Konstantin den store (latin: Flavius Valerius Aurelius Constantinus Augustus;I klassisk latin var Konstantins offisielle keisertittel IMPERATOR CÆSAR FLAVIVS CONSTANTINVS PIVS FELIX INVICTVS AVGVSTVS, det vil sin «imperator Cæsar Flavius Constantine Augustus, den fromme, heldige, ubeseirede». Etter år 312 la han til MAXIMVS («den største»), og etter 325 erstattet «ubeseirede» med VICTOR, da «invictus» minnet for mye om Sol Invictus, solguden. født 27. februar ca 272Fødselsdatoen varierer, men de fleste historikere foretrekker «ca. 272». Lenski, «Reign of Constantine» (CC), 59., død 22. mai 337), også nevnt som Konstantin den første eller sankt Konstantin,blant østlige ortodokse, orientalske ortodokse, og bysantinske katolske kristne. Den bysantinske liturgiske kalender, observert av den østlige ortodokse kirke og østlige katolske kirker av bysantinske riter, lister begge Konstantin og hans mor Helena som helgener. Selv om han ikke er inkludert i den latinske kirkes liste over helgener, som anerkjenner en rekke andre med navnet Konstantin som helgener, er han æret under tittelen «den store» for hans bidrag til kristendommen. var romersk keiser fra 306 og til 337. Konstantin var sønn av Flavius Valerius Konstantius, en romersk militæroffiser, og hans hustru Helena. Hans far ble cæsar, stedfortredende keiser i Vest-Europa i 293. Konstantin ble sendt til den østlige delen av riket, hvor han steg i rang til å bli militær tribune under keiserne Diokletian og Galerius. I 305 steg Konstantin til rangen av Augustus, seniorkeiser i vest, og han ble kalt til vesten for å drive krig under sin fars kommando i romerske Britannia. Utropt som keiser av hæren etter sin fars død i 306, framsto Konstantin som seierrik i en rekke borgerkriger mot keiserne Maxentius og Licinius, til han ble enehersker av både det vestlige som det østlige Romerriket ved 324.
Som keiser vedtok Konstantin mange administrative, finansielle, sosiale og militære reformer, for å styrke riket. Regjeringen ble restrukturert, og den sivile og militære autoriteten ble adskilt. En ny gullmynt, solidus, ble introdusert for å bekjempe inflasjon. Denne ble standarden for bysantinsk og europeisk valuta i mer enn tusen år. Han var den første romerske keiser som omvendte seg til kristendommen,Med det mulige unntaket av Filip Araberen (regjerte 244–249). Se Shahîd, I. (1984): Rome and the Arabs, Washington, D.C.: Dumbarton Oaks, s. 65–93; Pohlsander, H. A. (1980): «Philip the Arab and Christianity» i: Historia 29:4, s. 463–473. og spilte en innflytelsesrik rolle i proklameringen av Milanoediktet (Edictum Mediolanense), som bestemte religiøs toleranse over hele riket. Han tilkalte det første konsilet i Nikea i 325 hvor den nikenske trosbekjennelse ble knesatt av de kristne. I militære saker ble den romerske hæren reorganisert til å bestå av mobile feltenheter og garnisonsoldater, i stand til å stå imot interne trusler og invasjoner fra barbarer. Konstantin utførte suksessfulle militære kampanjer mot fiendtlige stammer langs de romerske grensene — frankere, alamannerne, gotere, og sarmatere — og besatte på nytt områder som hans forgjengere hadde oppgitt i løpet av uroen i foregående århundre.
Konstantins tidsalder markerte en særskilt epoke i historien til Romerriket.Gregory, A History of Byzantium, 49. Han bygde ny keiserresidens i Bysants, og døpte det til Nye Roma, men for å ære ham kalte romerne byen Konstantinopel. Den ble senere hovedstaden for det som ble kjent som Det bysantinske rike i over tusen år. Hans mer umiddelbare politiske arv, var at han etterlot riket til sine sønner, og erstattet Diokletians tetrarkiet med prinsippet av dynastisk etterfølgelse. Hans omdømme blomstret i løpet av levetiden til hans barn, og i århundrene etter hans styre. Middelalderkirken fremmet ham som et mønster på dyd, mens sekulære herskere fremmet ham som en prototype, et referansepunkt, og som symbolet på keiserlig berettigelse og identitet.Van Dam, Remembering Constantine at the Milvian Bridge, 30. Fra og med renessansen kom det kritiske vurderinger av hans styre, grunnet gjenoppdagelsen av anti-konstantinske kilder. Kritikerne framstilte ham som en despotisk tyrann. Trender i moderne og nyere forskning har derimot forsøkt å balansere ekstreme synspunkter i tidligere historieskrivning.
