thumb|Lukas, som blir regnet som forfatteren av Apostlenes gjerninger Apostlenes gjerninger (Acta) er den femte boken i Det nye testamente i Bibelen. Den kommer etter de fire evangeliene. Den er nedskrevet av samme ukjente skribent som Evangeliet etter Lukas, som i tidlig kristendom ble antatt å være skrevet av den makedonske legen Lukas."Lukasevangeliet" Store Norske Leksikon (25. november 2024) Boken fokuserer på starten på og spredningen av den kristne bevegelsen og det kristne budskapet. Den tar utgangspunkt i de første kristnes opplevelser på pinsedag, og fokuserer særlig på Paulus' virksomhet i middelhavsområdet, og hvordan kristendommen spredte seg fra å være et rent jødisk fenomen til å bli en bevegelse som også omfattet «hedninger».
En del av et dobbeltverk Apostlenes gjerninger er en del av et dobbeltverk som består av denne boken og Lukasevangeliet. Dette kommer frem i prologen. Her vises det til den første bok, også dette en bok om Jesus som forfatteren har skrevet for Teofilos (Apg 1,1). Dette er en referanse til Lukasevangeliet, som også er tilegnet Teofilos, og den nære forbindelsen mellom disse to verkene kommer til uttrykk gjennom relativt enhetlige språk og stil, noe som lett forsvinner i oversettelsene til andre språk. Det er vanlig å bruke navnet «Lukas» om forfatteren, uten å ta stilling til spørsmålet om hvem forfatteren faktisk var.
Slik våre bibelutgaver nå ser ut, er de to bindene adskilt av Johannesevangeliet, noe som gjør at de ikke umiddelbart fremstår som ett verk. Dette skillet ble gjennomført allerede i den tidlige kirken. Lukasevangeliet kom inn i kirkens kanon som en del av en evangeliebok som inneholdt de fire evangeliene man bruker i dag. På den annen side fantes det rene Acta-manuskripter; senere ble Apostlenes gjerninger ofte overlevert sammen med de nytestamentlige brevene i en «apostelbok». I det følgende forutsette verkets opprinnelige enhet, og vender derfor tilbake til Lukasprologen, som sier noe om dette verkets særpreg. Denne prologen kan man oppfatte som en prolog ikke bare til Lukasevangeliet, men til hele dobbeltverket.Ikke alle deler dette syn, se Haenchen 1959: 105 n3.
Terminologi Hedningekristen: innenfor nytestamentlige studier brukes dette begrepet om kristne med ikke-jødisk bakgrunn. Jødekristen: innenfor nytestamentlige studier brukes dette begrepet om kristne med jødisk bakgrunn. Det er viktig å være klar over at dette begrepet brukes med noe ulikt innhold. I og med at Paulus var jøde, kan man selvfølgelig kalle ham «jødekristen». Det er imidlertid mindre vanlig å gjøre det. Det vanligste er å bruke begrepet (særlig gjelder dette det beslektede begrep «jødekristendom») om personer som tilhørte retninger innenfor den tidlige kirken som ville holde fast ved den jødiske Lovens gyldighet i større eller mindre grad. I denne betydning kan det være misvisende å vise til Paulus som «jødekristen». Proselytt: (gresk: «en som har ankommet») innenfor nytestamentlige studier brukes begrepet om ikke-jøder som gikk over til jødedommen, og dermed forpliktet seg til å overholde den jødiske Loven. Gudfryktig: (gjengir gresk: hoi foboumenoi ton theon «de som frykter Gud» som svarer til et lignende uttrykk: hoi sebomenoi ton theon «de som ærer Gud»). Dette uttrykket kan brukes i en helt bestemt betydning om ikke-jøder som sympatiserte med jødedommen, og som i noen utstrekning deltok i dens religiøse liv, uten å bli proselytter. Denne gruppen spiller en viktig rolle i Apostlenes gjerninger.
