Pius VII (1742–1823) var pave fra 14. mars 1800 til sin død. Han var den 251. i paverekken.
Sentralt i hans pavetid var forholdet til Frankrike. Revolusjonsregimet til Napoleon I inngikk avtalen kjent som konkordatet av 1801. I 1804 ble Pius VII tvunget av Napoleon til å reise til Paris for å krone ham til keiser. Napoleon satte imidlertid selv kronen på sitt hode. Dette bidro til det spenningsfylte forholdet mellom dem. I 1806 erklærte Napoleon at ettersom han var keiser, var paven de facto hans undersått, og han forventet at paven ville gripe inn mot Napoleons motstandere som oppholdt seg i Kirkestaten. Fra 1808 okkuperte Napoleons styrker Kirkestaten. Natt til 6. juli 1809 ble paven arrestert, et fangenskap som skulle vare i nesten fem år. I denne tiden forsøkte Napoleon en rekke ganger å få makt over kirken.
Oppvekst og utdannelse Barnaba Chiaramonti var født inn i en adelsfamilie i Cesena i det nordlige Italia. Han var sønn av greven Scipione Chiaramonti. Moren, Giovanna Ghini, kom fra den adelige Ghini-slekten. Han fikk sin første utdannelse ved Collegio dei Nobili i Ravenna.
Han ble antatt som novise i benediktinerordenen i 1756 som 14-åring i klosteret Santa Maria del Monte ved Cesena, der han begynte sin presteutdannelse. To år etter ble han ikledt og dermed fullt medlem. Han tok klosternavnet Gregorio. Studiene fortsatte ved klosteret Santa Giustina i Padova (mens han var der, ble han mistenkt for jansenisme av den venetianske inkvisisjon), og deretter ved Sant' Anselmo i Roma.
Han ble presteviet den 21. september 1765. Kort etter fullførte han doktorgraden i teologi. Deretter ble han professor ved ordenens seminar, klosteret San Giovanni i Parma. Han var opptatt av å gjøre seg kjent med de nye tanker i tiden. Han abonnerte på Diderots Encyclopédie, og var nysgjerrig på filosofene Lockes og Condillacs tenkning, og oversatte sistnevntes Essai sur l'origine des connaissances humaines fra 1746. I 1775 vendte han tilbake til Roma og kollegiet Sant' Anselmo, og var professor der. Han ble også titulærabbed for dette klosteret som han siden barndommen (niårsalderen) var blitt nominelt tilknyttet som benediktineroblat.
Abbed, biskop og kardinal Hans karriere hadde en serie av hurtige forfremmelser etter valget av en venn av familien, kardinal Giovanni Braschi, som pave Pius VI. Først ble han abbed ved klosteret San Callisto i Roma, og deretter biskop av Tivoli og så av Imola. (Det formelle ansvaret av Imola beholdt han også etter han ble pave, og fratrådte ikke før i 1816.)
I februar 1785 kreerte Pius VI ham som kardinal. Ved den franske invasjonen i Nord-Italia i 1796 gikk kardinal Chiaramonti offentlig ut mot nytteløs motstand mot overmakten. Men da byen Lugo likevel satte seg til motverge og som straff ble frigitt til soldatenes plyndring, gjorde kardinalen et knefall foran den franske general Augereau som dermed innstilte plyndringen. Da var 60 innbyggere blitt henrettet, og mange plyndret, deriblant småbyens lille jødiske befolkning.
Kardinalen oppfordret også til at man skulle underkaste seg den nye cisalpinske republikk, ettersom det ikke var noen motsetning mellom den katolske kirkes lære og et demokratisk styresett.
Pavevalget Utfyllende artikkel: Konklavet 1799–1800 Etter Pius' bortgang i fransk fangenskap i Valence ved Rhône den 28. august 1799 møtte konklavet 30. november. Ifølge en bestemmelse Pius VI hadde gitt i november 1798 skulle det finne sted i den byen der det ved hans død skulle befinne seg det høyeste antallet kardinaler. Det viste seg å være Venezia. Den katolske kirkes 35 kardinaler trådte sammen i benediktinerklosteret San Giorgio på en øy der. Under valget stod de under østerriksk beskyttelse – keiseren bestred dessuten alle utgifter knyttet til pavevalget. Det var til å begynne med hovedsakelig tre kandidater. Prosessen gikk i baklås, fordi flere kandidater ble blokkert ettersom de ikke passet enten det franskvennlige eller det østerrikskvennlige parti. Til å begynne med fikk den avdøde pave Pius VIs protegé, kardinal Bellisomi, en del oppslutning og ble nesten valgt, men en aktiv minoritet blokkerte ham, og det ble gjort kjent at Østerrike hadde et veto klart mot ham. Det østerrikske parti foretrakk klart kardinal Mattei fremfor Bellisomi, men han nådde ikke opp. Deretter ble også den savoiardiske kardinal Gerdil sjaltet ut av et nytt østerriksk veto.
