thumb|300px|Hundre års uavhengighet av Henri Rousseau, malt i 1892. SenimpresjonismeIkonisering , Litteraturen i impresjonismens tidsalder (engelsk og fransk: postimpresjonisme) er en samlebetegnelsen for ulike, men nært beslektede stilarter innen kunstmaleri som ble framstilt i tidsrommet 1880 og 1905; fra den siste impresjonistutstillingen til fauvismens fødsel. Betegnelsen henviser til at den kom etter impresjonismen. De kunstmiljø som utviklet senimpresjonismen var alle lokalisert i Frankrike. Senimpresjonistene både videreførte og fornektet impresjonismens ideer. De fortsatte å bruke sterke og klare farger i avbildningen av naturen, men vektla i større grad følelser og personlig uttrykk i tilnærmingen. Senimpresjonistene blir sett som forgjengere for senere kunstretninger som kubisme, fauvisme og ekspresjonisme.
Senimpresjonismen oppsto som en reaksjon på impresjonistenes opptatthet av naturalistisk avbildning av lys og farge. Senimpresjonistene utvidet impresjonismen samtidig som de avviste dens begrensninger: de fortsatte å bruke heftige farger, ofte smurt tykt på, og stilleben, men var mer tilbøyelig til å vektlegge geometriske former, forvrengt for ekspressiv effekt, og ved å benytte unaturlige eller vilkårlige farger. Grunnet dens brede vektlegging på abstrakte kvaliteter eller symbolske innhold, omfatter senimpresjonismens stilretninger som nyimpresjonisme, symbolisme, cloisoninisme, Pont-Aven-skolen, og syntetismen, sammen med en del senere verker av impresjonister. Bevegelsen var ledet av Paul Cézanne, Paul Gauguin, Vincent van Gogh, og Georges Seurat.
Betegnelsen «postimpresjonisme» ble først benyttet av kunstkritikeren Roger Fry i 1906.Brettell, Richard R. (1999): Modern Art, 1851-1929: Capitalism and Representation, Oxford University Press, s. 21Morrin, Peter; Zilczer, Judith; Agee, William C. (1986): The Advent of Modernism. Post-Impressionism and North American Art, 1900-1918, High Museum of Art Kritikeren Frank Rutter i en omtale av Salon d'Automne publisert i Art News, 15. oktober 1910, beskrev Othon Friesz som «postimpresjonistisk leder»; det var også en annonse for showet «The Post-Impressionists of France».Bullen, J. B. (1988): Post-impressionists in England, Routledge, ISBN 0-415-00216-8, ISBN 978-0-415-00216-5, s. 37. Tre uker senere benyttet Roger Fry betegnelsen på nytt da han i 1910 organiserte utstilling «Manet and the Post-Impressionists», og definerte den som utviklingen av fransk kunst siden Édouard Manet.
Senimpresjonismen nådde Norden senere, og fikk gjennomslag i første tiåret av det nye århundret. Det var først og fremst lyskraften i det franske maleri som tiltrakk nordiske malere, men de nye franske tankene fikk ulik utslag i de nordiske landene.
Overblikk thumb|left|Plakat for utstilling av malerier i 1889 av impresjonister og Syntetistgruppen ved Café des Arts, kjent som Volpini-utstillingen, 1889. thumb|Henri de Toulouse-Lautrec, Portrett av Émile Bernard, 1886, Tate Gallery London Senimpresjonistene var misfornøyde med hva de følte var trivialisering av emnevalg og tap av struktur i impresjonistiske malerier, skjønt de var ikke samstemt i vegen framover. Georges Seurat og hans tilhengere var opptatt av pointillisme, den systematiske bruken av å sette sammen små fargeklatter til en helhet. Paul Cézanne aktet å gjenopprette en følelse av orden og struktur i maleriet for «å gjøre impresjonismen til noe solid og varig, som kunst på museer.»Huyghe, Rene (1973): Impressionism, Secaucus, N.J.: Chartwell Books Inc., OCLC 153804642, s. 222. Han oppnådde dette ved å redusere objektene ned til deres grunnleggende former samtidig som beholdt impresjonismens mettede farger. Impresjonisten Camille Pissarro eksperimenterte med nyimpresjonistiske ideer i tiden mellom 1885 og tidlig på 1890-tallet. Misfornøyd med hva han refererte til som romantisk impresjonisme, utforsket han pointillismen, som han kalte for vitenskapelig impresjonisme, før han igjen vendte tilbake en ren impresjonisme i det siste tiåret av sitt liv.Cogniat, Raymond (1975): Pissarro, New York: Crown, ISBN 0-517-52477-5, s. 69–72 Vincent van Gogh benyttet farger og energiske penselstrøk for å befordre sine følelser og sinnsstemninger i hva han malte.