Lukasprologen sammenlignet med annen samtidig litteratur I Lukasprologen kommer tre motiv fram: Bakgrunnen for at han skriver: Mange har skrevet før ham. Disse forgjengerne utgjør et tradisjonsgrunnlag som nærmest rettferdiggjør produksjonen av et nytt verk. Kanskje tenker Lukas på Markusevangeliet, Q, og på andre, ukjente evangelier. Hvordan han har gått fram: Ved å granske alt fra begynnelsen for så å lage en sammenhengende fremstilling. Hensikten med at han skriver: For at Teofilos skal vite at det han har fått opplæring i er pålitelig. Om Teofilos (Gresk: «en som elsker Gud») var en virkelig person eller representerer en som leseren skal identifisere seg med, er usikkert. Lukasprologen gir uansett inntrykk av at verket er beregnet på lesere som allerede har fått en kristen opplæring.
Spørsmålet om hva Lukas mente med sin prolog kom i et nytt lys da forskningen i tiden etter den andre verdenskrig oppdaget at de nytestamentlige skriftene har flere berøringspunkter eller likhetstrekk med antikk vitenskapelig litteratur. Disse vitenskapelige verkene (mekanikk, medisin, farmakologi etc.) som det er overlevert store mengder av fra antikken, var lenge neglisjert i forskningen, simpelthen fordi filologene ikke hadde interesse av dem, og realistene sjelden gikk så dypt inn i sin egen faghistorie. Om man sammenligner Lukasprologen med prologen til Pneumatika av mekanikeren Heron fra Aleksandria (ca. år 50 e. Kr.) ser det slik ut:
I Herons prolog finner man de samme trekkene som hos Lukas (riktignok uten dedikasjon til en bestemt leser): Bakgrunnen for verket, en kort beskrivelse av hvordan han har arbeidet, og til slutt en beskrivelse av verkets innhold. Dette sammenfall er på ingen måte unikt. Ser man på andre verk i antikkens faglitteratur, finnes lignende prologer i en lang rekke verker fra den romersk keisertid. I disse verker er også tilegnelsen til en (virkelig eller oppdiktet) person med. Dette gjelder den romerske arkitekten og ingeniøren Vitruv (1. årh. e. Kr.) og greske forfattere som farmakologen Dioskourides (ca. 50 e.Kr.) astrologen Vettius Valens (ca. 175 e. Kr.), og Artemidoros (siste halvdel av 100-tallet e.Kr.), som forfattet en håndbok i drømmetydning.
Man har med andre ord å gjøre ikke med en spesiell original beskrivelse hos Lukas, men med en mal, et skjema som var i vid sirkulasjon på den tiden, og som man kan forutsette at det lesende publikum var fortrolig med. Dette skaper problemer for tolkningen av Lukasprologen. Når man vet at prologen bygger på en konvensjon, hvor stor vekt kan man da legge på ordlyden i de enkelte ledd, og hvor langt kan man gå i å tolke dem? At Lukas har brukt kilder, er en innsikt man hadde hatt uavhengig av prologen. Den har man funnet av å granske selve Lukasevangeliet. Også Acta må være basert på ulike kilder. Videre, når det gjelder hans beskrivelse av arbeidsprosessen er det ikke opplagt hva Lukas mener med at han har skrevet ned alt «i sammenheng». Det greske ordet kan også bety «i riktig rekkefølge» (King James-oversettelsen av Bibelen oversetter dette med «in order».) En mulig forklaring er at en slik beskrivelse hører med i datidens prologer (sml. Heron: «på en systematisk måte»), og at det derfor ikke er fruktbart å spørre hva Lukas hadde i tankene når han skrev det. Dette betyr selvfølgelig ikke at man uten videre kan avvise prologens innhold, men at når man leser den, må være bevisst at det er en litterær konvensjon. Dette gjelder også når det gjelder spørsmålet om hvem Teofilos var. Det er mulig at han skal representere et ideal for leseren, og at hans nærvær skyldes en konvensjon. Det er også mulig å tenke ham som utgiver av verket.
