thumb|Statue av Francis Bacon, London thumb|Portrett av Galileo Galilei, 1636 1600-tallets filosofi er den epoke innen filosofiens historie som kommer mellom renessansen og opplysningstiden. Den utmerkes først og fremst av at naturfilosofien og vitenskapsteorien ikke lenger var dominert av kirkens teologer og geistlige, men ble sekularisert, og naturvitenskapene ble etter hvert skilt ut fra filosofien som egne disipliner; arven fra Francis Bacon og Galileo Galilei ble i lang tid kjent som philosophia experimentalis.

Innenfor samfunnsfilosofien fikk krigsretten en fortolker i Hugo Grotius, og en reformert natur- og folkerett av Grotius, John Locke, Thomas Hobbes og Samuel von Pufendorf. Renessansen skeptisisme ble dratt til det ytterste av René Descartes, og med dette fulgte problemet for metafysikken å skille det åndelige fra det materielle.

Fra århundret stammer den engelske empirismen og den kontinentale rasjonalismen som ble grunnlaget for kulturbruddet mellom den engelske og den kontinentale filosofien som fortsatt gjelder.

Systembyggerne Se hovedartikkel, Rasjonalisme

thumb|René Descartes thumb|Baruch de Spinoza thumb|Thomas Hobbes Rasjonalisme er en betegnelse for alle filosofiske retninger som er sentrert rundt fornuften (ratio på latin), tenkningen og tingens logiske orden. Rasjonalismen ble utviklet i løpet av 1600- og 1700-tallet, da filosofene René Descartes, Baruch Spinoza og Gottfried Wilhelm Leibniz bygde opp metafysiske system ut fra den beste vitenskap som da var tilgjengelig. Rasjonalismen kom til å prege opplysningstidens tenkning, og derigjennom den moderne vitenskapsoppfatningen. De hadde alle sine svar og ideer på sin tids spørsmål. Noen antagonisme vis-à-vis empiristene handler det ikke om da rasjonalistene ikke var fremmed for eksperimenter og erfaringer via sinnet.

Rasjonalistene var sterkt påvirket av den moderne verdensbildets frammarsj på 1600-tallet i og med Galileo Galilei og Isaac Newtons oppdagelser. Det mekanistiske verdensbildet synes å angå all materie. Selv mennesker synes å være underkastet lovene for årsaker og bør derfor blitt forstått og forklart. Å stille spørsmål ved middelalderens skolastiske verdensbilde ble den nye filosofiens oppgave, men også å finne en plass for menneskene i et teologisk perspektiv og gi svar på spørsmål om fri vilje og determinisme. En stor inspirasjon for rasjonalistene var det deduktive vitenskapsidealet som hadde sin begynnelse i Euklids Elementer hvor han beskrev hvordan man fra et mindre antall antagelser som er åpenbare hver for seg kan lede til mengder av prinsipper i geometrien som hver for seg kan ledes tilbake til grunnen. Eukids geometri kom til å bli av stor intellektuell opplevelse som sann og ren vitenskap for mange intellektuelle som gjennom århundret forsøkte å virkeliggjøre et deduktivt system på andre områder enn geometrien.

Descartes var dypt misfornøyd med sin tids vitenskap og dens kunnskapsteoretiske grunn. Et av hans mål var med hjelp av reduksjonisme nå fram til helt sikre påstander om verden. Han mente eksempelvis at man intuitivt kunne se at en triangel hadde tre sider og at man gjennom deduksjon kunne nå fram til sikker kunnskap. Det var med fornuften og ikke følelsene eller sanseinntrykk som dette var mulig. Gjennom å ha noen få enkle prinsipper (fra latin, principia, «begynnelse») som utgangspunkt mente de at man kunne forstå og forklare verden. Descartes forsøkte å skape en sikker grunnvoll for tenkningen og vitenskapen gjennom å tvile på alt, inklusivt matematikken prinsipper. Det fantes dog en sak han ikke kunne tvile, nemlig at han tenkte under sin tvil. Herfra kom hans berømte cogito ergo sum, «jeg tenker, ergo er jeg». Sjelen ble grunnvollen for hans rasjonalisme og mennesker som «tenker ting». René Descartes gjorde også betydningsfull innsats i matematikk og naturvitenskap, eksempelvis bruker vi å snakke om det cartesiske koordinatsystem. Han latinske navn er nemlig Renatus Cartesius.

