Det Konservative Folkeparti (KF), oftest bare de Konservative (K) (på stemmesedler benytter partiet bokstaven «C»), er et politisk parti i Danmark. Partiet ble etablert i sin nåværende form i 1915, men kan føre sin historie tilbake til det høyrepartiet som fant sammen under grunnlovsforsamlingen i 1848/1849 og ønsket å bevare den danske «helstaten».
Partiet tilhører, som det norske Høyre og de svenske Moderaterna (tidligere Högern), den konservative og kristendemokratiske partifamilien. Partiets medlemmer av Europaparlamentet er tilsluttet Det europeiske folkepartiets gruppe.
Det Konservative Folkeparti har gjennomgående vært forsvarsvennlig, opptatt av lov og orden, og tilhengere av EU og NATO. Beskyttelse av den private eiendomsretten og en lav skattebyrde på husholdningene og næringslivet er også viktig for partiet.
Det Konservative Folkeparti har en stor del av sitt velgergrunnlag i den urbane middelklassen. Historisk sett har de konservative rivaliserert med Venstre om å være Danmarks ledende borgerlige parti. Selv om de konservative har gått tilbake som folketingsparti, har det beholdt sin sterke stilling i en del kommuner.
Etter systemskiftet i 1901 har Danmarks eneste konservative statsminister vært Poul Schlüter (1982–1993).
Politisk plattform Det Konservative Folkeparti har gjennom sin historie stått for institusjonsforsvar og en mer begrenset offentlig sektor og omfordeling. I 2012 pekte daværende partileder Lene Espersen på «kongehuset, folkekirken, folkeskolen og forsvaret» som Danmarks viktigste samfunnsbærende institusjoner.
Utviklingen av næringsveiene gjennom privat eiendomsrett og fri næringsutøvelse har alltid stått på partiets program.
Først på 2000-tallet stod partiet også for et oppgjør med kulturradikale strømninger i dansk samfunnsliv, blant annet med den danske kulturkanonen.
Partiet har også, ikke minst etter påvirkning fra Connie Hedegaard, lagt stor vekt på klima og miljøvern.
Historie Højre – forløpere mellom 1848 og 1915 thumb|upright|Den konservative godseieren J.B.S. Estrup var Danmarks regjeringssjef i 19 år og Højres ubestridte leder.
De som forsvarte eneveldet under marsrevolusjonen i 1848 ble alminnelig kalt «Højre». Da den første slesvigske krig brøt ut samme år, og Højre og De Nationalliberale måtte danne en samlingsregjering, ble Højre også nødt til å godta en nedskreven grunnlov. Fra og med den grunnlovsgivende riksforsamlingen i 1848/1849 forsvarte Højre og Bondevennerne helstaten, en personalunion mellom Kongeriket Danmark og hertugdømmene Slesvig, Holsten og Lauenborg. De Nationalliberale stod for Ejderpolitikken, der Slesvig skulle bli en dansk provins, noe som førte til at mange tysksinnede i hertugdømmene ønsket løsrivelse. Helstatspolitikken spilte fallitt ved den andre slesvigske krig i 1864, da Danmark måtte avstå hertugdømmene. Højres fremste mann i hele denne perioden var C.A. Bluhme, som forsøkte å løse «det slesvigske problem» ved lov.
Højre ble aldri formelt organisert, og partiet stilte svakere i velgerkonkurransen til Folketinget, ettersom venstreopposisjonen ble fast organisert i Det forenede Venstre med velgerforeninger i valgkretsene. Den privilegerte stemmeretten til Landstinget bidrog imidlertid til at de konservative beholdt flertallet der. I denne mellomperioden sørget godseierne Frijs-Frijsenborg og Holstein-Holsteinborg for å føre det gamle Højre sammen med De Nationalliberales høyreside.
Da Venstre krevde folketingsparlamentarisme i 1870-årene, førte dette en konsolidering på høyresiden, som så kongevalgte regjeringer som en garanti mot flyktige politiske stemninger. I 1881 ble den konservative regjeringssjefen J.B.S. Estrup sittende på tross av Venstres flertall i Folketinget, og Estrups tilhengere gikk sammen i et nytt Højre. Kongen og Landstinget sørget for at Estrup ble sittende og kunne styre på midlertidige lover.
