Otto III (980–1002) var keiser i det tysk-romerske rike fra 996 til sin død i 1002. Han tilhørte det ottonianske dynasti (liudolfingene), og var eneste sønn av den tysk-romerske keiser Otto II og hans kone Theophania. Han hadde tre eldre søstre, Adelheid, Sophia og Mathilde.
Otto III ble kronet til konge av Roma i 983 i en alder av tre år, kort tid etter at faren hadde falt i Sør-Italia i kamp mot det Det bysantinske riket (Østromerriket) og emiratet Sicilia. Selv om han som konge av Roma i navnet også var hersker over Tyskland, åpnet hans unge alder for maktkamp i riket. Hans fetter Henrik II, hertug av Bayern forsøkte å overta tronen i 984. Da hans forsøk ikke fikk støtte fra det tyske aristokratiet, ble Henrik II tvunget til å gi opp sine planer og å la Otto IIIs mor Theophania fungere som regent til hun døde i 991. Otto III var da fortsatt et barn, så hans bestemor, keiserinne Adelheid, fungerte som regent inntil 994.
I 996 dro Otto III til Italia for å kreve titlene konge av Italia og keiser av det tysk-romerske rike, som hadde stått ubesatt siden Otto II døde i 983. Otto III forsøkte også å gjenetablere imperiets kontroll over byen Roma, som hadde gjort opprør under ledelse av den romerske patrisier Johannes Crescentius Momentanus (Crescentius II), og gjennom det også kontroll med pavekirken. Da han ble kronet som keiser, slo Otto III ned den romerske opprør og innsatte sin fetter Bruno av Kärnten som pave Gregor V, den første paven av tysk avstamning. Johannes Crescentius ble benådet av keiseren, men etter at keiseren forlot Roma gjorde han igjen opprør, avsatte Gregor V og satte inn sin motpave Johannes XVI. Otto III kom tilbake til byen i 998, gjeninnsatte Gregor V, og henrettet både Johannes Crescentius og Johannes XVI. Da Gregor V døde i 999, satte Otto III inn Sylvester II som ny pave. Gjennom sine handlinger styrket Otto III imperiets kontroll over den katolske kirken.
Fra begynnelsen av sin regjeringstid, møtte Otto III motstand fra slaverne langs den østlige grensen. Etter farens død i 983 tvang det slaviske opprøret imperiet til å forlate sine territorier øst for Elben. Otto III ønsket å kjempe for å gjenvinne imperiets tapte territorier i hele sin regjeringstid, men hadde bare betinget suksess med dette. I øst styrket Otto III styrket han rikets relasjoner med Polen, Böhmen og Ungarn. Gjennom sine forbindelser med Øst-Europa var han i år 1000 i stand til å støtte misjonsarbeidet i Polen og kroningen av Stefan I som den første kristne konge av Ungarn.
Da Otto III vendte tilbake til Roma i 1001 ble han møtt av et opprør fra det romerske aristokratiet som tvang ham til å flykte fra byen. Mens han forsøkte å gjenvinne byen i 1002 fikk han plutselig feber og døde i et slott i nærheten av Civita Castellana i en alder av 21 år. Uten noen arvinger som kunne overta tronen gikk imperiet inn i en politisk krise.
Tidlig liv Otto III ble født i juni eller juli 980 et sted mellom Aachen og Nijmegen (i dagens Nordrhein-Westfalen) som eneste sønn av keiser Otto II av Det tysk-romerske rike og hans kone Theophania, Otto III var den yngste av parets fire barn. Umiddelbart før Otto IIIs fødsel, hadde hans far gjennomført militære aksjoner mot kong Lothar IV av Frankrike.
Den 14. juli 982, led Otto IIs hær et knusende nederlag mot det muslimske emiratet Sicilia i slaget ved Stilo. Otto II hadde vært i kamp i Sør-Italia og prøvd å annektere hele Italia under sitt tysk-romerske imperium. Otto II selv kom uskadd fra slaget, men mange av hans viktige keiserlige tjenestemenn mistet livet. Etter nederlaget og på adelsmennenes oppfordring innkalte Otto II til en forsamling i Verona i pinsen 983 som valgte den tre år gamle Otto III til konge av Tyskland og han ble utpekt som Otto IIs tronfølger. Dette var første gang en tysk hersker hadde blitt valgt på italiensk jord. Etter at forsamlingen ble avsluttet, reiste Otto III og hans mor Theophania over Alpene for at Otto skulle bli kronet i Aachen, det tradisjonelle stedet for kroningen av de tyske konger. Otto II ble igjen for å gjenoppta sin militære kamp mot muslimene. Mens han fortsatt var i det sentrale Italia døde Otto II plutselig den 7. november 983, og ble gravlagt i Peterskirken i Roma.