Selv om de ofte stilte ut sammen, var senimpresjonistiske kunstnere ikke en enhetlig bevegelse. Jevnt over var de opptatthet av abstrakt harmoni og strukturell tilretteleggelse framfor naturalisme. Kunstnere som Seurat utforsket en omhyggelig vitenskapelig tilnærming til farger og komposisjon.Boyle-Turner, Caroline (2009): Post-Impressionism, History and application of the term, MoMA, From Grove Art Online, Oxford University Press
Yngre malere på 1890-tallet og tidlig på 1900-tallet arbeidet i geografisk adskilte regioner og i ulike stilistiske kategorier, som fauvisme og kubisme.
Definere senimpresjonisme thumb|Camille Pissarro, Høyraking ved Eragny, 1889, privat samling. Begrepet «senimpresjonisme» eller «postimpresjonisme» ble først benyttet i 1906, og på nytt i 1910 av Roger Fry i tittelen av en utstilling av moderne franske malere: «Manet and the Post-Impressionists», organisert av Fry for Grafton-galleriet i Mayfair, London.Manet and the post-impressionists; Nov. 8 to Jan. 15, 1910-11, Grafton Galleries, London, Archive.org Tre uker før Frys utstilling hadde kunstkritikeren Frank Rutter benyttet betegnelsen «postimpresjonisme» på trykk i Art News for 15. oktober 1910 for en omtale av Salon d'Automne og hvor han beskrev Othon Friesz som en «postimpresjonistisk leder».
De fleste kunstnere i Frys utstilling var yngre enn impresjonistene. Fry forklarte senere at «Av bekvemmelighetshensyn var det nødvendig å gi disse kunstnere et navn, og jeg valgte navnet postimpresjonisme, som det vageste og det minst førende. Dette uttrykte kun deres posisjon i en tid relativt til impresjonistbevegelsen.»Gowing, Lawrence (2005): Facts on File Encyclopedia of Art: 5. New York: Facts on File, ISBN 0-8160-5802-4, s. 804 John Rewald begrenset rekkevidden til årene mellom 1886 og 1892 i hans nyskapende og omfattende utgivelse: Post-Impressionism: From Van Gogh to Gauguin (1956). Rewald betraktet dette som en fortsettelse av hans undersøkelse fra 1946, History of Impressionism, og pekte på at et «påfølgende bind dedikert til den andre halvpart av den postimpresjonistiske periode»:Rewald, John (1978): Post-Impressionism: From Van Gogh to Gauguin, revidert utgave: Secker & Warburg, London, s. 9. Post-Impressionism: From Van Gogh to Gauguin ville følge etter. Dette bindet ville utvide perioden til å dekke andre kunstneriske bevegelser som var avledet fra impresjonismen, skjønt begrenset til slutten av 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet. Rewald fokuserte på slike framstående tidlige senimpresjonister aktive i Frankrike som Van Gogh, Gauguin, Seurat, og Redon. Han utforsket deres innbyrdes forhold foruten også de kunstneriske sirkler de frekventerte til (eller var i opposisjon til), inkludert:
Nyimpresjonisme: latterliggjort av samtidig kunstkritikere foruten også av pointillistiske kunstnere; Seurat og Signac ville ha foretrukket andre betegnelser, eksempelvis divisjonisme. Cloisoninisme: et begrep av kort varighet som ble introdusert i 1888 av kunstkritikeren Édouard Dujardin for å fremme verkene til Louis Anquetin, og senere også ble benyttet på samtidige verker av hans venn Émile Bernard. Syntetismen: et annet begrep av kort varighet, innført i 1889 for å adskille de nyere verkene til Gauguin og Bernard fra de mer tradisjonelle impresjonistene som stilte ut sammen med dem på Café Volpini. Pont-Aven-skolen: innebar ikke noe mer enn at kunstnerne involvert hadde arbeidet sammen for en tid ved Pont-Aven eller andre steder i Bretagne. Symbolisme: et begrep som ble varmt ønsket velkommen av ledende kunstkritikere i 1891 da Gauguin ga slipp på syntetismen så snart han var hyllet som leder av symbolsk maleri.