Under forfatningskampen tok Højre også form som velgerparti. I 1881 ble Højres første velgerforeninger opprettet, og i 1883 ble den landsdekkende organisasjonen stiftet. Partiet organiserte Estrups mest svorne tilhengere, mens forhandlende mellomgrupper ble stående for seg. Estrup holdt fast ved sin motstand mot parlamentarisme og allmenn stemmerett, særlig for kvinner. På en annen side innførte han Danmarks første sosialforsikringsordninger, og han sørget for å modernisere kommunikasjonene, ikke minst jernbanen. Estrup gikk av i 1894 og ble etterfulgt av tre høyremenn som regjeringssjefer – Reedtz-Thott, Hørring og Sehested – men ved systemskiftet i 1901 kom parlamentarismen inn i dansk statsskikk, og Højre måtte overlate regjeringsmakten til Venstre.
Det Konservative Folkeparti stiftes i 1915 thumb|upright|Godseieren Emil Piper var formann i Højres landstingsgruppe og bidrog til omdannelsen til Det Konservative Folkeparti. Han ble det nye partiets første formann.
I 1900 brøt De Frikonservative ut fra Højre, som ble ansett som reaksjonært. Den 8. desember 1904 ble det som skulle bli Højres ungdomsorganisasjon, Danmarks Konservative Ungdomsforeninger opprettet, uavhengig fra Højre. Senere ble organisasjonen offisielt Højres ungdomsorganisasjon under navnet Højres Ungdom. Mange her var av den oppfatning at Højre opplevde en «forgubbing». Det var i stor grad Højres Ungdom og redaktør Asger Karstensen som initierte dannelsen av Det Konservative Folkeparti i 1915.
Højre gikk sammen med De Frikonservative og en fløy av det tidligere Moderate Venstre om å danne et bredere, mer moderne konservativt parti med en sosial profil og appell overfor middelklassen. Man ønsket også å distansere seg fra Estrup. Selv om partiet ville være middelklassens talerør og henvendte seg direkte til den voksende tjenestemanns- og funksjonærgruppen, representerte det fortsatt også industriens, handelsstandens og storbøndenes interesser. Samlende var dog kampen mot sosialismen.
Den 18. desember 1915 ble Rigsdagen varslet om stiftelsen av Det Konservative Folkeparti, som da bestod av 8 folketings- og 26 landstingsmedlemmer. Samme dato fremla Det Konservative Folkeparti et program på 12 punkter, der partiet blant annet tok til orde for å innføre beskatning av jordeiendom, allmenn verneplikt, allmenn stemmerett, rettslig likestilling mellom kjønnene og en sosiallovgivning basert på prinsippet om «hjelp til selvhjelp». Partiet ønsket også vern om eiendomsretten, sparsommelighet i offentlige budsjetter, en reform av rettsapparatet, en reduksjon av alkoholforbruket og opprettholdelse av folkekirken.
På det konstituerende landsmøtet den 22. februar 1916 ble partiorganisasjonen etablert med proprietær Emil Piper som første formann. Piper var en dreven parlamentariker som hadde stått sentralt i partidannelsen året før. I 1916 skiftet også Højres Ungdom navn til Konservativ Ungdom. Det Konservative Folkeparti stilte for første gang til valg ved folketingsvalget 1918. Valget må regnes som et tilbakeslag med 18,3 % av stemmene. Det nye valgsystemet med forholdstallsvalg betydde imidlertid at partiet fikk 22 mandater i Folketinget (økning på 14) og 16 mandater i Landstinget (tilbakegang på 10) og ble en maktfaktor man måtte regne med.
Mellomkrigstiden Påskekrisen i 1920
Skjellsettende for monarkiets politiske rolle i Danmark ble den parlamentariske krisen mellom 29. mars og 4. april 1920, for ettertiden kjent som påskekrisen. Kong Christian X avskjediget den radikale statsministeren Carl Theodor Zahle imot Folketingets vilje, i håp om at dette skulle fremprovosere et nyvalg der det kunne bli flertall for å innlemme Flensburg i Danmark. Den politiske høyresiden, inkludert de konservative, anerkjente ikke den tidligere avholdte folkeavstemmingen om Slesvig og øynet et håp om at den tysktalende minoriteten lengst i sør ville søke tilhørighet til Danmark i en ny folkeavstemning.