Til slutt ble Chiaramonti foreslått som «nøytral» kandidat, blant annet av kardinal Maury. Etter sterk innsats fra konklavesekretæren, den innflytelsesrike kirkepolitiker og senere kardinal Ercole Consalvi, ble kardinal Chiaramonti valgt den 14. mars 1800. Han tok navnet Pius VII og ble kronet den 21. mars på en heller spesiell måte: protodiakonen, kardinal Doria Pamphilij, måtte benytte en provisorisk tiara (pavekrone) laget av pappmasjé.
thumb|Pave Pius VII med kardinal Caprara, 1805. Maleri av Jacques-Louis David
Pontifikat Den 3. juli ankom Pius VII sin nye bispeby, Roma. Kort før hadde det lykkes ham å gjenvinne Kirkestaten, som frem til da hadde vært underlagt dels østerriksk, dels napolitansk kontroll. I august kreerte han Consalvi som kardinal og permanent statssekretær. En annen av hans nærmeste rådgivere var den spanske kardinalen Francisco Antonio de Lorenzana.
Pius VIIs/Consalvis regjering gjorde slutt på skikken med å fremskaffe mat til befolkningen til kontrollerte, lave priser, man innførte frihandel, kontroll med pengeverdien (de pavelige myntslagerier ble innskrenket til to – Roma og Bologna), og ansatte et stort antall lekfolk i regjeringskontorene. Arbeider for byens forskjønnelse kom i gang, gamle monumenter ble restaurert, og muséene ble fylt med statuer funnet under utgravningene som nå kom i gang.
Pavens største bekymring både som kardinal og nå også som pave var franskmennene. Revolusjonsregimet til Napoleon I inngikk et konkordat med Den hellige stol i 1801 som regulerte den franske kirkens forhold til Roma. Etter lange forhandlinger ble dette konkordatet signert den 15. juli 1801, og bragte den franske kamp mot den katolske kirke til opphør.
Konflikten hadde begynt for alvor i 1791 da de revolusjonære ville tvinge den katolske geistlighet til å godkjenne en sivilkonstitusjon som ville gestalte kirken som en statskirke under de revolusjonæres kontroll. Det var kommet til blodige forfølgelser, og den revolusjonære regjeringen forsøkte å ta kontrollen med å utnevne egne biskoper. De pavetro biskoper flyktet i eksil.
Konkordatet av 1801 nyregulerte bispedømmestrukturen i Frankrike og i noen deler av de områder Napoleon hadde erobret. Det erklærte dessuten at «katolisismen er religionen til de fleste franskmenn», men den er ikke en offisiell religion. Frankrike har religionsfrihet. Dette var særlig viktig for jøder og protestanter. (Katolisisme var ikke lenger statens religion, som tidligere, en klausul som de revolusjonære hadde utnyttet til sine formål).
Konkordatet var epokegjørende i flere henseender. Men ved Napoleons egenmektige tilføyelse av de 77 såkalte organiske artikler ble det imidlertid i vesentlig grad modifisert i Kirkens disfavør, blant annet ved at det forbød enhver pavelig rettsakt i Frankrike som ikke var blitt godkjent av landets styre. Pavens protest mot dette var uten resultat.
Etter freden i Lunéville i 1801 kompenserte flere tyske fyrster med å bemektige seg flere kirkelige landområder i Tyskland.
Jesuittordenen, som var blitt opphevet i 1773, hadde overvintret i Russland, og i 1801 gjorde paven dette kirkerettslig legalt ved å gjenopprette den formelt der med skrivet "Catholicæ Fidei" [7. mars). I 1804 gjenopprettet han den også for de forente kongedømmene i Sør-Italia.
Den 16. september 1803 ble det også undertegnet et konkordat med Den cisalpinske republikk, men for Det tyske rike kunne konkordatsplanene ikke bringes til noe resultat.
