Med USAs historie menes gjerne dette områdets nyere historie, det vil si fra og med europeiske sjøfarere oppdaget de amerikanske kontinentene og koloniserte dem. Dette inkluderer blant annet den delen som senere skulle bli USA.
Amerika før kolonitiden Hovedartikkel: Amerika før kolonitiden
De første amerikanske urfolk ankom det nordamerikanske kontinentet fra Asia en gang for mellom og år siden. De fikk dominere området frem til de europeiske nybyggerne ankom tidlig i det 17. århundre. Det har blitt gjort flere arkeologiske funn som tyder på at urfolket hadde utviklede sivilisasjoner.
Det er også mye som tyder på at Christofer Columbus ikke var den første som oppdaget veien til Amerika. Det er mye som tyder på at både arabere, nordmenn og andre hadde vært i Amerika lenge før Columbus.
Kolonitidens Amerika (1497–1776) Hovedartikkel: USA i kolonitiden
thumb|left|300px|Mayflower Compact blir underskrevet av Myles Standish, William Bradford, William Brewster og John Carver.
Kolonitidens Amerika ble definert av pågående kamper med de innfødte amerikanerne, en alvorlig arbeidermangel og en britisk politikk av gjennomført vanskjøtsel. Arbeidsmangelen førte til former for ufrivillig arbeid som slaveri og kontraktfestede tjenere. Den britiske politikken tillot utviklingen av en amerikansk ånd og kultur som var forskjellig fra dens europeiske grunnleggere.
England begynte å kolonisere Nord-Amerika sent i det 16. århundre. De første forsøkene var mislykkede, men vellykkede kolonier ble snart etablert. Kolonistene som kom til den nye verdenen var på ingen måter en homogen blanding, men heller en stor variasjon av forskjellige sosiale og religiøse grupper som slo seg ned forskjellige steder langs kysten. Kvekerne i Pennsylvania, puritanerne i New England, de gulltørstige bosetterne i Jamestown og straffangene i Georgia kom til det nye kontinentet av svært forskjellige årsaker, og de skapte kolonier med stor variasjon i sosiale, religiøse, politiske og økonomiske strukturer.
For å oppsummere utviklingsområdene i kolonitidens Amerika, anerkjenner historikerne fire regioner i området som senere ble det østlige USA. Listet opp fra nord til sør, var det New England, de midtre koloniene, Chesapeake Bay og de sørlige koloniene. Noen historikere legger til en femte region, grenseområdene hadde visse forenende særtrekk uansett hvilken koloni de sprang ut fra.
Den franske og indianske krig i 1754–1763 førte koloniene tettere sammen, unge menn ble sendt ut for å kjempe og traff andre fra andre kolonier. De kom fra svært forskjellige bakgrunner, men så også likheter. Krigen gav kolonistene opplæring i krigføring, blant andre offiseren George Washington, og etter krigen forsøkte England å gjøre seg gjeldende i regionen, etter at de tidligere hadde latt koloniene kjøre sitt eget løp. Dette første koloniene enda tettere sammen og de kom på kant med den britiske regjeringen i saker som skattlegging og representasjon.
Uavhengighet og utforming av konstitusjonen (1776–1789) right|thumb|Første side av konstitusjonen (grunnloven) til USA.
Hovedartikkel: USAs historie (1776–1789)
19. april 1775 marsjerte en avdeling av den britiske stående hær innover i landet fra Boston (Massachusetts), på leting etter et våpenlager og med ordre om å arrestere visse prominente lokale ledere. Ved Lexington konfronterte de og skjøt på en liten gruppe lokal milits som hadde samlet seg ved landsbyens fellesområde. Videre på sin marsj konfronterte de en mye større gruppe milits på en bro i Concord, og ble slått tilbake. Under retretten til Boston, ble britene kontinuerlig utsatt for skarpskytter-angrep. Slagene ved Lexington og Concord kom etter et dusin år med eskalerende politisk konflikt mellom koloniene og det britiske parlamentet og markerte begynnelsen på den amerikanske revolusjon.
