thumb|El (muligens) avbildet med to løver på baksiden av håndtaket på Gebel el-Arak-kniven.Robert du Mesnil du Buisson (1969): «Le décor asiatique du couteau de Gebel el-Arak», i BIFAO 68, ss. 63-83 El (, hebraisk אל) er det nordvestsemittiske ordet for «guddom» eller «Gud», tilsvarende akkadisk ilum. I kanaanittisk religion, eller Levantens religion som helhet, var Eli eller Il øverste gud, Matthews, Victor Harold (2004), s. 79. menneskehetens og alle skapningers far, og ektefelle til gudinnen Asjera, slik det fortelles på leirtavler i Ugarit (dagens Ras Shamra) i Syria.
I Ras Shamra-tekstene opptrer gudenavnet El med grunnbetydningen «styrke», og gjenkjennes også i bibelske navn som IsraEL, ELieser, ELisabeth, SamuEL, BetEL m.fl. Lokale guder hadde navn som El-Berit («paktens El» i Jerusalem), El-Eljon («El den høyeste», av eljon = «der oppe») og El-Sjaddai («El den allmektige»). Israelittene identifiserte disse som Jahve, men i de historiske tekstene i Det gamle testamente endres «El» ofte til «Elohim»Eduard Nielsen: «Josias' reform», Bibelen i kulturhistorisk lys, bind 2, (s. 164) Politikens forlag, København 1968 som er et flertallsord, «gudene».Ordet «elohim»
Ordet El ble øverst i en liste med guder som far av alle guder i ruinene av det kongelige arkiv i Eblasivilisasjonen på det arkeologiske funnstedet Tell Mardikh i Syria, datert til rundt 2300 f.Kr. El kan ha vært en ørkengud på et tidspunkt, ettersom mytene forteller at han hadde to hustruer og bygde en helligdom sammen med dem og sine nye barn i ørkenen. El ble far til mange guder, men de viktigste var Hadad, Yam og Mot.
Lingvistikk Beslektede former av dette gudenavnet er funnet i samtlige semittiske språk. De omfatter ugarittisk ʾil, flertall ʾlm; fønikisk ʾl, flertall ʾlm; hebraisk ʾēl, flertall ʾēlîm; arameisk ʾl; akkadisk ilu, flertall ilānu.
Semittisk I nordvestlig semittisk ble ʾl brukt både som et generisk ord for en hvilken som helst «gud», og det spesielle navnet på en bestemt gud som adskilte seg fra andre guder ved være «guden», eller i en monoteistisk bruk, Gud.Smith, Mark S. (2001), s. 135. Ēli er listet som overhodet for mange gudeverdener, også blant kanaanittene.
Ettersom ordet imidlertid noen ganger refererte til en gud framfor den store guden Ēli er det ofte tvetydig og uklart om hvorvidt Ēli ble etterfulgt av et annet navn som betydde den store guden Ēli med en særskilt epitet knyttet til eller referert til en helt annen gud over hode. I ugarittiske tekster har ʾil mlk underforstått betydningen «Ēli kongen», mens ʾil hd betydde «guden Hadad».
Det semittiske rotordet ʾlh (arabisk ʾilāh, arameisk ʾalāh, ʾelāh, hebraisk ʾelōah) kan være ʾlu med en parasittisk h. I ugarittisk flertallsform i betydningen «guder» er ʾilhm, likestilt med hebraisk ʾelōhîm (guder). Men i hebraisk er dette ordet også i bruk som semantisk entall «Gud» eller «gud».
Forstavelsen ʾl er funnet fremtredende i de tidligste språklagene av østsemittiske, nordvestsemittiske, og nordsemittiske grupper. Personnavn inkluderte forstavelsen ʾl har blitt funnet med lignende mønstre i både amorittisk (tidlig nordsemittisk språk) og i sørarabisk, noe som antagelig indikerer at det allerede eksisterte i ursemittisk ʾl som både en generisk begrep for «gud» og det vanlige navnet eller tittelen for en særskilt «gud» eller «Gud».
Også i nordvestlig semittisk ble El oppfattet som hersker over månen og solen. I mytene kjempet de ofte om å være favoritten hans. Døgnets forløp ble forklart slik at når det er dag, har solen seiret over månen, og når det er natt, har månen seiret over solen.
Ursinaittiske, fønikiske, arameisk og hettittiske tekster En inskripsjon i en gruve på ur-sinaittisk fra Sinaifjellet leses lḏ'lm, forstått som å bli vokalisert som 'il ḏū 'ôlmi, «El Evig» eller «Gud den evige».
