Hans Frank (født 23. mai 1900 i Karlsruhe i Tyskland, henrettet 16. oktober 1946 i Nürnberg) var en tysk jurist og politiker i NSDAP (nazipartiet). Han var sivil administrator i Generalguvernementet i det okkuperte Polen under andre verdenskrig der noen av krigens verste forbrytelser særlig holocaust ble begått. Frank ble omtalt som «slakteren fra Polen». Han var også justisminister i Adolf Hitlers regjering.
Etter andre verdenskrig ble han i Nürnbergprosessen dømt til døden og henrettet for krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten.
Bakgrunn og familie Hans Frank var den mellomste av tre barn med katolsk mor og protestantisk far. Familien flyttet tidlig til München, der Frank begynte på skolen. I juni 1916 døde storebroren Karl uventet av sykdom. Etter foreldrenes skilsmisse bodde Frank ett år hos sin mor i Praha. Deretter bodde han for det meste i München hos sin far, en advokat som var fratatt advokatbevilgningen etter å ha svindlet klientene sine.Philippe Sands: Tilbake til Lemberg (s. 25), forlaget Press, Oslo 2018, ISBN 978-82-328-0201-2
Frank tilhørte i 1919 Freikorps Epp, og han var med i Thuleselskapet. I januar 1920 hørte han Hitler tale i kneipen Mathäser-Bräu i München som ett av de første medlemmene i Deutsche Arbeiterpartei, forløperen for NSDAP. Måneden etter deltok Frank på møtet i Hofbräuhaus, der Hitler proklamerte NSDAPs politiske program. I 1923 gikk Frank inn i NSDAPs «stormavdeling» (SA). Samme året støttet han ølkjellerkuppet mot Weimarrepublikken, og deltok dagen etter i en marsj gjennom München sentrum, der han rigget til en maskingeværstilling på østsiden av broen til Deutsches Museum. Etter det mislykte kuppforsøket og arrestasjonen av Hitler gikk Frank i dekning i Italia en tid; men i 1925 var han tilbake i München og støtte på Hitler på gaten. Etter fullførte jusstudier ved universitetet i Kiel i 1926 drev han advokatpraksis og underviste også ved Technische Universität München.Philippe Sands: Tilbake til Lemberg (s. 270)
Jurist i NSDAP Høsten 1927 fikk Hans Frank i oppdrag å representere nazister tiltalt i en rettssak i Berlin og han ble leder for NSDAPs juridiske kontor. I september 1930 bidro han ved en rettssak i Leipzig, der tre offiserer stod tiltalt for forræderi ved å ha dannet en nazistisk celle i Reichswehr. Som deres forsvarsadvokat innkalte Frank Hitler som vitne. Hitler forsikret i retten at han søkte politisk makt kun ved lovlige midler. Samme år ble Frank valgt inn i Reichstag, og i 1933 utnevnt til justisminister i Bayern. På det private plan var han dypt forelsket i Lilly Weidert, men familien hennes ville ikke vite av ham. I stedet giftet han seg med en sekretær i parlamentet i Bayern, Brigitte Herbst. Sammen fikk de fem barn, den yngste var Niklas, født i 1939.Philippe Sands: Tilbake til Lemberg (s. 271)
13. mai 1933, fire måneder etter Hitlers maktovertagelse, landet Hans Frank på Aspern-flyplassen utenfor Wien. Syv tyske ministre med ham i spissen avla Østerrikes kansler, Engelbert Dollfuss, besøk. To tusen fremmøtte jublet og sang Deutschlandlied og Horst Wessel-Lied. Frank forsikret mengden at Hitler snart kom på besøk, han også, for å se til sine foreldres grav. New York Times’ korrespondent bemerket hvordan Frank hisset seg opp hver gang journalistene virket kritiske. «Det er bare et spørsmål om hvilke midler som vil tas i bruk,» sa han om muligheten av at Østerrike ikke ville slutte seg til Tyskland. Dollfuss forsikret en uke senere sine landsmenn om at den østerrikske grunnloven fortsatt ville sikre alle borgere like rettigheter, uten begrensninger for jøder. Men ett år senere ble Dollfuss myrdet av nazisympatisører, anført av den østerrikske juristen Otto von WächterHenrettet i Roma i 1949 som deretter flyktet til Tyskland.Philippe Sands: Tilbake til Lemberg (s. 272-74)
Frank fikk ansvar for ensrettingen av det tyske rettsvesenet. I juni 1933 ble Akademie für deutsches Recht stiftet med Frank som leder. Dette akademiet var ansvarlig for nazifisieringen av lovverket inkludert forberedelse av Nürnberglovene. I 1938 ga Frank ut den lille boken Rechtsgrundlages des nationalsozialistischen Führerstaats som beskrev nazistenes maktovertakelse og omdanning av statsapparatet. I boken beskrev han nazistenes maktovertakelse som den største revolusjonen i verdenshistorien og understreket et folks grunnleggende rett (tysk: Urrecht) til å utforme statens institusjoner på en måte som understøtter folkets eksistens.Weinreich, M. (1999). Hitler's professors: The part of scholarship in Germany's crimes against the Jewish people. Yale University Press, første utgave 1946.
