Araberoppstanden (arabisk: الثورة العربية; Ath-Thawra al-`Arabīya; moderne tyrkisk: Arap İsyanları) var et opprør mot Det osmanske riket i Arabia og Levanten mellom 1916 og 1918 som en del av Midtøstenfelttoget under første verdenskrig. Oppstanden ble startet av Husayn ibn Ali, sharif av Mekka og lederen for den arabiske Banu Hashim-stammen, med mål om uavhengighet og opprettelse av en arabisk stat som strakte seg fra Aleppo i Syria til Aden i Jemen.
Opprøret endte med et osmansk nederlag i sammenheng med den allierte seieren i verdenskrigen, og de tyrkiske områdene i Midtøsten ble deretter hovedsakelig gjort til britiske og franske mandatområder under Folkeforbundet. Araberne som deltok i opprøret følte seg derfor etterpå forrådt da de alliertes planer om å dele de "frigjorde" tyrkiske områdene mellom seg ble kjent.
Bakgrunn thumb|left|Araberoppstandens flagg designet av Mark Sykes for å skape arabisk nasjonalfølelse kombinerer fargene til abbasidene, umajjadene og fatimidene med en rød trekant for hashemitene og har inspirert mange senere arabiske flagg. Nasjonalismens fremvekst hos ulike nasjonaliteter under Det osmanske rike går tilbake til 1821 og den greske selvstendighetskrigen. Den arabiske nasjonalismen hadde sine røtter i Mashriq, den arabiske regionen øst for Egypt og nord for Arabia, særlig i ash-Shām-regionen. Før første verdenskrig hadde de arabiske nasjonalistene generelt vært politisk moderat orienterte.
3. juli 1908 hadde reformgruppene innenfor Ungtyrkerne startet en revolusjon som fort spredte seg gjennom imperiet og førte til at sultanen Abd-ul-Hamid II erklærte at 1876-grunnloven skulle gjeninnføres og at parlamentet igjen skulle samles. De følgende årene har dermed blitt kjent som den andre grunnlovsperioden i Det osmanske riket. Arabernes krav var reformistiske og var hovedsakelig begrenset til krav om selvstyre, økt bruk av arabisk i utdannelsen og forandringer i rikets vernepliktssystem i fredstid for arabere slik at kunne tjenestegjøre lokalt innenfor den osmanske hæren.
I 1908-parlamentsvalget klarte Ungtyrkerne gjennom deres Union- og framskrittskomité å få overtaket over sine motstandere, som ble ledet av prins Sabahaddin. Komitéen var tilsynelatende mer liberal, sterkt britiskinspirert og sto nærmere sultanen. Det nyvalgte parlamentet besto av 142 tyrkere, 60 arabere, 25 albanere, 23 grekere, tolv armenere, fem jøder, fire bulgarere, tre serbere og én vlak. Innenfor det osmanske parlamentet fokuserte Komitéen på sentraliserings- og moderniseringsprogrammer. På dette tidspunktet var ennå ikke arabisk nasjonalisme en massebevegelse, ikke en gang i Syria hvor bevegelsen sto sterkest. Mange arabere var først og fremst lojale mot deres religion, sekt, stamme eller deres egne regjeringer. Videre ble arabernasjonalismen sterkt utfordret av ideologier som osmanisme og panislamisme.
De arabiske parlamentsmedlemmene støttet Motkuppet i 1909, som hadde som mål å avvikle grunnloven og gjeninnføre monarkiet til Abdul Hamid II. Den avsatte sultanen forsøkte å få tilbake stillingen som kalif ved å stoppe Ungtyrkernes sekulære politikk, men han ble deretter tvunget i eksil i Selanik av 31. mars-hendelsen og ble deretter erstattet av sin bror Mehmed V.
I 1913 møttes arabiske intellektuelle og politikere fra Mashreq i Paris på den første araberkongressen. Der framsatte de en rekke krav om større selvstyre innenfor Det osmanske rike og igjen om at arabiske vernepliktige i den osmanske hæren ikke skulle måtte tjenestegjøre i andre regioner bortsett fra i krigstid.
