Kirke betegner i dagligtale tre ting: 1. en bygning for kristen kult, et gudshus, 2. som benevnelse for «Guds folk», forsamlingen av dem som bekjenner kristen tro, 3. som benevnelse for et kristent trossamfunn eller menighet i mer avgrenset forstand, eksempelvis Den norske kirke.
Ordet skriver seg fra det greske adjektivet kyriakon (κυριακόν), «det som hører Herren til», dannet av kyrios (κύριος), «Herre».
Etymologi Det dansk/norske begrepet kirke, nynorsk kyrkje, svensk kyrka, kommer av det norrøne kirkja lånt fra anglesaksisk cirice som har opphav i den greske betegnelsen for «Herrens hus», kyriakos oikos (av kyrios). Ifølge Hjalmar Falk er ikke ordet påvist i gotisk, men har trolig blitt formidlet fra gresk via gotisk.
Historie De eldste kirker oppsto i kristne hjem. Flere kirker i Roma og andre steder i de første kristne områder var huskirker og utviklet seg etter hvert til fellesrom for hele den troende forsamling. De første kristne kombinerte også sin kristne kult med den jødiske, ved at de overvar gudstjenestene i synagogene, der de lyttet til lesninger fra Bibelen og sang lovsanger. Deretter gikk de hjem og feiret eukaristien, eller nattverden. Gudstjenesten i samtlige av de store kirkesamfunn har fortsatt denne hovedstruktur: 1. Ordets gudstjeneste med skriftlesning og lovsang, og 2. eukaristi eller nattverdmåltid med innviet brød og vin. Bygninger reist spesifikt for kristen gudsdyrkelse finner man få eksempler på fra tiden før Milanoediktet i 313.
Kirketyper Kirker har mange arkitektoniske former, men gjennom historien er det etablert visse hovedformer som går igjen. Det vanligste er å inndele dem etter plantype og rang/funksjon. Det er gammel skikk å plassere kirkene i en akse fra vest til øst, med hovedinngang i vest (betegner verden, den himmelretning hvor solen går ned) og alter i øst (den himmelretning hvor solen går opp, og som peker mot Jerusalem og hvor Jesus Kristus ved tidens ende skal komme igjen.) På samme måte ble lys sluppet inn fra sør, mens nord (kuldens og mørkets himmelretning) ikke hadde vinduer.
Rang og funksjon Kirker inndeles etter sin opprinnelige funksjon: Vi har klosterkirker, soknekirker og privatkirker.Lidén 1981 Undergrupper under dette er annekskirker, lovekirker (votivkirker) og kapell. En votivkirke var ofte bygget som en privatkirke.
Klosterkirker
thumb|right|Grunnplan av et cistercienserkloster med klosterkirke Klosterkirke betegner en bygningstype som inngår i et klosteranlegg. En klosterkirke er derfor som regel bygget sammen med tilstøtende fløyer og utgjør vanligvis den nordlige lengde i et firesidet anlegg, med en klostergård i midten.
Klosterkirker er, som vanlige kirker, orientert øst-vest, slik at koret befinner seg i øst. Utformingen av selve kirken er for øvrig avhengig av hvilken klosterorden som har bygget den. Kirker bygget av cistercienserne, fransiskanere og dominikanere har en mer asketisk utforming og er ofte langkirker med enkle romformer som står i kontrast til katedralene med en oppdelt bygningskropp med langskip, tverrskip og kapeller. Kirkenes arkitektoniske virkemidler er en klar romform, store kuber og hele veggflater.
Kirketypene er internasjonale og har vært brukt i alle land der disse ordnene er eller har vært representert. I Norge fikk klosterkirkene betydning ved at de dannet forbilde for langkirken som ble vanlig fra midten av 1200-tallet av og som hos oss er den mest alminnelige plantype for kirkebygg.
De fleste klostre ble oppløst ved reformasjonen eller i årtiene etter. En del klosterkirker ble overtatt av protestantiske menigheter. Eksempelvis var Bergen domkirke opprinnelig fransiskanernes kirke. Selve klosteranlegget er revet.