Den egyptiske guden Ptah hadde tittelen ḏū gitti, «herre av Gat», i et prisme fra Laḫiš (Lakisj) som på sin motsatte side har navnet til farao Amenhotep II (ca. 1435–20 f.Kr.). Tittelen ḏū gitti er også funnet i serābitṭ-tekst 353. Forskeren Frank CrossCross, Frank Moore (1973), s. 19 har påpekt at Ptah ofte kalles «evighetens herre», og mener at denne identifikasjonen av El med Ptah førte til at epitetet ’olam («evig») ble tilkjent El så tidlig og så konsekvent. Men i ugarittiske tekster ser Ptah ut til å bli identifisert med håndverksguden Kothar-wa-Khasis.Wyatt,Nick (2002), s. 43.
En fønikisk amulett med en inskripsjon fra 600-tallet f.Kr. fra Arslan Tash (oldtidens Hadātu) i Syria, kan referere til El.Rosenthal (1969), s. 658 Den oversatte teksten er: Et evig bånd har blitt fastslått for oss. Ashshur har fastslått (det) for oss, og alle guddommelige vesener og de fleste fra gruppen av de hellige, via himmels og jordens bånd for evig...
Frank Moore Cross Jr. (13. juli 1921 – 16. oktober 2012) som var Hancock-professor i hebraisk og andre orientalske språk ved Harvard University Cross, Frank Moore (1973), s. 17, har imidlertid oversatt teksten noe annerledes:Den evig ene (olam) har avlagt en bindende ed med oss, Asjera har inngått (en pakt) med oss og alle Els sønner, alle de helliges store råd. med eder til himmelen og den gamle jord.I en del inskripsjoner har navnet Ēl qōne 'arṣ betydningen «El jordens skaper», som i en sen inskripsjon ved Leptis Magna i Tripolitania (Libya) datert til 100-tallet e.Kr. (KAI. 129). I hettittiske tekster ble dette forvansket til Ilkunirsa, ektefellen til Asherdu (Asjera) og far til 77 eller 88 sønner.Binger, Tilde (1997), s. 92.
I en hurrittisk hymne til El (utgitt i Ugaritica V, tekst RS 24.278) er han kalt ’il brt og ’il dn, noe som fikk Cross til å tolke som henholdsvis «Paktens El» og «dommeren El».Cross, Frank Moore (1973), s. 39
Se Ba'al Hammon for muligheten at Eli var identifisert med Ba‘al Hammon (kjent i Bibelen som Baal) som ble dyrket som den øverste gud i Kartago.
Amorittiske tekster Amoritternes inskripsjoner fra Zinčirli i Kappadokia henviser til tallrike guder, enten med navn eller tittel, særlig slike titler som ilabrat («folkets gud» (?)), il abīka («din fars gud»), il abīni («vår fars gud»), og videre. Ulike familieguder er nedtegnet, guddommelige navn oppført som tilhørende en særskilt familie eller stamme, enten med tittel eller navn, inkludert navnet Il, «gud». I amorittiske personnavn er de vanligste guddommelige elementene Il ('Gud'), Hadad/Adad og Dagan. Trolig er Il også ofte guden som i akkadiske tekster kalles Amurru eller Il Amurru.
Ugarittiske tekster For kanaanittene var Eli eller Il øverste gud, far til menneskeheten og alle vesener.Kugel, James L (2007), s. 423 El var far til mange guder, men de viktigste var Hadad, Yam, og Mot, som alle hadde likhetstrekk med de gresk-romerske gudene Zevs, Poseidon og Hades.
Tre lister over gudeverdener er funnet i Ugarit. De begynner med de fire gudene ’il-'ib (som ifølge CrossCross, Frank Moore (1973), s. 14. er navnet på en generisk form for guddom, kanskje folkets guddommelige stamfar), Ēl, Dagnu (Dagon), og Ba’l Ṣapān (Haddu eller Hadad). Selv om Ugarit hadde et stort tempel innviet til Dagon og et annet til Hadad, fantes det ikke noe eget tempel for Ēl.