Pavens forsøk på å få Napoleon til å tillate gjenopprettelsen av Kirkestaten førte ikke frem, og innbragte ham bare ydmykelser.
I 1804 ble Pius VII tvunget av Napoleon til å reise til Paris for å krone ham til keiser. Dette bidro til å bygge opp det spenningsfylte forholdet mellom dem. Før han la ut på den lange reisen til Frankrike, hadde han undertegnet en hemmelig, kondisjonell abdikasjon fra paveembedet som skulle tre i kraft dersom Napoleon ikke holdt sitt ord og ikke lot ham vende tilbake til Roma. Ved kroningen i Notre Dame i Paris satte imidlertid Napoleon selv kronen på sitt hode, før han kronet Josephine til keiserinne.
Paven kom ikke tilbake til Roma før 16. mai 1804, og lettet tilkjennegav han for sine kardinaler der altfor optimistiske utsikter til forholdet med Napoleons Frankrike. Keiserens manglende respekt for konkordatet ble imidlertid bare klarere og klarere. Den måten han tilsidesatte kirkens myndighet da han på samme tid tvang gjennom en sivil annullering av ekteskapet hans bror Jérôme hadde inngått med Elizabeth Patterson i Baltimore, var et nytt, tydelig tegn på dette.
I 1806 ble striden opptrappet. Napoleon erklærte at ettersom han var keiser, var paven de facto hans undersått, og at han forventet seg at paven ville gripe inn mot Napoleons motstandere som oppholdt seg i Kirkestaten. Paven protesterte diplomatisk, men tydelig mot begge deler, og unnlot å ta stilling for noen av partene i Napoleonskrigene.
Den 24. mai 1807 kunne Pius VI foreta det som skulle vise seg å bli hans eneste helligkåringer, av Angela Merici, Benedikt maureren, Colette Boylet, Frans Carácciolo og Hyacinta Mariscotti.
I napoleonsk fangenskap Siden 1808 hadde Napoleons styrker holdt Kirkestaten okkupert. Den 17. mai 1809 forordnet Napoleon at Kirkestaten skulle annekteres og innlemmes i det franske keiserrike. Den 10. juni lot franskmennene under Joachim Murat paveflagget over Castel Sant'Angelo fire; pave Pius VII svarte med å henge opp plakater over hele Roma der hans ekskommunikasjon av Napoleon ble proklamert. Da keiseren fikk høre det, skrev han følgende til Murat:
«Så paven har rettet en ekskommunikasjon mot meg. Ingen flere halvveis tiltak, han er splitter pine gal og må innesperres. Og arrester kardinal Pacca og de andre av pavens tilhengere.»
Natt til 6. juli 1809 ble paven og Pacca arrestert og gitt to timer til å pakke. Før kl. 4 om morgenen ble de ført ut av Roma; paven til Savona og Pacca til Fenestrelle.
Napoleon gjorde sitt ytterste for å hemmeligholde at paven hadde ekskommunisert ham og at han nå var i keiserlig fangenskap - avisene fikk forbud mot å nevne det. Men bannbullen ble smuglet til Lyon og sirkulert i Frankrike av medlemmer av en ny presteorden, lazaristene. At noe var galt, ble videre åpenbart fordi paven nektet å utnevne nye biskoper til 20 bispestoler som etterhvert var blitt vakante. Pius VII meddelte gjennom kardinalene Fesch, Caprara og Maury at så lenge han var i fangenskap kunne han ikke foreta meningsfylte konsultasjoner om hvem som burde utnevnes. Dermed begynte bildet av normale kirke-stat-relasjoner å rakne. Napoleon utnevnte derfor et kirkelig råd (ledet av kardinal Fesch) som skulle foreta de nødvendige disposisjoner, ikke bare i Frankrike, men etterhvert også i Tyskland og Italia.
I 1810 gikk keiseren inn for en ordning der paven skulle gis en rekke æresbevisninger mot at han godkjente de såkalte gallikanske artikler (som gav den franske stat avgjørende myndighet over kirken) og som innebar at Pius VII måtte bo i Paris. Han tvang alle de kardinalene som fremdeles var i Roma, til å begi seg til Frankrike, og fikk også fraktet Vatikanets arkiver til Paris. De 27 kardinaler som etterhvert befant seg i den franske hovedstaden ble forsøkt bestukket og sjarmert, men etter råd fra kardinal Consalvi nektet de å skrive til paven for å få ham til å gi etter.