Konstantin — som den første kristne keiser — er en betydelig figur i kristendommens historie. Den hellige gravs kirke, bygd på hans ordre på det antatte stedet for Jesus' grav i Jerusalem, ble det helligste stedet i kristendommen. Pavedømmet krevde verdslig makt via Konstantin og den konstantinske skjenkelse. Han er opphøyd til helgen av den østlige ortodokse kirke, orientalsk-ortodokse kirker, orientalske katolske kirker og den anglikanske kirke. Østlige kristne kirker holder hans minne i særlig høy anseelse og anser Konstantin som isapostolos, eller «likestilt-med-apostlene».
Kilder thumb|300px|Den romerske verden på Konstantins tid. Konstantin var en hersker av betydelig historisk betydning, og han har alltid vært en kontroversiell figur.Barnes, Constantine and Eusebius, 272. Svingningene i Konstantins omdømme har reflektert naturen til de antikke kildene om hans styre. Disse er rikelige og detaljerte,Bleckmann, «Sources for the History of Constantine» (CC), 14; Cameron, 90–91; Lenski, «Introduction» (CC), 2–3. men har blitt sterkt påvirket av den offisielle propagandaen i perioden,Bleckmann, «Sources for the History of Constantine» (CC), 23–25; Cameron, 90–91; Southern, 169 og er ofte ensidige.Cameron, 90; Southern, 169. Det er ikke bevarte historier eller biografier som omhandler Konstantins liv og styre.Bleckmann, «Sources for the History of Constantine» (CC), 14; Corcoran, Empire of the Tetrarchs, 1; Lenski, «Introduction» (CC), 2–3. Den næreste erstatningen er Eusebius av Cæsareas Vita Constantini, et verk som er en blanding av lovprisning og hagiografi.Barnes, Constantine and Eusebius, 265–268. Skrevet mellom 335 og ca 339,Drake, «What Eusebius Knew», 21. Vita opphøyer og lovpriser Konstantins moral og religiøse dyder.Eusebius, Vita Constantini 1.11; Odahl, 3. Vita skapte et omstridt positivt bilde av Konstantin,Lenski, «Introduction» (CC), 5; Storch, 145–155. og moderne historikere har jevnlig utfordret dens troverdighet.Barnes, Constantine and Eusebius, 265–71; Cameron, 90–92; Cameron & Hall, 4–6; Elliott, «Eusebian Frauds in the Vita Constantini», 162–171. Den fyldigste beskrivelse av Konstantins sekulære liv er den anonyme Origo Constantini.Lieu & Montserrat, 39; Odahl, 3. Det er et verk av usikker dato,Bleckmann, «Sources for the History of Constantine» (CC), 26; Lieu & Montserrat, 40; Odahl, 3. og fokuserer på militære og politiske hendelser og overseer kulturelle og religiøse emner.Lieu & Montserrat, 40; Odahl, 3.
Lactantius' De Mortibus Persecutorum, en politisk kristen pamflett om styrene til Diocletian og tetrarkiet har gitt verdifull informasjon, men er samtidig tendensiøse detaljer om Konstantins forgjengere og hans tidlige liv.Barnes, Constantine and Eusebius, 12–14; Bleckmann, «Sources for the History of Constantine» (CC), 24; Mackay, 207; Odahl, 9–10. De eklektiske fortellingene til Sokrates, Sozomenos, og Theodoret av Kyros beskriver kirkelige strider av Konstantins senere styre.Barnes, Constantine and Eusebius, 225; Bleckmann, «Sources for the History of Constantine» (CC), 28–29; Odahl, 4–6. Skrevet i løpet av styret til keiser Theodosius II (408–450), et århundre etter Konstantins liv, har disse kirkelige historikerne fordunklet hendelsene og teologiene i den konstantinske perioden gjennom feilaktig adressering, fordreining, feilaktig framstilling og bevisst utydelighet.Barnes, Constantine and Eusebius, 225; Bleckmann, «Sources for the History of Constantine» (CC), 26–29; Odahl, 5–6. Samtidige skrifter av den ortodokse kristne Athanasius av Alexandria og kirkehistorien til den arianske Filostorgius har blitt bevart, men deres ensidighet og partiske syn er ikke mindre.Odahl, 6, 10.
