Akamenide-dynastiet var et kongedynasti i oldtidens Perserriket og bestod blant andre av Kyros II den store, Dareios den store og Xerxes I. På høyden av sin makt styrte akamenide-herskerne av Persia over territorium som besto av deler av dagens Irak, Egypt, Syria, Pakistan, Jordan, Israel, Libanon, Armenia, Sentral-Asia, Kaukasus og den asiatiske delen av Tyrkia.
Ved ulike tider styrte akamenidene også over hele Egypt, selv om egypterne to ganger gjenvant sin uavhengighet fra Persia. Historikere viser til perioden i Egypt da akamenidedynastiet hersket som de 27. (525 f.Kr.–404 f.Kr.) og 31. (343 f.Kr.–332 f.Kr.) dynastiene.
Den siste akamenidekongen var Dareios III (336 f.Kr.–330 f.Kr.) som ble slått av Aleksander den store av kongeriket Makedonia. Etter den makedonske erobringen ble det persiske riket annektert av Aleksander.
Historie Grunnleggeren av dynastiet skal ha vært Akamenes (gammelpersisk: Haxāmaniš «av vennlig sinn»). Han ble etterfulgt av sin sønn Teispes (Cišpi) som var den første som tok tittelen konge av Anšān etter å ha tatt byen fra elamittene. Inskripsjoner tyder på at da Teispes døde, delte to av hans sønner tronen som Kyros I (Kūru), konge av Anšān, og Ariaramnes (Ariyāramna «har iranerne i fred»), konge av Parsua (senere kalt Pārsa «Persia», derfor Fārsi, innbyggernes navn for moderne persisk). De ble etterfulgt av deres respektive sønner Kambyses I (Kambūjiya), hersker over Anšān, og Arsames av Persia (Aršāma «har en helts makt»).
I 559 f.Kr. ble Kambyses den eldre etterfulgt som konge av Anšān av sin sønn Kyros II den store som også etterfulgte den fortsatt levende Arsames. Kyros II er regnet som den første kongen av akamenidedynastiet som det er riktig å kalle det, siden hans forgjengere var underordnede Media. Kyros II erobret Media, Lydia og Babylon.
Hans etterfølgere var mindre suksessrike. Kyros ustabile sønn, Kambyses II, erobret Egypt men døde senere i juli 522 f.Kr. etter enten en ulykke eller et selvmord under et opprør ledet av en prest, Gaumata, som tok tronen ved å late som han var Bardiya (bror til Kambyses som hadde blitt myrdet i hemmelighet før Kambyses startet sitt egyptiske felttog i 525 f.Kr.) inntil han ble kastet i 522 f.Kr. av et medlem av en annen gren av akamenidefamilien, Dareios I (også kjent som Darayarahush eller Dareios den store).
Ifølge den greske historikeren Herodotos diskuterte det innfødte lederskapet hvordan de best kunne styre imperiet. Han rapporterte at det ble bestemt at oligarki ville splitte dem og sette dem opp mot hverandre og demokrati ville bringe et styre i uorden som ville resultere i en karismatiske leder som gjeninnførte monarki. Derfor bestemte de at en ny monark var det beste, særlig siden de var i posisjon til å velge ham, monarken, Dareios I (gammelpersisk Dārayawuš «som holder det gode fast»), ble valgt blant lederne. Han var fetter av Kambyses II og Smerdis, og gjorde krav på at Ariaramnes var hans forfar.
Dareios angrep det greske fastlandet som hadde støttet opprørske greske kolonier under hans styre, men resultatet av hans nederlag ved slaget ved Marathon i 490 var at han ble tvunget til å trekke grensene for sitt imperier ved Anatolia.
Akamenidene konsoliderte etter det områder som lå fast under deres kontroll. Det var Kyros og Dareios som ved hjelp av god og langsiktig administrativ planlegging, brilliant militær manøvrering og et humanistisk verdenssyn etablerte storheten til akamenidene og på mindre enn 30 år hevet dem fra en ubetydelig stamme til en supermakt.
Høydepunktet i akamenidenes makt ble oppnådd under hans styre (521–485 f.Kr.) og hans sønn Xerxes I (485–465 f.Kr., gammelpersisk Xšāyaršā «helt blant konger»). Disse to herskerne bygge store og flotte palasser i de antikke byene Persepolis, Susa og Ecbatana (Hagmatāna «samlingsbyen»). Det persiske riket nådde sin største utstrekning i denne perioden.
