Hispaniola, eller Hispañola, (/ˌhɪspənˈjoʊlə/: /-pænˈ-/; spansk: La Española; latin og fransk: Hispaniola; haitisk kreolsk: Ispayola; taino: Ayiti eller Quisqueya) er en øy i Karibia som er en del av De store Antiller og Antillene. Øya er med sine 76 483 km² den nest største øya blant Antillene. Den befinner seg øst for Cuba i Karibia. Hispaniola er den mest folkerike øya i Vestindia, og regionens nest største i areal, etter øya Cuba.
Christofer Columbus ankom øya i 1492 og grunnla den første spanske kolonien i Amerika i 1493. I dag er øya delt mellom de to statene Haiti, som besitter den vestre delen, og Den dominikanske republikk, som besitter den østre delen.
Den 76.192 kvadratkilometer store øya er delt inn i to separate stater: Den dominikanske republikk (48 445 km²) i øst, der befolkningen er spansktalende, og Haiti (27 750 km²) i vest, der befolkningen taler fransk eller haitisk kreolsk. Den eneste andre delte øya i Karibien er Saint Martin, som deles mellom Frankrike (Saint Martin) og Nederland (Sint Maarten).
Hispaniola er stedet for et av de første europeiske fortene i Amerika, La Navidad (1492–1493), samt den første bosetningen og riktige byen, La Isabela (1493–1500), og den første permanente bosetningen, den nåværende hovedstaden av Den dominikanske republikk, Santo Domingo. Disse bosetningene ble grunnlagt suksessivt under hver av Christopher Columbus sine tre første reiser.
Det spanske imperiet kontrollerte hele øya Hispaniola fra 1490-årene til 1600-tallet, da franske pirater begynte å etablere baser på den vestlige siden av øya. Det offisielle navnet var La Española, som betyr «den spanske (øya)». Det ble også kalt Santo Domingo, etter Saint Dominic.
Etymologi Øya ble kalt med forskjellige navn av dens innfødte, folkegruppen taíno. Tainoene hadde ikke noe skriftspråk, og de historiske bevis som foreligger for at disse navnene var i bruk, er skrifter etter tre europeiske historikere: italieneren Peter Martyr d'Anghiera og spanjolene Bartolomé de las Casas og Gonzalo Fernández de Oviedo.
Basert på en omfattende undersøkelse og kart utarbeidet av Andrés de Morales i 1508, rapporterte Martyr at øya som helhet ble kalt «Quizquella» (eller «Quisqueya»), og at «Haiti» refererte til en robust fjellregion på den østlige enden av øya. Diego Álvarez Chanca, en lege som var med på Columbus' andre reise, noterte også ned at Haiti var den østligste provinsen på øya. Både Oviedo og Las Casas registrerte at hele øya ble kalt Haití av taíno-befolkningen.
Da Columbus tok øya i besittelse i 1492, kalte han den Insula Hispana på latin og La Isla Española på spansk, begge deler betyr «den spanske øya». Las Casas forkortet navnet til Española, og da Peter Martyr supplerte sin beretning om øya på latin med flere detaljer, gjenga han navnet som Hispaniola.
På grunn av taíno, spansk og fransk påvirkning på øya, ble hele øya ofte omtalt som som Haiti, Hayti, Santo Domingo eller Saint-Domingue. Martyrs beskrivelse ble oversatt til engelsk og fransk like etter at den ble nedtegnet, og navnet Hispaniola ble i engelsktalende land det stedsnavnet som oftest ble brukt om hele øya i vitenskapelige og kartografiske verk. I 1918 bestemte USAs okkupasjonsregjering, ledet av Harry Shepard Knapp, at øya skulle kalles Hispaniola, og anbefalte National Geographic Society å anvende dét navnet.
Historie Før-colombiansk tid thumb| Pomier-grottene er en serie på 55 grotter som ligger nord for San Cristóbal i Den dominikanske republikk. De inneholder den største samlingen av 2000 år gammel bergkunst i Karibia; den har først og fremst blitt laget av taíno-folket, men noe av denne bergkunsten skriver seg fra det karibiske folket og igneri-folket.