Den andre kontinental kongressen, med representanter fra 13 av de britiske koloniene langs kysten av Nord-Amerika, møttes 10. mai 1775 i Philadelphia (Pennsylvania). Kongressen begynte umiddelbart å organisere en føderal styresmakt for de 13 assosierte koloniene og tok over styrefunksjoner som tidligere ble utøvd av kongen og parlamentet i Storbritannia. Statene ble bedt om å klargjøre statskonstitusjoner for egen styresmakt. Kongressen utnevnte George Washington til å lede en kontinental hær og sendte ham til Boston hvor lokale militser beleiret en britisk hær.
Etter et år med krigføring, erklærte kongressen Amerikas forente stater uavhengig fra Storbritannia i uavhengighetserklæringen, hovedsakelig forfattet av Thomas Jefferson.
Med hjelp av en allianse med Frankrike klarte USA til slutt å vinne den amerikanske uavhengighetskrigen mot Storbritannia. Den ble avsluttet med Parisavtalen som gav de nyfødte forente statene et stort villmarksimperium som strakte seg fra Atlanterhavet til Mississippi-elven og inkluderte den sørlige delen av regionen til de store innsjøene.
I etterspillet til krigen plaget økonomisk depresjon og svakheten til politiske institusjoner den unge nasjonen. Mange folk var fremdeles lojale til det engelske kongedømmet. Omtrent 3% av befolkningen flyktet i årene etter krigen. Byen York ved den nordlige bredden av Ontariosjøen ble opprettet av disse flyktningene.
Den andre kontinentale kongressen fortsatte å fungere som føderal regjering og formaliserte sin egen status gjennom konføderasjonsartiklene som ble foreslått og iverksatt i 1778, men ikke ferdig ratifisert før 1781. Artiklene var et omriss til styret av en permanent føderasjon av stater, uten å klargjøre om USA skulle være en nasjonalstat eller en svak liga av stater som samarbeidet.
Det oppfattede behovet for en mektigere og fullstendig føderal regjering førte i 1787 til sammenkalling av en konvensjon for å vurdere om en skulle revidere artiklene. Men konvensjonen, som møtte i Philadelphia, valgte i stedet å skrive en konstitusjon som ble ratifisert av elleve stater i 1788.
I 1789 ble grunnloven satt i verk, og George Washington ble valgt til den første presidenten i Amerikas forente stater.
Ekspansjon vestover (1789–1849) Hovedartikkel: USAs historie (1789–1849)
miniatyr|venstre|Kartet viser når de ulike områdene ble en del av USA (det brunfargende området på østkysten utgjorde det opprinnelige USA på slutten av 1700-tallet) thumb|left|Louisiana-kjøpet og USA i 1810 Louisiana-kjøpet i 1803 sikret USA kontroll over hele det tidligere Fransk Louisiana og gav vestlige bønder tilgang til den viktige Mississippi-vannveien, fjernet det franske nærværet fra den vestlige grensen av USA og gav amerikanske bønder enorme områder med land.
Innen uker etter at USA fikk kontroll over territoriet, brøt det ut krig mellom Storbritannia og napoleonstidens Frankrike. USA, som var avhengig av europeiske inntekter fra landbrukseksport, forsøkte å eksportere land og råmaterialer til begge de krigførende supermaktene og å profittere på å transportere varer mellom deres hjemmemarkeder og de karibiske koloniene. Begge sider tillot denne handelen når den kom dem til nytte, men motsatte seg den når den ikke gjorde det.
Etter ødeleggelsen av den franske marine i slaget ved Trafalgar i 1805, forsøkte Storbritannia å innføre en blokade mot franskmennenes handelsbånd over sjøen. Derfor innførte britene en løs blokade mot den amerikanske kysten, som hevn mot USAs handelspraksis.
Kongressen og president Thomas Jefferson trodde at britene ikke kunne klare seg med andre matkilder enn USA og suspenderte all amerikansk handel med utenlandske nasjoner i 1807, i håp om å få britene til å ende deres blokade av den amerikanske kysten. Handelsblokaden var derimot ødeleggende for amerikansk landbrukseksport, mens britene fant andre matkilder. I tillegg var luksusvarer som bomull, indigo og sukker ikke like tilgjengelig.
