For den islandske filmen, se Havet (film fra 2002). For den tyske stumfilmen, se Havet (film fra 1927) Hav er det store, sammenhengende saltvannmassen som omgir Jordens fastland, i noen sammenhenger kalt verdenshavet. Havet deles ofte inn i Atlanterhavet, Stillehavet, Indiahavet, Sørishavet og Polhavet. Jordens 1 335 000 km³ med sjøvann utgjør rundt 97 % av det kjente vannet på Jorden og dekker omtrent 71 % av jordoverflaten. Jorden er den eneste kjente planeten som har flytende vann på overflaten.
Saliniteten til sjøvann varierer mye, og er lavere nær overflaten og ved munningen til store elver, og høyere i havdypet. De relative andelene av oppløste salter varierer derimot lite mellom havene. Det faste stoffet som det finnes mest av oppløst i sjøvann, er natriumklorid. Sjøvann inneholder også salter av magnesium, kalsium, kalium og kvikksølv og flere andre stoffer, noen i små konsentrasjoner. Et bredt spekter av organismer, som bakterier, protoktister, alger, planter, sopper, fisk og dyr lever i havet. Havet har et stort antall marine habitater og økosystemer, som strekker seg vertikalt fra den solbelyste overflaten og kystlinjen til de store dypene på de kalde, mørke avgrunnssonene. Fra ekvator og mot polene endres forholdene fra kalde vannet under de polare iskappene til varmt vann i korallrevene i tropiske områder. Mange av hovedgruppene av organismer utviklet seg i havet, og livet kan ha startet der.
Havet modererer Jordens klima og har viktige roller i vann-, karbon- og nitrogenkretsløpene. Vannoverflaten samhandler med atmosfæren og utveksler gasser og varme. Overflatestrømmer i havet skapes av atmosfærens strømmer og vinder som blåser over vannoverflaten gir bølger. Bølgene setter opp saktegående, men stabile sirkulasjoner av vannmasser som er med på å opprettholde havstrømer. Dyphavsstrømmer, kjent som det globale transportbåndet (termohalin sirkulasjon), fører kaldt vann fra polområdene til alle hav og påvirker Jordens klima betydelig. Tidevannet skaper endringer av havnivået to ganger i døgnet og er forårsaket av Jordens rotasjon og gravitasjonen til Månen og, i mindre grad, av Solen. Undersjøiske jordskjelv som oppstår på grunn av tektoniske platebevegelser under havet kan føre til ødeleggende tsunamier, det samme kan vulkaner, skred eller nedslag av store meteoritter.
Havet har vært viktig for menneskene gjennom historien og i forskjellige kulturer. Mennesker som utnytter og studerer havet har blitt beskrevet siden antikken og dokumentert langt bakover i forhistorien. Den moderne vitenskapelige studie av havet kalles oseanografi, og de maritime områdene er styrt etter havretten, med sjøretten som regulerer menneskelig handlinger til sjøs. Havene forsyner mennesker med store mengder mat, først og fremst fisk, men også skalldyr, marine pattedyr og tang, enten de er viltfanget eller oppdrettet. Andre menneskelige bruksområder av havet er transport, reise, mineralutvinning, kraftproduksjon, sjøkrig og fritidsaktiviteter som svømming, seiling og dykking. Mange av disse aktivitetene skaper marin forurensning og miljøproblemer.
Definisjon mini|alt=kart som viser havområder|Hav og bihav som definert av Den internasjonale sjøfartsorganisasjonen.
Ordet «hav» kommer av det norrøne ordet «haf». Havet er det sammenkoblede systemet av alle jordens marine vannmasser og innbefatter Atlanterhavet, Stillehavet, Indiahavet, Sørishavet og Polhavet.Sælen, Odd Henrik; (27. mai 2024) Imidlertid er det også vanlig å bare dele havet inn de tre store hav: Atlanterhavet, Stillehavet og Indiahavet.Sælen, Odd Henrik og Barthel, Knut: (27. mai 2024) Uttrykket «de syv hav» har variert i innhold siden oldtiden.
Ordet «sjø» kan også brukes om hav, men oftest om mer spesifikke og mindre havområder, som Nordsjøen eller Østersjøen. Det er ingen skarp forskjell mellom sjø og hav, selv om sjøer generelt er mindre, og de er ofte delvis eller helt omsluttet av land, samt direkte koblet til havet. Et unntak fra dette er imidlertid Sargassohavet som ikke har noen kystlinje og ligger innenfor en sirkulær strøm, den nordatlantiske gyre. Hav er generelt større enn innsjøer og inneholder saltvann, men Det kaspiske hav er en innsjø og ikke en del av verdenshavene, noe som har betydning i havretten.