Soknekirker thumb|Rønvik kirke i Bodø er soknekirke for Rønvik menighet En soknekirke er primærkirken i et kirkesokn, altså den kirken menigheten i et distrikt i alminnelighet sokner til. Hvert sokn har således alltid en soknekirke, men soknepresten kan fungere i flere sokn samtidig. Hovedsoknets kirke kalles da hovedkirke, mens de øvrige soknekirker er annekskirker. Et kirkesokn kunne tidligere ha mer enn én kirke, men bare én soknekirke. De(n) andre hadde da status som kapell. Årsaken til dette var ofte at kirkebyggene ikke kunne godkjennes som sådanne av departementet, blant annet fordi de ikke hadde et lovbestemt minimum av sitteplasser. En annen årsak var at kirkebyggene i distriktene og småkirkemenighetene ikke alltid var Den norske kirkes eiendom. Kapell betegner et mindre kirkebygg med spesialiserte funksjoner, som bårekapell, gravkapell, meditasjonskapell etc.
I Norge har man soknebånd - det vil si at alle medlemmer av Den norske kirke tilhører den geografiske menighet hvor de bor og kun har sin kirkelige stemmerett knyttet til denne. I enkelte land, som i Danmark, har man adgang til å etablere valgmenigheter hvor man kan melde seg inn uavhengig av geografisk tilhørighet.
De fleste domkirker er også soknekirker i tillegg til å være biskopskirker.
Når soknekirkeordningen ble innført i Norge, er uvisst. De første fylkes- og hovedkirkene som ble bygget på 1000-tallet må kunne betraktes som soknekirker for et definert geografisk område. Etter innføringen av tiendeskatten på 1100-tallet må soknegrensene ha vært noenlunde fastlagte og soknekirkenettet i hovedtrekkene utbygget. I England finnes parallellen parish church. Herredskirke (norrøne heraðskirkja) i norsk middelalder var trolig soknekirker for herreder.
Soknekirken ble oftest bygget etter mønster av langkirken. De første kirkene ble som regel bygget med kor og skip i samme bredde. Etter hvert ble koret løsrevet fra hovedskipet, det ble større og lengre og mer avgrenset fra resten av bygningskroppen. Korvinduene ble gjort større og det ble flere av dem slik at alterpartiene ble bedre belyst enn tidligere. Koravslutningen kunne være tvert avsluttet, ofte med en vindusrekke, apsidal eller oktogonal. Apsidal eller apsis] betegner en halvsirkelformet avslutning på kortilbygget, som man ser i Gamle Aker kirke, mens oktogonal betegner en åttekantet eller halvt åttekantet avslutning.
Mange eldre kirker, både middelalderkirker og kirker fra senere århundrer, ble bygget om og forstørret på 1800-tallet, etter at kirkeloven av 1851 bestemte at soknets kirke skulle ha plass til minst tre tiendedeler av befolkningen. Ombyggingen kunne bestå i at en opprinnelig langkirke fikk tilføyet korsarmer eller ved at langskipet ble forlenget. En rekke middelalderkirker ble imidlertid bygget om og forstørret på 1700-tallet, og disse fremstår i dag mer som barokk- eller renessansekirker med rikt dekorerte interiører. Eksempler på dette er Holt kirke og Dypvåg kirke i Tvedestrand samt mange andre kirker på Sørlandet. En rekke nygotiske trekirker, som ble bygget på 1800-tallet, har også blitt bygget som langkirker, mens en i noen tilfeller har brukt andre plantyper.
Privatkirker thumb|Oktogonen i domkirken i Achen var bygget som et privat kapell for Karl den store Privatkirker var vanlig i middelalderen og ble også kalt høgendekirker knyttet til store gårder og herreseter, men som ofte også tjente som soknekirker. Noen soknekirker hadde også private kapell i en annen etasje over koret. I Europa hadde man i tillegg til rene privatkirker dessuten en type stormannskirker som hadde private kapell, disse kalles dobbeltkirker.
Eksempler på kirker som tidligere har vært private er Hove kyrkje i Vik i Sogn og Giske kirke på Sunnmøre.
I Norge i dag finnes tre private kirker: Gamlebyen kirke i Oslo, som eies av stiftelsen Oslo hospital og utleies som soknekirke til Oslo kirkelige fellesråd. Det samme gjelder Lovisenberg kirke i Oslo, som eies av Diakonissehuset og tidligere (frem til 2013) også Løkken kirke i Meldal i Trøndelag.