Ved Ellinor Hamsuns bryllup i 1938 var Hans Frank forlover for brudgommen Richard Schneider-Ederkoben (1899–1986)https://www.imdb.com/name/nm0774072/ som var i slekt med Franks kone Brigitte. En stund så det ut til at de nygifte skulle flytte etter Frank-familien til Polen, der det åpnet seg en stilling som film- og teateransvarlig, men i stedet fikk Schneider-Ederkoben en diffus rådgiverstilling innenfor film som fritok ham for militærtjeneste. I perioder oppholdt han seg riktignok i Polen, men ble boende i Berlin og på landstedet i Holsten.Anne Hege Simonsen: Kjærlighet og mørke (s. 251) forlaget Res Publica, ISBN 978-82-82260718
Frank ble også medlem av SA og fikk graden Obergruppenführer.
Andre verdenskrig miniatyr|Hans Frank. Under andre verdenskrig, fra 26. oktober 1939, var han guvernør for den del av det okkuperte Polen som ikke var innlemmet i det tyske riket, i det som ble kalt Generalguvernementet. Samme høst påla han jødene i området å bære hvitt armbind med blå davidsstjerne. oppgir 8. november. Han brukte Wavel-slottet i Krakow som sin residens. Warszawa og regjeringsbygningene der var ødelagt. Frank erklærte at Polen nå var en «koloni», og befolkningen Det stortyske rikets «slaver». I Berlin sørget juristene for at internasjonale lover for okkuperte områder ikke gjaldt, men at Generalguvernementet i stedet ble regnet som en annektert del av riket, slik at tysk lov dermed gjaldt der, ubundet av folkeretten. Otto von Wächter ble hentet fra Wien for å fungere som guvernør i Krakow, der Hans Frank nå var enehersker.Philippe Sands: Tilbake til Lemberg (s. 279)
Blant de handlinger han ga ordre om som generalguvernør, var AB Aktion, en systematisk likvidering av rundt 3 000 polske intellektuelle og ledere.Rozett, R. (2013). Encyclopedia of the Holocaust. Routledge, s. 101.Prybyla, J. S. (2010). When Angels Wept: The Rebirth and Dismemberment of Poland and Her People in the Early Decades of the Twentieth Century: a Biographical Memoir. Wheatmark, Inc.. Frank bemerket at noen tusen polakker ville bli drept i «aksjonen», men nazistene hadde plikt til å hindre at polakkene fortsatte å yte motstand.Mazower, M. (2009). Hitler's empire: how the Nazis ruled Europe. Penguin.
Vesentlige deler av holocaust ble gjennomført i Generalguvernementet. Under Franks styre ble mesteparten av Polens jødiske befolkning utryddet, i tillegg til et stort antall etniske polakker. Warszawagettoen var den største i Europa. I regi av Aksjon Reinhardt ble massedrap (hovedsakelig av jøder) satt i system i utryddelsesleirer som Belzec og Treblinka, der nesten 100 % ble drept.Christopher Browning: The path to genocide, Cambridge 1992https://encyclopedia.ushmm.org/content/en/article/belzecGilbert, M. (2015). Final Journey: The Fate of the Jews of Nazi Europe. Rosetta Books Franks søster Lily Frank bodde i Krakow, og da gettoen der ble jevnet med jorden, ble jødene sendt til Auschwitz eller konsentrasjonsleiren Plaszów. Lily dro ut til Plaszów og forklarte jødene at hun var generalguvernørens søster; og hvis de hadde noe av verdi til henne, kunne hun kanskje redde livet deres.Philippe Sands: Tilbake til Lemberg (s. 289)
miniatyr|Ukrainske nasjonalister i Ivano-Frankivsk hilser Hans Frank.