I tillegg, i hans innledning til senimpresjonismen, fremmet Rewald for et andre bind som skulle omhandle Toulouse-Lautrec, Henri Rousseau («le Douanier»), Les Nabis (eller Nabisgruppen; en gruppe avantgardiske senimpresjonister som preget trykk og litografi, og kan bli sett på som en fortropp til jugendstil)Boyer, Patricia Eckert (1989): The Nabis and the Parisian Avant-Garde, Rytgers Univ Press, ISBN 978-0-8135-1380-5. og Cézanne, foruten også fauvisme og den unge Picasso, og Gauguins siste reise til Stillehavet. Det hadde til hensikt å dekke perioden til minst det første tiåret av 1900-tallet, men dette bindet forble uferdig.
Omtaler og tilpasninger thumb|300px|Georges Seurats En søndag ettermiddag på øya La Grande Jatte, 1884–86, olje på lerret, 207.5 × 308.1 cm, er kanskje det mest kjente eksempelet på pointillisme. Rewald skrev at «begrepet 'postimpresjonisme' er ikke særlig presist, om enn meget bekvemt.» Begrepet er per definisjon begrenset til fransk kunst avledet fra impresjonismen siden 1886, men Rewalds tilnærming til historiske data var mer narrativt enn analytisk, og hinsides dette mente han at det ville være tilstrekkelig å «la kildene tale for seg selv.»
Rivaliserende begreper som modernisme eller symbolisme var aldri enkle å håndtere da de også dekket litteratur, arkitektur og andre kunstarter, og de var heller ikke begrenset til Frankrike.
Modernisme, i dag betraktet som å være en sentral bevegelse innenfor vestlig kunst og med sine opprinnelige røtter i Frankrike, og som gikk tilbake fra før den franske revolusjon til opplysningstiden. Symbolisme, betraktet som et konsept som oppsto et århundre senere i Frankrike, og forutsatte en individuell tilnærming. Lokale nasjonale tradisjoner foruten individuell settinger kunne således stå side om side, og var helt fra begynnelsen et bredt mangfold av kunstnere som praktiserte en form for symbolsk billedspråk. De kunne strekke fra motsatte og ekstreme posisjoner: Nabis-kretsen var eksempelvis forent i å finne tradisjonens syntese og fremme en helt ny form, mens andre holdt seg til det tradisjonelle, mer eller mindre akademiske former som de utforsket for nytt innhold. Symbolisme er derfor ofte knyttet til det fantastiske, esoteriske, erotiske og andre ikke-realistiske emner.
For å møte den nylige overståtte kunstdiskusjonen ble konnotasjonene til begrepet «postimpresjonisme» utfordret på nytt: den engelske kunsthistorikeren Alan Bowness og hans samarbeidspartnere utvidet perioden til å dekke tiden fram til 1914 og til begynnelsen av den første verdenskrig, men begrenset deres tilnærming i bredden for 1890-tallet til Frankrike. Andre europeiske land er presset tilbake til standardiserte konnotasjoner, og Øst-Europa er fullstendig ekskludert.
Mens skillet kan bli sett på som mellom klassisk impresjonisme og senimpresjonisme i 1886, er avslutningen og omfanget av senimpresjonisme fortsatt preget av akademisk diskusjon. For Alan Bowness og hans samarbeidspartnere som for John Rewald, var kubisme absolutt en frisk begynnelse, og i Frankrike ble kubismen vurdert som begynnelsen, og senere også i den engelskspråklige verden. Østeuropeiske kunstnere var imidlertid ikke opptatt av vesteuropeiske kunsttradisjoner, og fortsatte å male i begreper som abstrakt kunst og suprematisme til langt inn på 1900-tallet.
I henhold til den rådende kunstdiskusjon er senimpresjonisme som begrep mest konstruktivt anvendt innenfor Rewalds definisjon i et streng historisk vis, konsentrert på fransk kunst mellom 1886 og 1914, og revurdering av posisjonene til impresjonistiske malere som Claude Monet, Camille Pissarro, Auguste Renoir, og andre — foruten også nye skoler og retninger som århundreskiftet fra cloisoninisme til kubisme. Utbruddet av den første verdenskrig i juli-august 1914 indikerte antagelig langt mer enn begynnelsen på en verdenskrig; det kom også til å signalisere et betydelig brudd i europeisk kulturhistorie.