Nedgangen Etter at Xerxes I døde i 465 f.Kr. begynte nedgangen til dynastiet. Persia hadde en rekke svake herskere som styrte imperiet. Dekadensen ble ødeleggende og hæren, finansene og styrets administrasjon ble forsømt.
Ifølge greske kilder inntok Artaxerxes III (358–338 f.Kr.) tronen etter mordet på åtte av sine halvbrødre. I 343 f.Kr. beseiret Artaxerxes Nektanebos II, drev ham ut av Egypt og innsatte igjen en persisk satrap i landet. I 338 f.Kr., samme år som Filip II av Makedonia forente de greske statene gjennom makt og dermed la grunnlaget for Aleksander, døde Artaxerxes av naturlige årsaker ifølge kilder skrevet med kileskrift. Men ifølge den greske historikeren Diodorus Siculus ble Artaxerxes myrdet av sin minister, Bagoas.Chr. Walker, «Achaemenid Chronology and the Babylonian Sources,» i: John Curtis (red), Mesopotamia and Iran in the Persian Period: Conquest and Imperialism, 539-331 BC (London 1997), side 22.
Artaxerxes III ble etterfulgt av Artaxerxes IV Arses som umiddelbart ble forgiftet. Bagoas skal videre ha drept alle Arses sine barn og mange av de andre prinsene i landet. Bagoas plasserte så Dareios III (336 f.Kr.–330 f.Kr.), en nevø av Artaxerxes IV, på tronen.
Dareios III hadde tidligere vært satrap i Armenia, men han hadde ingen opplæring i styret av imperiet. Til tross for dette tvang han i sitt første år som konge Bagoas til å svelge gift. Dareios lyktes i å kue Egypt igjen i 334 f.Kr., umiddelbart før Aleksander og hans kampherdede makedonske styrker angrep Lilleasia. Aleksander beseiret de vestlige satrapene i slagene ved Issos (332 f.Kr.) og Gaugamela (331 f.Kr.) Han marsjerte så mot Susa som kapitulerte og overgav sine store skatter. Aleksander marsjerte så østover mot Persepolis som overgav seg tidlig i 330 f.Kr. Fra Persepolis marsjerte Aleksander nordover til Pasargadai hvor han viste graven til Kyros II respekt. Derfra dro han mot Ekbatana hvor Dareios hadde søkt tilflukt. Dareios ble drept, og på ordre fra Aleksander ble han ærefullt ført til Persepolis for å begraves.
Akamenideriket ble etterfulgt av Selevkidriket, det vil si hærførerne til Aleksander og deres etterkommere. De skulle senere etterfølges av arsakide-dynastiet til Partia i det nordøstlige Iran. Arsakidene gjorde krav på å være etterkommere etter Artaxerxes II. Istakhr, et av vasallkongedømmene til Partia, ble styrtet av Papak, en prest i tempelet der. Papaks sønn, Ardasjir I, som tok navnet sitt til minne om Artaxerxes, gjorde opprør mot parterne, beseiret dem og etablerte et nytt persisk imperium kalt Sasanideriket, 556 år etter at det første tok slutt.
Politikk og administrasjon thumb|Dareios mottar hylling fra høytstående personer (skatt fra Persepolis, reproduksjon) Det akamenidiske perserriket var en hierarkisk multinasjonal stat dominert av perserne som i svært stor utstrekning besatte de sivile og militære embetene av betydning. Staten var delt inn i provinser som ble kalt «land» (gammelpersisk: dahyāva) av perserne og «satrapier» av grekerne.Etter tittelen på provinsguvernørene, satraperne. Det gammelpersiske ordet var xšaçapāvan, som betyr «beskytter av kongeriket». Satrapiene hadde svært ulik størrelse, og deres organisasjon tok over de tidligere innfødte strukturene. De gamle lokale makthavernes (fyrster, dynaster) domener ble delvis værende.
Akamenidene var opplyste despoter som tillot en viss regional autonomi i form av satrapi-systemet. En satrapy var en administrativ enhet, vanligvis organisert på et geografisk grunnlag. En satrap (guvernør) administrerte regionen, en general hadde oppsyn med militær rekruttering og ga ordrer og en statssekretær som holdt offisielle oversikter. Generalen og statssekretæren rapporterte direkte til den sentrale regjeringen. Til tross for en relativ lokal uavhengighet som ble gitt av satrap-systemet, reiste kongelige inspektører, «øynene og ørene til kongen», rundt i imperiet og rapporterte lokale forhold og kongen holdt en personlig livgarde på 10 000 mann, kalt «Udødelige».
