Thor Heyerdahl (1914–2002) var en eksperimentell arkeolog, etnograf, oppdagelsesreisende, forfatter og eventyrer.
Hans navn ble for alvor kjent gjennom en ekspedisjon med «Kon-Tiki» i 1947, da han seilte km over Stillehavet i en håndbygget flåte fra Callao i Lima, Peru, Sør-Amerika til Raroia, Tuamotuøyene, Fransk Polynesia. Ekspedisjonen skulle vise at folk for lenge siden kunne ha gjort lange sjøreiser og skapt kontakter mellom tilsynelatende separate kulturer. Dette var knyttet til en diffusjonsmodell for kulturell utvikling som skulle kjennetegne det meste av Heyerdahls arbeid. Han gjennomførte også andre seilaser med sivbåtene «Ra», «Ra II» og «Tigris» for å demonstrere muligheten for kontakt mellom vidt atskilte folkeslag i oldtiden.
Heyerdahl skrev mange bøker og artikler om sine ekspedisjoner og funn. Han ledet også flere arkeologiske utgravninger på Galápagosøyene, Påskeøya, Maldivene, Tucume i Peru, Güímar på Tenerife og Azov i Russland. Heyerdahl fikk flere æresdoktorgrader og andre priser, deriblant Royal Geographical Societys gullmedalje. Han var statsstipendiat fra 1984. Han ble utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden i 1951, kommandør med stjerne av St. Olavs Orden i 1970 og fikk ordenens høyeste grad, storkorset av St. Olavs Orden i 1987. I kontrast til æresbevisningene står kritikken fra akademisk hold. De færreste av hans teorier vant frem i fagmiljøene, og hans teorier ble kritisert for å være pseudovitenskapelige og bygge på selektiv kildebruk.
Thor Heyerdahl døde i 2002, 87 år gammel. Han ble bisatt på statens bekostning i Oslo domkirke 26. april. Heyerdahls urne ble satt ned i nærheten av familiens eiendom i Colla Micheri i Italia, men ble i juni 2024 flyttet til Larvik, der den nå er satt ned ved Larvik kirke. En bauta er også satt opp på stedet.
Thor Heyerdahls arkiv ble i 2011 oppført på UNESCOs register over verdensminner.UNESCO Memory of the world Arkivene inkluderte da 238 samlinger fra hele verden. Heyerdahlarkivet spenner over årene 1937–2002 og omfatter hans fotosamling, dagbøker, private brev, ekspedisjonsplaner, artikler, avisutklipp, originale bok- og artikkelmanuskripter. De administreres av Kon-Tiki Museet og Nasjonalbiblioteket i Oslo.
Bakgrunn thumb|Heyerdahls barndomshjem i Larvik Heyerdahl ble født i Larvik i 1914 som eneste barn av bryggerieier Thor Heyerdahl (1869–1957) og Alison f. Lyng (1873–1965). Hans mor var leder for byens museumsforening, og hennes sterke tro på Charles Darwins evolusjonsteori inspirerte sønnens interesse for zoologi og antropologi. Hans tidlige interesse for natur og dyr fikk ham til å lage sitt eget museum hjemme på gutterommet i Steingata 7, med blant annet en hoggorm som en av hovedattraksjonene. Heyerdahl fattet også tidlig interesse for eksotiske steder; som 8-åring tegnet han bilder av sydhavsøyer og bestemte seg for at han skulle bli oppdagelsesreisende.
Julaften 1936 giftet han seg med Liv Coucheron Torp (1916–1969)Liv Coucheron Rockefeller i slektsdatabasen geni.com. Besøkt 2. september 2014 fra Brevik, en økonomistudent som han hadde møtt kort tid før han ble immatrikulert ved universitetet. Hun var med på Heyerdahls første ekspedisjon til Polynesia i 1937. Før ekteskapet endte i skilsmisse i 1948 fikk de to barn sammen, sønnene Thor Heyerdahl jr. (1938–2024)Lars Føyn: Thor Heyerdahl jr. (1938-2024) - Minneord i Aftenposten 25. sept. 2024 og Bjørn Heyerdahl (1940–2021).Ingjerd Hoëm, Martin Biehl og Reidar Solsvik: Bjørn Heyerdahl (1940-2021) - Minneord i Aftenposten 6. mai 2021
I 1949 giftet Heyerdahl seg på nytt, denne gang med Yvonne Dedekam-Simonsen (1924–2006). Hun hjalp til med mye av det praktiske rundt organiseringen av ekspedisjonen med «Ra» og arrangerte også redningsaksjonen da flåten var i ferd med å synke. Ekteskapet resulterte i døtrene Annette, Marian og Helene Elisabeth, men samlivet tok slutt på slutten av 1960-tallet og ekteparet ble formelt skilt i 1979. Heyerdahl mente at årsaken til skilsmissen var at han tilbragte for mye tid hjemmefra, samt uenigheter om barneoppdragelse. I en selvbiografi senere innrømmet han at han skulle ha tatt på seg hele skylden for bruddet.Thor Heyerdahl, "In the Footsteps of Adam," Christophersen translation (ISBN 0-349-11273-8), London: Abacus, 2001, p. 254.