På politikkens område er Thomas Hobbes' Leviatan berømt for sin deduktive oppbygning og sine skremmende slutninger om lederens legitime og nærmeste uinnskrenkete makt i samfunnet. Hobbes beskrev naturens mekaniske lover som strengt styrer alt i naturen, inklusivt menneskenes oppførsel. Menneskene naturlige oppførsel er i henhold til Hobbes egoistiske, deres streben er å sette seg over alle andre mennesker gjennom å skaffe seg eksempelvis makt. I naturtilstanden, skrev Hobbes, blir halve livet alles krig mot alle (bellum omnium contra omnes) og livet blir således ikke verdt å leve. For å unnvike en slik tilstand var det nødvendig å utse en suveren enevoldshersker som hadde til funksjon å beskytte menneskene mot hverandre, en «Leviatan», som i utbytte mot makt kan gi trygghet til folket, i det minste innenfor staten (se for eksempel Naturrett).

Baruch de Spinoza utgår i sin filosofi med problemstillingen fra René Descartes, men ved problemets løsning er han sterkere påvirket av andre i den jødiske spekulasjonen som utgjorde hans ungdoms utdannelse. Den jødiske monoteismen skjerpet ham til en meget radikal pateisme. Han så på matematikken som et ideal for all vitenskapelig metodikk, og etter Eukids forbilde forsøkte han lede hele filosofiens innhold «på et geometrisk vis», deduktivt ut fra abstrakte definisjoner, som proposisjoner, korollarier og skolier som han identifiserte den virkelige kausaliteten med det logiske forholdet mellom grunn og følge, tatt for gitt at «ordningen og sammenheng mellom tingen er det samme som ordningen og sammenhengen mellom begrepene». Hans standpunkt er derfor en ensidig rasjonalisme for hvilket sinnets erfaringer mangler all kunnskapsverden og de ideale livsverdiene tapes innenfor en determinisme, som betrakter alt som uttrykk for en logisk nødvendighet. «Ikke le av noe, ikke gråt over noe, men forstå alt» var derfor hans grunntendens. Men ettersom han på dette viset betraktet virkeligheten ut fra evighetens synsvinkel («sub specie aeternitatis»), går det i dypet av hans tenkning en underliggende religiøsitet som til slutt munnet ut i en delvis mystisk intellektuell kjærlighet til Gud («amor Dei intellectualis»).

Begynnelsen på den britiske empirismen Se hovedartikkel, John Locke

thumb|John Locke Den britiske empirismen ble foregrepet av Francis Bacon, men ble grunnlagt av John Locke som mente at all kunnskap kommer fra sanseerfaringer, utviklet av George Berkeley som argumenterte at for kun sanseinntrykk eksisterer, det vil si idealisme, og ble fullført av David Hume som fullt ut trakk de logiske konsekvensene av empirismens premisser.

John Lockes teoretiske filosofi, som han framsatte i An essay on human understanding, er framfor alt et forsøk på å løse kunnskapsteoretiske spørsmål og gyldigheten og grensene for vår kunnskaper,Locke, John: «Lockes teoretiska filosofi» i Nordisk familjebok (2. oppl., 1912) men dette spørsmålet identifiserte han med det psykologiske spørsmålet om kunnskapenes oppkomst. Får vi vite hvordan kunnskapene oppstår, så fulgte det etter hans mening derav umiddelbart hvilke av kunnskapene som er sanne, hvilke som er falske, og hvor lang vår evne til kunnskap strekker seg.

Han begynte sin framstilling med en bestemt fornektelse av den rasjonalistiske læren om «medfødte ideer». Her gjør han det lett for seg gjennom å ta uttrykket helt bokstavelig slik at det dermed skulle menes begrep og omdømme som fra fødselen av skulle finnes hos alle mennesker. Noen slik som er felles for alle kan ikke oppvises. Nærmere har man tenkt seg at visse moralske og religiøse prinsipper eller tilsvarende logiske prinsipper som selvmotsigende skulle være «medfødte ideer». Men alle disse grunnprinsippene er ukjente for barn og flertallet av voksne uten utdannelse. Et barn vet mye tidligere at søtt ikke er surt før det forstår at A ikke er ikke-A. Det er ikke dette prinsippet i seg selv som er medfødt, men evnen på et bestemt utviklingstrinn til å tenke den. I den forståelsen er alle våre ideer medfødte, for av naturen kan vi ikke forstå noen av dem uten en motsvarende medfødt evne, et naturlig anlegg.