Otto III ble kronet til konge 1. juledag 983, tre uker etter farens død. Han ble kronet av Willigis, erkebiskop av Mainz, og av Johannes, erkebiskop av Ravenna.Duckett, Eleanor (1968). Death and Life in the Tenth Century. Ann Arbor: University of Michigan Press, s 106 Nyheten om Otto IIs død nådde Tyskland først kort tid etter sønnens kroningDuckett, s 106. De uløste problemer i det sørlige Italia og den store slaviske oppstanden ved imperiets østgrense gjorde den politiske situasjonen svært ustabil. Med en mindreårig konge hersket full forvirring i imperiet og moren Theophania måtte innta rollen som regent for sin unge sønnComyn, Robert. History of the Western Empire, from its Restoration by Charlemagne to the Accession of Charles V, Vol. I. 1851, s 121.
Barnekongen
Henrik IIs regjeringstid thumb|right|Henrik II, hertug av Bayern, fungerte som Otto IIIs regent fra 983 til 984. Etter et mislykket opprør for å overta tronen måtte han la Otto IIIs mor Theophania overta som regent.
Otto IIIs fetter Henrik II, hertug av Bayern, hadde blitt avsatt som hertug av Otto II i 976 etter at han hadde mislyktes i et opprør og var blitt fengslet i Utrecht. Etter Otto IIs død ble Henrik løslatt fra fengselet. Som Otto IIIs nærmeste mannlige slektning i det ottonianske dynastiet hevdet Henrik II regentretten over sin nyfødte fetterComyn, s. 121. Warin, erkebiskopen av Köln, ga Henrik regentskapet uten særlig motstand. Bare Otto IIIs mor, Theophania, protesterte sammen med Ottos bestemor, keiserinne Adelaide av Italia, og hans tante, abbedisse Matilda av Quedlinburg. Adelaide og Matilda var imidlertid i Italia og ute av stand til å fremme sine interesser.
Som regent tok Henrik II mindre hensyn til formynderskapet for sin nyfødte fetter og mer hensyn til å posisjonere seg selv for tronen. Mot slutten av 984 prøvde Henrik å alliere seg med innflytelsesrike personer i det ottonianske miljøet, blant dem sin fetter kong Lothar av Frankrike. I bytte for støtte til Henrik II som konge av Tyskland, skulle Lothar overta provinsen LotharingiaDuckett, s. 107. De to ble også enige om å slå sine armeer sammen 1. februar 985 for å ta byen Breisach, men i siste øyeblikk sviktet motet hos Henrik. Lothar fortsatte likevel kampene i tyske landområder og lyktes i å innta Verdun i mars 985Duckett, s. 107-108.
Henrik tok med seg den unge Otto III til hertugen av Sachsen. Her inviterte han adelen i landet til feiring palmesøndag 985 og drev en åpenlys kampanje for selv å overta den tyske tronen uten å få støtte fra særlig mange. Blant dem som støttet ham var hertug Mieszko I av Polen og hertug Boleslaus II av Böhmen. Han fikk også støtte av erkebiskop Egbert i Trier, erkebiskop Gisilher i Magdeburg og biskop Dietrich I i Metz.
Opposisjonen mot Henrik samlet seg i Quedlinburg i Sachsen for å konspirere. Da Henrik fikk rede på dette gikk han med sin arme mot Quedlinburg for å knuse motstanden. Han sendte biskop Folcmar av Utrecht i forveien for å prøve å forhandle fram en avtale, men opposisjonen med hertug Bernhard I av Sachsen i spissen, nektet å sverge troskap mot andre enn Otto III. Henrik måtte love å avholde fredsforhandlinger. Han dro senere mot Bayern, men hertug Henrik III av Bayern – som var innsatt av Otto II – nektet å anerkjenne Henrik II og sverget sin lojalitet til Otto III.
Etter nokså blandet suksess i Sachsen og Bayern var Henrik avhengig av å få støtte i hertugdømmet Franken, som var direkte underlagt den tyske kronen. De frankiske adelsmenn anført av erkebiskop Willigis av Mainz (Tysklands primas) og hertug Konrad I av Schwaben opprettholdt sin støtte til Otto IIIComyn, s 121. I frykt for regelrett borgerkrig måtte Henrik II overlate regentskapet for Otto III til hans mor Theophania og hans bestemor Adelaide den 29. juni 985. Til gjengjeld fikk Henrik II tilbake tittelen hertug av Bayern mens Henrik III som hadde å ble hertug av KärntenDuckett, s. 108.
