Kristendom er en monoteistisk religion utgått fra jødedommen basert på livet og læren til Jesus Kristus. Omtrent 2,4 milliarder av jordens befolkning regnes som kristne, og i sine forskjellige avskygninger er den verdens største religiøse trosretning, enda den opplever tilbakegang i den vestlige verden, men framgang i Afrika og store deler av Asia.
Kristendommen tror på en treenighet der Faderen, Sønnen (Jesus) og Den hellige ånd er ulike personer i guddommen, samtidig som det er en Gud. Det sentrale dogmet er at Jesus Kristus døde og stod opp igjen fra de døde etter tre dager, og at mennesket gjennom dette kan bli frelst og få evig liv.
Kristendommen er en abrahamittisk religion som startet som en av mange apokalyptiske bevegelser i Israel på Jesu tid. Troen på Kristus spredte seg til det gresk-romerske kulturområdet, og ved keiser Konstantin den stores omvendelse til kristendommen i 312 og Milanoediktet året etter ble det innført trosfrihet for de kristne. Ediktet i Thessaloniki i 380 var et vesentlig skritt mot at kristendommen ble romersk statsreligion. Gjennom kristen misjon ble kristendommen spredt nordover i Europa, og rundt år 1000 var omtrent hele det europeiske kontinent kristnet. Samtidig møtte kristendommen sterk konkurranse fra et ekspansivt islam, som underla seg kristne områder i Midtøsten, Lilleasia og Nord-Afrika. Gjennom misjonsvirksomhet ble kristendommen spredt til Asia og ved utvandring til Amerika. I nyere tid har kristendommen nådd Afrika sør for Sahara.
Kristendommen i Norge
thumb|upright|St Olav fra Austevoll kirke i Sunnhordland fra ca. 1450. Kristendommen var kjent i Norge på 800-tallet, ettersom det på den tiden dukker opp kristne symboler blant de norrøne.«Makt og kristningen av Norge» I løpet av 900-tallet bygges de første kirkene, og vi ser spor av at kristendommen enkelte steder overtok for norrøn åsatro. Etter flere misjonsfremstøt kom det avgjørende gjennombruddet under Olav Haraldsson og hans innsats for å omvende folket.
Etter reformasjonen (1537) ble den evangelisk-lutherske konfesjon norsk statsreligion med kongen som øverste kirkestyre.
Kristne er den største tros- og livssynsgruppen i Norge i dag.
Troslære Selv om de kristne i dag, som følge av historiske begivenheter og teologiske uenigheter, ikke lenger er samlet i ett, men en rekke ulike kirkesamfunn, eksisterer det en enighet om noen grunnleggende kristne dogmer og som er sammenfattet i de økumeniske trosbekjennelser, dvs. Apostolicum, Nicaenum og Athanasianum. Flere kirkesamfunn som gnostiske kristne, Jehovas vitner og mormonerne har likevel avvikende trosoppfattelser, som ikke støttes av de store kirkesamfunnene. Et minste felles grunnlag må sies å være bekjennelsen til Jesus Kristus som Guds sønn som døde og oppstod for menneskenes frelse.
Nedenfor er ulike syn i sentrale dogmatiske spørsmål redegjort for.
Monoteisme og treenighetslære left|thumb|Treenighetsskjoldet som illustrerer den tradisjonelle kristne gudsforståelse. Kristendommen er monoteistisk; det vil si at den bekjenner at det finnes bare én gud. Denne gud er himmelens og jordens skaper, Abrahams, Isaks og Jakobs Gud som beskrevet i Det gamle testamentet, og den Gud som i de siste tider åpenbarte seg i sin sønn Jesus Kristus og gjennom Den hellige ånd, som beskrevet i Det nye testamentet. Første bud for kristne er at de ikke skal ha noen av de andre gudene; bibelen nevner fremmede avguder som Asjera, Astarte, Baal og endel andre."Fremmede guder", Bibelselskapet Og de kristne skal ikke tilbe den onde guddommeligheten, Djevelen.
