble brukt som stikkvåpen etter at spydet var kastet eller brukket, men kunne også brukes til å hugge ned motstandere. thumb|right|Gresk sverd fra antikken.khairaKopis er et enkelegget enhåndssverd som også ble benyttet av grekere, angivelig en videreutvikling av det egyptiske khopesh-sverdet. Sverdet har store likhetstrekk med det iberiske falcata, og det spekuleres i om dette er dets forgjenger. Det var omfattende handel mellom grekere og iberere.Makhaira er et enkel-egget, kurvet enhåndssverd/en dolk brukt av grekere. Den greske soldaten og historikeren Xenophon (427-355 f.Kr) anbefalte bruken av sverdtypen makhaira for kavaleriet, da det har kurvet blad.
Romerske sverd Utviklingen av romerske sverd henger nøye sammen med den taktikk og de krigene som romerne ble utsatt for i starten av den romerske republikk. En rekke nederlag mot keltere og grekere på 300-tallet f.Kr førte til at romerne utviklet en militærformasjon som baserte seg på tette rekker av tunge skjold (scutae). Keltiske krigere var i gjennomsnitt større og sterkere enn romere, og kjempet i åpne formasjoner med store, tunge langsverd som meide ned motstandere. Grekerne på sin side kjempet i relativt ubevegelige, tette falanksformasjoner. De store scuta gjorde dem i stand til å danne tette rekker med skjold, slik at de kunne komme tettere på kelterne, og samtidig være mer fleksible enn grekerne.