Øya ble først bosatt av folk som kom dit fra fastlandet for rundt 6000 eller 7000 år siden. Den første urfolksgruppen på øya Hispaniola var taíno-folket. Arawak-stammen oppsto i Orinoco-deltaet, og spredte seg fra det som nå er Venezuela. De ankom Hispaniola rundt 1200 e.Kr. Hvert samfunn på øya var et lite uavhengig kongedømme med en bly kjent som en cacique. I 1492, som regnes som toppen av Taíno, var det fem forskjellige riker på øya, Jaragua, Higuey (Caisimú), Magua (Huevo), Ciguayos (Cayabo eller Maguana) og Marien (Bainoa). Mange distinkte Taíno-språk eksisterte også i denne tidsperioden. Det er fortsatt heftig debatt om befolkningen av Taíno-folk på øya Hispaniola i 1492, men estimater varierer fra ikke mer enn noen få titusener, ifølge en genetisk analyse fra 2020, til opp mot 750.000.
Et Taíno-hjem besto av en sirkulær bygning med vevd halm og palmeblader som dekke. De fleste individer sov i moderne hengekøyer, men gressbed ble også brukt. Cacique levde i en annen struktur med større rektangulære vegger og en veranda. Landsbyen Taíno hadde også en flat bane som ble brukt til ballspill og festivaler. Religiøst sett var Taíno-folket polyteister, og gudene deres ble kalt Zemí. Religiøs tilbedelse og dans var vanlig, og medisinmenn eller prester konsulterte også Zemí for råd i offentlige seremonier.
For mat var Taíno avhengig av kjøtt og fisk som en primær kilde for protein; noen små pattedyr på øya ble jaktet, inkludert rotter, men ender, skilpadder, slanger og flaggermus var en vanlig matkilde. Taínoene stolte også på jordbruk som en primær matkilde. Urbefolkningen i Hispaniola dyrket avlinger i en conuco, som er en stor haug fullpakket med blader og faste avlinger for å forhindre erosjon. Noen vanlige landbruksvarer var kassava, mais, squash, bønner, paprika, peanøtter, bomull og tobakk, som ble brukt som et aspekt av sosialt liv og religiøse seremonier.
thumb|Høvdinger (Høvdingedømmer områder) i Hispaniola
Taíno-folket reiste ofte og brukte hule kanoer med åreårer når de var på vannet for fiske eller for migrasjonsformål, og oppover 100 mennesker kunne passe inn i en enkelt kano. Taíno kom ofte i kontakt med kariberne, en annen urfolksstamme. Taíno-folket måtte forsvare seg ved å bruke piler og buer med forgiftede spisser og noen krigsklubber. Da Columbus landet på Hispaniola, ønsket mange Taíno-ledere beskyttelse fra karibene.
Det 15. århundre, 1400-tallet, post-Columbus thumb|Tidlig kart over Hispaniola og Puerto Rico, ca. 1639 Christopher Columbus landet først ved Hispaniola 6. desember 1492 ved en liten bukt han kalte San Nicolas, nå kalt Môle-Saint-Nicolas på nordkysten av dagens Haiti. Han ble ønsket velkommen på en vennlig måte av urbefolkningen kjent som Taíno. Handel med de innfødte ga mer gull enn de tidligere hadde møtt på de andre karibiske øyene, og Columbus ble ført til å tro at mye mer gull ville bli funnet i innlandet. Før han rakk å utforske videre, gikk flaggskipet hans, Santa Maria, på grunn og sank i bukten den 24. desember. Med bare to mindre skip igjen for hjemreisen, bygde Columbus et befestet leir, La Navidad, ved kysten og ble etterlatt. 21 mannskap for å avvente hans retur året etter.
Kolonisering begynte for alvor året etter da Columbus brakte 1300 mann til Hispaniola i november 1493 med den hensikt å etablere en permanent bosetting. De fant at leiren ved Navidad var blitt ødelagt og alle mannskapene som ble etterlatt drept av de innfødte. Columbus bestemte seg for å seile østover på leting etter et bedre sted for å finne en ny bosetning. I januar 1494 etablerte de La Isabela i dagens Dominikanske republikk.
thumb|Fortaleza Ozama, Santo Domingo
I 1496 ble byen Nueva Isabela grunnlagt. Etter å ha blitt ødelagt av en orkan, ble den gjenoppbygd på motsatt side av Ozama-elven og kalt Santo Domingo. Det er den eldste permanente europeiske bosetningen i Amerika. Øya hadde en viktig rolle i etableringen av latinamerikanske kolonier i flere tiår framover. På grunn av sin strategiske beliggenhet var det den militære høyborgen til erobrere av det spanske imperiet, og fungerte som et hovedkvarter for den videre koloniale ekspansjonen til Amerika. Kolonien var et møtepunkt for europeiske oppdagere, soldater og nybyggere som brakte med seg kulturen, arkitekturen, lovene og tradisjonene i den gamle verden.