Epitomene til Aurelius Victor (De Caesaribus), Eutropius (Breviarium), Festus (Breviarium), og den anonyme forfatteren av Epitome de Cæsaribus tilbyr komprimert sekulære politiske og militære historie fra perioden. Til tross for at de ikke er kristne, tegner epitomene et positivt bilde av Konstantin, men utelater referanser til Konstantins religiøse politikk.Bleckmann, «Sources for the History of Constantine» (CC), 27–28; Lieu & Montserrat, 2–6; Odahl, 6–7; Warmington, 166–167. Panegyrici Latini, en samling av panegyriske tekster fra sent på 300- og tidlig på 400-tallet, men gir verdigfull informasjon om politikken og ideologien av perioden under tetrarkiet og Konstantins tidlige liv.Bleckmann, «Sources for the History of Constantine» (CC), 24; Odahl, 8. Samtidig arkitektur, slikt som Konstantinbuen i Roma og palasser i Gamzigrad i Serbia og Córdoba i Spania,Bleckmann, «Sources for the History of Constantine» (CC), 20–21; Johnson, «Architecture of Empire» (CC), 288–291; Odahl, 11–12. epigrafiske levninger, og myntene fra tiden utfyller de skriftlige kildene.Bleckmann, «Sources for the History of Constantine» (CC), 17–21; Odahl, 11–14.
Liv og virke Tidlige år thumb|Levningene av det overdådig residenspalasset i Mediana, reist av Konstantius i nærheten av hans fødeby Naissus Flavius Valerius Konstantinus, som han opprinnelig ble navngitt, ble født i byen Naissus i provinsen Dardania i Moesia (Balkan) den 27. februarBarnes, Constantine and Eusebius, 3, 39–42; Elliott, Christianity of Constantine, 17; Odahl, 15; Pohlsander, «Constantine I»; Southern, 169, 341. antagelig i nærheten av år 272.Barnes, Constantine and Eusebius, 3; Barnes, New Empire, 39–42; Elliott, «Constantine's Conversion», 425–6; Elliott, «Eusebian Frauds», 163; Elliott, Christianity of Constantine, 17; Jones, 13–14; Lenski, «Reign of Constantine» (CC), 59; Odahl, 16; Pohlsander, Emperor Constantine, 14; Rodgers, 238; Wright, 495, 507. Hans far var Flavius Valerius Konstantius, en innfødt av provinsen Dardania. Konstantius var tolerant og politisk dyktig.Panegyrici Latini 8(5), 9(4); Lactantius, De Mortibus Persecutorum 8.7; Eusebius, Vita Constantini 1.13.3; Barnes, Constantine and Eusebius, 13, 290. Konstantin tilbrakte antagelig liten tid med sin far.MacMullen, Constantine, 21. Konstantius var en offiser i den romerske hæren, en del av keiser Aurelians keiserlige livvakt. Konstantius avanserte gjennom rangene, og ble gjort til guvernør av Dalmatia av keiser Diocletian, en annen av Aurelians kamerater fra Illyricum, i 284 eller 285.Barnes, Constantine and Eusebius, 3; Lenski, «Reign of Constantine» (CC), 59–60; Odahl, 16–17. Konstantins mor var Helena, en kvinne fra Bitynia i Anatolia av lav sosial status.Drijvers, J.W. (1991): Helena Augusta: The Mother of Constantine the Great and the Legend of Her finding the True Cross, Leiden, s. 9, 15–17. Det er uklart om hun var lovlig gift med Konstantius eller om hun var kun hans elskerinne.Barnes, Constantine and Eusebius, 3; Barnes, New Empire, 39–40; Elliott, Christianity of Constantine, 17; Lenski, «Reign of Constantine» (CC), 59, 83; Odahl, 16; Pohlsander, Emperor Constantine, 14.