Gunnar Hansen Horn (1894–1946) var en norsk geolog og bergingeniør.

Han arbeidet særlig med kull- og petroleumgeologi og foretok undersøkelser på Svalbard og langs norskekysten. Han ledet flere arktiske ekspedisjoner, blant annet Bratvaag-ekspedisjonen, som i 1930 fant leiren etter Andrées ballongferd på Kvitøya. Han arbeidet også med karst og karstgrotter i Norge.

Gunnar Horn var sønn av arkitekten Fin Horn (1861–1929).

Utdanning Horm gikk på Aars og Voss' skole og tilhørte reallinjen ved studentkullet fra 1912. Han tok eksamen som bergingeniør ved Norges tekniske høgskole i 1916 og studerte deretter ved Royal School of Mines i London.

I 1928 avla han doktorgraden ved Technische Hochschule Berlin med avhandlingen Beiträge zur Kenntnis der Kohle von Svalbard (Spitzbergen und der Bäreninsel), som samme år ble utgitt som nr. 17 i serien Skrifter om Svalbard og Ishavet. Virke

Etter studiene arbeidet Horn som gruveingeniør ved Store Norske Spitsbergen Kulkompani på Svalbard. Han arbeidet i Longyearbyen vinteren 1917–1918.

Oljegeologi i utlandet Fra 1920 til 1923 arbeidet Horn som geolog i Trinidad og Venezuela. I mai 1921 var han i Trinidad, der han utførte geologiske undersøkelser og studerte blant annet de sedimentære formasjonene og forekomstene av petroleum. Han beskrev også geologiske forhold i Venezuela og mulighetene for oljeutvinning i Orinocodeltaet.

I 1925 reiste Horn sammen med bergingeniør Johan Braastad til et oljeområde ved Kaidakbukta ved Det kaspiske hav. Det norske konsortiet Norof hadde fått konsesjon til oljeleting i området, og Adolf Hoel ledet de geologiske og tekniske undersøkelsene. Undersøkelsene viste flere tegn til oljeforekomster og oljeførende bergarter, og området ble vurdert som lovende av norske og russiske geologer.

Geologisk arbeid

I 1926 undersøkte Horn og Anders K. Orvin Grønfjorden på Svalbard på oppdrag fra Store Norske Spitsbergen Kulkompani, etter at geologen Adolf Hoel hadde vurdert området som mulig interessant for oljeleting. Undersøkelsene påviste blant annet spor av asfalt og tyktflytende olje i triaslagene. Geologene vurderte imidlertid at mulige reservoarbergarter hadde for liten porøsitet til at det var sannsynlig med store oljeforekomster.

Horn interesserte seg for kullforekomstene på Svalbard og kullfunn langs norskekysten. I 1929 holdt han et foredrag i Norsk Geologisk Forening om arbeidet sitt, der han blant annet behandlet kull med høyt innhold av hydrokarboner. Gjennom destillasjonsforsøk viste han at nær 80 prosent av kullet kunne omdannes til lettflytende tjæreolje. Han mente at Kvæfjordkullene kunne være av bogheadtype og stamme fra marine mesozoiske lag nær kysten.

Med utgangspunkt i kullfragmenter funnet langs norskekysten og kjente kullforekomster blant annet på Svalbard og Andøya forsøkte Horn å trekke slutninger om den geologiske oppbygningen av havområdene utenfor Norge. Han mente at Kvæfjordkullene kunne være av bogheadtype og at kullfragmenter langs norskekysten kunne gi informasjon om den geologiske oppbygningen av havområdene utenfor kysten.

Arktisk forskning og ekspedisjoner Horn arbeidet fra 1924 ved Norges Svalbard- og Ishavsundersøkelser og deltok i flere ekspedisjoner til Svalbard og andre arktiske områder, blant annet Øst-Grønland og Frans Josefs land.

