John Wilkes Booth (1838–1865) var en amerikansk skuespiller, men mest kjent for å ha myrdet president Abraham Lincoln. Mordet var motivert av fortvilelse over sørstatenes nederlag i den amerikanske borgerkrigen.
Bakgrunn Booth ble født i 1838 på en gård i nærheten av Bel Air i Harford County i delstaten Maryland. Hans foreldre, den engelske skuespilleren Junius Brutus Booth og Mary Ann Holmes, var britiske, romersk-katolske, som hadde emigrert til USA i 1821. Booth ble oppkalt etter den britiske, radikale politikeren John Wilkes, som familien Booth mente var en fjern slektning. Faren selv var oppkalt etter den romerske statsmannen Marcus Junius Brutus, en av dem som myrdet Julius Cæsar.
Junius Brutus Booth var en av de mest berømte skuespillerne på de amerikanske teatrene, men hadde også rykte for å være en eksentriker og drukkenbolt, til og med sinnssyk. Etter at Booth den eldre døde i 1852, skrev poeten Walt Whitman at «selv om det var mange gode, til og med strålende skuespillere i de årene, er det utvilsomt at med Booths død (i 1852) gikk den siste og absolutt edleste romer av dem alle bort.»- though those brilliant years had many fine and even magnificent actors, undoubtedly at Booth’s death (in 1852) went the last and by far the noblest Roman of them all, hentet fra Complete Prose Works av Walt Whitman (s. 11)
Johns bror, Edwin Booth, overtok farens posisjon som feiret skuespiller og ble den mest innflytelsesrike Shakespeare-tolkeren på slutten av 1800-tallet i USA. En annen bror, Junius Brutus Booth jr. fulgte også i farens fotspor i skuespilleryrket og ble senere gift med den australske skuespilleren, Marion Agnes Land Rookes, som tok navnet Agnes Booth.
Booth synes å ha hatt en lykkelig barndom. Han ble utdannet i klassikerne og særlig i Shakespeare. I 1851 ble Booth antatt ved St. Timothys militærakademiThe history of St. Timothy's]</ref> i Catonsville i Maryland i nærheten av Baltimore. Her møtte han Samuel Arnold og Michael O'Laughlen, som begge ble involvert i Booths forsøk på først å kidnappe og senere å myrde president Abraham Lincoln.
Teaterkarriere Booth fikk sin scenedebut i august 1855 i en alder av 17 år da han spilte jarlen av Richmond i William Shakespeares stykke Richard III. Etter eget ønske ble han oppført som «J.B. Wilkes», et pseudonym for å skape avstand til sin berømte familie. I 1858 ble han ansatt ved Richmond-teateret, og hans karriere begynte å ta av. I anmeldelser ble han omtalt som «den kjekkeste mann i Amerika». Han var 1,72 m høy og svarthåret, slank og atletisk. Han var også en mesterlig fekter, og hans opptreden ble ofte beskrevet som akrobatisk og intenst fysisk. En skuespillerkollega husket at Booth stundom skar seg på sverdet og sov med blodige kjøttstykker som omslag for å dempe skrubbsår og blåmerker han pådro seg på scenen.
I 1859 holdt Booth på å forberede seg til et teaterengasjement i Richmond i Virginia, noen uker før henrettelsen av John Brown, en abolisjonist (motstander av negerslaveriet). I oktober hadde Brown angrepet et våpenlager i Harpers Ferry i dagens Vest-Virginia, i et mislykket forsøk på å starte et opprør blant delstatens slaver. Da Booth hørte om rettskjennelsen, dro han til Charles Town, kjøpte en sørstatsuniform og stod vakt ved galgen da Brown ble hengt 2. november 1859.<ref>[https://ironbrigader.com/2017/10/22/john-wilkes-booth-witnesses-the-hanging-of-john-brown/ John Wilkes Booth witnesses the hanging of John Brown
Borgerkrigen thumb|170 px|President Abraham Lincoln Da Abraham Lincoln ble valgt til president den 6. november 1860 skrev Booth en lang tale som i klartekst fortalte hva han mente om Nordstatenes avskyelige antislaveripolitikk og ga sin krystallklare støtte til sørstatenes sak. Den 12. april 1861 brøt borgerkrigen ut, og 11 av statene i sør brøt med unionen. Booths familie var fra Maryland, en grensestat som forble lojal mot unionen gjennom hele krigen, til tross for en befolkning som holdt slaver og var sympatisk innstilt til sørstatenes sak. Ettersom Maryland delte grense med Washington D.C., erklærte Lincoln militær unntakstilstand i delstaten. Mange mente, også Booth, at beslutningen var grunnlovsstridig og misbruk av sentral makt.
