Svein Tjugeskjegg (ca. 960-1014) var konge av Danmark i tiden 986–1014 og konge av England fra slutten av 1013 og til sin død i 1014. Han hevdet også overherredømme i Norge 1000–1014, men mest i navnet da Norge stort sett styrte seg selv.
På slutten av 986 eller tidlig i 987 gjorde Svein opprør mot sin far kong Harald Blåtann, og erobret kongemakten i Danmark. Harald ble drevet i landflyktighet og døde kort tid etter i november 986 eller 987.Sawyer, P.H. (2004): «Swein (Sveinn Haraldsson, Sveinn Tjúguskegg, Swein Forkbeard) (d. 1014), king of England and of Denmark», Oxford Dictionary of National Biography. Oxford University Press. doi:10.1093/ref:odnb/26830 betalingsmur Sammen med Olav Tryggvason herjet Svein fra 994 flere ganger England med store vikingflåter, og de tvang kong Æthelred II til å betale store pengesummer i danegeld. Senere sluttet Svein seg til Olavs fiender og deltok i slaget ved Svolder hvor Olav ble drept. Svein kunne deretter konsentrere seg om å angripe England, og i 1013 erobret han hele landet. Han ble den første danske konge av England etter flere års anstrengelser, men døde noen uker senere.
Liv og virke Bakgrunn thumb|250px|Mynt med Svein Tjugeskjegg, preget i 995; dette er en av de tidligste kjente myntene med latinsk inskripsjon som ble framstilt i Skandinavia, basert på angelsaksiske modeller og gjort av en angelsaksisk myntsmed (obv.: ZVEN REX AD DENER «Svein, konge av [eller blant] danene», rev.: GOD-WINE M-AN D-NER «Godwin, myntsmed blant danene»).Bolton, Timothy (2009): The Empire of Cnut the Great: Conquest and the Consolidation of Power in Northern Europe in the Early Eleventh Century, s. 162. Hybel, Nils; Poulsen, Bjørn (2007): The Danish Resources c. 1000-1550: Growth and Recession, s. 86 Historiografi kilder om Sveins liv er Den angelsaksiske krønike (hvor hans navn staves som Swegen),The Anglo-Saxon Chronicle. Manuskriptene C , D , og E . Redigert av Tony Jebson Adam av Bremens Gesta Hammaburgensis ecclesiae pontificum fra 1100-tallet, og Snorre Sturlasons Heimskringla (sagaene om de norske kongene) fra 1200-tallet.Howard, Ian (2003): Swein Forkbeard's Invasions and the Danish Conquest of England, 991– 1017, Woodbridge: Boydell Press, ISBN 0-85115-928-1, s. 7–8 Motstridende redegjørelser om Sveins senere liv opptrer også i Encomium Emmæ Reginæ, en latinsk encomium (lovtale) av hans sønn Knut på vegne av hans dronning Emma av Normandie, sammen med Chronicon ex chronicis av Florence av Worcester, en annen forfatter fra 1000-tallet.
På dansk blir han kalt for Svend Tveskæg og på engelsk Sweyn Forkbeard. Tilnavnet «Tjugeskjegg», som brukes i Heimskringla, kommer ikke av at skjegget hans var delt, for han hadde sannsynligvis ikke fullskjegg. Tilnavnet kommer fra det norrøne ordet tjúgu-skegg på grunn av hans lange overskjegg eller mustasjer som hang ned og som lignet på en høygaffel. Tilnavnet var sannsynligvis i bruk allerede i hans levetid.
Svein preget mynter med sitt eget bilde som den første danske konge og inskripsjonen lød: Zven, Rex ad Dener, som kan oversettes til «Svein, konge av danene». Sveins far, Harald Blåtann, var den første regjerende konge i Skandinavia som ble døpt og aksepterte kristendom i sitt rike en gang tidlig eller på midten av 960-tallet. I henhold til Adam av Bremen ble Svein døpt og gitt det kristne navnet «Otto» (til ære av den tyske konge Otto I).Adam av Bremen, Gesta II.3. Red. Schmeidler, overs. Tschan, s. 56 Det er motstridende kilder for å identifisere Sveins mor. Adam av Bremen identifiserer henne som «Gunhild», men en del moderne forskere har kommet fra til navnet Tove fra vestlige Vendland.«Svend 1. Tveskæg», Den Store Danske. Svein selv giftet seg med en kvinne som er vanskelig å identifisere med nøyaktighet da kildene er motstridende. Hun var enken etter Erik Seiersæl, konge av Sverige, og Snorre Sturlason hevder blant annet at hun het Sigrid Storråde, men motstridende sier han et annet sted at Svein var gift med med Gunnhild av Vendland, datter av Burislav. Andre er i samsvar med det sistnevnte og omtaler henne som en søster av hertug Bolesław I av Polen, som moderne forskning har identifisert som Świętosława.Jasienica, Paweł (2009): Ostatnia z rodu, Pruszyński i S-ka, Warszawa, s. 113. Det er også mulig at Svein var gift med to ulike kvinner, Gunnhild og Sigrid, som senere kilder har blandet sammen.