Heyerdahl levde i flere år sammen med fysioterapeuten Liliana SalvoSide 16. Ragnar Kvam jr.: Thor Heyerdahl: Mannen og mytene. Gyldendal, 2013, ISBN 978-82-05-39116-1., før han i 1991 giftet seg for tredje gang. Ekteskapet med Jacqueline Beer skulle vare til Heyerdahls død i 2002. De bodde sammen på Tenerife, og i motsetning til hans tidligere ektefeller var Breer ofte med på reisene Heyerdahl foretok. Hun var amatørfotograf og dokumenterte mye av arbeidet han gjorde, blant annet utgravningene i Túcume og Azov.
Utdanning Heyerdahl flyttet til Oslo i 1933, hvor han studerte zoologi ved Universitetet i Oslo. Han hadde også stor interesse for beslektede emner som biologi, oseanografi og antropologi og alt ellers som hadde med Stillehavet å gjøre. Denne interessen ble ytterligere forsterket da han kom i kontakt med Bjarne Kroepelien, som var i samme bransje som Heyerdahls far. Kroepelien hadde gjennom flere år bygget opp verdens største samling av bøker fra og om Polynesia, og tilgangen til de over bøkene i samlingen skulle ifølge Heyerdahl selv bli «avgjørende for [hans] veivalg videre i livet».
Heyerdahl påberopte seg flere steder en dr.philos.-grad ved Universitetet i Oslo; dette ble avvist av flere forskere ved Universitetet i 2002: «[I] følge eksamensprotokollen ved Universitetet i Oslo synes [Heyerdahl] verken å ha bifag eller hovedfag. Hvor, når og på hvilket verk han tok doktorgraden, må også være en meget godt bevart hemmelighet.»E. Hovdhaugen, C. Keller, E. Mundal, A. Stalsberg og G. Steinsland: «Anmeldelse av Jakten på Odin», I: Maal og minne, nr 1, 2002, s 98-109. Se pdf , originalens paginering s. 100.
Verdenskrigen Under andre verdenskrig ble han utdannet ved Little Norway i Canada og senere tilsluttet fallskjermkompaniet ved den norske brigaden i Skottland. Vinteren 1944–45 deltok han som løytnant i de norske styrkene i Finnmark. Han var en tur tilbake til Storbritannia fordi papirene ifølge sovjetiske myndigheter ikke var i orden. I Varanger møtte Heyerdahl Torstein Raaby som i lang tid hadde operert som agent i Troms. Thor og Liv hadde forlatt Norge høsten 1939. I 1941 flyttet han til Baltimore og arbeidet ved skipsverft som bygget Liberty-båtene. Han meldte seg til tjeneste for den norske eksilregjeringens kontor i USA og var under opplæring i Canada til han i 1943 ble sendt til Storbritannia. På fallskjermskolen i Storbritannia fortalte han Knut Haugland, en av tungtvannssabotørene fra Vemork, om sine teorier om folkevandring i Stillehavet.Evensberget, Snorre: Thor Heyerdahl oppdageren. Oslo: Stenersen, 1994. Heyerdahl planla å hoppe ut med fallskjerm i Nordmarka, men Heyerdahl ble i stedet sendt til Finnmark for sette opp radioforbindelse til London.Heyerdahl, Thor og Christopher Ralling: Thor Heyerdahl. Eventyret og livsverket. Oslo: Gyldendal, 1989. thumb|Thor Heyerdahls gravsted i Colla Micheri, Italia.
Slutten Under et opphold i Italia ble Heyerdahl diagnostisert med hjernesvulst. Han sluttet å spise og drikke, og forberedte seg på å dø. Thor Heyerdahl døde omgitt av familien 18. april 2002. Han ble bisatt på statens bekostning i Oslo domkirke 26. april. Til stede ved bisettelsen var i tillegg til familien og nære venner blant annet kong Harald og dronning Sonja og flere representanter for det offentlige Norge. Heyerdahls urne ble etter hans død satt ned på familiens eiendom i Colla Micheri i Italia. I juni 2024 ble urnen flyttet til Larvik og satt ned ved Larvik kirke.