Booth, som så mange i Maryland, kom fra en politisk splittet familie. De fleste i familien var sterke unionister, Booth betraktet seg selv som sørstatsmann, men ga tidlig et løfte til sin mor om at han ikke ville la seg innrullere i sørstatshæren. Isteden levde han utenfor krigen i Washington, D.C., reiste mellom nord og sør som skuespiller og så langt vest som til Indiana. Booth fortalte åpent om sin kjærlighet til sørstatene, og like klart om sitt hat mot Lincoln. Tidlig i 1862 ble han arrestert og ført fram for sjefen for militærpolitiet for å ha kommet med offentlige ytringer mot regjeringen.
John Wilkes Booth og president Lincolns veier krysset hverandre flere ganger. Lincoln var en trofast teaterbesøkende og var særlig begeistret for Shakespeare. Den 9. november 1863 så Lincoln Booth spille Raphael i Charles Selbys stykke Marmorhjertet ved Ford's Theatre i Washington. På et tidspunkt i forestillingen rettet Booth fingeren mot Lincoln mens han fremsa en replikk. Ved en senere anledning ytret Lincoln ønske om å møte skuespilleren etter teppefall, men ble avvist av Booth. Lincoln satt da i den samme «presidentlosjen» som han senere skulle bli myrdet i. Denne hendelsen inntraff den 18. mars 1865, da Booth spilte hertug Pescara i Den frafalne, i det som skulle bli Booths siste forestilling. Familien Booth var venner med teaterets direktør, John T. Ford, og Booth gikk inn og ut av teateret så ofte i løpet av borgerkrigen at han til og med fikk posten sin levert der. Det ga Booth adgang til Ford's Theatre hele døgnet.
Sammensvergelsen I 1864 gikk borgerkrigen helt i favør av nordstatene som forhalte fangeutvekslingen i et forsøk på begrense sørstatenes hær. Booth begynte å gruble på om han kunne kidnappe president Lincoln fra hans sommerbolig ved Soldier's HomeSoldier's Home]</ref> i utkanten av Washington, smugle ham over elven Potomac og inn i Richmond. Presidenten skulle deretter utleveres i bytte mot sørstatssoldatene som satt i nordstatens fangeleire. Booth klarte med hell å rekruttere sine gamle venner Samuel Arnold og Michael O'Laughlin som medsammensvorne. På denne tiden spekulerte han også i olje i Pennsylvania.
Mulige bånd til sørstatene I løpet av sommeren 1864 møtte Booth flere sørstatssympatisører ved Parker House i Boston (Massachusetts). I oktober 1864 dro han til Montréal på en reise som forskerne aldri har funnet årsaken til. Montreal var på den tid et velkjent senter for sørstatenes hemmelige aktiviteter. Det er kjent at Booth tilbrakte ti dager i byen, og en stund bodde i St. Lawrence hall,<ref>[https://montrealgazette.com/news/local-news/plotting-against-lincoln-in-montreal-city-of-southern-spies Julian Sher: Plotting against Lincoln in Montreal, city of southern spies møtested for sørstatenes hemmelige politi. Der traff han iallfall en blokadesmugler, og muligvis sjefen for det hemmelige sørstatspolitiet, James D. Bulloch, onkel til Theodore Roosevelt, foruten George Nicholas Sanders som hadde revolusjonære sympatier, og en gang i et åpent brev til det franske folk hadde anbefalt dem å ta livet av Napoleon III.Melinda Squires: The controversial career of George Nicholas Sanders (s. 6)
Det har vært diskutert hvorfor Booth var i Montreal. Ingenting forbinder hans plan om å kidnappe eller myrde Lincoln med noe komplott med forgreninger til sørstatsregjeringen. Muligheten er utforsket i to bøker: Nathan Millers Spying For America og William Tidwells Come Retribution: the Confederate Secret Service and the Assassination of Lincoln. Til minne om sin bror skriver Asia Booth Clarke i boken The Unlocked Book at Booth hadde fortalt henne at han var en blokadesmugler for sørstatene, og smuglet kinin over Potomac og inn i Virginia.