Styrkene thumb|left|Thomas Edward Lawrence, kjent som Lawrence av Arabia etter slaget om Akaba, 1917. Det har blitt anslått at rundt 5000 arabiske soldater tok del i opprøret, men dette tallet inkluderer sannsynligvis bare de regulære styrkene som kjempet i den britiske feltmarskalk Edmund Allenbys hovedarmé og ikke de irregulære styrkene under Thomas Edward Lawrence og Faysal ibn al-Husayn. Ved et par anledninger, spesielt under de siste kampene i Syria, vokste dette tallet betydelig. Mange arabere var sporadisk med i opprøret, ofte mens et felttog pågikk eller da kampene nådde deres hjemregion. For eksempel besto den arabiske styrken i begynnelsen av Akaba-raidet av bare et par hundre menn som fikk støtte av over tusen irregulære soldater fra lokale stammer før det endelige angrepet på Akaba. Anslag over størrelsen på sharif Husayns styrke var varierer, men i alle fall regner man med at han hadde opptil 30.000 soldater gjennom mesteparten av 1918.
Man burde også merke seg at tidlig i opprøret besto Husayns styrker hovedsakelig av beduiner og andre nomadiske ørkenstammer som bare var vagt allierte med ham og mer lojale mot sine egne stammer enn mot opprørets sak. Faysal håpet han kunne overtale de arabiske soldatene som tjenestegjorde i den tyrkiske hæren til å gjøre mytteri og bli med i opprøret, men den tyrkiske regjeringen hadde sendt de fleste av de arabiske soldatene til krigens frontlinjer. I begynnelsen, før de senere felttogene, ble dermed bare få arabiske mytterister med i opprøret.
Fra britenes perspektiv var araberoppstandens hovedbidrag å holde igjen flere tusen tyrkiske soldater som ellers kunne ha angrepet Suezkanalen. Dette gjorde at britene stod friere til å utføre operasjoner i Midtøsten og svekket tyrkerne muligheter til å engasjere dem. Det var dette som var britenes rettferdiggjørelse for å utløse opprøret som ble et klassisk eksempel på asymmetrisk krigføring, og som siden har blitt studert av både historikere og militære ledere.
Opprøret Juni-september 1916: Innledning mini|Osmanene investerte mye på å bygge Hijaz-jernbanen på begynnelsen av det 20. århundre, men den forfalt fort etter araberopprøret i 1916 Det osmanske rike kjempet i første verdenskrig på grunn av sin allianse med Keiserriket Tyskland. Mange arabiske nasjonalistledere i Beirut og Damaskus hadde blitt arrestert og deretter henrettet. På grunn av tyrkerne og deres allierte sentralmaktenes undertrykkelse av araberne inngikk sharif Husayn som leder for de arabiske nasjonalistene rundt 8. juni 1916, den faktiske datoen er ukjent, en allianse med Storbritannia og Frankrike. En ung arabisk løytnant i den tyrkiske hæren, Muhammed Sharif al-Faruqi, hjalp til med å gjøre alliansedanningen lettere.
Britene forsøkte under første verdenskrig å alliere seg med sa'udiyyah-staten Najd under kong Abdul Aziz As-Sa'ud. I 1915 inngikk britene Darin-traktaten med Najd, hvor sa'udienes land ble et britisk protektorat mot at Najd skulle gå til krig mot osmanernes allierte al-Rashid. As-Sa'ud gjorde ikke dette før i 1920, og to år senere erobret han Rashid-riket. I stedet erklærte Husayn etter slaget om Mekka i 1916 kongedømmet Hijaz, og i årene som fulgte lå As-Sa'ud nesten kontinuerlig i krig med ham for å samle Arabia.
Husayn hadde omtrent væpnede soldater, hvorav under hadde rifler. Tegn som tydet på at osmanene ville avsette Husayn ved krigens slutt, gjorde at han utvekslet brev med den britiske høykommissæren Henry McMahon. McMahon overtalte ham til å tro at støtte til trippelententen ville bli belønnet med et arabisk rike som inkluderte hele området mellom Egypt og Persia med unntak av britiske besetninger og interesseområder i Kuwait, Aden og langs kysten av Syria. De fransk-britiske marinestyrkene hadde ryddet Rødehavet for osmanske kanonbåter tidlig i krigen. 10. juni 1916 angrep 3500 arabere havnebyen Jidda støttet av britiske krigsskip og sjøfly, og seks dager senere overga den osmanske garnisonen seg. I slutten av september 1916 hadde de arabiske styrkene inntatt kystbyene Rabegh, Yanbu og Qunfida og med støtte fra Royal Navy tatt 6000 osmanske soldater til fange. 15.000 godt utstyrte osmanske soldater befant seg nå i Hijaz-regionen. I oktober ble de arabiske styrkene slått tilbake med store tap i et direkte angrep mot Medina.