Alle store kirkesamfunn definerer Guds vesen og person ut fra treenighetslæren, slik den er formulert i den nikenske trosbekjennelse. Ifølge denne forstås Guds vesen som ett og udelelig, men at han eksisterer i tre personer, Far, Sønn og Ånd. Personene i treenigheten skal verken adskilles eller sammenblandes. Ifølge kristen bekjennelse utgår Sønnen og Ånden fra Gud, og de tre er ett og av samme vesen som Faren. Sønnen og Ånden har således alltid eksistert samtidig med Faren (Nicaenum: «før alle tider..», altså fra evighet av) og som objekt for Farens kjærlighet. Gud er én, men da Farens vesen er kjærlighet, kan han ikke være sitt eget vesen uten å ha et objekt for sin kjærlighet, nemlig Sønnen. Sønnen står imidlertid ikke utenfor Faren, da alt er ett i Faren og utgår fra ham. Relasjonen mellom Faren og Sønnen består i og gjennom Ånden. Av samme grunn som at Faren er kjærlighet, skapte han mennesket i sitt bilde for at det skulle leve i fellesskap med ham.
Det er teologisk uenighet om treenighetslæren, spesielt hvordan relasjonene mellom de tre personer skal forstås. Denne uenigheten har eksistert fra den første kristne tid og er fortsatt anfektet av enkelte kirkesamfunn samt av kritikere av kristendommen, som i treenighetslæren ser en skjult form for polyteisme – flerguderi. Poenget i treenighetslæren er imidlertid å fastholde enheten i flerheten. Gjennom trosbekjennelsens avvisning av både å sammenblande og atskille personene i treenigheten, fastholdes en forståelse av Gud som et stort og uutgrunnelig mysterium som den menneskelige tanke ikke kan fatte.
Treenighetslæren er ikke eksplisitt uttrykt i Bibelen, men er et resultat av teologisk gjennomtenkning av den Gud som åpenbarer seg der. I Oldkirken og fram til den endelige presisering av Guds vesen og person i den nikenske trosbekjennelse eksisterte det flere konkurrerende lærer som stod i konflikt til den som endelig ble vedtatt. På kirkemøtet i Nikea i år 325 ble det bestemt at Faderen og Sønnen er forskjellige personer men samme «vesen». På kirkemøtet i Konstantinopel i år 381 samme formulering brukt om Den hellige ånd, slik at man fikk en treenighet.«Treenigheten», Store Norske Leksikon (Sist oppdatert 24. november 2024)
I dag finnes det fortsatt enkelte grupper innen kristenheten som har avvisning av treenighetslæren som en sentral del av sin teologiske selvforståelse. Blant de mest fremtredende er unitarer og Jehovas vitner, som begge helt avviser treenighetslæren. Noen andre kristne trossamfunn anser disse for å være i grenseland av hva som på dogmatisk grunnlag kan defineres som et kristent trossamfunn.
Jesus Kristus
right|thumb|Jesu dåp. Malt av Piero della Francesca, 1449 Ordet kristen betyr «tilhører Kristus» eller «av Kristus». Etter kristen bekjennelse er Jesus inkarnasjonen av Gud, det vil si at Gud ble menneske i Kristus, og at han var den Messias som er spådd i Det gamle testamentet. (Kristus er en gresk form av Messias, som betyr «den salvede»). Etter klassisk kristen forståelse er Jesus Guds åpenbaring av seg selv «i de siste tider...» Med dette forstås at Guds inkarnasjon i Jesus innvarsler et tideverv i historien som markerer avslutningen av Guds frelsesplan for menneskene. Ved sin himmelfart har Jesus inntatt sin himmelske kongetrone hvor han regjerer sammen med Faren inntil han ved tidens opphør skal vende tilbake til jorden for å dømme levende og døde. Kristendommens historiske æra forstås som et «allerede nå, men ennå ikke» – en mellomfase der det som er oppfylt i Kristus venter på sin fullbyrdelse ved tidens opphør, da Guds rike skal bryte frem i hele sin fylde og Gud skal «bli alt i alle».
Synet på Jesus er i majoriteten av kristen teologi definert i den såkalte «tonatur-lære». Jesus er "sann Gud og sant menneske", han er to naturer i ett udelelig vesen. Han er ikke litt det ene og litt det andre, men sann Gud gjennom å være sant menneske og sant menneske gjennom å være sann Gud. Han er fullt menneske i sin guddommelighet og fullt gud i sin menneskelighet. Den oldkirkelige Ireneus av Lyon, som representerte det seirende synet innen den tidlige kirke, uttrykker dette dogmet slik: «Gud ble menneske for at mennesket skulle bli gud»."Adversus haeresis" – Mot kjetterne Dette synet er antidualistisk. Guddommelig og menneskelig er ikke motpoler på en akse, men oppfyllelsen av hverandre.