Spanjolene innførte et hardt regime med tvangsarbeid og slaveri av Taínos, samt omdirigering av deres matproduksjon og arbeidskraft til spanjoler. Dette hadde en ødeleggende innvirkning på både dødelighet og fruktbarhet for Taíno-befolkningen i løpet av det første kvart århundre. Koloniale administratorer og dominikanere og hieronymitter observerte at søket etter gull og agrarisk slaveri gjennom encomienda-systemet desimerte urbefolkningen. Demografiske data fra to provinser i 1514 viser en lav fødselsrate, i samsvar med en årlig befolkningsnedgang på 3,5 %. I 1503 begynte spanjoler å bringe slaver av afrikanere etter at et charter ble vedtatt i 1501, som tillot import av afrikanske slaver av Ferdinand og Isabel. Spanjolene trodde afrikanere ville være mer i stand til å utføre fysisk arbeid. Fra 1519 til 1533 fulgte urbefolkningsopprøret kjent som Enriquillos opprør, etter Taíno cacique som ledet dem, som et resultat av rømte afrikanske slaver på øya (maroons) som muligens jobbet med Taíno-folket.
Edelmetaller spilte en stor rolle i historien til øya etter Columbus ankomst. En av de første innbyggerne Columbus kom over på denne øya var "en jente som bare hadde på seg en gullneseplugg". Snart byttet Taínos gullbiter for haukeklokker med sin cacique som erklærte at gullet kom fra Cibao. Da han reiste videre østover fra Navidad, kom Columbus over Yaque del Norte-elven, som han kalte Río de Oro (Gull-elven) fordi dens «sand bugner av gullstøv».
Våpen og rustninger fra kolonitiden i Museum for det spansk kongehus i Santo Domingo (Museo de las Casas Reales).
Da Columbus kom tilbake under sin andre reise, fikk han vite at det var høvdingen Caonabo som hadde massakrert bosetningen hans ved Navidad. Mens Columbus etablerte en ny bosetning, landsbyen La Isabela i januar 1494, sendte han Alonso de Ojeda og 15 menn for å lete etter gruvene i Cibao. Etter en seks dager lang reise kom Ojeda over et område som inneholdt gull, der gullet ble hentet fra bekker av Taíno-folket. Columbus selv besøkte gruvene i Cibao den 12. mars 1494. Han konstruerte fortet Santo Tomás, dagens Jánico, og etterlot kaptein Pedro Margarit som kommando over 56 mann.
Den 24. mars 1495 drog Columbus sammen med sin allierte Guacanagarix ut på en hevnkrig mot Caonabo, og fanget ham og familien hans mens han drepte og fanget mange innfødte. Etterpå måtte hver person over fjorten år produsere en haukneb av gull.
Det 16. århundrede, 1500-tallet: gull, sukker og pirater Gullutvinning ved bruk av tvangsarbeid fra urfolk begynte tidlig på Hispaniola. Miguel Díaz og Francisco de Garay oppdaget store gullklumper ved den nedre Haina-elven i 1496. Disse San Cristobal-gruvene ble senere kjent som Minas Viejas-gruvene. Så, i 1499, ble den første store oppdagelsen av gull gjort i cordillera sentral, noe som førte til en gruveboom. I 1501 hadde Columbus' fetter, Giovanni Colombo, oppdaget gull nær Buenaventura. Forekomstene ble senere kjent som Minas Nuevas. To store gruveområder resulterte, ett langs San Cristobal-Buenaventura, og et annet i Cibao innenfor La Vega-Cotuy-Bonao-trekanten, mens Santiago de los Caballeros, Concepción og Bonao ble gruvebyer. Gullrushet 1500–1508 fulgte, og Ovando eksproprierte gullgruvene til Miguel Díaz og Francisco de Garay i 1504, da gropgruver ble kongelige gruver for Ferdinand II av Aragon, som reserverte de beste gruvene for seg selv, selv om det var åpent private prospektører. Kong Ferdinand holdt 967 innfødte i San Cristóbal gruveområde, overvåket av lønnede gruvearbeidere.