Ved nyvalget til Folketinget i april vant Venstre, de konservative og Erhvervspartiet i et valgskred hvor de fikk over 60 % av stemmene (nærmere 20 % til de konservative). Venstremannen Niels Neergaard overtok som statsminister med de konservatives støtte. På tross av de konservatives maktovertagelse ble påskekrisen likevel et stort nederlag for kongen, og monarkiet fikk heretter i praksis kun en seremoniell rolle i dansk politikk. Senere på året var det ytterligere to nyvalg i juli og september, og de konservative stabiliserte seg på omkring 18 % av stemmene.
Samarbeid i 1920- og 1930-årene thumb|De konservatives valgmateriell fra 1935 oppfordret næringslivet til felles front mot Socialdemokratiet thumb|Agiterende valgplakat fra de konservative fra 1939 thumb|John Christmas Møller i tale til Danmark fra BBC i London under okkupasjonen
De konservative støttet Neergaard frem til sosialdemokratiske Thorvald Stauning overtok som statsminister i 1924. De konservative samarbeidet også med Stauning, men dette forholdet var klart vanskeligere enn overfor Venstre. Eksempelvis var Socialdemokratiets ønske om å oppheve den private eiendomsretten helt uakseptabelt for de konservative. Partiet støttet videre venstremannen Thomas Madsen-Mygdal som statsminister 1926–1929. Frem mot andre verdenskrig arbeidet partiet iherdig for et troverdig forsvar av Danmarks nøytralitet. Sterkt imot de konservatives vilje ble det imidlertid foretatt stadige nedskjæringer i forsvaret, og i 1929 førte partiets misnøye overfor Venstres forsvarspolitikk til et brudd og en påfølgende regjeringskrise.
I 1928 ble John Christmas Møller valgt til partiets første politiske leder og Charles Tvede til ny partiformann etter Emil Piper. Partiet har siden hatt for vane å dele lederskapet på denne måten. Christmas Møller skulle komme til å sette sitt preg på partiet og var en sentral figur i utviklingen av de konservative til et moderne folkeparti. En sterk sosial profil som appellerte til både arbeidere og funksjonærer ble tydeliggjort.
I 1939 ble de konservative, Socialdemokratiet og Radikale Venstre enige om en ny grunnlov med nedsatt stemmerettsalder og avskaffelse av tokammersystemet. Dette kom som følge av at den sosialdemokratiske regjeringen hadde flertall i både Folketinget og Landstinget, slik at tokammersystemet ikke lenger hadde en mindretallsbeskyttelse. Ved en folkeavstemning samme år falt imidlertid forslaget med knapp margin.
Turbulens i Konservativ Ungdom Konservativ Ungdom hadde i mellomkrigstiden opp mot 30 000 medlemmer. I begynnelsen av 1930-årene gjennomgikk organisasjonen en ideologisk nyorientering, hvor man med utgangspunkt i radikalkonservative tanker styrket det sosiale fokuset og kritikken av liberalismen. Store deler av Konservativ Ungdom gav også uttrykk for en kritikk av parlamentarismen og de krisene som man mente den hadde medført, og de lot seg inspirere av korporativisme etter mønster fra den italienske fascismen.
De øvrige politiske ungdomsorganisasjonene opplevde også en betydelig radikalisering, og Danmarks Socialdemokratiske Ungdom (DSU) og Danmarks Kommunistiske Ungdom (DKU) ble de første som innførte uniformering. Snart fulgte kretser av Konservativ Ungdom etter med rideklær, lange støver, marsjerende stormtropper og oppstrakt høyrearm som hilsen. Iblant oppstod det regelrette sammenstøt mellom medlemmer av Konservativ Ungdom, DSU og DKU. I 1933 innførte Folketinget forbud mot politiske uniformer. Da jødeforfølgelsene i Tyskland ble allment kjent ble det tatt avstand fra nazismen.