I 1930 ledet Horn den vitenskapelige delen av Bratvaag-ekspedisjonen, som undersøkte Frans Josefs land og omkringliggende områder. Ekspedisjonen fant 6. august restene av Andrées ballongferd fra 1897 på Kvitøya. To dager senere gikk Horn og en gruppe fra ekspedisjonen i land på Victoriaøya, der de gjorde krav på øya på vegne av den norske skipsrederen Harald M. Leite.

I 1932 ledet Horn Norges Svalbard- og Ishavsundersøkelsers ekspedisjon til Sørøst-Grønland. Ekspedisjonen skulle videreføre arbeidet fra de norske ekspedisjonene året før og undersøke den rundt 400 kilometer lange kyststrekningen. Horn var selv ekspedisjonens leder og geolog, og arbeidet blant annet med oppmåling og kartlegging av kystområdet. Ekspedisjonen inngikk i det norske arbeidet i Sørøst-Grønland i forbindelse med Det internasjonale polaråret 1932–1933, og Horns undersøkelser og observasjoner ble publisert i et særtrykk av Norsk Geografisk Tidsskrift i 1939.

Sommeren 1946 reiste Horn til Svalbard som leder for en ekspedisjon i regi av Norges Svalbard- og Ishavsundersøkelser. Hovedoppgaven var å gjenoppbygge Isfjord radio og Isfjord fyr, som var blitt ødelagt under evakueringen av Svalbard i 1941. Ekspedisjonen skulle også oppføre automatiske radiofyr og fyrbelysning ved Sveagruva og Ny-Ålesund, og hadde med materiell til gruvedriften og flere oppmålingspartier. Ekspedisjonens fartøyer ankom Kapp Linné 11. juli, og Horn døde der fire dager senere.

Karstforskning Horn arbeidet også med karst og huleforskning i Nordland. I perioden 1933–1939 undersøkte han karstområder og kalksteinshuler, særlig i Nord-Rana og Meløy. Resultatene fra undersøkelsene ble senere samlet i monografien Karsthuler i Nordland, som ble utgitt av Norges geologiske undersøkelse i 1947.

Horn konkluderte med at grottedannelsen i Nordland hadde foregått ved langsom vannstrøm under store isdekker i løpet av den siste eller de siste glasiale syklusene. Stein-Erik Lauritzen, professor i huleforskning og kvartærgeologi ved Universitetet i Bergen, har senere omtalt Horns ideer som «nye og radikale for sin tid».

Arbeidet var opprinnelig planlagt å omfatte alle karsthulene i Nordland, men dette viste seg å bli for omfattende. Horn begrenset derfor undersøkelsene til de viktigste forekomstene. Han skrev at arbeidet, selv om det ikke var fullstendig, likevel kunne gi et brukbart bilde av de viktigste karsthulene og danne grunnlag for videre undersøkelser.

Naturvernforbundet Horn hadde en tilknytning til Landsforbundet for naturfredning i Norge. Norges Svalbard- og Ishavsundersøkelser, der han arbeidet fra 1924, hadde nær forbindelse med forbundet, som siden 1935 hadde hatt kontor ved institusjonen. Etter andre verdenskrig kunne Adolf Hoel ikke fortsette som leder. Horn, som hadde hatt sekretærfunksjonen for forbundet, ble spurt om å overta ledervervet og sa seg villig. Han var leder av forbundet fra 1945 til sin død i 1946.

Ettermæle Gunnar Horns arbeid fikk betydning for flere områder av norsk geologisk og polarvitenskapelig forskning. Særlig fikk hans undersøkelser av karst og karstgrotter en varig betydning. Karsthuler i Nordland, som ble utgitt året etter hans død, fikk betydning for senere studier av karst i Norge.

Horn er blitt minnet gjennom stedsnavn på Svalbard. Hornodden på Kvitøya og Hornvika er oppkalt etter ham.

Utgivelser

Geologisk beskrivelse over Bjørnøya (1925). Med Anders K. Orvin. Beiträge zur Kenntnis der Kohle von Svalbard (Spitzbergen und der Bäreninsel) (Dybwad, 1928)

Referanser

Kategori:Norske geologer Kategori:Norske ingeniører Kategori:Personer fra Oslo Kategori:Ledere av Norges Naturvernforbund