Ekspedisjoner og arkeologiske prosjekter Det var de spektakulære ekspedisjonene som bragte Thor Heyerdahl popularitet blant allmennheten, men det var ikke berømmelsen som var hans primære drivkraft. Gjennom reisene han gjennomførte i ung alder oppdaget han likhetstrekk mellom kulturer og arkeologiske funn i Polynesia og Amerika, noe som vekket nysgjerrigheten hans. Han bygget etterhvert hypoteser basert på et diffusjonistisk utviklingssyn. Diffusjonismen var en av to dominerende retninger innen kulturell forskningstradisjon på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Sentralt i diffusjonismen på denne tiden var troen på at mennesker er lite innovative og at enhver endring i kultur og teknologi kun kan forekomme gjennom utveksling mellom kulturer. «Heyerdahls ferder med Ra I og Ra II må sees i sammenheng med hans grunnleggende tro på at kulturens kilder er i Egypt og Midtøsten, og at der hvor man ellers finner arkeologisk materiale som vitner om sivilisasjon, må dette være innført.» Den andre forskningstradisjonen, evolusjonismen, bygget på synet at ulike kulturer selv uten kontakt ville utvikle seg noenlunde likt.
Heyerdahl var ikke den første som framla teorier om kontakt mellom amerikanske og polynesiske kulturer. Allerede i 1803 hadde en spansk misjonær ved navn Joaquín de Zuniga hevdet at havstrømmer og vindforhold gjorde det mer sannsynlig at menneskene i Polynesia hadde kommet fra Amerika siden teknologien og mulighetene til å navigere fra Asia ikke eksisterte da Polynesia ble befolket. Likheten mellom statuene på Påskeøya og statuer funnet i Bolivia, et viktig element i Heyerdahls hypotesedannelse, var påpekt av Clements Markham i Royal Society i London i 1870. Heyerdahl var likevel den første som beviste at det var mulig også i praksis gjennom seilasen med Kon-Tiki.
I tillegg til å bygge på arkeologiske funn, botaniske funn og lingvistiske observasjoner baserte Heyerdahl mange av hypotesene på legender og myter han fikk høre på reisen sine. Heyerdahl hevdet for eksempel at det i inkaenes mytologi var en solgud ved navn Con-Tiki Viracocha som var den øverste leder for det mytiske lyshudede folket i Peru. Det opprinnelige navnet for Viracocha var Kon-Tiki eller Illa-Tiki, som betyr Sol-Tiki eller Ild-Tiki. Kon-Tiki var yppersteprest og solkonge for disse legendariske "hvite menn" som etterlot seg enorme ruiner ved bredden av Titicacasjøen. Legenden fortsetter med at de mystiske skjeggete hvite menn blir angrepet av en sjef som heter Cari som kom fra Coquimbodalen. De hadde en kamp på en øy i Titicacasjøen, og det lyse folket ble massakrert. Kon-Tiki og hans nærmeste følgesvenner klarte å rømme og kom etterhvert fram til stillehavskysten. Legenden ender med at Kon-Tiki og hans følgesvenner forsvinner vestover ut i havet.
Polynesia (1937–38) og Nordvest-Amerika (1939–40) Hans første ekspedisjon gikk sammen med kona Liv til øya Fatu Hiva i Marquesasøyene i Polynesia i 1937–1938. Målet med ekspedisjonen var å forlate sivilisasjonen, og leve fullt og helt i pakt med naturen. Før de dro hadde de heller ikke til hensikt å returnere. Idyllen og idealismen ble etter noen måneder overskygget av realitetens troperegn og sykdommer, og etter ett år returnerte de til Norge. Oppholdet på Marquesasøyene, mesteparten av tiden på Fatu Hiva, beskrives i Heyerdahls første bok På jakt etter paradiset (1938), som ble utgitt i Norge, men som følge av utbruddet av andre verdenskrig aldri ble oversatt og stort sett glemt. Mange år senere, etter å ha oppnådd en viss grad av berømmelse med andre eventyr og bøker om andre fag, publiserte Heyerdahl en ny skildring av denne seilasen under tittelen Fatuhiva: Tilbake til naturen (1974). Historien om hans tid på Fatu Hiva og hans avstikker til Hiva Oa og Mohotani er også beskrevet i Grønn var jorden på den syvende dag (1991).
I årene 1939–1940 levde han blant kwakiutl-indianerne i Britisk Columbia. Disse ekspedisjonene skulle få en sterk innvirkning på livet hans. Han la merke til at plantelivet, vindene og havstrømmene antydet at Polynesia kunne være befolket fra Sør-Amerika, og ikke Asia. Lokal muntlig tradisjon antydet det samme. Etter disse ekspedisjonene utviklet han denne teorien i boken «American Indians in the Pacific».