Forsøk på kidnapping Booth begynte å vie mer og mer av sin energi og penger til planen om å kidnappe Lincoln etter at denne ble gjenvalgt tidlig i november 1864. Booth samlet en tilfeldig sammensatt gjeng med sympatisører for sørstatene, inkliudert David Herold, George Atzerodt, John Surratt og Lewis Payne. Disse begynte å møtes regelmessig på pensjonatet til Surratts mor, Mary Surratt.
Den 25. november 1864 opptrådte Booth for første og eneste gang sammen med sine to brødre, Edwin og Junius, i en enkeloppsetning av Julius Caesar ved Winter Garden Theater i New York. Overskuddet fra forestillingen gikk til å reise en statue av Shakespeare i Central Park som står den dag i dag. Framførelsen ble avbrutt av et mislykket forsøk av en hemmelig sørstatstropp på å sette fyr på flere hoteller, og samtidig også selve byen med gresk ild. Ett av hotellene lå vegg i vegg med teateret, men brannen ble hurtig slukket. Neste morgen hadde Booth en heftig krangel med sin bror, Edwin, om både Lincoln og borgerkrigen.
I 1864 ønsket Edwin Booth (1833–93), skuespillerkolleger og teaterdirektører å markere 300-års jubileet for Shakespeares fødsel. De tre brødrene Booth bidro med $ 4 000 inntjent på Julius Cahesar-forestillingen.«Shakespeare in the park», walkaboutny.com]</ref> For øvrig står det en også statue av Edwin Booth selv, i rollen som Hamlet i Gramercy Park, satt opp i 1918.«Statuen av Edwin Booth»
Den 4. mars 1865 overvar Booth Lincolns andre innsettelse som ledsager for sin hemmelige forlovede, Lucy Hale, som var invitert. Hennes far, John P. Hale, var Lincolns minister i Spania. I mengden var også Powell, Atzerodt, og Herold. Det synes ikke som om det var noe forsøk på å kidnappe Lincoln der og da. Senere hadde derimot Booth bemerket at det hadde vært «en vidunderlig sjanse» til skyte Lincoln.
Den 17. mars fikk Booth vite i siste liten at Lincoln ville overvære en forestilling av teaterstykket Still Waters Run Deep («Stille vann har dypest grunn») på et sykehus i nærheten av Soldier’s Home. Booth samlet sine medsammensvorne i et forsøk på å kidnappe presidenten på veien til sykehuset, men Lincoln dukket aldri opp. Booth fikk senere høre at Lincoln hadde endret planene i siste øyeblikk for å overvære en mottagelse i hotell National i Washington. Ironisk nok var det på dette hotellet Booth bodde i den tiden han holdt til i byen og spanet på Lincolns vaner.Hotell National i Washington
Mordet på presidenten Den 10. april, etter å ha hørt nyheten om at Robert E. Lee hadde overgitt seg ved Appomattox tinghus, fortalte Booth til Louis J. Weichmann, en venn av John Surratt og en pensjonær i Mary Surratts hus, at han hadde sluttet som skuespiller og at det eneste skuespill han ønsket å delta i framtiden var Venice Preserv'd. Weichmann forsto ikke sammenhengen der og da, men dette stykket handler om en sammensvergelse for å begå et mord.
Den 11. april stod Booth i mengden utenfor Det hvite hus da Lincoln holdt en improvisert tale fra vinduet. Da Lincoln uttalte at han var tilhenger av alminnelig stemmerett for afroamerikanere, snudde Booth seg mot Lewis Powell og forsøkte å få ham til å skyte presidenten der og da. Powell nektet, og Booth skal ha sagt at dette skulle bli Lincolns siste tale.