På engelsk brukes ordet «ocean» i betydningen verdenshav på norsk. På norsk kan også «osean» brukes i denne betydningen, men helst litterært.
Et bihav er et avgrenset havområde som utgjør en del av et større hav. Et bihav kan være i en av kategoriene innhav eller randhav. Et randhav er et havområde mot kysten som er avgrenset av det åpne havet av øyer eller en halvøy. Store bukter uten klar grense mot åpent hav, som eksempelvis Beauforthavet. Et innhav er et hav forbundet med det åpne havet med et smalt strede. Stredet skal være så smalt at en kan se land på den andre siden. Østersjøen og Rødehavet er eksempler på innhav.Barthel, Knut: (3. desember 2020)
Et begrep i forbindelse med hav og sjø er vannmasse, som er en nokså ensartet vannmengde som defineres ut fra dens temperatur og saltholdighet.
Havets opprinnelse En teori om havets opprinnelse er at vannet kom fra bergarter (mineraler) inne i Jorden som var tilstede da den ble dannet. Etter hvert som de smeltede bergartene ble avkjølt, ble vanndamp og andre gasser frigjort via vulkaner. Vanndampen kondenserte og dekket jordskorpen med et primitivt hav for rundt 3,8 milliarder år siden, i en prosess som antas å ha vart i millioner av år. Varme gasser fra Jordens indre fortsetter å produsere nytt vann som tilføres på havets bunn.
Strengt tatt er det ikke vann i fri form, men vannets bestanddeler, altså oksygen og hydrogen, som var tilstede ved Solen og Jordens dannelse som forskerne er opptatt av. Hydrogen og oksygen kan ha inngått i kjemiske sammensetninger som jordskorpens mineraler består av. Jordens mantel består for en stor del av mineraler som inneholder store mengder oksygen og hydrogen. Mantelen kan inneholde hydrogen og oksygen tilsvarende like mye vann som ti ganger alt vannet i havet.
En annen teori for vannets opphav går ut på at kalde kometer avga vann da de krasjet inn i den unge Jorden. Mange tenker seg at vannets opphav kan forklares med både dette og teorien om vann fra Jordens indre. Noen forskere mener også at vannet kan knyttes til en stor kollisjon mellom den unge Jorden og et annet stort legeme, som ifølge nedslagsteorien også skapte Månen. Uavhengig av hva som er havet og vannets opprinnelse, er Jordens plassering i solsystemet det ultimate stedet for at vann skal kunne eksistere i alle tre fasene, altså som is, væske og vanndamp. Hvis Jorden var nærmere Solen, ville det være for varmt til at flytende vann kan eksistere i havet. Om avstanden var noe større, ville ikke vanndamp ha eksistert.
Havets sammensetning endret seg etter at havet var dannet. Den tidlige atmosfæren hadde høyt innhold av karbon- og svoveldioksid, noe som skapte svært sur nedbør. I tillegg tilførte vulkanutbrudd klor til atmosfæren. Dermed ble store mengder mineraler fra landjorden oppløst og rant ut i havet. Disse ble oppløst i havet, og etter en tid oppstod balanse mellom stoffer inn og ut av havet, slik at havet fikk en kjemisk sammensetning lik dagens.
Fysiske egenskaper mini|alt=Bilde av jordkloden tatt fra verdensrommet|Sammensatte bilder av jorden laget av NASA i 2001.
Jorden er den eneste kjente planeten med hav av flytende vann på overflaten. Mars har iskapper, og jordlignende planeter i andre solsystemer kan ha hav. Jordens 1 335 000 km³ med sjøvann utgjør 97,25 % av det kjente vannet på planeten, og dekker omtrent 71 % av jordoverflaten. Ytterligere 2,15 % av jordens vann er frosset, og inngår i havisen som dekker Polhavet, altså iskappen som dekker Antarktis og det tilstøtende havet, samt forskjellige isbreer og overflateavsetninger rundt om i verden. Resten (omtrent 0,65 % av hele vannbeholdningen) danner underjordiske reservoarer eller forskjellige stadier av vannets kretsløp, hvilket vil si damp i luften, skyene, regn og innsjøer og elver.NOAA. "Lesson 7: The Water Cycle " in Ocean Explorer.