Dareios innførte også koding av data, et universet lovsystem som en mye senere iransk lov ble basert på, konstruksjon av en ny hovedstad i Persepolis hvor underliggende stater ville gi deres årlige skatt ved en festival som feiret vårjevndøgn.
Økonomi Myntsystem thumb|Dobbel siglos av Farnabazos, satrap i Tarsus i Kilikia. Sølv, 380-375 f.Kr. –Oppbevares i myntkabinettet i Bibliothèque nationale de France.
Det ser ut til at Dareios I var den første akamenidekongen som preget mynt.Det står hos Herodotos (4.166.2) at Dareios preget penger av det reneste gull. Dette overtok han fra lydierne, viss kong Krøsus hadde innført det første virkelige myntsystemet. Mynten som bar et bilde av en konge i krigersk positur, hadde riktignok en mer ideologisk enn økonomisk funksjon. Utveksling skjedde til og med i massivt sølv.Betaling i massivt silver, i hvilken form det må være, ble allerede anvendt av babylonierne. Dareios arbeidet senere med å innføre et vektmål i hele akamenideriket. Dette skulle i første omgang forsikre rettferdig oppveiing av skatt.Huyse, s.103–104 Innføringen av valutasystemet gjorde det lettere å drive handel og bankvirksomhet.Foreslått av Schmitt, R.: «Achaemenid Dynasty» , i Encyclopædia Iranica, basert på dokument fra Murashu, bankier og skatteinnsamler i Nippur i Artaxerxes regjeringstid. Jamfør også med Cardascia, Guillaume (1951): Les Archives des Murashu, Paris.
Den nye myntstandarden var darik (gresk: dareikos) som ble laget i svært rent gull (23,25 karat) og veide rundt 8,34 gram. 3000 dareikos utgjorde en talent, som var den største vekt og myntenheten. Preging av gullstykker var et kongelig privilegium. Det fantes også mynt av sølv (ca. 90 % rent), kalt siglos på gresk, som veide rundt 5,56 gram. 20 siglos hadde samme verdi som en darik. Mynter av sølv og kobber kunne emaljert preges av satrapene.
Overgangen til dette myntsystemet er også beskrevet gjennom tavler som er funnet i Persepolis. I løpet av de første årene av Dareios sin regjeringstid ble lønn betalt in natura. I de etterfølgende tiårene økte betalingen i mynt kraftig, slik at myntsystemet var fullstendig etablert ved slutten av Xerxes Is regjeringstid. Samtidig forble handelen med andre land basert på bytte in natura. Den persiske valutaen spilte fremfor alt en rolle i handelen med de greske provinsene.
Denne betalingsformen forble derimot delvis siden de akamenidiske kongene foretrakk å samle sine verdisaker i «kongelige skattkammer», slik at mesteparten av de dyrebare metallene aldri ble smeltet om til mynter.
Skatt thumb|right|Brev fra Dareios I til Gadatas, satrap i Jonia, om hans forvaltning av et paradis (kongelig hage) –Oppbevares i Louvre. I Kyros' og Kambyses' regjeringstid mottok de persiske kongene gaver fra de erobrede landene. Fra og med Dareios' regjeringstid måtte alle skattedistrikt som omtrent tilsvarte satrapiene, betale en fast skatt. Beløpet ble fastsatt i vekt i gull og sølv, med tillegg in natura etter distriktets økonomiske ressurser (tre, hester, korn). Denne skatten ble innført fordi Dareios måtte finansiere sin reform av imperiet. Administrasjonen trengte et nytt økonomisk grunnlag. Han skapte og påla en fast skatt på hvert erobret land, med unntak av Fars, persernes hjemsted. Det handlet om å samle inn store nok summer til å finansiere statens og kongens utgifter: betaling av kongelige tjenere, embetsmenn og finansiering av offentlig arbeid, f.eks. bygging av palass, veier og kanaler.Schmitt, R.: «Achaemenid Dynasty» , i Encyclopædia Iranica
For å balansere den relative lokale selvstendigheten som ble gitt til provinsene gjennom satrapsystemet, ble kongelige inspektører sendt rundt i riket. De ble kalt «kongens øyne og ører» og sørget for at rapporter om de lokale forholdene ble sendt til kongen. Herodotos gir detaljert statistikk om skattene (3.90-95). Hvert distrikts skatt ble utregnet med stor nøyaktighet, men de ble ikke særlig forandret. Etter hvert som den økonomiske situasjonen ble dårligere, ble skattene tyngre og tyngre for distriktene.