Oktober-desember 1916: T.E. Lawrence thumb|left|TE Lawrence i Rabegh, nord for Jidda i 1917. De britiske styresmaktene i Egypt sendte den unge kapteinen Thomas Edward Lawrence for å samarbeide med araberne i oktober 1916. Lawrence fikk støtte fra marinen til å slå tilbake et osmansk angrep mot Yanbu i desember. Lawrence viktigste innsats i oppstanden ble å overtale de arabiske lederne, Husayns sønner Faysal og Abd Allāh ibn al-Husayn, til å samordne sine angrep med den britiske strategien. Han overtalte araberne til å ikke drive osmanene ut av Medina, som deretter ble beleiret av Husayns styrker helt til januar 1919, men i stedet angripe Hijaz-jernbanen ved mange anledninger. Dette holdt igjen enda flere tyrkiske soldater, som måtte beskytte jernbanen og reparere den konstante skaden.
Kystbyen Al Wajh ble basen for angrepene på Hijaz-jernbanen. 3. februar 1917 begynte Faysal å rykke nordover land rødehavskysten med 5100 dromedarryttere, 5300 fotsoldater, fire Krupp-fjellkanoner, ti maskingevær og 380 bagasjedromedarer. Den britiske marinen forsynte ham med stadig nye forsyninger på hans marsj til Wajh. Mens den 800 mann store osmangarnisonen forberedte seg på et angrep sørfra, angrep et landgangsparti bestående av 400 arabere og 200 britiske marinesoldater Wajh nordfra 23. januar 1917. Etter 36 timer overga garnisonen seg, og osmanene ga opp deres framrykking mot Mekka, som araberne hadde erobret i juli 1916, og fokuserte heller på å bygge opp en forsvarsposisjon i Medina og utplassere spredte avdelinger langs Hijaz-jernbanen. Den arabiske styrken hadde økt til rundt 70.000 mann væpnet med 28.000 rifler og inndelt i tre hovedavdelinger. Husayns styrke truet Medina, mens 'Abd Allāh opererte med Wadi Ais som base og angrep osmanske kommunikasjonslinjer og tok deres forsyninger, og Faysal baserte sin styrke i Wajh. Arabiske angrepsgrupper bestående av dromedarryttere kunne slå til innenfor en effektiv radius på 1600 km, og de bar sin egen mat mens de tok vann fra et brønnsystem med ca. 160 km mellom hver brønn.
1917: Slaget om Akaba thumb|Den viktige opprørslederen Auda ibn Tayi, sjeik for deler av Howeitat-benduinene, som har blitt regnet som Araberoppstandens virkelige helt. Fargelagt bilde fra Amman, Jordan, 1921. I 1917 organiserte Lawrence et samordnet angrep med de arabiske irregulære styrkene og styrker under Auda ibu Tayi, som inntil da hadde vært i osmanenes tjeneste, mot havnebyen Akaba sør i Jordan i det som har blitt kjent som slaget om Akaba. Akaba var den eneste Rødehavshavna som osmanene fortsatt kontrollerte, og den truet den høyre flanken til den egyptiske ekspedisjonsstyrken, som beskyttet Egypt og var beredt på å gå inn i Palestina. Hvis Akaba ble inntatt ville det gjøre det lettere å bringe forsyninger til de arabiske opprørsstyrkene. Lawrence og Auda forlot Wajh 9. mai 1917 med en styrke på kun førti mann for å rekruttere en mobil dromedarstyrke fra Howeitat-stammen i Syria. 6. juli ble Akaba inntatt etter et landangrep hvor araberne kun mistet to mann. Lawrence red så 240 km til Suez for å organisere den britiske marinens forsyninger til 2500 arabere og 700 osmanere som hadde blitt tatt til fange etter slaget om Akaba. Kort tid senere ble byen ko-okkupert av en stor britisk-fransk flåte, som inkluderte krigsskip og fly, og som hjalp araberne med å sikre sin okkupasjon av byen.
Senere det året igangsatte arabiske krigere flere små raid mot osmanske stillinger for å støtte general Edmund Allenbys vinterangrep på Gaza-Beersheba-forsvarslinjen i slaget ved Beersheba 31. oktober 1917. Allenbys seier var den direkte årsaken til at britiske styrker kunne innta Jerusalem i desember.
1918: Økt alliert støtte og slutten på opprøret thumb|left|Araberoppstandens flagg på verdens nest høyeste flaggstang i Akaba i Jordan, 2006.