Kongressen, ledet av sørlige og vestlige jeffersonere, erklærte krig på Storbritannia i 1812, under skjul av å motsette seg britisk innblanding med amerikansk skipsfart i tillegg samt britisk støtte til innfødte amerikanere i Canada og vest for Mississippi. Vestlige og sørlige innbyggere var de mest ivrige støttespillerne av krigen, grunnet deres bekymring for ekspandering av bosetning i de innfødte amerikaneres land på den andre siden av Mississippi og adgang til verdensmarkedet for deres landbrukseksporter. New England-føderalistene motsatte seg krigen, og deres rykte fikk seg en knekk i dens etterspill på grunn av dette.
Krigen i 1812 resulterte hovedsakelig i vedlikehold av en 'status quo ante' etter bitter krigføring som varte til 8. januar 1815 (etter fredstraktaten) på mange fronter. Gent-traktaten som offisielt endte krigen var avgjørende i å ende den britiske alliansen med de innfødte amerikanerne.
thumb|right|300px|Stormingen av Chapultepec i krigen mellom Mexico og USA.
Etter Napoleons nederlag og Wienerkongressen i 1815, begynte en epoke med relativ stabilitet i Europa. Amerikanske ledere brydde seg mindre med europeisk handel og konflikter og mer om den interne utviklingen i Nord-Amerika. Med slutten på krigens britiske allianse med de innfødte amerikanerne øst for Mississippi, var hvite bosettere bestemt på å kolonisere ukjente land bortenfor elven. I 1830-årene deporterte den føderale regjeringen de sørøstlige stammene til mindre fruktbare territorier i vest. Høyesterett hadde dømt til fordel for de innfødtes landkrav, men dette ble ignorert av den daværende president Andrew Jackson, til fordel for hans egen agenda.
Amerikanerne stilte ikke spørsmål ved deres rett til å kolonisere langt utenfor sitt eget lands grenser i Nord-Amerika, særlig i Oregon, California og Texas. I midten av 1840-årene ble amerikansk ekspansjonisme uttalt i begreper til ideologien til «manifestert skjebne».
Kongressen erklærte krig mot Mexico i mai 1846 som utløste den meksikansk-amerikanske krigen. USA beseiret Mexico som ikke var i stand til å motstå angrepet til det amerikanske artilleriet, manglet ressurser og plaget av en delt ledelse. Guadaloupe Hidalgo-traktaten i 1848 gav Texas (med Rio Grande som grense), California og New Mexico til USA. I de neste tretten årene, stod territoriene avgitt av Mexico i sentrum for seksjonelle spenninger over ekspansjonen av slaveri.
Konflikt og borgerkrig (1849–1865) Hovedartikkel: USAs historie (1849–1865)
høyre|thumb|Døde soldater ligger hvor de falt på slagmarken ved Antietam. I 1854 førte den foreslåtte Kansas-Nebraska-loven til Missouri-kompromisset, ved å sørge for at hver ny stat i unionen skulle bestemme sitt forhold til slaveri. Bosetningen av Kansas av pro- og antislaveri fraksjoner, og til slutt seieren til motstanderne av slaveri, ble drevet frem av dommer som signaliserte fødselen til Det republikanske parti. I 1861 førte innlemmelsen av Kansas i unionen til et brudd i maktbalansen. Den gav også vekst til forskjellige bevegelser som førte til mange anti-abolisjonister og pro-slaveri-følelser som fremdeles eksisterer i dag.
Etter valget av Abraham Lincoln, trakk elleve sørlige stater seg fra unionen mellom slutten av 1860 og 1861 og etablerte en opprørsregjering, Amerikas konfødererte stater 9. februar 1861. Borgerkrigen begynte da konføderasjonens general Pierre Beauregard åpnet ild på Fort Sumter.
De neste fire årene var de mørkeste i amerikansk historie, da nasjonen rev seg selv i stykker over de lange og bitre sakene om slaveri og statenes rettigheter. De økende urbane og industrialiserte nordlige statene (Unionen) beseiret til slutt de hovedsakelig landbruksmessige sørlige statene (Konføderasjonen), men mellom og amerikanere på begge sider ble drept, og mye av landet i sør ble lagt øde. Til slutt ble slaveri avskaffet, og den amerikanske nasjonen ble sakte rekonstruert.
Amerikas forente staters historie (1865–1918) Hovedartikkel: USAs historie (1865–1918)