Ēl er kalt på nytt og på nytt for Tôru ‘Ēl («Okse Ēl» eller «okseguden»). Han er bātnyu binwāti («Skaperen av alle vesener»), ’abū banī ’ili («far av gudene»), og ‘abū ‘adami («menneskets far»). Han er qāniyunu ‘ôlam («Den evige skaper»), entitet ‘ôlam opptrer i hebraisk form i det hebraiske navnet for Gud, ’ēl ‘ôlam, «evige Gud», i Første Mosebok 21.33.Nettbibelen: Første Mosebok 21.33 : «Abraham plantet en tamarisk i Be'er-Sjeba, og der påkalte han Herren, den evige Gud». Han er ḥātikuka («din patriark»). Ēl er den gråskjeggete gamle, full av visdom, malku («konge»), ’abū šamīma («årenes far»), og ’ēl gibbōr («Ēl krigeren»). Han er også navngitt som lṭpn som man ikke har funnet noen betydning til, ulikt gjengitt som Latpan, Latipan, eller Lutpani.Forsøksvis oversettelse som «lik-ansikt» i Strongs Hebrew Concordance
Den mystiske ugarittiske teksten Sjakar og Sjalimengelsk gjengivelse som Shachar & Shalim; Day, John: Yahweh and the gods and goddesses of Canaan, Sheffield Academic Press 2002, s. 180 forteller om hvordan (kanskje i begynnelsen av alle ting) hvordan Ēl kom til kysten og så to kvinner som beveget seg støtvis opp og ned. Ēl begjærte dem begge og tok dem med seg, drepte en fugl ved å kaste en stang på den, og stekte den over et ildsted. Han ba kvinnene om å si fra til ham når fuglen var helt stekt, og deretter til å kalle ham enten som ektefelle eller som far, for han ville fra den tid av oppføre seg slik som de kalte ham. De hilste ham som ektefelle, og han lå da med begge, og de satte til verden Sjakar (daggry) og Sjalim (skumring). Igjen lå Ēl med sine hustruer som satte til verden «de nådige guder», «havenes kløyver», «havets barn». Navn på disse kvinnene er direkte gjengitt, men en del forvirrende titler i innledningen nevner gudinnen Asjera som ellers er Ēls fremste hustru og gudinnen Rahmaj («nådefulle»), ellers ukjent.Rahmay(a), dog uten referanser
I den ugarittiske Baal-syklusen introduseres El som bosatt på (eller i) fjellet Lel (Lel kan muligens bety «natt») ved to elvers utspring. Han bor i telt. ifølge flere tolkninger av teksten, noe som kan forklare hvorfor han ikke hadde noe tempel i Ugarit. De to elvene kan referere til virkelige elver, eller til de mytologiske kildene til saltvann og ferskvann, eller vannene over himmelen og vannene under jorden.
I episoden «Baals palass» inviterte Baal/Hadad «Athirats (Asjeras) 70 sønner» til et gjestebud i sitt nye palass. Antagelig er disse sønner av El, da de i de neste avsnittene synes å være guder (’ilm). De eneste sønnene til Ēl som er nevnt enkeltvis, er Yamm («hav»), Mot («død») og Ashtar, som kan være høvding for de fleste av Ēls sønner. Baal/Hadad er noen ganger kalt for «Ēls sønn» i stedet for som ellers «Dagans sønn», muligens på grunn av Ēls posisjon som gudenes stamfar.
Den fragmentariske teksten RS 24.258 beskriver et gjestebud hvor El inviterte alle andre guder, men vanæret seg selv ved å bli stupfull og besvime i spy og ekskrementer, etter å ha konfrontert en ellers ukjent Hubbaj, «han med horn og hale».Rendsburg, Gary A. (1988): The Mock of Baal in 1 Kings 18:27 (PDF); Barstad, Hans M. (1984): The religious polemics of Amos: studies in the preaching of Am 2, 7B-8; 4,1-13; 5,1-27; 6, 4-7; 8, 14; Brill Archive, s. 137
Den hebraiske bibelen I standardisert transkripsjon fra hebraisk til engelsk er den hebraiske formen (אל) gjengitt med latinske bokstaver som «El», et generisk ord for «gud» som ble benyttet for en hvilken som helst gud, inkludert Baal, Molok og Jahve.Ba'al's Influence on YHWHYahweh of Samaria & His Asherah
I Tanákh (det jødiske navnet for Det gamle testamente) er ’elōhîm det normale ordet for «gud» eller den øverste gud (eller gudene, gitt at endelsen -im gjør ordet til flertall). Men formen ’ēl opptrer også, hovedsakelig i poetiske avsnitt og de patriarkalske fortellingene tilskrevet Presteskriftet. Det blir gjentatt 217 ganger i den masoretiske bibelteksten: 73 ganger i Salmenes bok og 55 ganger i Jobs bok, og ellers hovedsakelig i poetiske avsnitt eller avsnitt skrevet i opphøyd prosa. Tidvis framstår det i bestemt artikkel som ha'El («Gud»), slik som i Andre Samuelsbok 22,31 og 33-48.Nettbibelen: Andre Samuelsbok 22.31,33-48
Det er også steder hvor ’ēl særskilt viser til en utenlandsk gud, som i Salmenes bok 44,20 og 81,9Nettbibelen: Salmenes bok 44.20 ; 81.9 ; hebraisk 44.21; 81.10. Femte Mosebok 32,12Nettbibelen: Femte Mosebok 32.12 og i Malakis bok 2,11Nettbibelen: Malakis bok 2.11
Tanákhs syn er at navnene El og Elohîm benyttet i entall viser til Jahve, Israels gud, foruten en hvilken som helst annen gud. Om dette var en langvarig oppfatning eller en relativt ny, har lenge vært omdiskutert. I Presteskriftet sies det i 2. Mosebok 6,2–3 om YHVH: