thumb|Kopi av statuett som viser den norrøne fruktbarhetsguden Frøy, avbildet med fallos. thumb|Kart viser tilnærmet regionale forskjeller dyrkelse eller religiøs praksis en gang rundt år 900, bestemt utfra stedsnavn og arkeologiske data. Blå viser til områder som hovedsakelig dyrket vanegudene, rødt til områder hvor Tor, Odin og andre æser var mest framtredende, og purpur (blårødt) viser til områder hvor tilsynelatende begge kulter sameksisterte. Grønne prikker indikerer stedsnavn dedisert Odin.Christiansen, Erik: The Norsemen in the Viking Age. Blackwell, 2002. Norrøn religion er de førkristne, hedenske religiøse tradisjoner (se norrøn mytologi) som var felles for de germanske folkene som levde i de nordiske landene før og under innføringen av kristendommen til Nord-Europa. Norrøn religion er derfor en undergruppe av germansk hedendom, som var praktisert i land som var befolket av germanske stammer over det meste av nordlige og sentrale Europa i tidlig middelalder eller vikingtiden. Kunnskap om norrøn religion og mytologi er hovedsakelig samlet fra resultater av arkeologi, etymologi, stedsnavn, og skriftlige materiale, blant annet sagalitteratur, Den eldre Edda og skriftene til særlig islendingen Snorre Sturlason.
Betegnelsen hedendom var opprinnelig ikke nødvendigvis av nedsettende karakter, men hadde også betydningen av å skille den hjemlige tro fra den utenlandske tro.
En del forskere, som den franske filologen Georges Dumézil har foreslått at en del strukturelle og tematiske elementer innenfor den attesterte norrøne religiøse tankeverden plasserer norrøn religion innenfor rammeverket av de felles indoeuropeiske uttrykk av åndelige ideer som en helhet. Den norske filologen og religionsforskeren Gro Steinsland har tolket den norrøne guden Heimdall som en norrøn religiøs nytenkning i møtet med den nye troen kristendommen, da som den norrøne mytologiens siste endepunkt og stadium i utviklingen.
Terminologi Norrøn religion var et kulturelt fenomen, og som de fleste førlitterære trosforestillinger, hadde de som praktiserte troen antagelig ikke det samme navnet for deres religion før de kom i kontakt med folk utenfor deres område eller med en konkurrerende tro. De eneste titler som ble anvendt på norrøn religion er de som ble benyttet for å beskrive religionen i konkurrerende vis, vanligvis på et antagonistisk og nedsettende vis. En del av disse var hedendom (Norden), Heidentum (Tyskland), heathenry (England) eller paganus (latin). Kristendommen ble omtalt som kristinn dómr, «det kristne herredømmet», mens gammeltroen ble kalt siðr («sed [og skikk]», «sedvane») eller forn siðr («fordums skikk»).<ref>[https://cleasby-vigfusson-dictionary.vercel.app/word/sidr Cleasby & Vigfusson: Old Norse to English dictionary]</ref> Tilsvarende ble også «ny tro» omtalt som nýr siðr. Overgangen ble karakterisert som siðaskipti («sedvane-skiftet»), og førkristen tid fikk nytt navn, heiðinn dómr, «hedenskapets herredømme».Steinsland, Gro: Den hellige kongen. Om religion og herskermakt fra vikingtid til middelalder. Oslo 2000. ISBN 82-530-2227-1. Side 187. «Hedenskap», fra ordet heiðinn, er beslektet med ordet «hede», «utkant», «øde område», og det latinske, paganus, beslektet med pagus, «landsbygd». Hedenskap var knyttet til utkant og hedninger, i motsetning til de siviliserte i sentrum (som Roma) og i byene.Steinsland (2005): Norrøn religion, ss. 13-14. Fra kristendommen fikk feste i Norge og Norden, innført med makt og vold av konger, ble religion omtalt med begreper for «makt», «herredømme» og «herskerfunksjon».
Det er ulike navn på de førkristne religiøse forestillingene i vikingtidens Norden. I norsk fagmiljø omtales det gjerne som «norrøn religion» eller «norrøn mytologi», mens det i svensk fagmiljø omtales som «fornnordisk religion», skjønt i senere tid har svenskene foretrukket «fornskandinavisk religion». Dansk fagtradisjon synes å foretrekke «oldnordisk religion». Det er vanskelig å enes om felles begrep. «Norrøn» viser til språklige kilder, litteratur og tekster som i overveiende grad var skrevet på vestnordisk (språk i Norge og Island). «Nordisk religion» blir misvisende, da det inkluderer samiske og finsk-ugriske religioner, som tilhører andre kulturer og må studeres på andre premisser. Norrøn religion eller hedendom er de begrepene som mest treffende dekker emnet.Steinsland (2005): Norrøn religion, s. 12.
Kildene thumb|right|Mjølner som symboliserte troen på Tor, og ble båret av nordiske hedninger fram til 1000-tallet. Denne ble funnet ved Bredsätra i Öland, Sverige. Hva som er kjent om norrøn hedendom har blitt samlet fra arkeologiske spor og fra litteratur som er skrevet ned etter at kristendommen ble innført.DuBois, Thomas A. (1999): Nordic Religions in the Viking Age. Philadelphia, Penn.: University of Pennsylvania Press. s. x. ISBN 0812217144.
Litterære kilder De litterære kildene som refererer norrøn hedendom ble skrevet ned etter at religionen hadde gått tilbake og kristendommen hadde fått et solid grep om de nordiske landene og norrøne øyene i vest i havet.Auerbach, Loren (1999): The Encyclopedia of World Mythology. Parragon. ISBN 0-7525-8444-8. Det store flertallet av dette kom fra Island på 1200-tallet hvor kristendommen tok lengst tid med å få fotfeste og samtidig med mindre strid på grunn av Islands mer fjerntliggende lokalisering.
Nøkkeltekster for studiet av norrøn hedendom og mytologi er Den yngre Edda av Snorre Sturlason, latinske Gesta Danorum av Saxo Grammaticus, og Den eldre Edda, av ukjent forfatter eller flere forfattere. Sistnevnte er en samling med dikt som handler om norrøne guder og helter. Boka åpner med det store verdensdiktet Voluspå. Deretter følger tre dikt med Odin som hovedperson, hvorav det første er Håvamål. Så følger ett dikt om Frøy (Skirnesmål), fire om Tor og til slutt to som er vanskelig å plassere. Diktene handler om situasjoner av avgjørende betydning i gudeverdenen. Deler av disse diktene antas å høre til en større indoeuropeisk kulturarv.
Arkeologiske kilder thumb|Helleristning i Moelv thumb|Rosslandsguden er etter alt å dømme et genuint gudebilde fra førkristen tid. Dette er en kopi, plassert ved det opprinnelige funnstedet
Mange steder i Skandinavia har gitt verdifull informasjon om tidlig skandinavisk kultur. De eldste bevarte kulturelle eksempler er petroglyfer, billedsteiner, eller som det helst kalles på norsk, helleristninger.Arild Hauge: Helleristninger – Rock Carving (halristinger) Disse er vanligvis delt inn i to kategorier i henhold til alder: helleristninger i henhold jegere og samlere, og helleristninger i henhold til jordbrukssamfunn. Førstnevnte er de eldste, fra mellom 9 000 og 6000 f.Kr. og er hovedsakelig funnet i nordlige Skandinavia som (Jämtland, Nord-Trøndelag og Nordland. Disse synes å indikere en eksistens basert hovedsakelig på jakt og fiske. Motivene ble gradvis innbefattet eller underordnet i tiden mellom 4 000 og 2 000 f.Kr. av motiver med mer zoomorfiske eller dyremotiver, eller det som kan tolkes som religiøse motiver. Helleristninger er uklare i sitt vesen, og det er vanskelig å avdekke deres fulle betydning og mening. Det er antatt at de hadde magisk funksjon, kanskje ikke utelukkende i deres motiver, men også i utførelsen da mange faste motiver, som skålgroper, synes å ha blitt gjentatt på samme sted i løpet av mange år.
Helleristninger fra region norske Østlandet og dagens svenske område Bohuslän (tidligere det norsk lenet Båhuslen) synes å være preget av senere tillegg av en yngre jordbrukshelleristninger fra tiden 2 300-500 f.Kr., risset av samfunn basert hovedsakelig på jordbruk. Disse motivene avbilder skip, sol og månemotiver, geometriske spiraler og antropomorfiske figurer (vesener med overmenneskelige egenskaper eller dyrelignende vesener med menneskelige egenskaper). Disse synes å indikere en ideografi eller begrepskifte til begynnelsen av en skandinavisk religion, norrøn hedendom.