Opprør mot Harald Blåtann Harald Blåtann fikk sønnen Svein med en kvinne ved navn Gunhild, eller eventuelt en annen kvinne, også kalt for Gunnhild, men som moderne forskning har identifisert som Tove.Heiberg, Steffen (2004): Danske dronninger i tusind år, København : Gyldendal, 3.utg., ISBN 87-02-02946-4, s. 17 I noen gamle kilder opptrer Svein som en illegitim sønn av Harald Blåtann og ble oppfostret av den mytiske vikinghøvdingen Palnatoke, jarl av Jomsborg. Selv om det ikke er blitt bevist, er det blitt hevdet at Svein ikke arvet kongedømmet etter sin far, men at han gjorde opprør og nedkjempet og drepte ham i et slag. Det er kanskje ikke riktig, men det er indikasjoner på at Harald Blåtann ikke frivillig ga opp kronen for sønnen. Det eneste som vi vet med sikkerhet er at Svein kom på tronen etter farens død i 986 eller 987.
Snorre Sturlason skriver i Heimskringla at Svein ville ha halvparten av kongemakten, noe Harald Blåtann nektet. Svein gikk da sammen med Jomsvikingene til fosterfaren Palnatoke til strid mot faren. Det ble et voldsomt slag som gamlekongen vant, men han fikk sår som han døde av og Svein ble dermed likevel konge.
Den tyske kirkehistorikeren Adam av Bremen var sterkt kritisk til Svein og hevder i verket Gesta Hammaburgensis Ecclesiae Pontificum fra siste halvdelen av 1000-tallet at Svein ble avsatt av den svenske kongen Erik Seiersæl som deretter styrte Danmark inntil han døde i 994 eller 995. Dette blir ikke betraktet som sannsynlig av dagens historikere, som peker på at Adam siterte en annenrangs kilde. Historikerne mener at Svein regjerte på samme tid som Olof Skötkonung, som Svein var alliert med mot Olav Tryggvason. Olof var videre den første konge av det som tilsvarer hele Sverige, unntatt Skåne, mens Erik Seiersæl styrte en region rundt Uppsala. Adams skrifter kan bli lest i lys av Adams forsøk på å framheve Harald Blåtann som en helgenkandidat, i motsetningen til sønnen Svein som han hevdet var en hedning. Det siste kan gjerne være riktig, ettersom de store flertallet av befolkningen i de tre nordiske landene fortsatt ikke var kristne.
Ifølge Adam ble Svein straffet av Gud for sitt opprør og for å ha forvoldt farens død. For dette måtte han tilbringe «fjorten år» som landsforvist. Dette er nok en bibelsk referanse fra en kristen forfatter. Adam skriver at Svein ble skydd av alle, men fikk til slutt søke tilflukt i Skottland. Den skotske kongen var øyensynlig kjent i det kristne Europa som hedning og morder. Adams uhistoriske hensikt var nok å vise at Svein hørte til blant hedninger og dets like, og ikke kunne regjere et kristent land før han aksepterte Kristus som sin frelser.
Religion thumb|350px| Svein Tjugeskjegg framstilt av illustratøren Lorenz Frølich omkring 1883-1886 som dekor på Frederiksborg slott i Danmark, inspirert av Bayeux-teppet fra 1000-tallet. Om Svein var hedning eller ikke var neppe et vesentlig spørsmål for andre enn Adam av Bremen. Svein selv var sannsynligvis realpolitiker nok til å holde seg til den religionen som passet den politikken han førte. Svein vervet prester og biskoper fra England framfor fra erkebispedømmet i Bremen. Det kan være årsaken for Adam av Bremens tilsynelatende fiendtlighet i hans nedtegnelser. Tallrike konverterte prester av dansk opprinnelse fra Danelagen levde i England mens Svein hadde få forbindelser til Tyskland eller prester derfra. Som følge av den angelsaksiske kirkelige innflytelsen i hans rike kunne han avvise erkebiskopen av Hamburg-Bremen. Ettersom tyske biskoper var en integrert del av den sekulære staten, kan Sveins forkjærlighet og begunstigelse av den angelsaksiske kirke ha vært en politisk begrunnelse. Han søkte å forhindre enhver trussel mot sin uavhengighet fra tyske konger.Lund, Niels (1986): «The armies of Swein Forkbeard and Cnut: leding or li(th)» i: Anglo-Saxon England 15 (1986), s. 39–40Birgit Sawyer, et al., red. (1987): The Christianization of Scandinavia: report of a symposium held at Kungälv, Sweden 4-9 August 1985, Kungälv: Viktoria Bokforlag, ISBN 91-86708-04-X, s. 80.