Men nettopp i kraft av å være en gresk-romersk litterær konvensjon har Lukasprologen en betydning for lesere av dobbeltverket i dag. Den vitner om at dobbeltverket Lukas-Acta har tatt opp i seg elementer som er typiske i den gresk-romerske litterære kulturen, som var den dominerende i det romerske imperium i samtiden. Dette trekk er et kjennetegn på dobbeltverket, og det kommer særlig tydelig fram i en sammenligning med Markus og Matteus, de andre synoptikerne. Forbindelsen til den gresk-romerske litteratur er etablert gjennom Lukasprologen. Den er videre etablert gjennom de mange talene i Acta. Den utstrakte bruk av taler er et velkjent trekk i den gresk-romerske litteraturen. Et annet spørsmål er imidlertid hvordan denne forbindelsen skal forstås mer konkret. Selv om Lukasprologen leder oss mot keisertidens fagprosa, vil det være en misforståelse å si at dobbeltverket så å si er skrevet på fagprosa, og at det representerer en form for vitenskapelig litteratur.Rydbeck: 1995, s.42
Apostlenes gjerninger sammenlignet med annen samtidig litteratur thumb|Tertullian skaper problemer for forståelsen av tittelen på Apostlenes gjerninger. Om man begrenser seg til Acta, er genrespørsmålet på ingen måte avklart i forskningen. Man har forsøkt å sammenligne både med historieverker og med de antikke romaner uten at noen enighet er oppnådd. Når det gjelder antikke historieverker har man vist til den fortelling Kallisthenes (d. 328 f. Kr.) ga ut om Aleksander den stores felttog, Aleksanders gjerninger. «Gjerninger» er her først og fremst å forstå som militære bedrifter. Overensstemmelsen ser ut til hovedsakelig å ligge i tittelen, da det ellers er vanskelig å se fellestrekk mellom Aleksander-historien slik vi kjenner den, og Acta. I den tidlige kirken er det eksempler på at tittelen Apostlenes gjerninger ble forstått i en helt spesiell betydning, nemlig som apostlenes undergjerninger.
Et annet problem er at tittelen Apostlenes gjerninger muligens ikke er original. Tertullian (ca. 160-230), refererer til verket som «Lukas' erindringer». Hans samtidige Ireneus refererer til verket som «Lukas' vitnesbyrd om apostlene». Mange varianter av tittelen finnes. Et poeng for lesere av verket i dag er at tittelen Apostlenes gjerninger kan være misvisende. Kanskje er verket ikke bygget rundt apostlene, men Ånden. En slik forståelse finnes også i den kirkelige tradisjonen. Oecumenius tenker seg Acta som et femte evangelium og kaller det «Den hellige ånds evangelium».
Også Acta innledes av en prolog (Apg 1, 1-3). Denne er imidlertid svært ulik Lukasprologen. I stedet for å redegjøre for hva som skal komme, følger først et sammendrag av det foregående verket, før det fortelles om en periode på førti dager med undervisning av disiplene: «Den første boken, Teofilos, skrev jeg om alle de ting som Jesus begynte å gjøre og å lære, inntil den dagen han ble tatt opp til himmelen, etter at han ved Den hellige ånd hadde befalt apostlene som han hadde utvalgt. Og for dem sto han frem levende etter sin lidelse, med mange bevis, idet han viste seg for dem i førti dager og talte om det som hører Gudsriket til.» Man finner dermed her ikke noen redegjørelse for hva som skal komme. Noen opplever det som problematisk at denne perioden på førti dager ikke er skildret i Lukasevangeliet. En gammel forklaring er at motsetningen har oppstått den gang Lukas og Acta ble splittet opp. Da skal det ifølge denne teori de to skrifter ha blitt gjenstand for en redigering på hver sin kant, slik at Lukas ble forsynt med en ny slutt, og Acta med en ny begynnelse. Man har her tenkt seg at Luk 24, 49 gikk direkte over i Apg 1,6.Kümmel 1975, s.157 Skillet mellom de to fremstillingene kan imidlertid forstås på en annen måte, på bakgrunn av de to bindenes ulike perspektiv: Lukasevangeliet fokuserer på Jesus-historien, og himmelfarten er skildret som slutten på denne. I Acta er derimot perspektivet annerledes: Her er himmelfarten skildret med vekt på at den representerer begynnelsen på kirkens tid.Haenchen Da er det naturlig at undervisningen av disiplene vektlegges. Acta-prologen er vanskelig å avgrense. Den går umerkelig over i en lengre tale av Jesus som ender med ordene om at disiplene skal være hans vitner «i Jerusalem og i hele Judea og Samaria, og inntil jordens ende» (Apg 1,8). I disse knappe ordene gis det et sammendrag av hele verket, og man har dermed her det utsagnet man kunne forventet i den egentlige prologen, i form av et Jesus-ord.
Innhold og struktur thumb|left|Kristi himmelfart er skildret i innledningen av Ap. gj..Bilde fra 586