Parallelt med massedrapene kom Hans Frank i tanker om at Generalguvernementet fortjente sin plass blant Baedekers reisehåndbøker.Baedekers reiseguide om Generalguvernementet Han skrev selv forordet: «For den som kommer til Det tredje rike østfra, vil Generalguvernementet by den reisende det første glimt av et samfunn som inngir en sterk følelse av det hjemlige.» For en reisende vestfra derimot, bød landet på «en første hilsen fra Orienten». Karl BaedekerKarl Baedeker takket Frank for hans initiativ. Ansvarlig for innholdet var Oskar Steinheil (død 1971),Oskar Steinheil som besøkte området. Frank var en dyktig pianist, og hans kunstinteresse inspirerte ham til å plyndre polske museer. Fra Fyrst Czartoryski-museet fjernet han Rafaels maleri «Portrett av en ung mann», som aldri er kommet til rette igjen. Vi kjenner det i dag bare fra fotografier i svart-hvitt.Rafaels tapte portrett Hans begeistring for Chopin fikk ham til å opprette Det store tyske Chopin-museum i Krakow, og han fikk hentet Chopins Erard-piano fra Paris til Polen.Frank og Chopin
miniatyr|Fra Nürnbergprosessen, Frank med solbriller. Øvrige: Jodl, Hess, Rosenberg, Franz von Papen, Frick og Speer.
Arthur Seyss-Inquart var Franks nestkommanderende til sommeren 1940 da Seyss-Inquart ble rikskommissær for det okkuperte Nederland. Otto Wächter var guvernør for Krakow under Frank og senere for det østlige Galicja med Lemberg (Lviv) (tysk: Distrikt Galizien) som ble lagt til Generaguvernementet etter invasjonen av Sovjetunionen i 1941. Wächter døde i Roma i 1949 etter å ha blitt beskyttet av den katolske biskop Alois Hudal.
Friedrich-Wilhelm Krüger var SS-sjef Himmlers representant i Generalguvernementet og Hans Franks direkte underordnete - dette innebar ifølge Himmler at Franks byråkrati ikke skulle blande seg inn i Krügers virke. Krüger var trolig den mektigste person i Generalguvernementet, som formelt ble styrt Hans Frank. Inndeling i sivil administrasjon og SS/politi i Generalguvernementet skapte mye konflikt. I tautrekkingen mellom Frank og Krüger ble sentralledelsen stadig trukket inn. Frank forsøkte å få riksregjeringen på sin side, Krüger trakk i Himmler og Martin Bormann. I september 1941 krevde Himmler at instrukser fra Frank om politisaker skulle godkjennes av Himmler før de ble iverksatt. Krüger og Frank var invitert til Wannsee-konferansen i januar 1942, i deres sted deltok Karl Eberhard Schöngarth og Josef Bühler.Jasch, H. C., & Kreutzmüller, C. (red.). (2017). The Participants: The Men of the Wannsee Conference. Berghahn Books.
Frank hadde beriket medlemmer av sin familie og ble avhørt for dette i 1942 og fikk innskrenket sine fullmakter. Krüger hadde som ansvarlig for sikkerhet i Generalguvernementet plass i regjeringen. Rivaliseringen toppet seg sommeren 1942. Sommeren 1942 fikk Frank selv problemer etter å ha holdt fire taler om viktigheten av rettssikkerhet også under krig, av hensyn til folks «allmenne rettsfølelse». Dette var merkelige ord med tanke på hva han foretok seg i Polen, men Frank hadde to grunntanker om juss der loven skulle være autoritær, men forvaltet av uavhengige dommere. SS-sjef Himmler mislikte Franks tanker om «judisiell uavhengighet» og klaget til Hitler. Først ble Frank avhørt av Gestapo; så ble han oppringt av Hitler som fratok ham alle oppgaver, bortsett fra ansvaret for Generalguvernementet. Innenfor SS var det allerede tiltenkt en etterfølger. Goebbels foreslo for Hitler at Frank enten burde fjernes eller få sin autoritet gjenopprettet. Hitler endte overraskende med å forflytte Krüger og beholdt Frank i Generalguvernementet. Frank var uansett oppslukt av sitt kjærlighetsforhold til ungdomskjæresten Lilly. Etter nesten tyve år hadde hun kontaktet ham, om han kunne hjelpe henne med å finne sønnen som var forsvunnet på østfronten. Frank var kjent som hjelpsom; komponisten Richard Strauss skrev et stykke til Franks ære for å ha hindret at Strauss' sjåfør ble sendt til østfronten: Hvem trer inn i rommet, så slank, så rank?Se vår venn, vår minister Frank.Philippe Sands: Tilbake til Lemberg (s. 318)