Annekskirker Annekskirker (av lat. annexus, som betyr festet til) er kirker som er underlagt hovedkirken (kirken i soknet der soknepresten holder til), men som fungerer som soknekirke i sitt sokn, som da kalles annekssoknet. Dette soknet kan betjenes av en kapellan. Tidligere betydde det å være annekskirke at presten der (om det var en) ikke hadde rett til tienden (skatteinntektene). I stedet ble annekskirken betjent av en residerende kapellan. Denne geistlige embetstittelen var i bruk i Norge inntil ca. 1980, og er nå gått ut av bruk. Etter kirkeloven av 1997 skilles det ikke lenger mellom hovedsokn og annekssokn. Alle sokn er nå likeverdige enheter innenfor et tjenestedistrikt som defineres av prostiet og med prosten som leder av prostiets prestetjeneste. Sokneprestene har prostiet som sitt tjenestedistrikt med spesielt ansvar for de sokn som tidligere utgjorde et prestegjeld og som ble betjent av sokneprest med eventuelt tillegg av en eller flere kapellaner. Begrepet prestegjeld er etter dette dermed også gått formelt ut av bruk, men benyttes fortsatt i kraft av sedvane.
Lovekirker
Lovekirker kalles også gavekirker eller votivkirker og er kirker som har basert driften på gaver (kirker som er gitt lovnader, gjerne i takknemlighet eller forbindelse med bønnhørelse i nød eller sorg). Slike kirker, som gjerne var små, var tidligere ganske vanlige i Norge, helt fra middelalderen. Disse kirkene var ofte bygget som privatkirker.
Et eksempel på ei lovekirke er Bønsnes kirke på Røyse i Hole kommune. Votivgaver var viktig for Røldal stavkirke, som hadde en rekke gjenstander bekostet med gaver.
Katedralkirker
Katedral er det samme som en domkirke eller biskopkirke, det vil si hovedkirken i et bispedømme der biskopen har sitt sete. Ordet katedral skriver seg fra det greske καθέδρα via latin cathedra, som betyr «trone» eller «stol», som sikter til biskopens lærestol, som er symbolet på det biskoppelige embete. Bispestolen finnes også som en fysisk stol i koret som biskopen forretter gudstjenesten fra når han presiderer i domkirken. Ordet katedral benyttes på norsk også for å beskrive en kirke av særlig monumentale dimensjoner, eksempelvis Ishavskatedralen i Tromsø. Til katedralen hørte – og hører fortsatt i den katolske kirke og enkelte andre kirkesamfunn, som for eksempel den anglikanske kirke et domkapittel. Dette er et ordenslignende fellesskap av prester tilknyttet domkirken, men uten å tilhøre noen bestemt klosterorden. Domkapittelet består da gjerne av prester som inngår i lederfunksjoner knyttet til biskopens administrasjon og som kalles kanniker. Lederen for domkapittelet kalles dekan. I eksempelvis Svenska kyrkan betegner domkapittelet det samme som bispedømmeadministrasjonen. Enkelte større kirker kan i kraft av historisk sedvane ha knyttet til seg et kapittel uten at kirken har rang av domkirke eller katedral, men kanskje en gang har hatt det. Slike kirker kalles da kapittelkirker. Domkapitler forekommer ikke i Norge.
Inndeling etter plantype thumb|Den første Peterskirken var bygget som en basilika Kirker har forskjellige plantyper som i hovedtrekkene har vært relativt konstant gjennom det meste av kirkebyggets historie.
Basilika
Basilika betegner den eldste plantypen og har sitt arkitektoniske forbilde i førkristne offentlige bygninger i antikkens Roma. Den utviklet seg tidlig som typisk for de kristne gudshus. Basilikaer har et høyt midtskip flankert av to lavere og mindre sideskip. Denne tredelte inndelingen av skipene med søylerekker (arkader) som markerer overgangen mellom skipene, er det mest typiske for basilikaformen. Til tross for skiftende arkitektoniske stilarter har basilikaformen blitt videreført og etablert som den vanligste og mest typiske grunnformen innen kirkearkitekturen. De store romanske og gotiske kirkene ble bygget som basilikaer. Et typisk eksempel er den romanske Durhamkatedralen.