Sannheten er, i henhold til Locke, at vår evne til kunnskap er opprinnelig som et hvitt, ubeskrevet papir (tabula rasa) hvor erfaringen skriver de ord som utgjør våre kunnskaper. Som en følge av inntrykk av våre ytre sanser får vi sensasjoner og med disse lærer vi å kjenne tingen og deres egenskaper. Dessuten har vi en indre erfaring som vi oppfatter våre egne indre sjeltilstand i form av «refleksjoner». På en av disse veger oppstår det hos oss alle enkle ideer, hvor bevissthet forholder seg overveiende passivt mottakende. Av disse enkle ideer danner så bevisstheten på et aktivt vis sammensatte ideer gjennom kombinasjon, komparasjon og abstraksjon samt ved ytterligere hjelp av språket som navngir ideene.

Med avseende til ideenes sannhetsverdi gjelder om de enkle refleksjonene, at de uomtvistelig motsvarer de sansetilstander som vi oppfatter i og med dem. På samme vis kan det ikke råde noen tvil om at når vi oppdager en viss sensasjon, eksempelvis av grønn farge, har vi virkelig en fornemmelse av grønt. Derimot er det tvilsomt om vi dermed kommer å virkeliggjøre egenskaper hos den ytre virkeligheten. For det anførte eksempelet nekter Locke for dette ettersom han slutter seg til kjemikeren Robert Boyles skille mellom på den ene siden ideer om Primære Kvaliteter, som virkelig finnes hos tingen i samme form og som de oppfattes av oss, og på den andre siden ideer om Sekundære Kvaliteter, som om de også har en viss regelbundet motsvarighet i disse tingenes egenskaper som øker sanseinntrykkene, dog ha fått en særskilt form gjennom vår måte å oppfatte dem.

Til de primære kvaliteter hos tingen regner han soliditet, utstrekning, figur, og bevegelse. Alle andre kvaliteter som er fattet med sansene er sekundære, som farger, toner og lignende. De sammensatte ideene som kommer ved forstandens egen virksomhet er ingen garanti for sannhet, uten at deres krav på kunnskapsverdi må prøves særskilt for hver og en av de ulike artene blant dem. Framfor alt under Locke seg substansbegrepet en sådan prøvning. Dette begrepet er i henhold til hans hensikt verken en medfødt ide eller et umiddelbart erfaringsfaktum, men et produkt av tankevirksomhet.

Alt hva vi erfarer om en ting utgjør av dennes egenskaper. Men som substrat eller bærere av dem, tenker vi oss på den som den såkalte substansen. At en slik finnes mener Locke er selvklart ettersom han anser at det er urimelig å anta at egenskaper som ikke er egenskaper hos noe. Men hva dette noe som har egenskapene selv, det kan vi ikke tenke eller si ettersom hvert svar på et spørsmål om dette bare blir å angi en egenskap. Til de sammensatte ideene regner Locke også kausalitetsbegrepet hvor hver objektive gyldighet han ikke tviler på. At det finnes en absolutt substans, Gud, anset han bevist ettersom at verden i seg selv må ha en høyere årsak.

Sannhet og falskhet kan bare uttrykkes ved beskrivelsen. Et begrep i seg selv er verken sant eller falskt, uten at det blir det først ved å uttrykke om noe. Locke deler inn beskrivelsene i følgende hovedarter:

Beskrivelse om identitet eller det motsatte mellom våre forestillinger. Beskrivelse, som ikke er identiske, men heller ikke det motsatte forstillinger som settes i et logisk forhold til hverandre, eksempelvis i beviste matematiske slutninger. Beskrivelse angående eksistensen av noe. Beskrivelse om sameksistens eller «nødvendig sammenheng»