Svein Tjugeskjegg var nok også oppmerksom på at om erkebiskopen av Hamburg-Bremen fikk fotfeste i Danmark ville den tyske keiseren Otto III ikke være langt unna. Hans slaviske naboer i sørøst, arvefiendene slaverne, var allerede underlagt Det tysk-romerske rike. Svein hadde ingen grunn til å ønske det samme for Danmark.
Striden med Norge Både før og etter Svein ble konge herjet han i viking. I begynnelsen var han også alliert med norske Olav Tryggvason i England og kunne ved selvsyn se at nordmannen var en veldig slåsskjempe og grusom og ondskapsfull som fiende.
I henhold til Snorre Sturlason var det Svein Tjugeskjegg som tok initiativ til å sende en stor dansk invasjonsflåte til Norge i 986 for få den norske herskeren Håkon jarl avsatt og drept. I slaget som sto i Hjørungavåg gikk danskene på et tungt nederlag den første gangen Norge som samlet nasjon hevdet sin selvstendighet mot Danmark i krig.
Den danske hæren var forsterket med de fryktede jomsvikingene, ledet av Sigvalde jarl, høvding av Jomsborg etter Palnatoke. Et sagn, som Snorre gjentar, sier at Svein ble tatt til fange av Sigvalde, ført til Jomsborg og tvunget til å slutte fred med venderkongen Boleslaus den tapre. Nødtvungent gikk Svein med på avtalen. Sigvalde jarl var allerede gift med Boleslaus’ datter Astrid. Avtalen ble sikret ved at Svein ble gift med Gunnhild, en annen av Boleslaus’ døtre, og Boleslaus selv ble gift med Tyra Haraldsdatter, Svein søster. Med Gunnhild fikk Svein sønnene Harald Sveinsson og Knut Sveinsson.
I Norge ble Olav Tryggvason konge i 995 etter at han var blitt kristen, hvilket ikke hadde gjort ham mildere, snarere tvertimot. I henhold til Olav Tryggvasons saga forsøkte han å fri til den svenske adelskvinnen Sigrid Storråde, men da hun ikke vil skifte tro slår han henne i ansiktet og kaller henne «en hedensk hund».Snorre Sturlason: Heimskringla, Olav Tryggvasons saga, kap. 61 I Polen satt Sveins søster Tyra Haraldsdatter og mislikte sterkt at hun var blitt giftet bort til en gammel konge som i tillegg er «hedning». Hun flyktet derfra og helt til Norge hvor møtte Olav Tryggvason og sørget for å gifte seg med ham.
I Danmark fikk Svein Tjugeskjegg høre at avtalen med den polske kongen er blitt brutt og at søsteren i tillegg har gått til sengs med hans gamle våpenbror fra tiden i England. Svein har i mellomtiden giftet seg med Sigrid Storråde som kong Olav hadde forkastet, og i henhold til Snorre egger Sigrid Svein Tjugeskjegg ved å si at norskekongen har ligget med søsteren hans «uten å spørre deg om lov, og slikt ville ikke foreldrene dine ha funnet seg i.»Snorre Sturlason: Heimskringla, Olav Tryggvasons saga, kap. 98 I Norge drev Tyra med sitt eget renkespill og egget kong Olav ved å håne ham at han ikke tør stille opp mot Svein Tjugeskjegg. Olav blir rasende, ruster til leidang og sier: «Aldri skal vel jeg være redd for bror din, kong Svein. Og om vi to møtes, da skal han vike.»Snorre Sturlason: Heimskringla, Olav Tryggvasons saga, kap. 92
Den personlige striden mellom Svein og Olav som ble framprovosert av de to dronningene Sigrid og Tyra, er nok en litterær konstruksjon fra Snorres side, men resultatet er uansett at Olav Tryggvason i år 1000 falt i slaget ved Svolder. En av de som kjempet mot ham var sønnen til Håkon jarl, Eirik Håkonsson. Han var blitt gift med datteren til Svein, Gyda Sveinsdatter, og i henhold til Snorre ble det et godt vennskap mellom Eirik og Svein. Eirik oppnådde det han ønsket ved å bli Norges reelle hersker, selv om landet formelt er underlagt kong Svein.