Divergerende syn på Jesus har vekslet mellom å fornekte eller underbetone enten hans menneskelighet eller hans guddommelighet. De første heretikere (kjettere) var en kristen gren av gnostisismen som ble kalt doketister. Disse nektet for at Gud kunne ikle seg materiell skikkelse og følgelig at Jesus hadde dødd på korset. Det materielle representerte innenfor gnostisismen en laverestående eksistensform som var uforenlig med guddommelighet. Jesus la derfor av seg sin menneskelige natur og antok en guddommelig. Jesus død var en tilsynelatende død, og det var bare mennesket i ham som døde, ikke den guddommelige. Dette ble avvist av kirken. På motsatt side stod nestorianerne som skilte de to naturer i to selvstendige vesener og tilordnet Jesu egenskaper til enten den menneskelige eller den guddommelige natur. Arianerne hevdet at Jesus var et skapt vesen, og den første og største av alle skapte vesener, men ikke guddommelig. Faren og Sønnen er vesensforskjellige. Formuleringen «født, ikke skapt, av samme vesen som Faren...» i Nicaenum er direkte myntet på arianismen. Arianismen hadde lenge meget stor oppslutning, særlig i øst samt i germanske områder, også lenge etter at den ble fordømt på kirkemøtet i Nikea i 325. En annen divergerende retning var de såkalte monofysittene som også avviste tonatur-læren og fastholdt at Jesus bare hadde én natur, den guddommelige. Monofysittismen ble avvist på kirkemøtet i Khalkedon i 451. Monofysittismen fikk gjennomslag i kirkesamfunn som fortsatt eksisterer, men som tidlig ble skilt fra den øvrige kristenhet og som frembyr både distinkte særtrekk og slående likhetstrekk med dagens katolske kirker. Dette gjelder den armenske apostoliske kirke og den koptiske kirke i Egypt og Etiopia.
I den katolske kirke har også jomfru Maria en spesiell plass, da de mener at hun var utvalgt og opphøyet allerede fra fødselen av for å kunne bære frem Guds sønn. Hun er imidlertid på ingen måte guddommelig, men kalles ofte Theotokos, "Gudfødersken", fordi hun var mor til den inkarnerte Gud. Det finnes en rekke kontroversielle dogmer om Maria, blant annet at hun ble født uten arvesynd. Denne læren anerkjennes ikke av protestantiske kristne.
Blant nåværende kristne trossamfunn er det først og fremst Jehovas vitner som representerer et divergerende syn på Jesus. Ifølge denne trosretningen er Jesus guddommelig, men ikke Gud. De ser på ham som Guds første skapning og at han steg ned til jorden og ble opphøyet til et åndelig vesen etter sin død.
Et annet divergerende syn på Jesus er den kenotiske lære som utspringer av spørsmålet hvor gjennomgående Jesu menneskelighet var. Utgangspunktet for en slik lære er da at Jesus måtte fravike hele eller deler av sin guddommelighet idet han ble inkarnert som et menneske, og at han ved sin død fikk gjenopprettet sin fulle guddommelighet. Imidlertid utspringer det fra dette synet også oppfatninger om at Jesus ble inkarnert som et menneske med arvesynd, men at han gjennom fornektelse av arvesynden gradvis gjenvant sin guddommelighet, og en følgelig åpning for at ethvert menneske kan oppnå guddommelighet. Dette synet støttes ikke av tradisjonell kristologi, da det i prinsippet fornekter tonatur-læren i den forstand at Jesus ikke kunne være fullkomment guddommelig og fullkomment menneskelig samtidig. Dogmen om delvis guddommelighet og delvis menneskelighet bryter også med tonatur-læren. I motsetning til det motstående divergerende syn i monofysittismen, gir denne tolkningen likevel rom for at Jesus kunne være både fullt ut guddommelig og fullt ut menneskelig, men altså ikke samtidig.