Den vitenskapelige studien av vann og jordens vannsyklus er hydrologi, mens fluiddynamikk studerer fysikken til vann i bevegelse. Studien av selve havet kalles oseanografi. Marinbiologi (biologisk oseanografi) studerer planter, dyr og andre organismer som holder til i marine økosystemer. Marin geografi kartlegger havets utforming, mens maringeologi (geologisk oseanografi) er opptatt av kontinentaldrift og jordens sammensetning og struktur.
Sjøvann
alt=Kart som viser saltinnholdet i havet|mini|Salinitetskart tatt fra Aquarius Spacecraft. Regnbuefargene representerer saltholdighetsnivåer: rød = 40 ‰, lilla = 30 ‰
Saltholdighet Sjøvann inneholder salt, og saliniteten måles vanligvis i promille (‰). På det åpne havet har sjøvann et saltinnhold på omtrent 35 ‰. Middelhavet er litt høyere med 38 ‰, mens saltholdigheten i det nordlige Rødehavet kan nå helt opp i 41 ‰. I motsetning til dette har noen såkalte hypersalte innsjøer, uten avløp i havet, mye høyere saltholdighet. For eksempel har Dødehavet med 300 g oppløste faste stoffer per liter (300 ‰).
Mens bestanddelen av vanlig salt (natriumklorid) utgjør omtrent 85 % av de faste stoffene oppløst i sjøvann, er det også andre metallioner, som magnesium og kalsium, og negative ioner, som sulfat, karbonat og bromid, til stede. Til tross for at saliniteten varierer mellom havene, er den relative sammensetningen av de oppløste saltene stabil i verdenshavene. Sjøvann inneholder for mye salt til at mennesker kan drikke det, fordi nyrene ikke greier å skille ut urin med høyt saltinnhold.
Selv om mengden salt i havet forblir relativt konstant innenfor en tidsskala av millioner av år, påvirker ulike faktorer saltholdigheten til en gitt vannmasse. Fordampning øker saltholdigheten, det samme gjør isdannelse, mens nedbør, havissmelting og avrenning fra land reduserer den. For eksempel får Østersjøen tilførsel fra mange elver, og havet der kan dermed betraktes som brakkvann.
pH-verdi
+Viktigste oppløste stoffer i sjøvann (3,5 % saltholdighet) Millero, F. J.; Feistel, R.; Wright, D. G.; McDougall, T. J. (2008). "The composition of Standard Seawater and the definition of the Reference-Composition Salinity Scale". Deep-Sea Research Part I: Oceanographic Research Papers. 55 (1): 50–72. Bibcode:2008DSRI...55...50M. doi:10.1016/j.dsr.2007.10.001. Stoff Konsen-trasjon (‰) % av totale salter Klorid 19,3 55 Natrium 10,8 30,6 Sulfat 2,7 7,7 Magnesium 1,3 3,7 Kalsium 0,41 1,2 Kalium 0,40 1,1 Bikarbonat 0,10 0,4 Bromid 0,07 0,2 Karbonat 0,01 0,05 Strontium 0,01 0,04 Borate 0,01 0,01 Fluor 0,001 <0,01 Alle andre oppløste stoffer <0,001 <0,01
Sjøvann er svakt alkalisk og har hatt en gjennomsnittlig pH på rundt 8,2 de siste 300 millioner årene. Utslipp av store mengder karbondioksid i atmosfæren på grunn av forbrenning av fossilt brensel, der så mye som 30–40 % av den tilførte CO2-gassen absorberes av havene, har ført til kjemiske endringer i havet. Det dannes karbonsyre, som senker pH-verdien via en prosess som kalles havforsuring. Havforsuringen antas med svært stor sikkerhet å fortsette lenge etter at globale overflatetemperaturer er stabilisert; havforsuringen er således et vippepunkt.
Oksygenkonsentrasjon Mengden oksygen i sjøvann avhenger først og fremst av organismene som vokser i det. Disse er hovedsakelig alger, som planteplankton, men noen karplanter som sjøgress finnes også. I dagslys sørger fotosyntesen til disse plantene for oksygenproduksjon som løses opp i sjøvannet og kan tas opp av marine dyr. Om natten stopper fotosyntesen, og mengden oppløst oksygen avtar. I dyphavet, hvor det ikke trenger nok lys ned til at planter kan vokse, er det svært lite oppløst oksygen. I dets fravær brytes organisk materiale ned av anaerobe bakterier som produserer hydrogensulfid.