Theophanias regenttid thumb|left|Otto IIIs mor Theophania var hans regent fra 984 til hun døde i 991.
Theophanias regentperiode fra 984 til hennes død i 991 ble i stor grad spart for interne stridigheter. Hun kjempet gjennom å reetablere bispedømmet Merseburg som hennes mann Otto II hadde lagt inn under erkebispedømmet Magdeburg i 981. Theophania beholdt også Otto IIs prester, grev Bernward av Hildesheim og erkebiskop Willigis av Mainz. Selv om Theophania selv var regentem, så hadde Willigis stor frihet til å administrere riket. En av imperiets største prestasjoner var at regenten lyktes i å opprettholde tysk overhøyhet over Böhmen. Boleslaus II, hertug av Böhmen, ble tvunget til å godta Otto IIIs overhøyhet.Duckett, s 108
I 986 feiret den fem år gamle Otto III påske i Quedlinburg. De fire store tyske hertugene (Henrik II av Bayern, Conrad I av Schwaben, Henry III av Kärnten, og Bernard I av Sachsen) ga sin hyllest til barnekongen. Størst betydning hadde Henrik IIs hyldest sett på bakgrunn av hans mislykte opprør to år tidligere. Året etter, da Otto fylte seks år startet hans utdanning under Bernward av Hildesheim og Gerbert d'Aurillac.
I Theophanias regentstid brøt den store Gandersheim-konflikten ut. Den dreide seg om kontrollen med Gandersheim-klosteret og dets eiendommer. Både erkebiskopen av Mainz og biskopen av Hildesheim hevdet myndighet over klosteret, herunder også myndighet til å salve klosterets nonner. Konflikten begynte i 989 da Otto IIIs eldre søster Sophia ble nonne i Gandersheim-klosteret. Sophia nektet å godta å være underlagt biskopen av Hildesheim, men ønsket i stedet å bli ledet direkte fra erkebiskopen av Mainz. Konflikten eskalerte til den ble brakt inn for det kongelige hoff med Otto III og Theophania. Den kongelige inngripen lettet spenninger mellom partene ved å tillate at begge biskopene kunne salve Sophie, mens salving av de andre nonnene i klosteret ville bli overlatt til biskopen av Hildesheim alene.
I 989 foretok Theophania og Otto en kongelig ekspedisjon til Italia for å besøke graven til Otto II i Roma. Etter å ha krysset Alpene og nådd Pavia i Nord-Italia, fikk keiserinnen sin mangeårige fortrolige Johannes Philagathos utnevnt som erkebiskop av Piacenza. Etter et år i Italia, dro det kongelige hoff tilbake til Tyskland hvor Theophania døde i Nijmegen den 15. juni 991 i en alder av 31 år. Hun ble gravlagt i kirken St. Pantaleon i Köln.
Fordi Otto III ennå var et barn (han var bare elleve år da moren døde), ble hans bestemor, keiserinne Adelaide av Italia utnevnt til hans regent sammen med erkebiskop Willigis av Mainz fram til Otto ble gammel nok til å regjere på egen hånd i 994Comyn, s. 122.
Den uavhengige regenten Etter hvert som Otto III ble eldre avtok bestemorens myndighet gradvis inntil 994 da Otto III hadde nådd en alder av 14 år. Ved en forsamling i Solingen i september 994, ble det bestemt at Otto III kunne regjere alene. Når nå barnebarnet ikke lenger hadde behov for en regent trakk Adelaide seg tilbake til et nonnekloster hun selv hadde grunnlagt i Selz i Alsace. Selv om hun aldri selv ble nonne tilbrakte hun resten av sine dager der i kirkens tjeneste. Ettersom Otto III fortsatt var ugift, fulgte hans eldre søster Sophia ham fra 995 til 997 og fungerte som hans gemalinne.
En av Ottos første handlinger som uavhengig hersker var å utnevne Heribert av Köln som sin kansler over hele Italia, en stilling han skulle inneha til Ottos død i 1002. Sommeren 995 sendte Otto erkebiskopen av Piacenza, Johannes Philagathos, til Konstantinopel som sin representant for å arrangere et ekteskap mellom seg selv og den bysantinske prinsesse Zoe.
Krig mot slaverne thumb|300px|Nordmark (markert med rød) og Billungmarken måtte oppgis av imperiet etter den store slaviske oppstanden i 983.