Andre bemerkelsesverdige arkeologiske funn som kan avbilde tidlig norrøn religion er jernalderens moselik, eksempelvis Tollundmannen som er funnet nær Silkeborg i Jylland. Dette kan være en indikasjon på menneskelig ofring, senket ned i myr, i en tilsynelatende religiøs kontekst. Fra andre steder i Danmark er det funnet gjenstander i store mengder som er blitt lagt i vann og tjern, særlig Illerupfunnet.Ilkjær, Jørgen (forord og etterskrift ved Terje Gansum): Den første Norgeshistorien. Illerupfunnet: Ny innsikt i skandinavisk romertid. Oslo 2000. ISBN 82-92069-09-7 Her er det blitt avdekket mer enn 15 000 gjenstander, hovedsakelig våpen og personlig utstyr. Arkeologene regner med at dette utgjør knapt halvparten av det som er blitt ofret. Det er identifisert fire separate ofringer, anslått i tid til 200, 225, 375 og 450 e.Kr. 90 prosent av gjenstandene er fra den første ofringen rundt år 200. Dette tolkes som flere krigerske angrep mot østjyderne. Etter seire i større slag har fiendens utstyr blitt ødelagt, lagt i sekker og senket i sjøen.
Nerthus, en urnordisk eller gammelgermansk jord- og fruktbarhetsgudinne, antagelig beslektet med norrøne Njord, beskrives av Tacitus, en ikke-kristen romersk historiker fra slutten av 100-tallet, i boken Germania som en terra mater – «moder jord» – og blir ført i en vogn som besøker alle de lokale stammene, og hun knyttes til vann. Denne kulten blir bekreftet av flere arkeologiske funn hvor det er avdekket krigsbytte som er ofret til vann i innsjøer, som med Illerupfunnet.
right|thumb|Skandinavisk brakteat med inskripsjonen alu. Senere i tiden før og i vikingtiden er det avdekket materiale som synes å indikere en voksende forfinelse i den norrøne religion, eksempelvis gjenstander som portretterer gripdjur eller motiver av udyr og beist, kompliserte kunst og smykker med abstrakte flettinger, symbolske smykker som hammeren Mjølner, og tallrike våpen og brakteater (en liten, rund, tynn gull- eller sølvplate, som er forsynt med et hull eller en hempe, og som bæres i en snor rundt halsen) med runer risset eller støpt inn i dem, særlig alu-runen, knyttet til mjød, som hadde antatt magisk betydning.
Runene synes å ha utviklet seg fra tidligere helleristninger der de synes å ha en hel ideografisk anvendelse. Runer utviklet seg senere til et skriftsystem som kanskje var avledet fra en kombinasjon av førgermanske språk og etruskisk eller gotisk skrift. Opprinnelsen har ennå ikke blitt fyllestgjørende fastsatt, og det eksisterer mange teorier. Runene dukket opp som innskrifter på arkeologiske funn fra rundt 100-200 e.Kr. og de eldste, fra 200-800 e.Kr., hadde stor spredning innenfor de germanske språkområdene. Men fram til 400 e.Kr. forekommer de nesten utelukkende i Norden (noe som har blitt sett på som en indikasjon at Norden var runenes kjerneområde og mulige opprinnelse).Enoksen, Lars Magnar: Runor. Historia, tydning, tolkning. Lund 1998. ISBN 91-89442-55-5. Side 17.
Dette var ikke utelukkende et skriftsystem for å skape beskjeder (se manske runesteiner), men hadde også en magisk funksjon. Odin hengte seg i verdenstreet Yggdrasil, ofret seg selv til seg selv, for å oppnå en høyere visdom, og således ble han gitt kunnskapen om runene. I Håvamål, vers 144, stiller Odin spørsmål som indikerer runenes betydning:Veit du å riste dei?veit du å råde dei?veit du å farge dei?veit du freiste dei?veit du til bøn dei?veit du til blót dei?veit du å sende dei?veit du å stogge dei?Edda, ved Ivar Mortensson-Egnund. Oslo 2002. ISBN 82-521-5961-3. Side 47
right|thumb|Gripsholm-runesteinen.